La oss spille hverandre gode -egen tråd for oss som fikk for lite av det som teller mest i oppveksten

[AnonymBruker]

Ønsker å gi en plass til alle som ikke fikk ubetinget kjærlighet, støtte og anerkjennelse i oppveksten.

Som andre tråder har påpekt er det kanskje et generasjonelt gjennombrudd som kommer til syne nå. Spesielt blant oss som var barn på 70, 80 og 90 tallet. Men ikke begrenset til alder -alle er velkommen her og kanskje vi kan lære av hverandre.

I lys av tråder som omhandler brutte relasjoner og sterke historier om uverdige og triste barndommer, er det på sin plass å ha en tråd som kan være et trygt sted for trøst, utblåsninger, random rants, uttrykk for glede over egen mestring og alt i mellom. Her kan vi dele erfaringer, historier, boktips, videoklipp, trøstende musikk -ja, ha som helst som kan gi en følelse av samhold, medfølelse og ikke minst styrke til å gå videre med livet❤️‍🔥

 

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

Sparker i gang tråden med en kort intro. Kommer fra en dysfunksjonell familie, lav og overfladisk kontakt med de fleste og ingen kontakt med noen få. Har vært sånn i flere år. Synes det er trist i perioder.

Spesielt rundt juletider har det vært veldig vondt. De siste 20 årene har jeg satt sammen mange gode rutiner for at julen skal oppleves positivt. Jeg reiser til "syden" i romjulen når jeg kan. Det går ikke alle år, så innimellom leier jeg hytte for perioden eller reiser på hotell for noen dager. Poenget er å komme seg vekk en liten stund. Har en fast tradisjon hvor jeg inviterer kollegaer til "julebord" her hjemme en gang i førjulstiden. Det erstatter for meg mye av det sosiale andre forbinder med familiesammenkomster.

 

 

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

Jeg kommer fra et skilsmisse hjem, der oppveksten er ulik. Jeg opplevde trygghet og klare grenser hos min mor, mens min far drakk og festet. 

Men under overflaten så var det ikke bare fryd og gammen hos min mor og stefar. Da jeg var 19 kom alkoholproblemet til min stefar frem, dette hadde mamma skjult for oss hele min barndom. (heldigvis, for ingen av oss merket det) Men da jeg var 19 og mine søsken som er 7 og 9 år yngre og i en sårbar alder eksploderte det. De kranglet, mamma var drittlei og startet å leve sitt eget liv ( som heller ikke var fritt for alkohol) Det var så mye styr hjemme, jeg gruet meg til hver helg, noen ganger måtte jeg hjem og løse konflikter, andre ganger tok jeg med meg søsken hjem til meg. De skilte seg da jeg var 29. Det ble bedre etter dette. 

Anonymkode: 50a3c...ec3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Sparker i gang tråden med en kort intro. Kommer fra en dysfunksjonell familie, lav og overfladisk kontakt med de fleste og ingen kontakt med noen få. Har vært sånn i flere år. Synes det er trist i perioder.

Spesielt rundt juletider har det vært veldig vondt. De siste 20 årene har jeg satt sammen mange gode rutiner for at julen skal oppleves positivt. Jeg reiser til "syden" i romjulen når jeg kan. Det går ikke alle år, så innimellom leier jeg hytte for perioden eller reiser på hotell for noen dager. Poenget er å komme seg vekk en liten stund. Har en fast tradisjon hvor jeg inviterer kollegaer til "julebord" her hjemme en gang i førjulstiden. Det erstatter for meg mye av det sosiale andre forbinder med familiesammenkomster.

