Hvordan konversere med noen som ikke kan å konversere?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

TS her

Jeg forsøker aktivt å plassere meg slik at jeg blir sittende ved siden av noen andre.

Det hjelper veldig å ha én annen det går an å prate med, men av og til har jeg blitt «bordplassert inne».

Da blir det fort taushet, og vi blir sittende som tilhørere til andres samtaler.

Jeg prøver å få med meg litt om hva som skjer i livet deres, hva som skjer innen deres felt, på deres arbeidsplass, med venner i deres nettverk, ol., slik at jeg får et «større repertoar».

Det hjelper veldig, men når det blir kort tid i mellom alle selskapene så går vi fort tom for ting å snakke om.

Jeg kan jo fortelle litt om meg selv og mitt eget liv, når det faller naturlig. Er bare litt vanskelig når det er null interesse. 

Klarer liksom ikke finne noe som engasjerer de nok til å klare å føre en samtale.

Anonymkode: d1d56...099

Personlig hadde jeg blitt glad for å ha deg som bordkavaler. Jeg er som deg og liker å prate om løst og fast i sosiale sammenkomster. Så med deg ved siden av meg, så hadde skravla gått 

Anonymkode: e1fd4...125

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her.

Ja.
Det høres litt sånn ut.

Jeg sitter ikke og spør om de hadde en lykkelig barndom,
om de elsker mannen/kona si,
når de sist hadde sex,
hvem som skal arve dem - etter deres død,
hva de tenker om konflikten i Midtøsten,
osv.  

Anonymkode: d1d56...099

Kanskje du skal prøve det neste gang.

Det høres jo ut som de ikke vil snakke med deg. Stillhet er jo også et alternativ. 

Anonymkode: cf6d1...dd9

[AnonymBruker]

For meg er det en motsetning i at du er god på å konversere og fort inntar en intervju-rolle. 

Jeg ville begynt å snakke om noe du interesserer deg for, og snakket litt om det, og spurt hva de tenker. Får du ikke noe svar så kan du oppsummere temaet ditt. Og så spør du "hva er du opptatt av for tiden". Og la det være litt stille hvis ikke. 

Anonymkode: 20bc1...021

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

TS her.

Ja.
Det høres litt sånn ut.

Når man skal spise flere måltider sammen,
skal tilbringe flere dager sammen,
kanskje spille noen spill,
gå turer,
osv

så hadde det vært en fordel å bidra med mer enn bare
«Ja», «Nei» og «m-m».

Nå spør jeg først og fremst om hvordan det går på jobb,
om sommerferien til Hvor-Enn-Ferden-Gikk var fin,
om de har planer for det nye året,
om de har lest den nyeste boken til Forfatteren-Jeg-Vet-At-De-Elsker,
om de har vært fornøyd med håndverkerne som har pusset opp badet,
om de er fornøyde med resultatet,
om de er fornøyde med den nye bilen sin,
om været som har vært,
osv. 

Jeg sitter ikke og spør om de hadde en lykkelig barndom,
om de elsker mannen/kona si,
når de sist hadde sex,
hvem som skal arve dem - etter deres død,
hva de tenker om konflikten i Midtøsten,
osv.  

Anonymkode: d1d56...099

Slutt å stille så mange spørsmål og snakk litt mer om det som interesserer deg. Du legger alt ansvar for at ting skal være underholdende på dem. Spør deg selv hva DU vil snakke om, og gjør det i litt større grad. 

Anonymkode: 20bc1...021

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

For meg er det en motsetning i at du er god på å konversere og fort inntar en intervju-rolle. 

Jeg ville begynt å snakke om noe du interesserer deg for, og snakket litt om det, og spurt hva de tenker. Får du ikke noe svar så kan du oppsummere temaet ditt. Og så spør du "hva er du opptatt av for tiden". Og la det være litt stille hvis ikke. 

Anonymkode: 20bc1...021

TS her

Er det egentlig det?

I en samtale så er det gjerne naturlig at begge parter både deltar og bidrar.

De har null interesse av meg og mitt liv, så det vil kjennes veldig unaturlig å holde en tre timer lang TED-talk om meg selv, og om hva som skjer i mitt liv.

