Er alvorlig psykisk sykdom så vanlig i tenårene? Hvordan forebygge?

[AnonymBruker]

Jeg var nylig i damelag hos en ny bekjent. Den ene gjesten fortalte at hun er hjemme med tenåringen sin fordi tenåringen på ca. 14 år har hatt suicidale tanker. Da fortalte en annen at hennes datter ofte kutter seg selv, og to andre stemte i. En annen fortalte at gutten hennes har sendt henne selvmordsbrev på SMS flere ganger.  
Det var flere historier som ble fortalt. Heavy greier.
  
Det virket som at alle gjestene har minst ett barn med alvorlig psykisk sykdom. Jeg ble veldig overrasket over at det gjaldt så mange. Jeg trodde at alvorlig psykisk sykdom kun rammet et lite mindretall.
Og enda mer overrasket ble jeg over at flesteparten står i månedslange køer til psykolog, og at foreldrene står alene om å håndtere alvorlig psykisk sykdom hos barna sine.  
  

Mine barn er mye yngre, men nå har jeg litt panikk og gruer meg til tenårene. Kommer det til å bli sånn som dette for oss også? Er det virkelig så vanlig som jeg fikk inntrykk av?  
Hva kan jeg gjøre for å prøve å forhindre at også mine barn blir alvorlig syke? Gjestene i damelaget jobber som psykiatrisk sykepleier, vernepleier, lærer, sosionom og andre lignende yrker, så de har lang bedre forutsetninger enn jeg. Jeg kan ingenting om psyken og aner ikke hvordan jeg skulle hjulpet barnet mitt om h*n skulle bli psykisk syk. Aner heller ikke hvilke tegn jeg må følge med på. Gruer meg voldsomt til tenårene nå! 

Anonymkode: 81577...c0c

[AnonymBruker]

Inntrykket mitt fra tenåringens ungdomsskoleklasse og tilsvarende for andre ungdommer jeg kjenner, er 3-4 i hver klasse som har såpass strev at BUP er involvert. Så noen flere med mer situasjonsbetingede utfordringer (kjæresten slo opp, pappa er syk, foreldre skilles etc) og mindre greier.

Anonymkode: f8ecc...5db

[Imsdalen]

Psykisk sykdom kan ramme alle, og det har ikke alltid så mye med ytre faktorer å gjøre. Det er kjemien i hjernen det er noe galt med. Jeg skal ikke uttale meg om hvor vanlig det er, men jeg er psykisk syk selv, og er nok litt farget av ekkokammeret, for jeg føler at «alle» har angst og/eller depresjon. Sånn er det naturligvis ikke.

[AnonymBruker]

Ja, jeg har flere venner med psykisk syke ungdommer, og kjenner MANGE unge jenter med mye selvskadingsarr, spiseproblemer etc. Jeg tror samfunnet vi lever i er veldig skadelig rett og slett. I klassen til mitt barn er det to som har falt av siste året, skolevegrere som nå overhodet ikke er på skolen lenger. Datteren til en venninne er så psyk at hun må overvåkes 24/7 av foreldrene,  så hun ikke skjærer seg i fillebiter med en kjøkkenkniv, lokket på en blikkboks, en barberhøvel, en papirsaks etc. 

Det er skremmende, og det er svært lite hjelp å få. 

Anonymkode: 8f8df...503

[AnonymBruker]

Som mor til to barn med psykiske problemer, så skal jeg slenge ut en upopulær mening... internett har mye av skylda. Ja mitt eldste barn har slitt, hun takler det greit, men pga en fraværende far og en umulig familiestituasjon på hans side har hun vært i hjelpeapparatet siden hun var 6. 
Sønnen min på 13 har begynt å kutte seg. Han har det kjipt, uten at han vet hvorfor. Jeg tror han strever med å finne sin plass (normalt, i den alderen) og at han kutter seg fordi det er det folk gjør og snakker om som om det er superkult. Det er også veldig "stas" å gå til helsesøster, gjerne i de timene som ikke er så kule... 
Han går til samtaler og behandleren der er enig i at det er ett ekstremt fokus, det er mye snakk om følelser og barn skal forstås i hjel. Felles for disse to barna (jeg har en til som ikke feiler noe) er at de nok begge har adhd. De har følelsene på utsida kroppen, og blir dødelig fornærmet over absolutt alt som kan tolkes feil. De føler at alle er imot dem selv om det ikke er tilfelle, og de mener i stor grad at alle skal føye seg etter dem. Når det ikke skjer går de i vranglås...

