Hvordan konversere med noen som ikke kan å konversere?

[AnonymBruker]

Hei!
Jeg trenger noen gode råd til hvordan man skal klare å konversere med noen som virkelig ikke kan å konversere.

Føler meg relativt god på small-talk, og liker å tro at jeg er flink til å konversere.

Store bryllup, firmafester, julebord med jobben til kjæresten, på butikken eller på treningssenteret*, osv. 

«Null stress i joggedress.» 

Jeg inntar lett en intervjuer-rolle, men får jo gjerne noen «enn du da?» spørsmål tilbake, av og til.

Jeg er nysgjerrig av natur, så interessen min er som regel genuin. Jeg opplever også at det er lettere å få folk i samtale hvis de kan få snakke om noe de er opptatt av.

Jeg er vant til at samtalene som regel flyter veldig lett, pratet går helt av seg selv, og at timene flyr. 

Dette får jeg til i alle andre selskap
- bare ikke i selskap med min egen familie / slekt.

Personene det gjelder «spiller ikke ball», for fem flate øre.

Alle forsøk på å føre en samtale blir «skutt ned» / «parkert» umiddelbart. 

De bidrar null til samtalen, og gir absolutt ingenting man kan spille videre på.

De stiller ingen spørsmål. 
Kommer ikke med noen betraktninger. 
Tar ikke opp noen aktuelle temaer som det går an å prate om.

Samtalene går fort i stå. 
Jeg må ta meg selv i å ikke ta opp mobiltelefonen og begynne å holde på med andre ting. 

Jeg synes det er fryktelig tungt, og det blir slik, hver gang. 

Hva gjør dere i slike tilfeller? 

Dette er jo situasjoner jeg ikke «bare kan unngå», eller velge å bli hjemme fra. 

 

* Jeg blir ikke stående i flere timer på butikken eller treningssenteret for å «small-talke» med fremmede, altså! 🤭

 

Anonymkode: d1d56...099

[AnonymBruker]

Er så gammel nå at jeg gidder ikke å prøve så jeg hadde gladelig enten droppet disse tilstelningene eller så hadde jeg scrollet litt.

Anonymkode: 1ba2c...7a1

[AnonymBruker]

Det er ikke farlig med litt stillhet heller. Om du har prøvd flere ganger kan du fint si du skal gå å hente påfyll/på toalettet for en unnskyldning for å snakke med noen andre. Om det er i en sittende setting kan du prøve å henvende deg til sidemannen eller de over på det du spurte hen om og se om de heller blir med i praten. Eller du kan bli med i konvensjonen de eventuelt har. Men det er deilig å bare spise og si maten er nydelig også.

Anonymkode: f1b1b...466

[exictence]

De snakker vel? Snakker de med hverandre? 

Kan forstå det er tungt når du ikke får noe tilbake. Hva hvis du ikke spør dem om noe, vil de ta initiativ selv til å snakke, tror du?

Kanskje du skal bare la være å ta initiativ og overlate til dem hva de vil si?

[AnonymBruker]

Har du prøvd å få til en samtale men blir «parkert» hadde jeg bare blitt sittende i stillhet. Det får være grenser for å gjøre jobben for andre. Jeg er selv veldig god på small talk, blir derfor alltid satt ved siden av «den vanskelige onkelen», og får nesten alltid i gang en samtale ved å spørre den andre mye og få personen til å trives. Men når jeg en sjelden gang bare møter en taus og sur vegg så tier jeg stille og konsentrerer meg om mat og drikke. Og går fra bordet så fort jeg kan. 

Anonymkode: 66b9a...534

[Daria]

Jeg lurer også på hva som skjer hvis du ikke intar intervjuer-rollen - total stillhet eller bare ikke en samtale du synes er interessant eller flyter bra nok? Om alle rundt meg var tause østers, ville jeg heller rettet fokus mot maten og egne tanker. Stillhet er ikke verdens undergang - selv ikke om den oppleves pinlig eller trykkende. 

[mamanodrama]

Har vært borti det, ja. Jeg har bare bestemt meg for at klein stillhet ikke er en greie. Ikke mitt problem og ikke mitt ansvar å tvinge i gang noe som helst. Jeg kan fint bare sitte der. Kona til mannens sjef er ei jeg har bare 0 kjemi med. Det bare går ikke. Det mest komiske er at vi prøver begge to, men til ingen nytte. 😅 Vi møtes heldigvis bare noen få ganger i året, men de er et lite, tett kollegium der alle kjenner alle og også partnere. 