 

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Kanskje du skal prøve det neste gang.

Det høres jo ut som de ikke vil snakke med deg. Stillhet er jo også et alternativ. 

Anonymkode: cf6d1...dd9

Det har du helt rett i, men nå er det en gang slik at vi er i de samme familieselskapene. 
Stillhet er selvsagt et alternativ, men det er litt kjedelig å tilbringe så mye tid med noen som i så liten grad ønsker å snakke. 
Det går selvsagt an å sitte og høre på andres samtaler, forutsatt at man sitter sånn til at det lar seg gjøre. 

Anonymkode: d1d56...099

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

TS her

Er det egentlig det?

I en samtale så er det gjerne naturlig at begge parter både deltar og bidrar.

De har null interesse av meg og mitt liv, så det vil kjennes veldig unaturlig å holde en tre timer lang TED-talk om meg selv, og om hva som skjer i mitt liv.

Anonymkode: d1d56...099

Som jeg skrev, for MEG, er det en motsetning ja. Som en annen her skrev å bli pepret med spørsmål er ikke interessant. Jeg sa heller ikke om deg selv, jeg sa noe du interesserer deg for. 

Anonymkode: 20bc1...021

[Humas]

Jeg kjenner ytterkantene i dette, som kanskje oppklarer noe.  hver gang en i familien (som bor alene/ikke er i jobb) er i noe selskapelig plaprer han i vei og avbryter alle han snakker med. Han tåler ikke 2 sekunder stillhet, da går han til andre eller forsøker febrilsk å finne nye temaer, og med en gang han får respons på det, vrir han samtalen over på seg selv. Ikke noe problem, han kan fortelle alt om geografi, hvor han har vært, ikke vært, vær, vind, stort og smått. 
Jeg er så utrolig utslitt at jeg unngår mest mulig.

Og så han jeg er sammen med (kan skjønne nå hvorfor jeg trives med han, men mest i hverdag og ikke på store selskaper..) Han er litt østers i selskap, han misliker small talk og har sine litt sære interesser, men jeg forstår han jo og han er både snill og ‘smart’. (Men mildt autistisk)
Selv er jeg ganske obs, lytter mye til andre og kommenterer litt. Det var først når jeg ble sammen kjæresten jeg så ting i nytt lys, jeg var litt for god på å skulle holde samtale gående selv, nå lar jeg stort sett andre ‘styre’, men synes det sosiologisk er ganske interessant. Men ikke spør meg om det jeg brenner mest for… for da kan jeg glemme meg litt, og babler i vei litt, til jeg innser ‘tabben’

Endret 5. november av Humas

[AnonymBruker]

Jeg tenker også at de ikke er så interessert i å prate. Dersom jeg ønsker å lytte til og delta i naboasamtalen er det bare slitsomt om en annen hele tiden skal snakke med meg. 

Anonymkode: 7981c...9fd

[AnonymBruker]

Hva er poenget med middagsselskap om man ikke prater sammen? 
Norsk kultur er noe av det særeste jeg har vært borti. 

Anonymkode: d1a16...2ea

[Vibelator]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2025 den 22.17):

Hei!
Jeg trenger noen gode råd til hvordan man skal klare å konversere med noen som virkelig ikke kan å konversere.

Føler meg relativt god på small-talk, og liker å tro at jeg er flink til å konversere.

Store bryllup, firmafester, julebord med jobben til kjæresten, på butikken eller på treningssenteret*, osv. 

«Null stress i joggedress.» 

Jeg inntar lett en intervjuer-rolle, men får jo gjerne noen «enn du da?» spørsmål tilbake, av og til.

Jeg er nysgjerrig av natur, så interessen min er som regel genuin. Jeg opplever også at det er lettere å få folk i samtale hvis de kan få snakke om noe de er opptatt av.

Jeg er vant til at samtalene som regel flyter veldig lett, pratet går helt av seg selv, og at timene flyr. 

Dette får jeg til i alle andre selskap
- bare ikke i selskap med min egen familie / slekt.

Personene det gjelder «spiller ikke ball», for fem flate øre.

Alle forsøk på å føre en samtale blir «skutt ned» / «parkert» umiddelbart. 