Derfor er jeg stor tilhenger av tidlig innsats, stille noe krav, og ha klare forventninger til barna. Nå er dette ganske overfladisk og flåsete av meg å si selvsagt, det ligger jo mer bak, men i det store og det hele så oppdrar vi faktisk en gjeng med barn som ikke tåler motgang. Min sønn (og datter) er av den oppfatning at jeg er rasende sint om jeg sier "nå har jeg bedt deg gå ned med skittentøyet tre ganger, gjør det nå".... 

Anonymkode: 69533...fa6

[Imsdalen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som mor til to barn med psykiske problemer, så skal jeg slenge ut en upopulær mening... internett har mye av skylda. Ja mitt eldste barn har slitt, hun takler det greit, men pga en fraværende far og en umulig familiestituasjon på hans side har hun vært i hjelpeapparatet siden hun var 6. 
Sønnen min på 13 har begynt å kutte seg. Han har det kjipt, uten at han vet hvorfor. Jeg tror han strever med å finne sin plass (normalt, i den alderen) og at han kutter seg fordi det er det folk gjør og snakker om som om det er superkult. Det er også veldig "stas" å gå til helsesøster, gjerne i de timene som ikke er så kule... 
Han går til samtaler og behandleren der er enig i at det er ett ekstremt fokus, det er mye snakk om følelser og barn skal forstås i hjel. Felles for disse to barna (jeg har en til som ikke feiler noe) er at de nok begge har adhd. De har følelsene på utsida kroppen, og blir dødelig fornærmet over absolutt alt som kan tolkes feil. De føler at alle er imot dem selv om det ikke er tilfelle, og de mener i stor grad at alle skal føye seg etter dem. Når det ikke skjer går de i vranglås...

Derfor er jeg stor tilhenger av tidlig innsats, stille noe krav, og ha klare forventninger til barna. Nå er dette ganske overfladisk og flåsete av meg å si selvsagt, det ligger jo mer bak, men i det store og det hele så oppdrar vi faktisk en gjeng med barn som ikke tåler motgang. Min sønn (og datter) er av den oppfatning at jeg er rasende sint om jeg sier "nå har jeg bedt deg gå ned med skittentøyet tre ganger, gjør det nå".... 

Anonymkode: 69533...fa6

Enig. Ikke minst Tiktok. Det er i alle fall det som trigger depresjonen min mest, og Tiktok er spesielt skummelt fordi algoritmen kjenner deg så godt, og bare serverer mer og mer av det som kødder med hodet ditt.

Og til de som sier at man bare må skjerpe seg - man kan ikke "skjerpe seg" noe mer fra psykisk sykdom enn man kan skjerpe seg fra kreft. Skjerp deg selv.

[AnonymBruker]

Dette er det som skjer når man har gitt barn ubegrenset tilgang til internett og sosiale medier fra de gikk på småskolen.

Anonymkode: 67f83...3f0

[AnonymBruker]

Smarttelefoner, internett og sosiale medier. Ungdomstiden er generelt et hormonelt mareritt. Små bagateller oppleves som kjempe intense. Internett forsterker dette gjennom algoritmer, og sårbare hjerner under utvikling grilles.

Det er bare å se på statistikk over "psykisk sykdom" fra når dette ble vanlig - for 15 år siden - og til nå. Helt sykt.

I fremtiden vil man se tilbake på dette med skrekk og gru.

Anonymkode: d0402...15d

[AnonymBruker]

Forebygge? 

Allerede fra fødsel så gir du beskjed til barna at de må slutte å diagnostere seg selv, at det er naturlig å ikke føle seg helt topp hver eneste dag og hver eneste time, samtidig som man ikke stiller opp for barna konstant og hele tiden.. 

Ser det igjen og igjen, de foreldre som ikke har utfordret barna i særlig grad, som har ordnet opp i alle ubehageligheter m.m. det er de som har barn med mest mental uhelse.. 

De mest skremmende eksemplene er likevel de foreldrene som tror de ville ødelegge barna mentalt om de presset barna.. Foreldrene fikk helt berøringsangst av å stå i diskusjoner/krangler eller kreve og presse barna til den minste ting, alt fra å ikke gi de tillatelse til å kutte ut en aktivitet de hadde maset seg til osv osv.. 

