Må man kutte ut venner – eller kan man bare gi litt plass?

[AnonymBruker]

Jeg skriver litt generelt, siden det er mange tråder her inne hvor folk vurderer å kutte ut venner eller reagerer på venners oppførsel i ulik grad.

Fra mitt perspektiv er det nesten umulig for folk utenfra å gi tydelige råd om en relasjon man ikke kjenner. Ofte handler trådene om bursdagsinvitasjoner, følelsen av å bli ekskludert, eller spørsmål om man bør avslutte et vennskap. Men bare du kjenner din egen situasjon fullt ut.

Ekskludering handler heller ikke alltid om ondskap. Noen ganger har man bare behov for å være med noen få – ikke alle. Det man faktisk kan gjøre noe med, er å velge hvem man selv vil bruke mest tid på. Det er helt greit at ikke alle venner hører til i den innerste sirkelen. Man kan “flytte” folk litt lenger ut hvis det føles riktig, uten at det trenger å bety et brudd.

Vi kvinner blir ofte såret og skuffet når vi ikke føler oss trygge eller inkludert. Da er det lett å reagere med sinne, eller å ville kutte ut den som fikk oss til å føle oss utenfor – kanskje som en slags hevn, for at de også skal kjenne på det samme. Det er helt menneskelig, men kanskje ikke alltid det klokeste på sikt.

Hvis noen har satt deg litt lenger ned på sin liste, så vet du det – og da kan du handle deretter.

Jeg merker det selv: En venninne av meg har tatt litt avstand i det siste, fordi hun ikke orker alt jeg står i akkurat nå. Jeg forstår det, for hun har nok å jobbe med selv. I mellomtiden har jeg andre jeg støtter meg på, og jeg har også plassert henne litt lenger ut i ringen for en stund. Det betyr ikke at vi er uvenner eller at jeg er sint – bare at vi begge prøver å ta vare på oss selv akkurat nå.

Anonymkode: 88a7c...02c

[AnonymBruker]

Takk for dine vise tanker. 🥰

Jeg har også reflektert en del rundt dette med vennskap i det siste. Jeg hadde en åpenbaring i natt jeg ønsker å få dele. Da jeg var veldig ung ble jeg utsatt for grov mobbing. Det er noe som har vært "fortrengt" noe jeg ikke har sett nøyere på før siste månedene fordi jeg endelig er sterk nok. Og det jeg innser er at det rystet hele mitt barneliv. Å holde meg trygg, være "kul nok" og bli likt og ikke ekskludert det ble grunnlinja i alt jeg foretok meg. 

Gjennom 30+ år har basis for alle mine relasjoner vært å holde meg selv trygg. Det er en stor oppdagelse å "wrap my head around". Det er ikke det at jeg har mislikt alle jeg har omgitt meg med, men om jeg har gjort det har vært irrelevant og blitt undertrykt og skjult bort. Når jeg oppdaget dette i natt gir det innmari mening at jeg har valgt og omringet med med mennesker jeg egentlig ikke passer med, som ikke passer den jeg måtte være under denne traumeresponsen. Jeg har valgt mennesker som passer det å holde meg trygg og der jeg kunne være en slags tilskuer i deres liv. 

Siste månedene har det skjedd store endringer i meg. Jeg har slike oppdagelser som den over om natten. Og på samme tid har jeg mistet mennesker rundt meg. I lys av den oppdagelsen gir det også veldig mening, hvis jeg skal fri meg fra de mønstrene hvordan gjør jeg det med å bevare vennskap med mennesker som stort sett har passet en relasjonsmessig syk versjon av meg selv? 

Jeg synes selv det er vanskelig å ta inn. Både fordi det er fælt for meg at dette har vært en understøm i hele livet og påvirket så mye. Men også fordi da har jeg jo til dels vært falsk med de rundt meg. Det er ikke at jeg ikke oppriktig har vært glad i dem og hatt hyggelige stunder med dem, det har jeg jo. Men det har basert seg på at jeg aldri kunne si fra om noe var lite hyggelig eller at jeg har kjent særlig etter hvilke mennesker jeg faktisk liker. 

Anonymkode: 30fe1...783

[AnonymBruker]

Jeg synes det er mange som har en sort/hvitt holdning til vennskap. At det må være tett eller ingenting. 
Jeg har mitt liv og mine venne mine har sitt. Det respekterer jeg og forventer respekt tilbake.

Anonymkode: e7b1f...058

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Takk for dine vise tanker. 🥰

Jeg har også reflektert en del rundt dette med vennskap i det siste. Jeg hadde en åpenbaring i natt jeg ønsker å få dele. Da jeg var veldig ung ble jeg utsatt for grov mobbing. Det er noe som har vært "fortrengt" noe jeg ikke har sett nøyere på før siste månedene fordi jeg endelig er sterk nok. Og det jeg innser er at det rystet hele mitt barneliv. Å holde meg trygg, være "kul nok" og bli likt og ikke ekskludert det ble grunnlinja i alt jeg foretok meg. 

Gjennom 30+ år har basis for alle mine relasjoner vært å holde meg selv trygg. Det er en stor oppdagelse å "wrap my head around". Det er ikke det at jeg har mislikt alle jeg har omgitt meg med, men om jeg har gjort det har vært irrelevant og blitt undertrykt og skjult bort. Når jeg oppdaget dette i natt gir det innmari mening at jeg har valgt og omringet med med mennesker jeg egentlig ikke passer med, som ikke passer den jeg måtte være under denne traumeresponsen. Jeg har valgt mennesker som passer det å holde meg trygg og der jeg kunne være en slags tilskuer i deres liv. 

Siste månedene har det skjedd store endringer i meg. Jeg har slike oppdagelser som den over om natten. Og på samme tid har jeg mistet mennesker rundt meg. I lys av den oppdagelsen gir det også veldig mening, hvis jeg skal fri meg fra de mønstrene hvordan gjør jeg det med å bevare vennskap med mennesker som stort sett har passet en relasjonsmessig syk versjon av meg selv? 

Jeg synes selv det er vanskelig å ta inn. Både fordi det er fælt for meg at dette har vært en understøm i hele livet og påvirket så mye. Men også fordi da har jeg jo til dels vært falsk med de rundt meg. Det er ikke at jeg ikke oppriktig har vært glad i dem og hatt hyggelige stunder med dem, det har jeg jo. Men det har basert seg på at jeg aldri kunne si fra om noe var lite hyggelig eller at jeg har kjent særlig etter hvilke mennesker jeg faktisk liker. 

Anonymkode: 30fe1...783

Mobbing er så ødeleggende! Det fører til at man blir usikker på seg selvvalgt andre - og i relasjoner med andre. Har selv blitt mobbet og føler det samme. Ikke nå lengre men for 10 år siden ca. 

Anonymkode: 88a7c...02c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Mobbing er så ødeleggende! Det fører til at man blir usikker på seg selvvalgt andre - og i relasjoner med andre. Har selv blitt mobbet og føler det samme. Ikke nå lengre men for 10 år siden ca. 

Anonymkode: 88a7c...02c

Takk for støtten! Gjorde du deg opp noen tanker om hvordan det hadde påvirket relasjonene dine? Du sier du ikke føler det samme nå lengre, eller misforstod jeg? I så fall lurer jeg på om du i den prosessen endret vennskap og relasjoner til andre hvis du leget de sårene i deg? 

Anonymkode: 30fe1...783