De bidrar null til samtalen, og gir absolutt ingenting man kan spille videre på.

De stiller ingen spørsmål. 
Kommer ikke med noen betraktninger. 
Tar ikke opp noen aktuelle temaer som det går an å prate om.

Samtalene går fort i stå. 
Jeg må ta meg selv i å ikke ta opp mobiltelefonen og begynne å holde på med andre ting. 

Jeg synes det er fryktelig tungt, og det blir slik, hver gang. 

Hva gjør dere i slike tilfeller? 

Dette er jo situasjoner jeg ikke «bare kan unngå», eller velge å bli hjemme fra. 

 

* Jeg blir ikke stående i flere timer på butikken eller treningssenteret for å «small-talke» med fremmede, altså! 🤭

 

Anonymkode: d1d56...099

Hvordan skru bil med en som ikke kan skru bil? Man dropper det eller forsøker og lære bort litt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2025 den 13.19):

TS her.

Ja.
Det høres litt sånn ut.

Når man skal spise flere måltider sammen,
skal tilbringe flere dager sammen,
kanskje spille noen spill,
gå turer,
osv

så hadde det vært en fordel å bidra med mer enn bare
«Ja», «Nei» og «m-m».

Nå spør jeg først og fremst om hvordan det går på jobb,
om sommerferien til Hvor-Enn-Ferden-Gikk var fin,
om de har planer for det nye året,
om de har lest den nyeste boken til Forfatteren-Jeg-Vet-At-De-Elsker,
om de har vært fornøyd med håndverkerne som har pusset opp badet,
om de er fornøyde med resultatet,
om de er fornøyde med den nye bilen sin,
om været som har vært,
osv. 

Jeg sitter ikke og spør om de hadde en lykkelig barndom,
om de elsker mannen/kona si,
når de sist hadde sex,
hvem som skal arve dem - etter deres død,
hva de tenker om konflikten i Midtøsten,
osv.  

Anonymkode: d1d56...099

Kan det være at du kommer over noen som liker litt dybde og substans, og at å snakke om været og bilen oppleves som noe meningsløst pjatt? Dersom min tante sitter og snakker om oppussing og materielle ting et helt selskap, så må jeg ha kaffe intravenøst for å ikke sovne.

Eller så kan det hende at de bare liker å være sammen i stillhet. 

Anonymkode: 94ba5...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hva er poenget med middagsselskap om man ikke prater sammen? 
Norsk kultur er noe av det særeste jeg har vært borti. 

Anonymkode: d1a16...2ea

Kan være de vil nyte maten, være sammen med familien/vennene og høre andres historier? 
 

Anonymkode: 7981c...9fd

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2025 den 22.17):

Hei!
Jeg trenger noen gode råd til hvordan man skal klare å konversere med noen som virkelig ikke kan å konversere.

Føler meg relativt god på small-talk, og liker å tro at jeg er flink til å konversere.

Store bryllup, firmafester, julebord med jobben til kjæresten, på butikken eller på treningssenteret*, osv. 

«Null stress i joggedress.» 

Jeg inntar lett en intervjuer-rolle, men får jo gjerne noen «enn du da?» spørsmål tilbake, av og til.

Jeg er nysgjerrig av natur, så interessen min er som regel genuin. Jeg opplever også at det er lettere å få folk i samtale hvis de kan få snakke om noe de er opptatt av.

Jeg er vant til at samtalene som regel flyter veldig lett, pratet går helt av seg selv, og at timene flyr. 

Dette får jeg til i alle andre selskap
- bare ikke i selskap med min egen familie / slekt.

Personene det gjelder «spiller ikke ball», for fem flate øre.

Alle forsøk på å føre en samtale blir «skutt ned» / «parkert» umiddelbart. 

De bidrar null til samtalen, og gir absolutt ingenting man kan spille videre på.

De stiller ingen spørsmål. 
Kommer ikke med noen betraktninger. 
Tar ikke opp noen aktuelle temaer som det går an å prate om.

Samtalene går fort i stå. 
Jeg må ta meg selv i å ikke ta opp mobiltelefonen og begynne å holde på med andre ting. 

