Hvorfor har så mange et issue med foreldrene sine nå til dags?

[AnonymBruker]

Hva er greia med at så mange tar avstand eller bryter kontakten med gode foreldre i dag?

Dette handler ikke om rus, misbruk og forferdelige foreldre, men oppofrende foreldre som har gjort så godt de kan i oppveksten. 

Kanskje de var tvungne å jobbe mye og anklages nå at de ikke så barna nok. Kanskje noen ferdigheter ikke ble lært helt perfekt.

Kanskje foreldregenerasjonen hadde samtaler om vekt og kropp og slik blir skyldig i å ha forstyrret barnas forhold til egen kropp? Eller kanskje de hadde en uheldig kommentar som aldri blir glemt. 

Jeg kjenner til aleneforeldre som jobbet 2-3 jobber for å kunne gi barna det nødvendige så de ikke skulle føle seg utenfor. Men som nå blir anklaget for ting de umulig kunne gjort annerledes.

Jeg har sett unge voksne som bare ønsker kontakt med foreldrene når de selv kan få et utbytte - barnepass, gaver, lån eller andre ting.  Ellers er de løse på kritikken om alle manglene foreldrene har og det snakkes stygt bak ryggen deres. 

Det er som om flere i generasjon 1990-2000 mener at alt skal være perfekt på alle områder for å være bra. Og forventer at alt tilrettelegges for dem, som om de er berettiget god utdanning, økonomi, jobb, vennlighet, gaver og alt det beste i livet. 

Nesten som om de ikke forstår at det ikke er en selvfølge for mange i denne verden. 

Er det flere som har opplevd dette? Hva skjer med mange fra 1990-2000 generasjonen og forakten for foreldrene? 

Anonymkode: 422ae...350

[AnonymBruker]

Det er jo selvsagt kompleks, men det er ofte en mismatch mellom foreldrenes generasjon og barna deres generasjon.

"Barnas" generasjon har tilgang på enormt med informasjon om psykisk helse, oppdragelse, følelser, traumer etc. Mens "foreldrene" er oppdratt ganske strengt, uten særlig emosjonell støtte. Og ei heller særlig kunnskap om det. I tillegg var de ganske bortskjemte på mange områder. 

Når man da går med et tomrom, og nå i dag som voksen vet hvorfor, vil nok mange ta avstand fra foreldrene. 

Har også inntrykk at "foreldrene" ofte er svært selvsentrert. 

Anonymkode: 3ef39...8c1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva er greia med at så mange tar avstand eller bryter kontakten med gode foreldre i dag?

Dette handler ikke om rus, misbruk og forferdelige foreldre, men oppofrende foreldre som har gjort så godt de kan i oppveksten. 

Kanskje de var tvungne å jobbe mye og anklages nå at de ikke så barna nok. Kanskje noen ferdigheter ikke ble lært helt perfekt.

Kanskje foreldregenerasjonen hadde samtaler om vekt og kropp og slik blir skyldig i å ha forstyrret barnas forhold til egen kropp? Eller kanskje de hadde en uheldig kommentar som aldri blir glemt. 

Jeg kjenner til aleneforeldre som jobbet 2-3 jobber for å kunne gi barna det nødvendige så de ikke skulle føle seg utenfor. Men som nå blir anklaget for ting de umulig kunne gjort annerledes.

Jeg har sett unge voksne som bare ønsker kontakt med foreldrene når de selv kan få et utbytte - barnepass, gaver, lån eller andre ting.  Ellers er de løse på kritikken om alle manglene foreldrene har og det snakkes stygt bak ryggen deres. 

Det er som om flere i generasjon 1990-2000 mener at alt skal være perfekt på alle områder for å være bra. Og forventer at alt tilrettelegges for dem, som om de er berettiget god utdanning, økonomi, jobb, vennlighet, gaver og alt det beste i livet. 

Nesten som om de ikke forstår at det ikke er en selvfølge for mange i denne verden. 

Er det flere som har opplevd dette? Hva skjer med mange fra 1990-2000 generasjonen og forakten for foreldrene? 

Anonymkode: 422ae...350

Med all respekt så tenker jeg at de som har vært heldig med sine foreldre bør klappe igjen. Det å betvile noen sine intensjoner for å behøve avstand fra forelder eller foreldre er offer shaming på høyt nivå og jeg blir sint av det. 

Anonymkode: 8fdb8...6b1

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du ikke aner en dritt om hva som har foregått i disse hjemmene og bør holde munn. Med mindre du er en av disse som har brutt med foreldrene dine uten grunn, da. I såfall kan du kjefte litt på deg selv istedenfor på andre som du ikke vet hvordan har hatt det hjemme. 

