Endre mønster - klare å falle for en trygg person

[AnonymBruker]

Er det noen som har klart å endre kjærlighetsmønster? Tror jeg faller for ‘utrygge’ menn fordi det er trygt. Altså de som ender opp med å avvise meg til slutt av ulike grunner. 
 

Ønsker å falle for en som føler det samme, og som det kan bli noe met med. 
 

Noen som har jobbet med dette? 

Anonymkode: 5344f...e30

[AnonymBruker]

Ja det har jeg. 

Det snudde helt for meg når jeg la fra meg den enorme trangen til å bli valgt (gjerne av menn som egentlig ikke ville ha meg for det føltes mer verdt) til å velge hva jeg selv ønsket. 

Når jeg sluttet å lengte så etter å bli valgt så fant jeg endelig mannen jeg ville ha. 

Anonymkode: 86b8e...22d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja det har jeg. 

Det snudde helt for meg når jeg la fra meg den enorme trangen til å bli valgt (gjerne av menn som egentlig ikke ville ha meg for det føltes mer verdt) til å velge hva jeg selv ønsket. 

Når jeg sluttet å lengte så etter å bli valgt så fant jeg endelig mannen jeg ville ha. 

Anonymkode: 86b8e...22d

Kan du utdype dette litt mer? 

Anonymkode: 5344f...e30

[AnonymBruker]

Jaaa,  sliter med det samme:( Trodde jeg hadde lært. Men igjen går jeg på samme smell. Grusomt!!! Føler med deg ts!

Anonymkode: fd4c6...377

[AnonymBruker]

Jeg innså hva jeg TRENGTE, en match som kunne fungere i hverdagen med alle feil og skrupler som alle mennesker har. Og ikke hva jeg trodde jeg måtte ha ut fra SoMe-aktige tulleforventninger. La bort all tullprat om røde og grønne flagg, og så hele fyren for den mannen han var. Da klaffet det jaggu fort. Møttes via Tinder. 

Anonymkode: 4c601...914

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ja det har jeg. 

Det snudde helt for meg når jeg la fra meg den enorme trangen til å bli valgt (gjerne av menn som egentlig ikke ville ha meg for det føltes mer verdt) til å velge hva jeg selv ønsket. 

Når jeg sluttet å lengte så etter å bli valgt så fant jeg endelig mannen jeg ville ha. 

Anonymkode: 86b8e...22d

Dette er så viktig.

Jobb med å forbedre selvfølelsen. Da blir dette en naturlig konsekvens TS. Les også opp på tilknytningsstiler. 

Og jobb med hva i barndommen som fikk deg til å føle at du ikke var bra nok/ikke bli valgt/ikke elsket. Snakk med barnet du var, høyt ut i rommet, som om du trøster et barn. 

Anonymkode: d9d65...4c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Kan du utdype dette litt mer? 

Anonymkode: 5344f...e30

Jeg vokste opp med en mor som kritiserte meg ganske mye og som var veldig ustabil i humøret. Pappa var konfliktsky og jobbet veldig mye. 

Dette og en del dårlige forhold var med på å forme meg så jeg fikk en tanke om hvis jeg bare gjorde alt riktig så ble jeg elsket. 

Er jeg søt nok, har sex nok, er huslig nok, glad nok osv osv osv nok så får jeg kjærlighet. På dating markedet ble det til at jeg lette etter tegn på at mannen likte meg, lette veldig etter tegn på om jeg var attraktiv eller ikke. Jeg ble så opptatt av om mannen likte meg at jeg nesten glemte litt å sjekke om jeg faktisk likte han. 

De jeg datet over tid var gjerne sjarmerende og kjekke menn. Jeg er også sånn passe pen og sjarmerende, så det var ikke vanskelig å få dater med veldig attraktive menn. Ikke noe problem å få flere dater heller. Men jeg satset igjen og igjen på menn som ikke var emosjonelt tilgjengelige fordi jeg overså røde flagg i jakten på å bli valgt. For da var jeg god nok. 

Dette er ikke en bevisst tanke jeg hadde da. Jeg gikk ikke rundt å tenkte på at jeg mååå bli valgt. Det var mer det at jeg unnskyldte oppførsel jeg egentlig ikke liker. Som at de var usikre på om de var klare for forhold, som at de ikke ville definere noe, som at de ikke var konsekvente, som at jeg hele tiden var usikker på om det utviklet seg videre eller ikke. 

Jeg har gått i terapi, jeg har lært at jeg er en føyelig peoplepleaser og flink pike. Så jeg har lært å sette grenser, fått en bedre selvfølelse og en trygghet i at jeg er god nok. 