 

 

Anonymkode: 99755...be5

Trist å lese om vanskelig barndom og krevende familierelasjoner, og veldig fint å les lm hvilke grep du tar for deg selv og høytiden💙 Jeg har også erfaringer med utfordrende familiedynamikk, og selv om jeg alltid har likt «konseptet» jul, har den vært fylt av anspenthet, sorg og forstrekkelse siden jeg var tenåring. Feiret jul alene under pandemien, og ELSKA det. Det var så avslappa å vite at man ikke kunne være i veien eller gjøre noen vondt. Har ikke feiret alene siden det, men har ttatt grep som har gjort det mulig med flere pauser og mindre «gå oppå/i veien for folk». Det har vært helt elementær lærdom for meg. Det er så fint å bli bedre kjent med seg selv og hva man trenger for å ha det bra, og å greie å ta den plassen🧘🏽

Anonymkode: 772bf...d5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg kommer fra et skilsmisse hjem, der oppveksten er ulik. Jeg opplevde trygghet og klare grenser hos min mor, mens min far drakk og festet. 

Men under overflaten så var det ikke bare fryd og gammen hos min mor og stefar. Da jeg var 19 kom alkoholproblemet til min stefar frem, dette hadde mamma skjult for oss hele min barndom. (heldigvis, for ingen av oss merket det) Men da jeg var 19 og mine søsken som er 7 og 9 år yngre og i en sårbar alder eksploderte det. De kranglet, mamma var drittlei og startet å leve sitt eget liv ( som heller ikke var fritt for alkohol) Det var så mye styr hjemme, jeg gruet meg til hver helg, noen ganger måtte jeg hjem og løse konflikter, andre ganger tok jeg med meg søsken hjem til meg. De skilte seg da jeg var 29. Det ble bedre etter dette. 

Anonymkode: 50a3c...ec3

Sterkt å lese at du har tatt ansvar for søsken, når dine egne opplevelser har vært vonde. Da har du vært en trygg havn for de minste! 

Har du en fast rutine eller en god ting som du gjør for deg selv for å ha det bra i hverdagen?

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Trist å lese om vanskelig barndom og krevende familierelasjoner, og veldig fint å les lm hvilke grep du tar for deg selv og høytiden💙 Jeg har også erfaringer med utfordrende familiedynamikk, og selv om jeg alltid har likt «konseptet» jul, har den vært fylt av anspenthet, sorg og forstrekkelse siden jeg var tenåring. Feiret jul alene under pandemien, og ELSKA det. Det var så avslappa å vite at man ikke kunne være i veien eller gjøre noen vondt. Har ikke feiret alene siden det, men har ttatt grep som har gjort det mulig med flere pauser og mindre «gå oppå/i veien for folk». Det har vært helt elementær lærdom for meg. Det er så fint å bli bedre kjent med seg selv og hva man trenger for å ha det bra, og å greie å ta den plassen🧘🏽

Anonymkode: 772bf...d5c

Veldig fint å lese at du tar ansvar for deg selv! Julen er noe å glede seg over, spesielt hvis man klarer å se vekk fra  det familieorienterte.

Vet om flere som deg, som opplevde at julen var herlig under pandemien.

Tror mange følte på lettelse ved at de vanlige sosiale forventningene ble satt litt på pause.

 

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

For en tråd….Tusen takk, ts ❤️

Anonymkode: 464c7...93a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

For en tråd….Tusen takk, ts ❤️

Anonymkode: 464c7...93a

❤️ takk selv for koselig respons! Ønsker deg en hyggelig lørdagskveld.

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

Egentlig så føler jeg at jeg ikke har noe å klage over. Fikk nok mat og nok klær. Men mor ble psykisk syk og slet med avhengighet fra jeg var ca 10-12 år, og forsvant mer og mer inn i sin egen boble. Far var frisk men pratet ikke med oss barna. Så hjemme var det konstant rar stemning, ingen hyggelige samtaler og ikke smil eller latter. Følte meg ubetydelig og usynlig. Dårlig selvfølelse . Klarer meg fint i dag, har god utdannelse, jobb, inntekt, mann og barn. Men sårene og savnet etter å bli sett i barne og ungdomsårene vil liksom ikke gro. Men jeg er veldig følsom av meg da. 