Anonymkode: 54f36...156

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Hva er greia med at så mange tar avstand eller bryter kontakten med gode foreldre i dag?

Dette handler ikke om rus, misbruk og forferdelige foreldre, men oppofrende foreldre som har gjort så godt de kan i oppveksten. 

Kanskje de var tvungne å jobbe mye og anklages nå at de ikke så barna nok. Kanskje noen ferdigheter ikke ble lært helt perfekt.

Kanskje foreldregenerasjonen hadde samtaler om vekt og kropp og slik blir skyldig i å ha forstyrret barnas forhold til egen kropp? Eller kanskje de hadde en uheldig kommentar som aldri blir glemt. 

Jeg kjenner til aleneforeldre som jobbet 2-3 jobber for å kunne gi barna det nødvendige så de ikke skulle føle seg utenfor. Men som nå blir anklaget for ting de umulig kunne gjort annerledes.

Jeg har sett unge voksne som bare ønsker kontakt med foreldrene når de selv kan få et utbytte - barnepass, gaver, lån eller andre ting.  Ellers er de løse på kritikken om alle manglene foreldrene har og det snakkes stygt bak ryggen deres. 

Det er som om flere i generasjon 1990-2000 mener at alt skal være perfekt på alle områder for å være bra. Og forventer at alt tilrettelegges for dem, som om de er berettiget god utdanning, økonomi, jobb, vennlighet, gaver og alt det beste i livet. 

Nesten som om de ikke forstår at det ikke er en selvfølge for mange i denne verden. 

Er det flere som har opplevd dette? Hva skjer med mange fra 1990-2000 generasjonen og forakten for foreldrene? 

Anonymkode: 422ae...350

Tak over hodet, klær og mat var kanskje ikke nok for dem? 

Besteforeldregenerasjonen bar preg av at ingenting skulle snakkes om. 
Det verste som kunne skje var å få bortskjemte barn.
Man skulle ikke skryte for mye av barnet. Ikke gi det for mye oppmerksomhet. 

Tror det må ha påvirket unge-voksne som ble foreldre på 80-90-tallet.

[Perfume]

Altså når jeg var ung så var det mer en selvfølge at man skulle ha respekt for sine foreldre, kanskje ofte uten grunn. De var eldre, ergo skal man ha respekt. Man hadde respekt for lærere og de som var eldre enn seg, og foreldre ofte strenge. Ikke alltid rettferdig heller.. 

Så kanskje vår generasjon ( jeg født på slutten av 70 tallet) derfor har gitt mer til barna, litt bjørnetjenester og litt mye " det fikk ikke jeg så det skal de få"? Skjemt dem bort kanskje? 

For nå er det jo mye mindre respekt, de krever mer ( barna til min generasjon mener jeg) og tror de føler de fortjener så mye bedre..? Kanskje de tåler litt mindre psykisk også? Får følelsen av det iallefall... 

[AnonymBruker]

Det å bryte forholdet med sine foreldre er det ingen som tar lett på. Det har vært min tanke hele livet. 
 

Andre vet ikke hva som skjer bak 4 vegger. Hadde andre vist hva som har skjedd i min familie så ville de blitt sjokkert. (Jeg har ikke brutt med mine foreldre). Jeg ville vært forsiktig med å mene mye om slikt, det er aldri en impulsiv handling.

 

Anonymkode: c906c...ecf

[AnonymBruker]

Jeg tenker at her mangler du innsikt og forståelse.

Jeg tipper jeg er et sånt barn du ikke skjønner hvorfor brøt kontakten, og hadde det vært min mor som la frem casen vår for deg for ti år siden hadde du ikke hatt høye tanker om meg.

Men realiteten er at både jeg og min bror bærer preg over å ha vokst opp i et følelsesmessig volatilt miljø, med ustabil tilknytning og lite stabilitet.

Jeg hadde foreldre som var ganske selvoppofrende i den forstand at det var flere jobber for at de skulle "get ahead". Utad så det nok ut som om de var hardtarbeidende og at det var for at vi skulle ha alt vi trengte. I realiteten så "måtte" min mor være selvstendig næringsdrivende fordi hun funket dårlig som ansatt. Hun var eksplosiv, innretta seg dårlig etter andre, og hadde en væremåte som gjorde at hun ofte var roten til konflikt. Dette var selvfølgelig egenskaper som var vanskelig for små barn og far å leve med også. Så far hadde to jobber for å slippe å forholde seg til oss og situasjonen hjemme. Med andre ord stakk han hodet i sanden under et nobelt dekke.

