La oss spille hverandre gode -egen tråd for oss som fikk for lite av det som teller mest i oppveksten

[AnonymBruker]

Jeg fikk alt jeg trengte av materielle verdier og mat, men barndommen var fortsatt ikke så bra. 

Foreldrene mine hadde sine egne sår fra egen barndom, men det var ikke noe jeg hadde forutsetninger for å skjønne som barn. Min far var ofte sint og det gikk ofte utover meg. Han var ikke fysisk, men jeg fikk mye kjeft for alt mulig og det var ikke fordi jeg var et uskikkelig barn. Det gikk mer på hvordan jeg var og hvordan jeg reagerte på ting. Kunne lett gråte og det provoserte min far. Min mor var ofte distansert og mye i sin egen verden. Noen ganger kunne hun være ganske ufin og mobbe meg for hvordan jeg var og ting jeg sa. Hun påstod relativt ofte at jeg løy om ting. Andre ganger kunne hun være snill og vi gjorde hyggelige ting sammen. 

Jeg opplevde de som uinteresserte i meg og ofte om jeg fortalte om noe eller hadde en mening om noe så ble jeg ignorert eller fikk kritikk. Opplevde at jeg aldri oppførte meg rett og at de ikke likte meg eller var glad i meg. 

Dette preget meg og jeg ble veldig stille og trakk meg unna fordi jeg var redd for hvordan de ville reagere og om jeg kom til å få kjeft. 

Jeg var ganske sensitiv som barn og var tilbakeholden når det gjaldt nye situasjoner og folk. Så denne "oppdragelsen" jeg fikk var absolutt ikke det jeg trengte for å være trygg på meg selv og ha tillitt til folk. Dette har preget meg i voksen alder og jeg har flere psykiske diagnoser på grunn av det. Relasjoner til andre er kjempevanskelig og jeg har få nære relasjoner. Jeg har samboer, men ikke egne barn. Vet ikke om denne tråden var rettet mot de som har barn. 

Forholdet til foreldrene mine har blitt bedre, men klart fortiden preger det. Jeg skjønner hvorfor de var som de var og at de ikke klarte å gi meg det jeg skulle hatt. Det er ingen unnskyldning for ting de gjorde og sa, men en forklaring er det og jeg forstår dem bedre nå. 

Akkurat når det gjelder jul så har vi faktisk alltid hatt det hyggelig. Så jeg elsker jul og alt som har med det å gjøre. 

Anonymkode: f59ea...8e8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.11.2025 den 16.04):

Jeg kommer fra et skilsmisse hjem, der oppveksten er ulik. Jeg opplevde trygghet og klare grenser hos min mor, mens min far drakk og festet. 

Men under overflaten så var det ikke bare fryd og gammen hos min mor og stefar. Da jeg var 19 kom alkoholproblemet til min stefar frem, dette hadde mamma skjult for oss hele min barndom. (heldigvis, for ingen av oss merket det) Men da jeg var 19 og mine søsken som er 7 og 9 år yngre og i en sårbar alder eksploderte det. De kranglet, mamma var drittlei og startet å leve sitt eget liv ( som heller ikke var fritt for alkohol) Det var så mye styr hjemme, jeg gruet meg til hver helg, noen ganger måtte jeg hjem og løse konflikter, andre ganger tok jeg med meg søsken hjem til meg. De skilte seg da jeg var 29. Det ble bedre etter dette. 

Anonymkode: 50a3c...ec3

Alt i alt, høres det iallefall it som du ble en god person som klarer å ta godt vare på andre. Det må du ta med deg med stolthet. Dog må du ikke la det ta over livet ditt. Og lære deg selv hvor dine grenser går også

Anonymkode: d3f3d...3a3

[AnonymBruker]

Dersom noen hadde spurt foreldrene mine om de mente at de gjorde en god jobb som foreldre, så ville det sannsynligvis påstått at de var kjempeflinke og helt fantastiske foreldre. Problemet var at de gjorde ting som var strengt tatt nødvendige. For hvis de hadde latt være å gjøre ting, så ville situasjoner sikkert blitt langt merke til og kommentert i resten av bygda, En del foreldre arrangerer vel bursdag for barna deres, fordi de ønsker å feire barna sine. De ønsker at barna skal ha en flottest mulig dag, sammen med vennene deres.