Jeg skulle egentlig bare være singel en stund jeg, men så dukket han som er kjæresten min nå opp og da var det gjort i grunnen❤️ Vi startet som venner og ting fikk utvikle seg uten overtenning og alt har bare falt på plass. 

Han behandler meg med varsomhet og respekt,  jeg hadde ikke godtatt mindre heller. Har aldri vert usikker eller i tvil om hva han ønsker av forholdet vårt og vi kan snakke om alt. Han roer hele nervesystemet mitt rett og slett. 

Anonymkode: 86b8e...22d

[makkapakka]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg vokste opp med en mor som kritiserte meg ganske mye og som var veldig ustabil i humøret. Pappa var konfliktsky og jobbet veldig mye. 

Dette og en del dårlige forhold var med på å forme meg så jeg fikk en tanke om hvis jeg bare gjorde alt riktig så ble jeg elsket. 

Er jeg søt nok, har sex nok, er huslig nok, glad nok osv osv osv nok så får jeg kjærlighet. På dating markedet ble det til at jeg lette etter tegn på at mannen likte meg, lette veldig etter tegn på om jeg var attraktiv eller ikke. Jeg ble så opptatt av om mannen likte meg at jeg nesten glemte litt å sjekke om jeg faktisk likte han. 

De jeg datet over tid var gjerne sjarmerende og kjekke menn. Jeg er også sånn passe pen og sjarmerende, så det var ikke vanskelig å få dater med veldig attraktive menn. Ikke noe problem å få flere dater heller. Men jeg satset igjen og igjen på menn som ikke var emosjonelt tilgjengelige fordi jeg overså røde flagg i jakten på å bli valgt. For da var jeg god nok. 

Dette er ikke en bevisst tanke jeg hadde da. Jeg gikk ikke rundt å tenkte på at jeg mååå bli valgt. Det var mer det at jeg unnskyldte oppførsel jeg egentlig ikke liker. Som at de var usikre på om de var klare for forhold, som at de ikke ville definere noe, som at de ikke var konsekvente, som at jeg hele tiden var usikker på om det utviklet seg videre eller ikke. 

Jeg har gått i terapi, jeg har lært at jeg er en føyelig peoplepleaser og flink pike. Så jeg har lært å sette grenser, fått en bedre selvfølelse og en trygghet i at jeg er god nok. 

Jeg skulle egentlig bare være singel en stund jeg, men så dukket han som er kjæresten min nå opp og da var det gjort i grunnen❤️ Vi startet som venner og ting fikk utvikle seg uten overtenning og alt har bare falt på plass. 

Han behandler meg med varsomhet og respekt,  jeg hadde ikke godtatt mindre heller. Har aldri vert usikker eller i tvil om hva han ønsker av forholdet vårt og vi kan snakke om alt. Han roer hele nervesystemet mitt rett og slett. 

Anonymkode: 86b8e...22d

Veldig gjenkjennelig, og etter 20 år med drittslenging fordi barnefaren med denne type oppførsel, gjorde oppvekst til barn og min rolle som mor til et sant H... så vet jeg iallefall hva jeg ikke skal velge...

[AnonymBruker]

Endringen skjer når man innser at man står på velgersiden, i stedet for at man står langs gjerdet sammen med alle de andre og håper på å bli valgt - da skjer det ting. 

Anonymkode: 2ad70...78c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vokste opp med en mor som kritiserte meg ganske mye og som var veldig ustabil i humøret. Pappa var konfliktsky og jobbet veldig mye. 

Dette og en del dårlige forhold var med på å forme meg så jeg fikk en tanke om hvis jeg bare gjorde alt riktig så ble jeg elsket. 

Er jeg søt nok, har sex nok, er huslig nok, glad nok osv osv osv nok så får jeg kjærlighet. På dating markedet ble det til at jeg lette etter tegn på at mannen likte meg, lette veldig etter tegn på om jeg var attraktiv eller ikke. Jeg ble så opptatt av om mannen likte meg at jeg nesten glemte litt å sjekke om jeg faktisk likte han. 

De jeg datet over tid var gjerne sjarmerende og kjekke menn. Jeg er også sånn passe pen og sjarmerende, så det var ikke vanskelig å få dater med veldig attraktive menn. Ikke noe problem å få flere dater heller. Men jeg satset igjen og igjen på menn som ikke var emosjonelt tilgjengelige fordi jeg overså røde flagg i jakten på å bli valgt. For da var jeg god nok. 