Jeg synes det er fryktelig tungt, og det blir slik, hver gang. 

Hva gjør dere i slike tilfeller? 

Dette er jo situasjoner jeg ikke «bare kan unngå», eller velge å bli hjemme fra. 

 

* Jeg blir ikke stående i flere timer på butikken eller treningssenteret for å «small-talke» med fremmede, altså! 🤭

 

Anonymkode: d1d56...099

Sånt gidder jeg ikke ass! Jeg er også god på smalltalk og vise interesse ovenfor andre mm men det går alltids en grense et sted. Prøv litt også om det ikke fungerer så sitt med mobilen din med god samvittighet evt finn frem et puslespill eller kortspill for å legge en kabal. 

Men... Fungerer det å spille kortspill, yatzy, ludo, monopol, Nintendo o.l, se på film/serie i lag, lage mat, planlegge noe i fremtiden, oppussing i lag, rydde i en bod/garasje, dra på museum eller kino o.l i lag da? Må tenke litt utenfor boksen som regel, ikke alltid direkte smalltalk er veien å gå men heller en aktivitet. 

[Daria]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Hva er poenget med middagsselskap om man ikke prater sammen? 
Norsk kultur er noe av det særeste jeg har vært borti. 

Anonymkode: d1a16...2ea

Pliktfølelse, for noen. Men man kan ha stor glede av å treffe andte og delta i sosialt samvær selv om man av ulike grunner ikke ønsker eller klarer å delta i samtalen i særlig grad. 

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og tilhørende svar.

Rhodiola, adm.

[Boetica]

Det virker som du vet hvordan du skal håndtere sånne situasjoner, men at motparten er en lost case. Jeg vet hva det dreier seg om, jeg har faktisk en venninne som har blitt mer og mer sånn. Tom. Ingen nyskjerrighet på noe. Ingen interesser. Ingen refleksjon. Og nei, hun er ikke lei av meg. Vil treffes, men det er som å møte et tomt skall. Når jeg er skikkelig lei, lar jeg bare stillheten råde, og da prøver hun litt. Men det er gørr og poengløst. 

[AnonymBruker]

Vibelator skrev (54 minutter siden):

Hvordan skru bil med en som ikke kan skru bil? Man dropper det eller forsøker og lære bort litt

Er litt usikker på hvor sjarmerende det vil være å lære mennesker i 40-50-årene om hvordan de skal føre en samtale? 😬

«Først stiller jeg et spørsmål. 
Så svarer du - og stiller helst et tilbake»

🫣

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Kan det være at du kommer over noen som liker litt dybde og substans, og at å snakke om været og bilen oppleves som noe meningsløst pjatt? Dersom min tante sitter og snakker om oppussing og materielle ting et helt selskap, så må jeg ha kaffe intravenøst for å ikke sovne.

Eller så kan det hende at de bare liker å være sammen i stillhet. 

Anonymkode: 94ba5...4a1

Jeg tar imot alle gode og dårlige idéer!

Hvilke emner tenker du at man kan snakke om?

Daria skrev (20 minutter siden):

Pliktfølelse, for noen. 

Føler meg truffet! 

Hadde det ikke vært for foreldrene mine, søsken, tanter og onkler, så hadde jeg blitt hjemme.

Her er kun sykdom, sykehusinnleggelse og egen begravelse gyldig fraværsgrunn. 🤭

 

Anonymkode: d1d56...099

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.11.2025 den 22.17):

Dette får jeg til i alle andre selskap
- bare ikke i selskap med min egen familie / slekt.

Personene det gjelder «spiller ikke ball», for fem flate øre.

Alle forsøk på å føre en samtale blir «skutt ned» / «parkert» umiddelbart. 

De bidrar null til samtalen, og gir absolutt ingenting man kan spille videre på.

De stiller ingen spørsmål. 
Kommer ikke med noen betraktninger. 
Tar ikke opp noen aktuelle temaer som det går an å prate om.

Samtalene går fort i stå. 
Jeg må ta meg selv i å ikke ta opp mobiltelefonen og begynne å holde på med andre ting. 

Jeg synes det er fryktelig tungt, og det blir slik, hver gang. 

Hva gjør dere i slike tilfeller? 