Men foreldrene mine var jo mer sånn at de følte at dette  var et forbanna ork, og noe de gjorde bare fordi det ville blitt lagt merke til hvis man IKKE hadde gjennomført bursdager. Hvis man er det ene barna i en klasse på skolen som aldri noensinne inviterer andre jevnaldrende hjem til seg (og man heller aldri arrangerte for eksempel bursdager) så ville nok dette blitt lagt merke til blant alle de andre foreldrene.

Foreldrene mine var jo sånn at de ELSKER å sladre om alle andre de kjenner. Hvis noen de jobber sammen med for eksempel har en bestefar som havnet på sykehus, så kan du banne på at de har ett par timer med samtaleemne om denne familien. Ikke bare om denne ene bestefaren som skal ha blitt syk. Men om HELE familien deres. Han har jo en bror som arbeider med ditt eller datt, og hun har en søster som er bosatt på en annen kant av landet. Og så videre, og så videre, og så  videre. Kommer noen så vidt innpå en annen familie, så går skravla deres i ett kjør temmelig lenge. Så de var jo selvfølgelig livredde for at noen andre skulle finne på ett eller annet sladder, og baksnakke oss også. På nøyaktig samme måte som de selv gjorde når det gjelder alle andre de kjenner.      

Anonymkode: e72a8...804

[AnonymBruker]

For et fint initiativ. Kaster meg med på en intro:

Jeg er født på 80-tallet. Tenkte alltid på min oppvekst som fin. Samtidig har jeg alltid slitt med angst, men ikke forstått det eller sett sammenhengen med oppveksten.

For noen år tilbake opplevde jeg flere kriser og da smalt det når det gjelder angsten. Jeg fikk psykologbehandling og ble nesten helt bra. Jeg lærte at oppveksten jeg har hatt nok har preget meg:

Det var lite gode ord, ingen klemmer, men en del kritikk. Ikke-eksisterende forventninger til hva jeg kunne oppnå. Et stort fokus på sikkerhet og mulige farer. Et alkoholforbruk som til tider gjorde meg utrygg.

I dag har jeg tatt litt avstand fra foreldre fordi de trigger gamle mønstre.

Jeg er stolt av ting jeg har oppnådd! Jeg har blitt nesten helt frisk fra angst, selv om jeg av og til kan få små tilbakefall. Jeg kjenner fremdeles på skam noen ganger, men jeg vet at jeg ikke har grunn til å være så streng med meg selv, så jeg takler dette på en helt annen måte. Jeg har kommet tilbake i jobb.

Jeg har fått tro på meg selv og jeg ser at jeg kan greie veldig mye! Enkle ting som var vanskelig før, for eksempel å handle matvarer, blitt noe jeg ikke dveler ved eller gruer meg til. Jeg kan reise til nye steder, gjøre nye ting, oppleve at det går bra og at jeg kan løse problemer som oppstår.

Julen feires sammen med min mann. Vi er begge glade i ro og stillhet så det er helt perfekt for oss. ❤️

- Mari

Anonymkode: 490b3...be9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg fikk alt jeg trengte av materielle verdier og mat, men barndommen var fortsatt ikke så bra. 

Foreldrene mine hadde sine egne sår fra egen barndom, men det var ikke noe jeg hadde forutsetninger for å skjønne som barn. Min far var ofte sint og det gikk ofte utover meg. Han var ikke fysisk, men jeg fikk mye kjeft for alt mulig og det var ikke fordi jeg var et uskikkelig barn. Det gikk mer på hvordan jeg var og hvordan jeg reagerte på ting. Kunne lett gråte og det provoserte min far. Min mor var ofte distansert og mye i sin egen verden. Noen ganger kunne hun være ganske ufin og mobbe meg for hvordan jeg var og ting jeg sa. Hun påstod relativt ofte at jeg løy om ting. Andre ganger kunne hun være snill og vi gjorde hyggelige ting sammen. 