Dette er ikke en bevisst tanke jeg hadde da. Jeg gikk ikke rundt å tenkte på at jeg mååå bli valgt. Det var mer det at jeg unnskyldte oppførsel jeg egentlig ikke liker. Som at de var usikre på om de var klare for forhold, som at de ikke ville definere noe, som at de ikke var konsekvente, som at jeg hele tiden var usikker på om det utviklet seg videre eller ikke. 

Jeg har gått i terapi, jeg har lært at jeg er en føyelig peoplepleaser og flink pike. Så jeg har lært å sette grenser, fått en bedre selvfølelse og en trygghet i at jeg er god nok. 

Jeg skulle egentlig bare være singel en stund jeg, men så dukket han som er kjæresten min nå opp og da var det gjort i grunnen❤️ Vi startet som venner og ting fikk utvikle seg uten overtenning og alt har bare falt på plass. 

Han behandler meg med varsomhet og respekt,  jeg hadde ikke godtatt mindre heller. Har aldri vert usikker eller i tvil om hva han ønsker av forholdet vårt og vi kan snakke om alt. Han roer hele nervesystemet mitt rett og slett. 

Anonymkode: 86b8e...22d

Var som å lese om meg selv dette her❤️ Man går etter det som er kjent, og man tror ikke man fortjener bedre. Har gått til psykolog en stund og skjønt hvorfor jeg har gått etter emosjonelt utilgjengelige menn. Har nå møtt en som roer meg og gir meg trygghet❤️har aldri opplevd det før, også fordi jeg var nok «redd» for noe trygt… godt å kjenne på at man kan ha det bra🥰

Anonymkode: 2a731...7e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vokste opp med en mor som kritiserte meg ganske mye og som var veldig ustabil i humøret. Pappa var konfliktsky og jobbet veldig mye. 

Dette og en del dårlige forhold var med på å forme meg så jeg fikk en tanke om hvis jeg bare gjorde alt riktig så ble jeg elsket. 

Er jeg søt nok, har sex nok, er huslig nok, glad nok osv osv osv nok så får jeg kjærlighet. På dating markedet ble det til at jeg lette etter tegn på at mannen likte meg, lette veldig etter tegn på om jeg var attraktiv eller ikke. Jeg ble så opptatt av om mannen likte meg at jeg nesten glemte litt å sjekke om jeg faktisk likte han. 

De jeg datet over tid var gjerne sjarmerende og kjekke menn. Jeg er også sånn passe pen og sjarmerende, så det var ikke vanskelig å få dater med veldig attraktive menn. Ikke noe problem å få flere dater heller. Men jeg satset igjen og igjen på menn som ikke var emosjonelt tilgjengelige fordi jeg overså røde flagg i jakten på å bli valgt. For da var jeg god nok. 

Dette er ikke en bevisst tanke jeg hadde da. Jeg gikk ikke rundt å tenkte på at jeg mååå bli valgt. Det var mer det at jeg unnskyldte oppførsel jeg egentlig ikke liker. Som at de var usikre på om de var klare for forhold, som at de ikke ville definere noe, som at de ikke var konsekvente, som at jeg hele tiden var usikker på om det utviklet seg videre eller ikke. 

Jeg har gått i terapi, jeg har lært at jeg er en føyelig peoplepleaser og flink pike. Så jeg har lært å sette grenser, fått en bedre selvfølelse og en trygghet i at jeg er god nok. 

Jeg skulle egentlig bare være singel en stund jeg, men så dukket han som er kjæresten min nå opp og da var det gjort i grunnen❤️ Vi startet som venner og ting fikk utvikle seg uten overtenning og alt har bare falt på plass. 

Han behandler meg med varsomhet og respekt,  jeg hadde ikke godtatt mindre heller. Har aldri vert usikker eller i tvil om hva han ønsker av forholdet vårt og vi kan snakke om alt. Han roer hele nervesystemet mitt rett og slett. 

Anonymkode: 86b8e...22d

Takk for at du deler. 
 

ts

Anonymkode: 5344f...e30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Var som å lese om meg selv dette her❤️ Man går etter det som er kjent, og man tror ikke man fortjener bedre. Har gått til psykolog en stund og skjønt hvorfor jeg har gått etter emosjonelt utilgjengelige menn. Har nå møtt en som roer meg og gir meg trygghet❤️har aldri opplevd det før, også fordi jeg var nok «redd» for noe trygt… godt å kjenne på at man kan ha det bra🥰

Anonymkode: 2a731...7e9

Hvordan har du klart å ikke være redd lengere? 

Anonymkode: 5344f...e30