Anonymkode: 0f5ab...1b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Egentlig så føler jeg at jeg ikke har noe å klage over. Fikk nok mat og nok klær. Men mor ble psykisk syk og slet med avhengighet fra jeg var ca 10-12 år, og forsvant mer og mer inn i sin egen boble. Far var frisk men pratet ikke med oss barna. Så hjemme var det konstant rar stemning, ingen hyggelige samtaler og ikke smil eller latter. Følte meg ubetydelig og usynlig. Dårlig selvfølelse . Klarer meg fint i dag, har god utdannelse, jobb, inntekt, mann og barn. Men sårene og savnet etter å bli sett i barne og ungdomsårene vil liksom ikke gro. Men jeg er veldig følsom av meg da. 

Anonymkode: 0f5ab...1b3

Det høres ut som en tøff start på tenåringstilværelsen din. Da er det så bra at du har fått et liv du synes er fint som voksen! 

Mitt inntrykk er at flere av oss med erfaringer som du skriver om her, er at vi beskriver oss som ekstra følsomme eller veldig sensitive. 

Jeg tror det er viktig å ta vare på denne siden ved oss. Legger ved et kort intervju hvor en fagperson snakker litt om nettopp dette. (Litt eldre intervju, men godt innhold). 

 

 

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.11.2025 den 17.10):

Sterkt å lese at du har tatt ansvar for søsken, når dine egne opplevelser har vært vonde. Da har du vært en trygg havn for de minste! 

Har du en fast rutine eller en god ting som du gjør for deg selv for å ha det bra i hverdagen?

Anonymkode: 99755...be5

Jeg har det veldig bra i livet mitt. Jeg opplevde det nok ikke så utrygt som mine søsken, jeg var såpass mye eldre. 

Jeg er gift og har tre barn i dag. Alkohol er uaktuelt hjemme med barna, og vi drikker 2-3 gr i året. Jeg jobber i helsesektor og har livet på stell og ingen skader etter oppveksten. 

Anonymkode: 50a3c...ec3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har det veldig bra i livet mitt. Jeg opplevde det nok ikke så utrygt som mine søsken, jeg var såpass mye eldre. 

Jeg er gift og har tre barn i dag. Alkohol er uaktuelt hjemme med barna, og vi drikker 2-3 gr i året. Jeg jobber i helsesektor og har livet på stell og ingen skader etter oppveksten. 

Anonymkode: 50a3c...ec3

Alder har så mye å si, det gir i alle fall mer handlingsrom og selvdifferensiering! 

Kjekt å se at du har en så klar grense for eget alkoholbruk. Har selv alkoholinntak begrenset til voksen-selskaper. Forsyner meg aldri i selskaper hvor det serveres og barn er tilstede. Synes det er en mulighet til å vise at voksne er forskjellige. 

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

Nå nærmer det seg juletider igjen. For meg er julefilm en koselig tradisjon gjennom desember.

Det er et litt ambivalent forhold, for julen er jo ofte preget av familieorienterte fortellinger om tilgivelse og høy toleranse for gærne folk! 

Er det andre her som kan bli litt triste av de vanlige julefilmene kanskje?

Og har dere funnet noen alternativer som gjør dere glade?

Jeg kan starte 

Grimm og gru på nrk og Gremlins. Noen ganger tar jeg en re-watch av Back to the future trilogien eller den første Jumanji-filmen. Selv om det ikke er julefilmer, setter det meg i et spesielt hyggelig humør!

 

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

Hater selve julen pga alkohol, drama, vold og helvete i barndommen, så all fokus på familie og selskaper i julen er kjempesårt. Så her starter heller førjulstiden tidligere, for der kommer det ingen forventninger eller skuffelser. Pynter, hører julesanger, baker og koser meg og så er den gode stemningen slutt natt til 24.desember for min del.