Jeg opplevde de som uinteresserte i meg og ofte om jeg fortalte om noe eller hadde en mening om noe så ble jeg ignorert eller fikk kritikk. Opplevde at jeg aldri oppførte meg rett og at de ikke likte meg eller var glad i meg. 

Dette preget meg og jeg ble veldig stille og trakk meg unna fordi jeg var redd for hvordan de ville reagere og om jeg kom til å få kjeft. 

Jeg var ganske sensitiv som barn og var tilbakeholden når det gjaldt nye situasjoner og folk. Så denne "oppdragelsen" jeg fikk var absolutt ikke det jeg trengte for å være trygg på meg selv og ha tillitt til folk. Dette har preget meg i voksen alder og jeg har flere psykiske diagnoser på grunn av det. Relasjoner til andre er kjempevanskelig og jeg har få nære relasjoner. Jeg har samboer, men ikke egne barn. Vet ikke om denne tråden var rettet mot de som har barn. 

Forholdet til foreldrene mine har blitt bedre, men klart fortiden preger det. Jeg skjønner hvorfor de var som de var og at de ikke klarte å gi meg det jeg skulle hatt. Det er ingen unnskyldning for ting de gjorde og sa, men en forklaring er det og jeg forstår dem bedre nå. 

Akkurat når det gjelder jul så har vi faktisk alltid hatt det hyggelig. Så jeg elsker jul og alt som har med det å gjøre. 

Anonymkode: f59ea...8e8

Kjenner meg igjen i mye av dette ❤️ 

 

Jeg har ikke samboer i dag. Jeg sliter med kronisk depresjon som gjør relasjoner vanskelig. 

 

Gruer meg til jul. Det er relativt hyggelig, men tror jeg sitter med mye nedgravd sinne som ikke får plass. Føler det blir veldig falskt fra min side i julen, og etterpå gråter jeg alene fordi jeg blir forvirret over egen psyke/opplevelse av realitet. Senest i går på farsdagen. Jeg blir forvirret over at det er hyggelig stemning når jeg sliter sånn i hverdagen - så jeg begynner å tvile på mine egne opplevelser. 

 

Går I behandling, men føler jeg ikke blir bedre. Vil prøve emdr. 

Anonymkode: 70bf3...a44

[AnonymBruker]

Fin tråd. Jeg vokste opp med en lettere overvektig mor, som klagde veldig mye over hvordan hun så ut. Jeg ble dratt med på evinnelige handleturer og måtte svare på om rompa så bred ut i ditt og datt. Jeg hatet å være med på dette. I tillegg var hun med på Grethe Roede-kurs og veiing av mat, kosemerker og hele pakka og mye snakk om dette. 
Ikke overraskende begynte jeg å slanke meg da jeg var 13 år, selv om jeg var slank fra før av og en aktiv idrettsjente. Da jeg var 16 fikk jeg bulimi og har slitt med dette i flere tiår. 
Jeg har ALDRI klagd over kroppen min ovenfor egne barn, og ALDRI snakket nedsettende om noen typer mat osv. Så man lærer heldig vis av uheldig påvirkning i barndommen 😊

Anonymkode: 269ce...a56

[AnonymBruker]

Min mor ba meg som barn (kanskje 10 år) om å slutte å si at jeg var glad i henne, fordi det betydde mindre om man sa det ofte. Skulle ønske hun forsto at jeg var desperat etter å høre henne si at hun brydde seg om meg. 

Hun var veldig opptatt av at jeg ikke kledde meg bra nok som barn og ungdom, men la aldri noen penger i tøyet mitt. Jeg måtte arve alt fra hennes venninner. Når jeg fylte 13 begynte jeg å stjele i butikker. Mamma må ha skjønt det, for jeg kom jo i nytt tøy, hadde Ole brum-string og bh osv osv. Trengte ikke arve så mye lenger, enda jeg ikke akkurat var ferdig å vokse.