[AnonymBruker]

Oppdater språket først, da 👍

Anonymkode: 9328e...cd4

[AnonymBruker]

Daria skrev (33 minutter siden):

Jeg lurer også på hva som skjer hvis du ikke intar intervjuer-rollen - total stillhet eller bare ikke en samtale du synes er interessant eller flyter bra nok? Om alle rundt meg var tause østers, ville jeg heller rettet fokus mot maten og egne tanker. Stillhet er ikke verdens undergang - selv ikke om den oppleves pinlig eller trykkende. 

TS her

Jeg forsøker aktivt å plassere meg slik at jeg blir sittende ved siden av noen andre.

Det hjelper veldig å ha én annen det går an å prate med, men av og til har jeg blitt «bordplassert inne».

Da blir det fort taushet, og vi blir sittende som tilhørere til andres samtaler.

Jeg prøver å få med meg litt om hva som skjer i livet deres, hva som skjer innen deres felt, på deres arbeidsplass, med venner i deres nettverk, ol., slik at jeg får et «større repertoar».

Det hjelper veldig, men når det blir kort tid i mellom alle selskapene så går vi fort tom for ting å snakke om.

Jeg kan jo fortelle litt om meg selv og mitt eget liv, når det faller naturlig. Er bare litt vanskelig når det er null interesse. 

Klarer liksom ikke finne noe som engasjerer de nok til å klare å føre en samtale.

Anonymkode: d1d56...099

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

TS her

Jeg forsøker aktivt å plassere meg slik at jeg blir sittende ved siden av noen andre.

Det hjelper veldig å ha én annen det går an å prate med, men av og til har jeg blitt «bordplassert inne».

Da blir det fort taushet, og vi blir sittende som tilhørere til andres samtaler.

Jeg prøver å få med meg litt om hva som skjer i livet deres, hva som skjer innen deres felt, på deres arbeidsplass, med venner i deres nettverk, ol., slik at jeg får et «større repertoar».

Det hjelper veldig, men når det blir kort tid i mellom alle selskapene så går vi fort tom for ting å snakke om.

Jeg kan jo fortelle litt om meg selv og mitt eget liv, når det faller naturlig. Er bare litt vanskelig når det er null interesse. 

Klarer liksom ikke finne noe som engasjerer de nok til å klare å føre en samtale.

Anonymkode: d1d56...099

Slutt å ta 100 % ansvar for samtalen, det er begges ansvar å få det til. Får du null respons kan du slutte å prøve, la det heller være stille og følg med på andre. Du kommer til å spare mye energi på å slutter å føle at du hele tiden må holde det i gang.

 

Anonymkode: 21f02...117

[AnonymBruker]

Jeg tror vi er hverandres verste mareritt, TS 😂

Jeg hater følelsen av å være i avhør, så jeg svarer med enstavelsesord og prøver å vri samtalen over på noe annet. Det hintet går som oftest rett forbi. Og så tenker jeg «gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg» derfor vil jeg helst ikke spørre og grave for mye i den andres liv - med mindre de selv tar initiativ til å fortelle. Som du også er inne på er det mye lettere å være åpen med totalt ukjente enn min egen familie/slekt. Siden familien min ser på meg som en stille, sjenert person blir jeg dessuten alltid plassert ved skravlebøtta. Jeg ser ikke logikken i det. Begge hater det like intenst. 

Anonymkode: cf6d1...dd9

[AnonymBruker]

Jeg jobber med kunder hvor vi blir sittende i en time å småprate mens jeg jobber, og noen er veldig vanskelige å få igang samtaler med. Før jeg fikk denne jobben har jeg følt at det var vært jeg som er dårlig på småprat, men nå møter jeg så mange folk i akkurat lik setting og stort sett snakker jeg om det samme med alle. Så nå ser jeg tydelig hvor forskjellige folk er. Jeg har blitt nødt til å bare sitte i stillhet dersom de ikke biter på mine forsøk på småprat. Men det kan oppleves som pinlig stillhet ja. Jeg har forsøkt forskjellige innfallsvinkler, men med noen klarer man det bare ikke. Så jeg vil foreslå som andre at du bare spiser og trekker deg unna.

Anonymkode: afc4e...70b

[piggrokken]

Forsøk å finn ut hva de er interessert i. Folk liker å snakke om sine egne hobbyer. Jeg tror det var tidligere president Nixon som sa noe sånt som at han forsøkte å være oppdatert på ting slik at han kunne til en hver tid holde en 45 minutters tale på hvilket som helst tema.

Jeg husker godt, så jeg klarer å huske litt om det meste. Dette har gitt meg mange fine samtaler opp gjennom årene. Det å være litt intervjuer i starten er en liten pris som må betales, for da man finner noe den andre brenner for, er det lett å holde samtalen i 10 minutter eller 2 timer - om du vil.