Hos oss hadde du skjønt at noe var "off", men ikke nødvendigvis galt. Du hadde nok ikke visst at vi var supersosiale og med på masse fritidsaktiviteter for å slippe å være i det minefeltet som var hjemme. Du hadde ikke skjønt at vi veldig tidlig hadde jobb og verv, fordi måten mine foreldre snakket om andre bak lukkede dører gjorde at vi var livredde for å ikke møte forventningene deres. Du hadde nok ikke visst at seksere på skolen og kretslag eller nasjonale mesterskap aldri ble annerkjent, støtta eller var nok.

Per i dag har jeg valgt å ha kontakt med dem igjen, men det er med en viss følelsesmessig distanse, fordi det koster for mye å slippe de helt inn. Vi kommer nok aldri til å bli nære.

 

Anonymkode: 0addc...ed5

[AnonymBruker]

Personlig kjenner jeg absolutt ingen født mellom 90 og 00 som har brutt med foreldrene sine, og jeg har mine tvil til at dette er utbredt fenomen. Er dette noe du faktisk har tall på og eller rent føleri?

Selv hadde jeg absolutt ikke noen enkel oppvekst, men om noe har det gitt meg tettere bånd til mine foreldre som voksen. Jeg tviler på at det å bryte med foreldrene sine er noe de fleste tar lett på.

Anonymkode: aec7a...28a

[AnonymBruker]

Jeg tror det må være en overvekt av det her inne på KG når jeg leser ulike tråder.

Årsaken til brudd ligger nok i alvorlige tilfeller av overgrep og omsorgssvikt, og ikke slik du nevner.

Jeg kjenner til svært få som har gjort det, og da ligger det mer bak enn det du nevner, TS.

Anonymkode: 18723...fa6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Personlig kjenner jeg absolutt ingen født mellom 90 og 00 som har brutt med foreldrene sine, og jeg har mine tvil til at dette er utbredt fenomen. Er dette noe du faktisk har tall på og eller rent føleri?

Selv hadde jeg absolutt ikke noen enkel oppvekst, men om noe har det gitt meg tettere bånd til mine foreldre som voksen. Jeg tviler på at det å bryte med foreldrene sine er noe de fleste tar lett på.

Anonymkode: aec7a...28a

Jeg vet om flere og felles for alle er at forholdene hjemme har vært horrible. Så nei, det er nok ikke mange som tar lett på det. 

Anonymkode: 54f36...156

[AnonymBruker]

Deler nok ikke helt den oppfatningen. Av mine venner har jeg kun to som har tatt noe avstand til sine foreldre. De har veldig god grunn for det valget, det ene tilfellet flyttet moren sammen med en tidligere «venn» av familien som forsøkte å forgripe seg på datteren da hun var ung. Omverden vet ikke dette. Ingen enkel beslutning min venn tok, men jeg støtter den 100 %, du tar ikke med dine egne barn dit. 

Anonymkode: 31f17...8d6

[Helene]

ONå hadde jeg en god oppvekst. Hadde en normal barndom fram til jeg ble 12 år. Deretter ble jeg beskyld for å være ansvarlig for fars alkoholisme. Jeg var visstnok så vanskelig barn. Som 12 åring skjønte jeg ikke dette. Jeg bodde hosmine foreldre fram til jeg ble 16 år. Da greide jeg ikke lengre. Alt var min skyld. Kom hjem 10 min etter tiden mor hadde satt. Fikk ris. Ja mine foreldre slo meg. Pga 10 minutter. Mor krevde at jeg skulle få bank, far utførte. Så jeg flyttet. Jeg godtok ikke dette. 

Nå var jeg så heldig å hadde bestefar. Flyttet til han. Jeg hadde en utvei. Farfar var min redning. 

Men dette har preget meg i voksen liv. Min mor lyver til meg fortsatt, gjennom 40 år.  Har parkert henne gjentatte ganger. Hun lærer ikke. Nå er min mor såpass gammel. Så jeg har å ikke ta dette opp.

Endret 7. november av Helene

[AnonymBruker]

Jeg tenker at man finner dette man leter etter. Hvis man leter etter feil finner man dem. Og uansett hva man søker støtte i på nettet får man den. Det er som å søke årsaken til symptomer på nett, før eller siden ender man med en kreftdiagnose. 