Sa stygge ting om utseendet mitt når jeg var ung voksen/17-18 år og oppover, som at jeg var alt for tynn, hadde bart (har ikke bart) og så videre. 

Mamma var aldri tilstede. Når jeg ble utsatt for overgrep var hun ikke der. Når mine søsken ble mobbet så de fikk traumer for livet, så var hun fraværende. Min mamma var en dårlig mamma. Min pappa var veldig fraværende. 

Anonymkode: d978d...08d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nå nærmer det seg juletider igjen. For meg er julefilm en koselig tradisjon gjennom desember.

Det er et litt ambivalent forhold, for julen er jo ofte preget av familieorienterte fortellinger om tilgivelse og høy toleranse for gærne folk! 

Er det andre her som kan bli litt triste av de vanlige julefilmene kanskje?

Og har dere funnet noen alternativer som gjør dere glade?

Jeg kan starte 

Grimm og gru på nrk og Gremlins. Noen ganger tar jeg en re-watch av Back to the future trilogien eller den første Jumanji-filmen. Selv om det ikke er julefilmer, setter det meg i et spesielt hyggelig humør!

 

Anonymkode: 99755...be5

Pitbull-Terje! Det var så utrolig forløsende å, som tenåring med en splittet og fortvila familie og sorg og kaos hele jula gjennom, sitte på kino og se hvordan en historie med så mange gjenkjenneligheter utspant seg på lerretet. Kjente meg skikkelig sett og forstått. Liker boka og serien om Pitbullterje også skikkelig godt. Og så likte jeg «Hjem til jul» på Netflix😍 
 

Har også skikkelig sansen for uperfekte julesanger som Stjernesludd (liker originalen med Dumdum boys best), Julekveld i skogen (:D) og  juleheftet «Ren poesi». 

Anonymkode: 772bf...d5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg fikk alt jeg trengte av materielle verdier og mat, men barndommen var fortsatt ikke så bra. 

Foreldrene mine hadde sine egne sår fra egen barndom, men det var ikke noe jeg hadde forutsetninger for å skjønne som barn. Min far var ofte sint og det gikk ofte utover meg. Han var ikke fysisk, men jeg fikk mye kjeft for alt mulig og det var ikke fordi jeg var et uskikkelig barn. Det gikk mer på hvordan jeg var og hvordan jeg reagerte på ting. Kunne lett gråte og det provoserte min far. Min mor var ofte distansert og mye i sin egen verden. Noen ganger kunne hun være ganske ufin og mobbe meg for hvordan jeg var og ting jeg sa. Hun påstod relativt ofte at jeg løy om ting. Andre ganger kunne hun være snill og vi gjorde hyggelige ting sammen. 

Jeg opplevde de som uinteresserte i meg og ofte om jeg fortalte om noe eller hadde en mening om noe så ble jeg ignorert eller fikk kritikk. Opplevde at jeg aldri oppførte meg rett og at de ikke likte meg eller var glad i meg. 

Dette preget meg og jeg ble veldig stille og trakk meg unna fordi jeg var redd for hvordan de ville reagere og om jeg kom til å få kjeft. 

Jeg var ganske sensitiv som barn og var tilbakeholden når det gjaldt nye situasjoner og folk. Så denne "oppdragelsen" jeg fikk var absolutt ikke det jeg trengte for å være trygg på meg selv og ha tillitt til folk. Dette har preget meg i voksen alder og jeg har flere psykiske diagnoser på grunn av det. Relasjoner til andre er kjempevanskelig og jeg har få nære relasjoner. Jeg har samboer, men ikke egne barn. Vet ikke om denne tråden var rettet mot de som har barn. 

Forholdet til foreldrene mine har blitt bedre, men klart fortiden preger det. Jeg skjønner hvorfor de var som de var og at de ikke klarte å gi meg det jeg skulle hatt. Det er ingen unnskyldning for ting de gjorde og sa, men en forklaring er det og jeg forstår dem bedre nå. 

