Totalt uintressert i egen baby

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en relativt ung alene mamma til en jente på 10 måneder. Hele livet hennes har jeg følt meg veldig uintressert i henne og aldri fått den sterke morsfølelsen. Jeg er jo selvsagt glad i henne men alt annet føles gøyere en å være sammen med henne. Jeg studerer fult alle ukedager og er ofte veldig sliten når jeg kommer hjem. I helgene når jeg er utvilt og skal være sammen med baby så frister det heller ikke egentlig å være med henne.. jeg gleder meg alltid til hun skal sove og gruer meg alltid litt til hun våkner. Jeg tror det er veldig mye fordi jeg er så sliten, og fordi jeg har veldig mye i hode mitt. Føler aldri jeg greier å «se» henne 100% for har alltid 1000 andre tanker i hode mitt. (Jeg har ADHD) og går på medisiner for det. Men skulle ønske jeg hadde mer glede av å være sammen med henne. Får så dårlig samvittighet spesielt når jeg merker hvor «lykkelig» jeg føler meg hver gang jeg er med venner og hvor lite av den gleden jeg føler sammen med mitt eget barn.  Til og med på skolen føler jeg mer glede fordi jeg føler jeg mestrer mer der en når jeg er med barnet. Å være med barnet er alltid en konstant påminnelse om at jeg ikke får til å være mamma. Tror det er fordi jeg føler det veldig vondt å ikke ha en partner. Pappaen er ikke inni bilde og jeg føler meg så ensom med henne. Her om dagen hadde jeg besøk av en fyr jeg holdt på med før (ikke far til barnet) som jeg er god venn med og han var sammen med oss hele kvelden og tok liksom vare på meg mens jeg tok vare på barnet og jeg merket at det er den følelsen jeg syns jeg vondt å gå glipp av. Noen som er der for å hjelpe meg og «se» meg og at vi passer barnet sammen. Og ikke føle meg så alene. Jeg skal på ingen måte begynne å date nå når jeg har en baby for skjønner at det ikke fikser problemene. Men poenget er at jeg ikke greier å slippe den ensomhets følelsen det gir å være alene med barnet. Er det mulig å være fødsels deprimert hvis man føler masse glede i alle andre situasjoner en sammen med barnet sitt? Noen andre som har hatt det sånn her? Vær greie og ikke kall meg dårlig mamma eller noe sånt for jeg øsnker virkelig å prioritere barnet mitt men begynner snart å trekke meg mer og mer vekk fra hele tanken på å være mamma for jeg føler ikke at jeg får til rollen

Anonymkode: 3fd70...7d9

[AnonymBruker]

Det er fullt mulig å ha en form for depresjon som er slik du beskriver. Eller å reagere slik på å være veldig sliten eller å oppleve at livet har blitt veldig annerledes enn du hadde tenkt (og at det er "babyens feil" - uten at det er noe du tenker helt bevisst).

Ta en prat med helsesykepleier. Mange steder har psykolog tilknyttet helsestasjonen og kan gi effektiv hjelp, og ellers vet de hvilke tilbud som finnes der de bor. 

Anonymkode: ab4d3...d24

[AnonymBruker]

Har du snakket med helsesykepleier om dette?

Anonymkode: 58614...4d1

[AnonymBruker]

Helt ærlig så var du kanskje ikke klar for å få barn. Du studerer fullt, og er ikke med barnet ditt på dagtid? Går barnet i barnehagen allerede nå ved 10 måneder?

Det passet egentlig ikke å få baby nå, og babyen blir derfor for mye for deg oppå alt annet. Du er ung - du skulle ha studert og datet og hengt med venner nå. Og det er nok dette behovet du har, og derfor blir barnet bare en byrde.

Men, barnet er her, og det er ikke hennes feil at hun ble født «for tidlig». Du må bare tenke at du tok valget å få baby, og da må dessverre mye annet bli valgt bort - selv om du heller har lyst til å gjøre det enn å være med babyen.

Det mange unge ikke forstår, er at når man få barn må man gi opp nesten hele livet man hadde før. Det er derfor man bør vente til alt annet er gjort, og man virkelig VIRKELIG vil ha barn - over alt annet på jord.

Anonymkode: ce79a...588

[AnonymBruker]

Kanskje du bør adoptere henne bort?

Anonymkode: 85363...277

[AnonymBruker]

Kan du snakke med legen om det her? Eller helsesykepleier? Høres ut som du trenger litt hjelp. ❤️

Anonymkode: cc66a...fc8

[mommyaka]

Du kan ja fått fødselsdepresjon. Men er du på skolen hverdag og i hvor mange timer? Er det far som passer da? 

Hva slags tanker hadde du når du ble gravid? 

[Hansehan]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Kanskje du bør adoptere henne bort?

Anonymkode: 85363...277

Din kødd.

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (15 minutter siden):

Du kan ja fått fødselsdepresjon. Men er du på skolen hverdag og i hvor mange timer? Er det far som passer da? 

Hva slags tanker hadde du når du ble gravid? 

Står i HI at faren ikke er i bildet.

Anonymkode: 321d3...a9c

[AnonymBruker]

Du må prate med helsepersonell om dette, du må få hjelp. 

Dette er ikke din feil og ikke noe du kan styre men du kan få hjelp til å håndtere det. 

Anonymkode: 4c17f...e94

[AnonymBruker]

Kjære deg ❤️ dette skal du ikke sitte med alene. Snakk med helsesykepleier eller psykiatrisk team i kommunen om dette.