Anonymkode: 913f1...514

[AnonymBruker]

Ingen bryter kontakt med GODE foreldre 

Anonymkode: f3f73...0e5

[AnonymBruker]

Det er ingen som tar lett på brudd med foreldrene sine. Barn knytter seg til foreldrene sine av overlevelsesgrunner, og tåler så og si alt, mens foreldre ikke nødvendigvis knytter seg til sine barn, dessverre. Psykologisk og biologisk er det slik.
 

Selv er jeg født på 70-tallet, så litt før generasjonen du nevner. En oppvekst preget av at ingen av foreldrene mine knyttet seg til meg, det var mye avvisning og alenetid, psykisk og fysisk vold, og øvrig kulde. Faren min forsvant ut av mitt liv da jeg var 10 og hadde ny familie, han tok aldri igjen kontakt. Med moren min var det turbulent hele veien, og hun har hatt nok med seg selv, ikke hatt noe å gi barn og barnebarn. Hun har aldri tatt kontakt med meg av eget initiativ, aldri ringt, ikke visst hvirdan det går med meg under vanskelige tider da jeg var ung, osv. Når man har vokst opp slik er det å ha kontakt noe som tar veldig stor plass. Utmattelse før, under og etter jul, f.eks. Passe nøye på hva man sier hele tiden. Alltid være den som tenker på at alt må være riktig, for at det skal være ok stemning. Å se et surt fjes gjennom julen fordi sengetøyet ikke var strøket. Å ikke fungere i 10-14 dager etter å ha hatt kontakt, fordi man har vært så anspent.
 

Jeg har hatt flere brudd med moren min, men det endellge bruddet skjedde for noen år siden da hun beskyldte meg for å ha skyld i at mannen min døde. Det var det var det endellge slaget for meg, når det verste som har skjedd i mitt liv også skulle brukes mot meg.

Det er INGEN andre som observerer slike ting enn vi som opplever det. Det er heller ikke noe man legger ut om til venninner eller i lunsjen på jobben. Så andre vet jo ikke at det er 1000 ting som ligger bak et brudd. Man er forvirret selv også, men vet med hele kroppen at man må beskytte seg.

Så pass deg vel for å dømme andre når du ikke aner noe om deres liv. Jeg har aldri vært borti noen som har brutt lett med foreldre. Det aller dummeste jeg har hørt om temaet er for øvrig fra forfatteren Nina Lykke som også påstår at mange nå bryter med foreldrene grunnet «dårlig kjemi». Hun slenger seg på trenden hun åpenbart er for priviligert til å vite noe om. Hun må virkelig slutte å snakke i offentligheten, det rører seg for lite i topplokket der i gården. Ufyselig dame.

Anonymkode: 51cd1...0a7

[AnonymBruker]

Der lurer jeg også på. Forstår det selvfølgelig om det har vært grov omsorgssvikt. Virker som om flere og flere er i krangler og uenigheter med foreldre, søsken, svigerfamilie osv, bare fordi de ikke er fornøyd med dem, enige om alt osv. 

Min teori er at mange unge voksne i dag vil ha alt på sin måte. Lite respekt for andre, lite raushet, bare "meg, meg, meg". "Skal ha, vil ha"...

Jeg er født på 60-tallet. Har nå tenkt i gjennom hele den store omgangskretsen min. Alle har et nært og godt forhold til foreldrene sine. Vi har en etter en tatt oss av gamle og syke foreldre, og sørger veldig etterhvert som de dør. Jeg har hatt to sett svigerforeldre. Nært og godt forhold, selv om vi har vært forskjellige. Har aldri vært i nærheten av sånne svigers-problemer som man leser om her på KG. Man må lære seg å overse ulikheter, og å være rause.

Og man må stikke fingeren i jorda, og innse at man neppe er perfekt selv.

Anonymkode: 939a5...dae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva er greia med at så mange tar avstand eller bryter kontakten med gode foreldre i dag?

Dette handler ikke om rus, misbruk og forferdelige foreldre, men oppofrende foreldre som har gjort så godt de kan i oppveksten. 

Kanskje de var tvungne å jobbe mye og anklages nå at de ikke så barna nok. Kanskje noen ferdigheter ikke ble lært helt perfekt.

Kanskje foreldregenerasjonen hadde samtaler om vekt og kropp og slik blir skyldig i å ha forstyrret barnas forhold til egen kropp? Eller kanskje de hadde en uheldig kommentar som aldri blir glemt. 

Jeg kjenner til aleneforeldre som jobbet 2-3 jobber for å kunne gi barna det nødvendige så de ikke skulle føle seg utenfor. Men som nå blir anklaget for ting de umulig kunne gjort annerledes.