Akkurat når det gjelder jul så har vi faktisk alltid hatt det hyggelig. Så jeg elsker jul og alt som har med det å gjøre. 

Anonymkode: f59ea...8e8

Alle er velkommen i tråden -med eller uten barn❤️‍🔥

 

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Min mor ba meg som barn (kanskje 10 år) om å slutte å si at jeg var glad i henne, fordi det betydde mindre om man sa det ofte. Skulle ønske hun forsto at jeg var desperat etter å høre henne si at hun brydde seg om meg. 

Anonymkode: d978d...08d

💔 Føler med deg, har opplevd akkurat dette selv fra min mor. Hjerteskjærende å tenke på som voksen, når man forstår at det ikke er normal oppførsel fra en forelder. Glad du er her i tråden, og håper du har gode personer i livet ditt nå❤️‍🔥

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Pitbull-Terje! Det var så utrolig forløsende å, som tenåring med en splittet og fortvila familie og sorg og kaos hele jula gjennom, sitte på kino og se hvordan en historie med så mange gjenkjenneligheter utspant seg på lerretet. Kjente meg skikkelig sett og forstått. Liker boka og serien om Pitbullterje også skikkelig godt. Og så likte jeg «Hjem til jul» på Netflix😍 
 

Har også skikkelig sansen for uperfekte julesanger som Stjernesludd (liker originalen med Dumdum boys best), Julekveld i skogen (:D) og  juleheftet «Ren poesi». 

Anonymkode: 772bf...d5c

Så bra tips! 🤶

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kjenner meg igjen i mye av dette ❤️ 

 

Jeg har ikke samboer i dag. Jeg sliter med kronisk depresjon som gjør relasjoner vanskelig. 

 

Gruer meg til jul. Det er relativt hyggelig, men tror jeg sitter med mye nedgravd sinne som ikke får plass. Føler det blir veldig falskt fra min side i julen, og etterpå gråter jeg alene fordi jeg blir forvirret over egen psyke/opplevelse av realitet. Senest i går på farsdagen. Jeg blir forvirret over at det er hyggelig stemning når jeg sliter sånn i hverdagen - så jeg begynner å tvile på mine egne opplevelser. 

 

Går I behandling, men føler jeg ikke blir bedre. Vil prøve emdr. 

Anonymkode: 70bf3...a44

Jeg har også kronisk mild depresjon, men går på lav dose antidepressiva og det hjelper litt. Det har vært ekstremt vanskelig å være i et forhold , men jeg er sammen med nå godtar meg som jeg er. Det krevde litt av oss begge to i begynnelsen, men nå er forholdet stødig. Det er jeg glad for, fordi tidligere forhold har vært ekstremt vanskelige å være i. 

Jeg kan føle det som deg og spesielt når jeg har vært sammen med samboere hos mine foreldre. Da virker jo alt så koselig og de ser ikke det jeg har fortalt. Nesten så jeg har tenkt at jeg kanskje har overdrevet eller noe, men ting er litt annerledes nå når jeg er voksen.

Så jeg tror ikke at du skal tvile på egne opplevelser. Man kan også ha gode stunder selv om ting har vært eller er vanskelige. 

Jeg prøvde emdr for endel år siden. Jeg hadde mange opplevelser som plaget meg og var med meg hele tiden. Emdr hjalp med de situasjonene og nå er de ikke med meg på den måten at det er utrolig tungt og vanskelig å tenke på dem. Jeg kan bli trist, men jeg er mer distansert til dem. De dukker heller ikke plutselig opp sånn som de gjorde før. Så jeg vil anbefale å prøve det. 

