Ensom i foreldrerollen

[AnonymBruker]

Jeg er mor til to barn 10 - 13 år. Jeg er skilt, og har i prinsippet delt omsorg for ungene. Både jeg og far er engasjerte og gode foreldre, og vi er begge tett på ungene. Den siste tiden har det vært en del utfordringer med ungene. Alt fra delvis skolevegring, bekymring for helsesituasjon, og sosiale problemer. Dette oppsto etter skillsmissen for to år siden. Jeg bekymrer meg konstant for ungene, men har ingen andre å lufte dette med en min eks-mann. Det kunne jo kanskje vært fint, sånn sett bort ifra at det ikke er gjensidig. Han drøfter heller med familiemedlemmer på sin side. Jeg har ikke så nært forhold til min familie, og har heller ingen venner som kjenner eller er engasjert i mine barn. Dette gjør at jeg føler meg både ensom i foreldrerollen og tilsidesatt som omsorgsperson når jeg ikke involveres av far.

Et eksempel: barna er syke, og far kontakter da først sin søster for å drøfte om lege bør oppsøkes eller ikke. Far tar barner til lege, jeg blir først informert i etterkant. For meg er det helt naturlig å kontakte far først dersom det er noe med barna. Han blir oppgitt og trassig dersom jeg tar opp dette, og jeg kommer ingen vei. Er det jeg som overdriver?

PS: ingen av oss har nye kjærester, vi bor begge alene. 

Anonymkode: bc825...726

[Humas]

Kanskje forsøke familieterapi siden dere ikke er i nye forhold? Et liv er veldig sjelden enklere som skilt. Det er ofte ting som kan repareres i et forhold dersom begge kan få hjelp til å gå i seg selv.. Avsporing- men tett opp mot 100% av tilfellene klarer barn seg best om begge foreldre samarbeider godt og klarer å være sammen. At han foretrekker å snakke med andre enn deg kan jo ha noe med at han synes det er vanskelig å kommunisere med deg. Alle har med seg forskjellig bagasje, og livet er ikke lett. Det virker som han har et godt forhold til sin familie, det er nok fint for barna.

[Fortidsminister]

Det at far diskuterer med sin søster og så informerer deg er to forskjellige problemstillinger. 

1. Far diskuterer med en annen enn deg.

2. Du blir informert i etterkant at avgjørelsen er gjennomført,

Når det gjelder 1 så er dette i praksis ikke noe du kan gjøre noe med, men det kan være sårt

Angående at han tar barnet til legen og du blir informert i ettertid er det vanligvis avhengig om det er en akuttsituasjon eller ikke. Men det vanlige er planlagte helsesituasjoner er en avgjørelse man tar i felleskap. 

https://www.bufdir.no/familie/samlivsbrudd/foreldreansvar/?utm_source=chatgpt.com

Men det kan være lurt å gjøre dette eksplisitt i en samværsavtale om dere ikke allerede har det. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er jo ofte gode grunner til at man er skilt og det felles foreldreskapet er jo noe av det viktigste man mister i prosessen. De fleste minimerer kontakt med eksen for å gå videre med livet. Hvis man fortsatt kan sitte sammen og ha gode samtaler om barna, og man har gjensidig respekt og beundring for den andres mening, så burde man jo fortsatt vært gift. Det felles foreldreskapet er jo mye større enn ting som forelskelse.

Var det ingen uenigheter om oppdragelse mens dere var gift?

Anonymkode: 9d136...30e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tenker at det er jo ofte gode grunner til at man er skilt og det felles foreldreskapet er jo noe av det viktigste man mister i prosessen. De fleste minimerer kontakt med eksen for å gå videre med livet. Hvis man fortsatt kan sitte sammen og ha gode samtaler om barna, og man har gjensidig respekt og beundring for den andres mening, så burde man jo fortsatt vært gift. Det felles foreldreskapet er jo mye større enn ting som forelskelse.

Var det ingen uenigheter om oppdragelse mens dere var gift?

Anonymkode: 9d136...30e

Dette blir faktisk noe annet enn at barnet blir så sykt at det må til legen. Da sier man fra til den andre forelderen.

Anonymkode: dc253...99f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Dette blir faktisk noe annet enn at barnet blir så sykt at det må til legen. Da sier man fra til den andre forelderen.

Anonymkode: dc253...99f

Det er greit, men tittelen i tråden er «ensom i foreldrerollen». Jeg svarte på Ts’ hovedbudskap, som er at hun ikke synes hun har noen å drøfte ting med.

Anonymkode: 9d136...30e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.11.2025 den 23.35):

Jeg er mor til to barn 10 - 13 år. Jeg er skilt, og har i prinsippet delt omsorg for ungene. Både jeg og far er engasjerte og gode foreldre, og vi er begge tett på ungene. Den siste tiden har det vært en del utfordringer med ungene. Alt fra delvis skolevegring, bekymring for helsesituasjon, og sosiale problemer. Dette oppsto etter skillsmissen for to år siden. Jeg bekymrer meg konstant for ungene, men har ingen andre å lufte dette med en min eks-mann. Det kunne jo kanskje vært fint, sånn sett bort ifra at det ikke er gjensidig. Han drøfter heller med familiemedlemmer på sin side. Jeg har ikke så nært forhold til min familie, og har heller ingen venner som kjenner eller er engasjert i mine barn. Dette gjør at jeg føler meg både ensom i foreldrerollen og tilsidesatt som omsorgsperson når jeg ikke involveres av far.

Et eksempel: barna er syke, og far kontakter da først sin søster for å drøfte om lege bør oppsøkes eller ikke. Far tar barner til lege, jeg blir først informert i etterkant. For meg er det helt naturlig å kontakte far først dersom det er noe med barna. Han blir oppgitt og trassig dersom jeg tar opp dette, og jeg kommer ingen vei. Er det jeg som overdriver?

PS: ingen av oss har nye kjærester, vi bor begge alene. 

Anonymkode: bc825...726

Kjenner meg veldig igjen i dette, mangler noen å støtte meg på / rådføre meg med. Jeg bruker noen venninner jeg vet har stått i samme situasjon og det er godt. 

Anonymkode: ff0c0...a00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.11.2025 den 20.19):

Jeg tenker at det er jo ofte gode grunner til at man er skilt og det felles foreldreskapet er jo noe av det viktigste man mister i prosessen. De fleste minimerer kontakt med eksen for å gå videre med livet. Hvis man fortsatt kan sitte sammen og ha gode samtaler om barna, og man har gjensidig respekt og beundring for den andres mening, så burde man jo fortsatt vært gift. Det felles foreldreskapet er jo mye større enn ting som forelskelse.

Var det ingen uenigheter om oppdragelse mens dere var gift?

Anonymkode: 9d136...30e

Jeg kan ha gode samtaler om barna og enighet om felles oppdragelse med min eks og jeg respekterer hans mening, men om jeg fortsatt ville vært gift med den utrohistorikken som kom for en dag? Nei. 

Jeg setter barna først, derfor har vi fortsatt en god dialog. Det kalles å svelge en jumbokamel. 

Anonymkode: 42eed...3d9