Biter sammen tennene i julen for barnas skyld, men hater hvert sekund av både julaften og romjulen og prøver se på det som vanlige fridager, drar på kino, bowling, surrer rundt i pysj og unngår ellers alt av «juleting» som skjer i romjulen. 

Anonymkode: a78a9...b84

[AnonymBruker]

Vokste opp i et skikkelig rølpete underklasse-hjem uten struktur, rutiner eller dannelse/oppdragelse. Er veldig opptatt av at barna skal klare å kunne te seg og føre seg i flest mulig sammenhenger mer enn å møte de på emosjoner. Er utrolig nok ansett som empatisk ellers i livet, men syns det er mye vanskeligere enn forventet å validere barna, da deres vanskeligheter er litt storm i vannglass sett fra mitt perspektiv. Har avslappa julefeiring med fokus på kos og familietid. 

Anonymkode: 79d3b...974

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hater selve julen pga alkohol, drama, vold og helvete i barndommen, så all fokus på familie og selskaper i julen er kjempesårt. Så her starter heller førjulstiden tidligere, for der kommer det ingen forventninger eller skuffelser. Pynter, hører julesanger, baker og koser meg og så er den gode stemningen slutt natt til 24.desember for min del.

Biter sammen tennene i julen for barnas skyld, men hater hvert sekund av både julaften og romjulen og prøver se på det som vanlige fridager, drar på kino, bowling, surrer rundt i pysj og unngår ellers alt av «juleting» som skjer i romjulen. 

Anonymkode: a78a9...b84

Det er gode ting du gjør for barna dine, du skaper koselige minner de alltid kan ha med seg! Kudos til deg som har funnet en løsning på gjennomføringen av julen.

Forventningene er verst, synes jeg. Blir trigget rett som det er av reklamer, filmer og alle som har det på stell. Men jeg bestemte meg tidlig for å ikke bli bitter og dermed gleder jeg meg stort på andres vegne og forsøker å se gleden i barnas ansikter, fremfor å kjenne på egne triste og vonde minner. 

Helt herlig å få fridager til å gå i pysjen og kose oss til langt utpå dagen! 

Juletiden blir som vi gjør den, men det er vanskelig, det innrømmer jeg. Jeg holder også en del følelser inne, som jeg slipper ut på tur i skogen eller i samtaler med noen jeg stoler på.

 

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vokste opp i et skikkelig rølpete underklasse-hjem uten struktur, rutiner eller dannelse/oppdragelse. Er veldig opptatt av at barna skal klare å kunne te seg og føre seg i flest mulig sammenhenger mer enn å møte de på emosjoner. Er utrolig nok ansett som empatisk ellers i livet, men syns det er mye vanskeligere enn forventet å validere barna, da deres vanskeligheter er litt storm i vannglass sett fra mitt perspektiv. Har avslappa julefeiring med fokus på kos og familietid. 

Anonymkode: 79d3b...974

Forstår deg godt! Kommer selv fra kaotiske tilstander -ingen rutiner, men høye forventninger. Sånt skaper flinke piker. Men fikk dannelse med piano og hele pakken, og dermed kunne den daglige neglekten gå under radaren for alle som var rundt familien.

Det du gir barna av dannelse gir dem adgang til aksept og sosiale skills. Du ruster dem opp for en normal tilværelse -det er klart du har empati! Å møte barn på følelser og validere behøver ikke være komplisert. Det er ikke alt vi voksne skal løse, noen ganger holder det å lytte, holde roen i rommet, være nysgjerrig og forsterke talentene deres.

Høres ut som dere skal få en koselig julefeiring!

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

For en fin tråd! Som sent diagnostisert autistisk kvinne kjenner jeg meg igjen i en ensom barndom. Mor ville ikke ha meg i utgangspunktet og lot meg gå litt for lut og kaldt vann i hverdagen. Far var nesten 50 da jeg ble født så jeg var hans høyt etterlengtede barn, men han jobbet mye og reiste mye med jobben.