Anonymkode: d3eb2...b81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Forebygge? 

Allerede fra fødsel så gir du beskjed til barna at de må slutte å diagnostere seg selv, at det er naturlig å ikke føle seg helt topp hver eneste dag og hver eneste time, samtidig som man ikke stiller opp for barna konstant og hele tiden.. 

Ser det igjen og igjen, de foreldre som ikke har utfordret barna i særlig grad, som har ordnet opp i alle ubehageligheter m.m. det er de som har barn med mest mental uhelse.. 

De mest skremmende eksemplene er likevel de foreldrene som tror de ville ødelegge barna mentalt om de presset barna.. Foreldrene fikk helt berøringsangst av å stå i diskusjoner/krangler eller kreve og presse barna til den minste ting, alt fra å ikke gi de tillatelse til å kutte ut en aktivitet de hadde maset seg til osv osv.. 

Anonymkode: d3eb2...b81

Dette tenker jeg det er mye sant i. Barn må læres at noe ubehag må man tåle. Man skal selvsagt anerkjenne vonde følelser og trøste, men ikke i det uendelige eller forsøke å «fikse» alt.

Jeg har en jobb der jeg over 25 år har sett store endringer i foreldrestil, og barna er mer engstelige enn før. Vi stiller åpne spørsmål om hvordan barnet har det og har erfaring med å tolke barnas respons. Vi gjør heller ingenting uten å forsikre oss om at bedøvelsen sitter. Likevel føler dagens mødre (fedre som følger oppfører seg sjelden slik) et behov for å repetere spørsmålet til barnet og «si ifra om noe er vondt», noe som ganske ofte følger til at barnet blir usikker og «synes synd på seg selv». Noe som forsåvidt er forståelig, siden mor er usikker og må dobbeltsjekke hele tiden, det tyder for barnet at det er i en «farlig» situasjon og vi andre voksne ikke er til å stole på.

Vi bruker masse tid på å prøve å forklare at ikke alt som er litt ubehagelig er «vondt», men det er vanskelig dersom foresatte forespeiler at alt i livet skal være uten ubehag. En del av livskompetansen man har ansvar for å lære sitt barn er også å lære det at det er vanlig å være nervøs eller grue seg for f.eks. en fremføring/eksamen/tannlegebesøk/legebesøk. Det er ikke farlig å grue seg og man blir bedre av å øve. 

Anonymkode: f7ee9...b60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forebygge? 

Allerede fra fødsel så gir du beskjed til barna at de må slutte å diagnostere seg selv,

Anonymkode: d3eb2...b81

Skal huske å fortelle dette til den lille jenta når fødselen er ferdig og hun ligger på brystet 😂. 

Anonymkode: e4dbd...5b0

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg var nylig i damelag hos en ny bekjent. Den ene gjesten fortalte at hun er hjemme med tenåringen sin fordi tenåringen på ca. 14 år har hatt suicidale tanker. Da fortalte en annen at hennes datter ofte kutter seg selv, og to andre stemte i. En annen fortalte at gutten hennes har sendt henne selvmordsbrev på SMS flere ganger.  
Det var flere historier som ble fortalt. Heavy greier.
  
Det virket som at alle gjestene har minst ett barn med alvorlig psykisk sykdom. Jeg ble veldig overrasket over at det gjaldt så mange. Jeg trodde at alvorlig psykisk sykdom kun rammet et lite mindretall.
Og enda mer overrasket ble jeg over at flesteparten står i månedslange køer til psykolog, og at foreldrene står alene om å håndtere alvorlig psykisk sykdom hos barna sine.  
  

Mine barn er mye yngre, men nå har jeg litt panikk og gruer meg til tenårene. Kommer det til å bli sånn som dette for oss også? Er det virkelig så vanlig som jeg fikk inntrykk av?  
Hva kan jeg gjøre for å prøve å forhindre at også mine barn blir alvorlig syke? Gjestene i damelaget jobber som psykiatrisk sykepleier, vernepleier, lærer, sosionom og andre lignende yrker, så de har lang bedre forutsetninger enn jeg. Jeg kan ingenting om psyken og aner ikke hvordan jeg skulle hjulpet barnet mitt om h*n skulle bli psykisk syk. Aner heller ikke hvilke tegn jeg må følge med på. Gruer meg voldsomt til tenårene nå! 