Jeg har sett unge voksne som bare ønsker kontakt med foreldrene når de selv kan få et utbytte - barnepass, gaver, lån eller andre ting.  Ellers er de løse på kritikken om alle manglene foreldrene har og det snakkes stygt bak ryggen deres. 

Det er som om flere i generasjon 1990-2000 mener at alt skal være perfekt på alle områder for å være bra. Og forventer at alt tilrettelegges for dem, som om de er berettiget god utdanning, økonomi, jobb, vennlighet, gaver og alt det beste i livet. 

Nesten som om de ikke forstår at det ikke er en selvfølge for mange i denne verden. 

Er det flere som har opplevd dette? Hva skjer med mange fra 1990-2000 generasjonen og forakten for foreldrene? 

Anonymkode: 422ae...350

Det er nok en del sant i det du skriver.

Men andre siden av saken er:

Norge i 2025 dreier i stadig større grad om å dyrke seg selv, økonomisk og livet for øvrig. Det er en uhyrlig utvikling, hvor SoMe, likes og karriere er viktigere enn familien. 

Så får du og andre gå i dere selv og spørre hvem som har skapt og gitt frislipp på egoismen som nå råder? Det er de født 1960-1980 som i stor grad har styrt landet dit vi er i dag, så de (vi) får skylde på oss selv. Det er vi som godt voksne som har ansvaret for samfunnsutviklingen. 

Anonymkode: 47c06...fb1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Der lurer jeg også på. Forstår det selvfølgelig om det har vært grov omsorgssvikt. Virker som om flere og flere er i krangler og uenigheter med foreldre, søsken, svigerfamilie osv, bare fordi de ikke er fornøyd med dem, enige om alt osv. 

Min teori er at mange unge voksne i dag vil ha alt på sin måte. Lite respekt for andre, lite raushet, bare "meg, meg, meg". "Skal ha, vil ha"...

Jeg er født på 60-tallet. Har nå tenkt i gjennom hele den store omgangskretsen min. Alle har et nært og godt forhold til foreldrene sine. Vi har en etter en tatt oss av gamle og syke foreldre, og sørger veldig etterhvert som de dør. Jeg har hatt to sett svigerforeldre. Nært og godt forhold, selv om vi har vært forskjellige. Har aldri vært i nærheten av sånne svigers-problemer som man leser om her på KG. Man må lære seg å overse ulikheter, og å være rause.

Og man må stikke fingeren i jorda, og innse at man neppe er perfekt selv.

Anonymkode: 939a5...dae

Men da er jo du nok en person som ikke forstår dette, fordi du selv har et nært og godt forhold til foreldre og svigerforeldre. Det er ikke alle foreldre som evner å utvikle noe nært forhold til barna sine. Det er dem dette gjelder. Altså noe helt annet enn det du snakker om.

Anonymkode: 51cd1...0a7

[AnonymBruker]

Tenker at hvis man ikke er innenfor de 4 veggene hele tiden så er det ikke så lett å få med seg alt, heller. Du ser kanskje en alenemor som jobber 2-3 jobber for at barna ikke skal føle seg utenfor, men barna kan se en mor som bruker det mot de.

Jeg har familie som konstant spurte om å "låne" penger. (De betalte aldri tilbake). Brukte da gjerne unnskyldninger som at de ikke fikk tak i livsviktig medisin eller at de ikke har råd til mat hvis jeg ikke lånte de penger, også gikk de kanskje ut og kjøpte seg klær i stedet. I deres øyne så tjener jeg kjempegodt men jeg har endelig en middels god lønn og prøver enda å spare til å kjøpe leilighet så jeg kommer meg ut av leiemarkedet før fylte 35..

Andre ser kanskje foreldre som alltid har gjort alt for at jeg skal ha det jeg trenger, men jeg har jo konstant fått høre "ja, vi gjorde bare vårt beste.. det var alt vi hadde råd til..." hvis jeg klagde over at pc-en var litt treg en dag. (Note: Jeg klagde ikke på pc-en jeg hadde fått til jul, den var jeg evig takknemlig over. Men jeg lastet jo ned all slags drit på den, så den ble åpenbart litt treig) 

Skyldfølelsen ble omtrent alltid brukt mot meg, men de rundt meg så jo ikke det. Så ja, de har så klart alltid gjort alt de kan for at jeg skal få det jeg trenger og litt til, men det har alltid lugget mye manipulasjon, skyld og favoritisering av søsken i kortene som har gjort at jeg ikke orket mer, og til slutt kuttet kontakt. 

Anonymkode: 8cfe3...8d0