Jeg strevde med å forstå sosiale koder og lærte meg raskt at det beste var å være stille og helst sitte på rommet mitt. Fant mye glede i puslespill og bøker.

Nå høres dette riktignok utrolig trist ut, og det er det muligens også. Psykolog sier jeg har kptsd. Har muligens fortrengt utrolig mye, men jeg mener å huske en fin barndom med mye godt også. Sommeren var nydelige, da var vi to måneder hos min tante i byen og jeg elsket å være der! Jula ble feiret med storfamilien og var trygg, lun og magisk hvert år 🥰

Kjenner nå som jeg har egne barn at jeg må jobbe med å la de få sin egen space. Jeg er livredd for at de skal føle på ensomheten jeg følte på og legger derfor ned all min tid i å gi dem den nærheten og tilstedeværelsen jeg aldri hadde. De får aldri kjeft for å søle ved bordet eller tisse i buksa slik jeg fikk. Var livredd for å gjøre noe feil da mamma eksploderte og jeg lagde merarbeid for henne. Mine barn skal ha en varm, kjærlig og tilstedeværende mor med masse empati og forståelse for at barn er barn ❤️

Anonymkode: 15a6c...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

... men syns det er mye vanskeligere enn forventet å validere barna, da deres vanskeligheter er litt storm i vannglass sett fra mitt perspektiv.

Anonymkode: 79d3b...974

Hadde lyst til å gi deg et tips som jeg selv har hatt mye hjelp av i forhold til dette.

Når barna har kriser så forsøker jeg å tenke på at for dem er smertetrykket reelt og vondt. Det må selvsagt tilpasses situasjonen. Det skaper i hvert fall et perspektiv ❤️

Anonymkode: 99755...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

For en fin tråd! Som sent diagnostisert autistisk kvinne kjenner jeg meg igjen i en ensom barndom. Mor ville ikke ha meg i utgangspunktet og lot meg gå litt for lut og kaldt vann i hverdagen. Far var nesten 50 da jeg ble født så jeg var hans høyt etterlengtede barn, men han jobbet mye og reiste mye med jobben.

Jeg strevde med å forstå sosiale koder og lærte meg raskt at det beste var å være stille og helst sitte på rommet mitt. Fant mye glede i puslespill og bøker.

Nå høres dette riktignok utrolig trist ut, og det er det muligens også. Psykolog sier jeg har kptsd. Har muligens fortrengt utrolig mye, men jeg mener å huske en fin barndom med mye godt også. Sommeren var nydelige, da var vi to måneder hos min tante i byen og jeg elsket å være der! Jula ble feiret med storfamilien og var trygg, lun og magisk hvert år 🥰

Kjenner nå som jeg har egne barn at jeg må jobbe med å la de få sin egen space. Jeg er livredd for at de skal føle på ensomheten jeg følte på og legger derfor ned all min tid i å gi dem den nærheten og tilstedeværelsen jeg aldri hadde. De får aldri kjeft for å søle ved bordet eller tisse i buksa slik jeg fikk. Var livredd for å gjøre noe feil da mamma eksploderte og jeg lagde merarbeid for henne. Mine barn skal ha en varm, kjærlig og tilstedeværende mor med masse empati og forståelse for at barn er barn ❤️

Anonymkode: 15a6c...33f

Så hyggelig at du liker tråden❤️

Jeg tror mange av oss har til felles at en del av barndommen er fortrengt, ja. Og så har det en tendens til å dukke opp når man selv får barn.

Det er så godt å lese at flere her skriver om hvordan de ønsker det beste for barna sine. Jeg tror mange med opplevelser som oss kan bli gode foreldre, mange av oss er i stand til å se dynamikker som funker, gjenkjenne dårlige mønstre og gjøre endringer som skaper nye gode løsninger! 

Og ikke minst kunne ta vare på der som var godt ved barndommen og videreføre tradisjoner og holdninger!

 

Anonymkode: 99755...be5