Anonymkode: 81577...c0c

Noe kan være genetisk, både direkte at man er disponert for angst, tungsinn el, eller indirekte, feks at man har adhd, ocd, asd eller lignende (når jeg sier har så mener jeg ikke nødvendigvis diagnose, da litt for mange dessverre går under radaren, jeg mener rett og slett bare at man har utfordringer som gjør livet litt vanskeligere), en del har med oppvekst og oppdragelse å gjøre. De å finne balanse. Slik at barna vokser opp med realistiske forventninger til seg selv, til livet, til folk rundt. At de har lært seg å stå i litt ubehag, at ting må jobbes litt for og å ikke få alt de peker på eller få alt servert så man også lærer seg å sette pris på de små tingene i livet. I tillegg vil det spille inn at man er flink til å ta vare på seg selv (både mentalt og fysisk), har gode vaner og gjør fornuftige ting som er godt for kropp og sjel. Sånn som å være i bevegelse, sørg for å få jevnlig påfyll av luft og naturlig lys osv. Masse som spiller inn. Dessverre så er det jo blitt sånn at vi lever i en verden som blir verre og verre for oss. Mentalt, sosialt. Mer overfladisk. Travlere. Mer isolert/individfokusert. Men jeg tror nok fortsatt at de som sliter alvorlig psykisk er i mindretall, men kanskje vanligere enn man skulle tro. 

 

Det er jo også verdt å notere seg at grunnen til at det er mange i en omgangskrets kan skyldes ting som at "like barn leker best", altså er det vanlig at feks nevrodivergente mennesker (enten de vet at de er det eller er udiagnostiserte) gjerne finner sammen, viss mesteparten av eller hele vennegruppa feks består av mennesker med adhd/asd/audhd så er det jo også naturlig at barn av disse slår ut over gjennomsnittet på feks psykiske plager. Men det kan jo også skyldes området man bor i eller andre forhold. 

[AnonymBruker]

Allerede da jeg var tenåring for 20 år siden  var det en voldsom romantisering av psykisk sykdom i popkulturen. Jeg ble (og er fortsatt) ganske dårlig. Det viste seg at jeg har bipolar lidelse etter utredning. Men jeg kjente mange som sleit og jeg tror ikke å være ungdom er noe lettere i dag akkurat! 

Anonymkode: e261c...c39

[AnonymBruker]

Internett har helt sikkert en del av skylda. Men jeg tror ekstremt mange slet psykisk før også, men folk snakket ikke om det. Jeg hadde mye angst og selvskadet på ungdomsskolen, men jeg sa det ikke til noen og skjulte det for alle. Jeg tipper jo at flere andre på trinnet slet like mye som meg uten at vi andre visste det. Det har jo blitt mye mer åpenhet for å snakke om psykisk sykdom de siste årene. Så dere som tror at «ingen» i deres klasser slet da dere gikk på skolen, jeg kan garantere deg at flere gjorde det.

Anonymkode: 393cc...a65

[AnonymBruker]

Som flere her sier tror jeg internett, smarttelefon og some har mye av skylda. Alle usikkerheter forstørres på internett og du havner fort inn i en negativ algoritme som bekrefter dine verste tanker. Det er fort gjort å føle seg mislykka når man henger for mye på sosiale medier og hvis du har tendenser til spiseforstyrrelser, selvskading, depresjon, angst, skal det ikke mange søk til før algoritmen din viser det mer av det.

Barn er såvidt meg bekjent mindre ute, både på lekeplass og i marka, enn før. Alle vet at fysisk aktivitet og å være utendørs er bra for helsa - både fysisk og psykisk. Å være sosial med folk er også bra for psykisk helse, hvordan oppleves når 5 stykker henger sammen og bare stirrer i hver sin telefon? Knapt nok utveksler et ord? Tror det er mer skadelig enn mange ser for seg. 

Tenker også mye på utenforskap. Når alle du kjenner er på en fest du ikke er invitert på gjør det vondt. Jeg husker det godt fra ungdomskolen selv. Kunne komme på skolen på mandag og høre at flere i klassen hadde vært på fest. Det gjorde vondt, men jeg slapp å få det livestreamet hele helgen, så jeg hadde jo hatt en fin helg selv uten å sitte med fomo. 

Det å kunne bli filmet, tatt bilde eller lydopptak av når som helst må også tære på psyken. Før var det de drøyeste realityseriene som filmet folk hele tiden, nå har alle muligheten til å filme hvem som helst hvor som helst og med ett tastetrykk legge det ut til hele verden. Får du en viral video når du ut til langt flere enn de som så på Big Brother i 2001.