Anonymkode: f59ea...8e8

[sommerfugl154]

Fin tråd ❤️ jeg fikk mye kjærlighet, men også mye «attåt» som følger av dysfunksjonelle foreldre i barndommen som ikke klarte å fungere sammen. Mye rus, vold, utagerende adferd, fraværende emosjonell støtte og en heftig skillsmisseprosess over flere år der våre foreldre kun så seg selv midt i den verste tenåringsperioden til meg og brødrene mine. Men har aldri tvilt på at de har vært glade i oss, det har de vært flinke til å vise hele tiden, men allikevel mye annet som har vært veldig ustabilt og uforutsigbart som er vondt å tenke tilbake på. 
moren min har klart å snakke ut om dette og viser mye anger over at ting var som de var, mens faren min kun går i forsvar og oppfører seg veldig barnslig på mange ting fremdeles. Så der har jeg slutta å lete etter noen beklagelse og aksepterer at han er som han er. Har på tross av det en ganske god relasjon. Må bare «ta det for det det er». 
Mor feirer ikke jul og far drikker alltid i jula så derfor feirer jeg alltid med svigers. De har tatt meg imot med åpne armer 

Endret 10. november av sommerfugl154

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også kronisk mild depresjon, men går på lav dose antidepressiva og det hjelper litt. Det har vært ekstremt vanskelig å være i et forhold , men jeg er sammen med nå godtar meg som jeg er. Det krevde litt av oss begge to i begynnelsen, men nå er forholdet stødig. Det er jeg glad for, fordi tidligere forhold har vært ekstremt vanskelige å være i. 

Jeg kan føle det som deg og spesielt når jeg har vært sammen med samboere hos mine foreldre. Da virker jo alt så koselig og de ser ikke det jeg har fortalt. Nesten så jeg har tenkt at jeg kanskje har overdrevet eller noe, men ting er litt annerledes nå når jeg er voksen.

Så jeg tror ikke at du skal tvile på egne opplevelser. Man kan også ha gode stunder selv om ting har vært eller er vanskelige. 

Jeg prøvde emdr for endel år siden. Jeg hadde mange opplevelser som plaget meg og var med meg hele tiden. Emdr hjalp med de situasjonene og nå er de ikke med meg på den måten at det er utrolig tungt og vanskelig å tenke på dem. Jeg kan bli trist, men jeg er mer distansert til dem. De dukker heller ikke plutselig opp sånn som de gjorde før. Så jeg vil anbefale å prøve det. 

Anonymkode: f59ea...8e8

Takk, det hjelper å høre❤️ jeg har tro på at emdr kan hjelpe, men er foreløpig ikke så lett å finne behandlere som tilbyr det, til tross for at byen er en av de største i Norge. 

Anonymkode: 70bf3...a44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Fin tråd. Jeg vokste opp med en lettere overvektig mor, som klagde veldig mye over hvordan hun så ut. Jeg ble dratt med på evinnelige handleturer og måtte svare på om rompa så bred ut i ditt og datt. Jeg hatet å være med på dette. I tillegg var hun med på Grethe Roede-kurs og veiing av mat, kosemerker og hele pakka og mye snakk om dette. 
Ikke overraskende begynte jeg å slanke meg da jeg var 13 år, selv om jeg var slank fra før av og en aktiv idrettsjente. Da jeg var 16 fikk jeg bulimi og har slitt med dette i flere tiår. 
Jeg har ALDRI klagd over kroppen min ovenfor egne barn, og ALDRI snakket nedsettende om noen typer mat osv. Så man lærer heldig vis av uheldig påvirkning i barndommen 😊

Anonymkode: 269ce...a56

Åh gud! Flashback til 80-og 90-tallsoppvekst!! Takk og lov for mediebildet idag, selvom det er mye problematisk med SoMe og influensere for.eks. Jeg hadde store lår og stor rumpe i den tida da det var in å se flat og rett ut. Hadde helt forvrengt kroppsbilde i mange år. Skammet meg over at jeg hadde smal midje, stor rumpe og massive lår. Så bortkasta! Snakker aldri om vekt eller kropper annet enn om man er sterk/aktiv og frisk.  Har snakket mye med barna om at man skal ALDRI snakke eller tenke nedsettende om folks utseende. Fordi det 1) ikke betyr noe og 2) man aldri kan vite hva som ligger bak hvorfor folk er som de er.

Anonymkode: 79d3b...974