Anonymkode: 2eb46...6ed

[Biloba]

Snakk med helsesykepleier eller fastlege.

Be om å bli henvist til noen som har kunnskap om adhd/nevrodivergens.

Med adhd er det vanskelig å motivere seg for kjedelige og rutinepregede aktiviteter. Mye barneomsorg kan føles slik. Som noen sa om baby- og småbarnstid: Dagene er lange, årene er korte. Babyen trenger sin tid på hvert trinn, hver aktivitet, for gjenkjennelse, utvikle mønster av forståelse, trygghet. 

Babyen trenger at du gjør en god jobb. H*n trenger ikke at du er perfekt eller gjør alt pga de perfekte følelsene. Du kan ha masse å gi dette barnet opp gjennoø uten måtte elske spedbarnstid. 

Føler du deg ikke barseldeprimert/nedfor er det ikke sikkert at du er det. Kanskje er det bare ikke den perioden som mest inspirerer deg til å skinne som mor. 

[AnonymBruker]

Forstår at det er vondt å være alene og ensomt. Det har nok gitt deg en depresjon som gjør at man ofte kjenner på lite glede. Men siden du kjenner glede rundt venner og skole så er det kanskje en blanding av ensomhet og at du beholdt barnet alene/ikke var klar. Nå er hun her og ikke noe å få gjort med det. De er krevende i den aldren og hvis du også studerer så er du nok veldig sliten. 
 

Har du noe familie rundt deg som kan avlaste? Du hadde nok trengt en fast helg i mnd som bare var din og du kunne fått litt fri. Så har du noe å se frem til mens du henter deg litt opp. Det er krevende å ha småbarn og noen ganger føles alt overveldende ut, men det vil ikke si at det ikke kan bli bedre. 
 

Du må heller ikke tro at du blir alene for alltid for det gjør du ikke. Jeg selv fant ny mann og har to barn, han er enestående med mine barn og avlaster meg mye mer enn barnefar noen gang gjorde. Behandler de som sine egne. Du vil finne kjærlighet igjen ❤️

Anonymkode: e30d8...acd

[AnonymBruker]

Er egentlig studiene dine så viktige nå? Det kan du jo ta igjen senere. Du har fått et barn og det har kun deg. Han/ hun fortjener din fulle oppmerksomhet og kjærlighet. 
 

Har du ingen familie som hjelpe deg så du ikke føler deg så ensom? Jeg ble også alene med barnet mitt men min mor flyttet inn til meg for  1 år og hjalp meg med alt og jeg sa opp jobb og levde på permisjons penger og spare penger. Det hjalp så mye og tok vekk den sorgen du beskriver. 
 

Det er jo veldig stort å få et barn og man vil dele alle øyeblikk og har så mange tanker og følelser, du bør absolutt ikke være alene og snakke med noen om dette. 
 

Anonymkode: f81ca...890

[Olea0609]

Kjære deg jeg får vondt langt inn i margen. Oppsøk hjelp! 🙏 Dette er ikke en frisk/normal reaksjon og det er nok ganske normalt. Du er mammaen her. Ingen skam å be om hjelp! Ta ansvar for deg og babyen! 🙏 

[Runnah]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er fullt mulig å ha en form for depresjon som er slik du beskriver. Eller å reagere slik på å være veldig sliten eller å oppleve at livet har blitt veldig annerledes enn du hadde tenkt (og at det er "babyens feil" - uten at det er noe du tenker helt bevisst).

Ta en prat med helsesykepleier. Mange steder har psykolog tilknyttet helsestasjonen og kan gi effektiv hjelp, og ellers vet de hvilke tilbud som finnes der de bor. 

Anonymkode: ab4d3...d24

Er det ikke risikabelt å involvere "systemet", i verste fall barnevernet osv?

[AnonymBruker]

Slik hadde jeg det i 6 måneder med ene av mine, og det løsnet da jeg begynte å prate om det med først en tante og så helsesøster. Slikt er utrolig tungt å bære alene, og det opprettholder gjerne slikt, så håper du prater med noen om dette. Veldig vanlig. 

Anonymkode: 60944...348

[AnonymBruker]

Du er en god mamma.

En dårlig mor ville ikke bekymret seg sånn som du gjør. Finn deg noen og snakke med, gjerne helsesøster på skolen, eller helsestasjonen. Jenta di er 10 mnd og ganske fersk enda, dette vil dere vokse inn i sammen. 

Masse lykke til ❤️

Anonymkode: bf64d...1ab

[monican94]

Snakk med helsestasjonen, kanskje de kan hjelpe deg å få litt avlasting, en helg i mnd du kan være bare deg

[AnonymBruker]

Runnah skrev (19 minutter siden):

Er det ikke risikabelt å involvere "systemet", i verste fall barnevernet osv?

Barnevernet er der for å hjelpe!

"Skrekkhistoriene" kommer fra helt uegna foreldre som overhodet ikke ser det selv.

Ei jeg (dessverre) kjenner fikk oppfølging. De besøkte henne en gang i uken, hjalp henne med opplæring, avlastning og hun fikk noe økonomisk støtte.

En annen jeg kjenner, kontaktet barnevernet i fortvilelse da en av 3 barn var til fare for de to andre og krevde ekstremt mye. Ikke denne ble flyttet heller, da mor var veldig oppegående, men hun fikk avlastning hver tredje helg.

Anonymkode: d7cb1...9be