[AnonymBruker]

Om folk ikke spør tilbake og svarer ja, nei, hmm osv, så er de ikke interessert i en samtale. 
Man mååå ikke snakke hele tiden, det er godt med stillhet. 

Anonymkode: d3cc7...b59

[exictence]

Jeg opplever aldri det problemet, men jeg tar det ikke som et problem. Hvis de andre er stille, så er jeg og gjerne stille. Opplever det verken som kleint eller kjedelig. Det er like mye de andres ansvar som mitt å holde en samtale. 

Men stort sett er det ikke et tema en gang; alle liker å snakke. Opplever heller det motsatte, at det hadde vært deilig med stillhet noen ganger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg tror vi er hverandres verste mareritt, TS 😂

Jeg hater følelsen av å være i avhør, så jeg svarer med enstavelsesord og prøver å vri samtalen over på noe annet. Det hintet går som oftest rett forbi. Og så tenker jeg «gjør mot andre som du vil de skal gjøre mot deg» derfor vil jeg helst ikke spørre og grave for mye i den andres liv - med mindre de selv tar initiativ til å fortelle. Som du også er inne på er det mye lettere å være åpen med totalt ukjente enn min egen familie/slekt. Siden familien min ser på meg som en stille, sjenert person blir jeg dessuten alltid plassert ved skravlebøtta. Jeg ser ikke logikken i det. Begge hater det like intenst. 

Anonymkode: cf6d1...dd9

TS her.

Ja.
Det høres litt sånn ut.

Når man skal spise flere måltider sammen,
skal tilbringe flere dager sammen,
kanskje spille noen spill,
gå turer,
osv

så hadde det vært en fordel å bidra med mer enn bare
«Ja», «Nei» og «m-m».

Nå spør jeg først og fremst om hvordan det går på jobb,
om sommerferien til Hvor-Enn-Ferden-Gikk var fin,
om de har planer for det nye året,
om de har lest den nyeste boken til Forfatteren-Jeg-Vet-At-De-Elsker,
om de har vært fornøyd med håndverkerne som har pusset opp badet,
om de er fornøyde med resultatet,
om de er fornøyde med den nye bilen sin,
om været som har vært,
osv. 

Jeg sitter ikke og spør om de hadde en lykkelig barndom,
om de elsker mannen/kona si,
når de sist hadde sex,
hvem som skal arve dem - etter deres død,
hva de tenker om konflikten i Midtøsten,
osv.  

Anonymkode: d1d56...099

[AnonymBruker]

Herregud,  slapp av litt da. Får du ikke en fornuftig samtale iløpet av de første 10 minuttene så gi deg. Ikke din jobb å drifte en samtale. Stillhet er ikke farlig. ( og helt ærlig, jeg hater å bli stilt 100 spørsmål av en fremmed som jeg kanskje ikke har kjemi med, la meg være i fred)

Anonymkode: f871b...357

[AnonymBruker]

Alle har noen i sin krets som prater hull i hodet på folk.

Og har du ingen sånne det så er det sannsynligvis deg! 🙂

Kanskje har din slekt fåmælt-genet, men du er unntaket.

Anonymkode: 5f9f0...fac

[Carrot]

jeg sitter i stillheten med de. 

[Daria]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nå spør jeg først og fremst om hvordan det går på jobb,
om sommerferien til Hvor-Enn-Ferden-Gikk var fin,
om de har planer for det nye året,
om de har lest den nyeste boken til Forfatteren-Jeg-Vet-At-De-Elsker,
om de har vært fornøyd med håndverkerne som har pusset opp badet,
om de er fornøyde med resultatet,
om de er fornøyde med den nye bilen sin,
om været som har vært,
osv. 

...og da vil jeg etter hvert føle at du er opptatt av å snakke for å snakke og for enhver pris unngå den skumle stillheten, og det ser jeg ikke helt poenget med.  Jeg har en i min utvidede familie som stiller sånne åpenbare konversasjonsspørsmål så snart det blir stille er øyeblikk, heller enn å la samtalen bare utvikle seg naturlig - med pauser og stillhet (som min del av familien generelt er mer komfortabel med enn hennes), men også mer avslappet. Jeg gruer meg litt til å treffe henne, fordi jeg synes hun blir slitsom og pågående - jeg vil slappe av med tekoppen min etter middag, ikke bli forhørt om ferieplaner jeg ikke har. 

Av og til vil samtalen trenge en dytt, og noen vil alltid være vanskelige å engasjere i samtale (og da er antagelig det mest barmhjertige å bare la dem være i fred, heller enn å pøse på med spørsmål), men min erfaring er at samtalen vil komme lettere om man ikke prøver så hardt å tvinge den fram. Og noen ganger vil det være mer interessant å lytte til samtalen ved siden av...