Tror også mange foreldre ikke er klar over hvor drøye ting barna deres ser på internett. Da jeg var ung delte guttene i klassen på en VHS med en dårlig pornofilm.  Nå har man lett tilgang til drøy porno fra man er ganske små. Hjelper ikke om foreldrene dine har foreldrekontroll hvis kompisen ikke har det. Sex med choking har plutselig blitt helt vanlig, det er et direkte resultat av porno. Også drøye filmer fra krig, terrorangrep, selvskading, vold og andre grusomme ting er lett tilgjengelig. 

Vi har i hvert fall planer om å droppe smarttelefon og sosiale medier så lenge som overhodet mulig. 

Anonymkode: c55c6...e29

[AnonymBruker]

Er det et problem for spesielt utsatte eller er dette et globalt problem for alle ungdommer? Det er jo et paradoks dersom norske ungdommer, som er de mest privilegerte i hele verden, er de med mest psykiske plager. 

Anonymkode: 1ce95...503

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Som mor til to barn med psykiske problemer, så skal jeg slenge ut en upopulær mening... internett har mye av skylda. Ja mitt eldste barn har slitt, hun takler det greit, men pga en fraværende far og en umulig familiestituasjon på hans side har hun vært i hjelpeapparatet siden hun var 6. 
Sønnen min på 13 har begynt å kutte seg. Han har det kjipt, uten at han vet hvorfor. Jeg tror han strever med å finne sin plass (normalt, i den alderen) og at han kutter seg fordi det er det folk gjør og snakker om som om det er superkult. Det er også veldig "stas" å gå til helsesøster, gjerne i de timene som ikke er så kule... 
Han går til samtaler og behandleren der er enig i at det er ett ekstremt fokus, det er mye snakk om følelser og barn skal forstås i hjel. Felles for disse to barna (jeg har en til som ikke feiler noe) er at de nok begge har adhd. De har følelsene på utsida kroppen, og blir dødelig fornærmet over absolutt alt som kan tolkes feil. De føler at alle er imot dem selv om det ikke er tilfelle, og de mener i stor grad at alle skal føye seg etter dem. Når det ikke skjer går de i vranglås...

Derfor er jeg stor tilhenger av tidlig innsats, stille noe krav, og ha klare forventninger til barna. Nå er dette ganske overfladisk og flåsete av meg å si selvsagt, det ligger jo mer bak, men i det store og det hele så oppdrar vi faktisk en gjeng med barn som ikke tåler motgang. Min sønn (og datter) er av den oppfatning at jeg er rasende sint om jeg sier "nå har jeg bedt deg gå ned med skittentøyet tre ganger, gjør det nå".... 

Anonymkode: 69533...fa6

Psykiske lidelser og det og ha det tøft psykisk er en problematikk som har eksistert blant barn og unge før internett.

Anonymkode: 5867e...584

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Allerede da jeg var tenåring for 20 år siden  var det en voldsom romantisering av psykisk sykdom i popkulturen. Jeg ble (og er fortsatt) ganske dårlig. Det viste seg at jeg har bipolar lidelse etter utredning. Men jeg kjente mange som sleit og jeg tror ikke å være ungdom er noe lettere i dag akkurat! 

Anonymkode: e261c...c39

Samme her. Jeg er i tidlig 30-årene nå, og vil si at ca halvparten av jentene i klassen hadde enten spiseproblematikk, var suicidale eller drev med selvskading (inkludert meg selv).

Anonymkode: 99cd0...851

[AnonymBruker]

Internett har nok noe av skylda, men hovedproblemet er nok tidlig barnehagestart som gjør ungdommen mindre rustet til livet. 

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/9zzoj9/kunnskap-nok-til-bekymring-for-de-minste-i-barnehage

https://www.nrk.no/norge/forsker-advarer-mot-tidlig-barnehagestart-1.12941680

Finnes mye mer der det kommer fra

 

Anonymkode: bf07e...c27

[AnonymBruker]

Og for å besvare spørsmålet for hvordan forebygge. Regner med du allerede har hatt barna i barnehage fra de var 1 år. I så fall ville jeg lest Gabor Mate. Han har flere gode råd innen dette med å endre det etter skaden har skjedd.

Anonymkode: bf07e...c27