Dette er jo situasjoner jeg ikke «bare kan unngå», eller velge å bli hjemme fra.

Jeg kjenner det igjen fra svigerfamilien. Det er veldig tungt. Og det føles jo enda tyngre fordi du ikke bare kan gi faan. Du må sitte der og være i det. 

Jeg spurte de første årene litt; "Ja, skal dere noe fram mot jul". Griper tak i alle muligheter til å bemerke kakene, kaffen, bildene, snakke om noe nøytralt som hva jeg har kjøpt på butikken. Svigerfamilien er veldig opptatt av veibeskrivelser. Jeg tror det er fordi ingen kan snakke om noe, så da er det fint å nevne noen og så snakke om hvordan man kjører dit...🤨

Ellers må du bare gjøre noe med innstillingen din. Det er jo ikke ditt ansvar å holde samtalen i gang. Du kan lese noe veldig interessant før du går dit, så kan du sitte og tenke litt på det. Reflektere rundt det. Observere de andre. Du blir jo stressa og prøver å få i gang samtalen, men kanskje du bare skal la det være? La dem ta ansvar. Jeg lot det til slutt være helt stille og motstod lysten til å si noe. Så måtte de si noe, og selv da sa jeg ingenting. Til slutt fikk jeg et blikk på at jeg liksom burde si noe, og da sa jeg aller nådigst noen ord, og skjøt inn en reddende pil til dem. Den ble ikke skutt ned.. for å si det slik.

 

Anonymkode: 8261a...e6c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 5.11.2025 den 16.14):

Jeg kjenner det igjen fra svigerfamilien. Det er veldig tungt. Og det føles jo enda tyngre fordi du ikke bare kan gi faan. Du må sitte der og være i det. 

Jeg spurte de første årene litt; "Ja, skal dere noe fram mot jul". Griper tak i alle muligheter til å bemerke kakene, kaffen, bildene, snakke om noe nøytralt som hva jeg har kjøpt på butikken. Svigerfamilien er veldig opptatt av veibeskrivelser. Jeg tror det er fordi ingen kan snakke om noe, så da er det fint å nevne noen og så snakke om hvordan man kjører dit...🤨

Ellers må du bare gjøre noe med innstillingen din. Det er jo ikke ditt ansvar å holde samtalen i gang. Du kan lese noe veldig interessant før du går dit, så kan du sitte og tenke litt på det. Reflektere rundt det. Observere de andre. Du blir jo stressa og prøver å få i gang samtalen, men kanskje du bare skal la det være? La dem ta ansvar. Jeg lot det til slutt være helt stille og motstod lysten til å si noe. Så måtte de si noe, og selv da sa jeg ingenting. Til slutt fikk jeg et blikk på at jeg liksom burde si noe, og da sa jeg aller nådigst noen ord, og skjøt inn en reddende pil til dem. Den ble ikke skutt ned.. for å si det slik.

 

Anonymkode: 8261a...e6c

Fint å høre at andre kjenner seg litt igjen! 
 

Jeg pleier å både snakke om maten, pynten, interiøret, kjoler, dresser, osv. 

«Klamrer» meg litt fast til alt som er lett og ledig, politisk nøytralt, å snakke om.

Heldigvis kan jeg ta del i en del av oppryddingen, av og pådekking, ol. 
 

Så da får jeg tatt en pause, eller pratet med noen andre. 

Har lastet ned noen «bli kjent» spørsmål som jeg har lagret, om morsomme og lettbeinte temaer. 

Tror jeg må forsøke ut de neste gang det gå fullstendig i stå. 

Anonymkode: d1d56...099

[AnonymBruker]

Skulle gjerne vært bedre på small talk. Har hele livet hatt dårlig hukommelse på navn, gjenfortelling og rekkefølge på historier og vitser. Mange detaljer kommer jeg ikke på når jeg trenger dem. Er ikke pga nervøsitet. Da blir det vanskelig å holde samtaler i gang. Blir mye pauser for å prøve å huske, eller å få hjelp av andre rundt meg til å hjelpe meg. Også flaut å spørre om navnet for fjaksende gang. 

Anonymkode: 47f59...f47