Mannen var emosjonelt utro, sliter med å komme meg videre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, mer som noe flere kunne sjekket opp i. Helt ærlig og oppriktig. Har alltid lurt på hvordan den andre parten i forholdet finner slikt. Skjønner dersom det er en app, men om det er på en nettside under brukernavn, så tror jeg at jeg måtte letet på meg en psykose før jeg ha funnet noe.

Anonymkode: cc7e4...233

Det er nok på Jodel. Der kan man chatte anonymt. Mange treffer hverandre i kanalen @sexfantasier og tar det derfra. 

Anonymkode: a2c0c...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skjønner tankegangen din, og dette må du jo selvfølgelig føle på og bestemme selv. Men på den andre siden så kan du jo snu på det og si at det er merkelig at etter at han utsatte deg for noe slikt var det han som skulle få støtte og oppfølging av psykolog i en enorm krisetid for dere der han var årsaken. 

Min mening er at hvis motivasjonen virkelig er til stede så kan hjelp fra en kyndig tredjepart som kun er der for deg og dine tanker kanskje være lurt. Forutsatt at det faktisk er en god psykolog. 

Noen du kan blåse ut til, noen du kan si alt du tenker til uten å tenke på at du snakker stygt om mannen til noen som kjenner han og er glad i han. 

Og samtidig sortere og grave i akkurat hva det er som vanskelig for deg. Og få konkrete tips til grep dere kan ta i hverdagen for å komme videre. Kanskje det beste tipset faktisk er å sette av litt tid til å prate om det? Eller kanskje ikke? Sånne ting tenker jeg at kan jo være greit å få hjelp og støtte til.

Og det kan jo faktisk være at du til syvende og sist kommer til at du ikke kan leve med dette sviket, på tross av hvor mye du skulle ønske du fikk det til. Men da vet du det. Og så vet du at du prøvde. 

Dette er så på viddene at jeg egentlig ikke orker å svare deg, men får gjøre et pittelite forsøk:

Det er mange som har behov for ulike måter for hjelp etter å ha blitt utsatt for svik. Og at du klarer å lese mitt innlegg med en så sterk grad av forutinntatthet er helt utrolig. Det viktigste for meg er at TS ser at jeg på ingen måte forsøkte å ansvarliggjøre henne for hans svik, men å gi tips til hva hun kan gjøre for å gjøre få det bedre med seg selv. Og det kan godt være at hun sammen med psykologen hadde kommet frem til at hun rett og slett ikke kan leve med dette, og at hun må gå. Selv om hun så inderlig skulle ønske at det ikke måtte gå den veien. 

Og for å gjøre det helt klart til deg også: Det er på ingen måte min mening at dette er noen andre enn mannens ansvar. Og det mener jeg også at innlegget mitt heller ikke bærer preg av. Men du leser innlegget med en bitter forutinntatthet. Og for å sette det på spissen: Barn som blir utsatt for enorm omsorgssvikt med vold og seksuelt misbruk, mennesker som har opplevd brutal krig eller har blitt voldtatt eller utsatt for årevis med vold i ekteskap, mener du virkelig at det er å plassere ansvar og skyld hos offeret og den traumatiserte? Mener du virkelig at mennesker som kommer fra de mest brutale krigsområder, og ikke minst flyktningleirer, ikke skal få hjelp fordi det er å "ansvarliggjøre den som utsettes for svik og å gjøre den som ikke oppfører seg ok eller normalt som et «offer»"? For noe forbannet tull.

Mange opplever store livssorger der det kan være godt, og behov for, å få hjelp av en nøytral, kyndig tredjepart. Så enkelt og greit er det. Og som sagt, det kan jo godt være at TS sammen med en terapeut kommer til at dette ikke er mulig å kommer over. 

Anonymkode: ebfc9...3ac

Du svarer meg med en roman alikevel. 
At vi alle trenger hjelp til å sortere tanker og følelser er vel og greit. At en psykolog kan være en god sparringspartber er det ingen tvil om. 
 

Men at man skal anbefales å oppsøke psykolog for å lære seg å godta utroskap, fremfor å faktisk føle på sorg og svik, og gå videre i livet uten den som med viten og vilje har påført deg sviket….. at man anbefales å oppsøke psykolog for å unngå å ansvarliggjøres og for å få trøst for å ikke evne å agere på en naturlig måte etter et svik; det synes jeg er merkelig helt ærlig…og ikke minst utrolig barnslig og hjelpesløst.
 

Ikke rart at det ikke finnes helsehjelp til de sykeste i samfunnet når relativt oppegående mennesker skal drive å gå til psykolog for å bearbeide vonde følelser mens man samtidig velger å stå i en dårlig og ufruktbar relasjon og ikke har baller til å sette sunne grenser for hva man skal finne seg i….helt seriøst. Voks opp og ta ansvar for egne valg og følelser deretter. 

Anonymkode: aeeaa...06c

[AnonymBruker]

Hvis dere hadde gått fra hverandre, så hadde han snakket dritt om deg da også. Han gjør det ikke nå, fordi han er mottaker av noe. Så fort det er slutt, sitter det nok ikke langt inne.

Det er rart vi godtar slike ting kun for selskapet. Selv om man kan få det overalt. 

Anonymkode: 87ece...923

[AnonymBruker]

Hva sier han om den dritten han skrev om deg da? Altså ikke bare om at han var emosjonelt utro, men om hva han skrev om deg? Har dere diskutert de tingene? Det er jo ikke rart at disse tingene gnager på din selvfølelse og trygghet. Dette kan ikke feies under teppet. Der vil det bare fortsette med å gjøre vondt. 

Jeg vil anbefale parterapi. Det reddet mitt forhold, og det er ikke noe rart å trenge det i deres situasjon. Egentlig burde alle par gått til det innimellom. Slik man har årlig samtale med leder på jobben for å sørge for at man har det bra og får tilbakemeldinger på godt og vondt. 

Anonymkode: 029f4...07c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er rart, for på en måte føler jeg meg nærmere han også nå. Vi snakker mer og han deler mye mer av hvordan han egentlig har det. 
 

Vi har ikke gått til parterapi, det sitter utrolig langt inne hos meg og gjør meg ganske forbanna at er nødvendig. Men det er kanskje det…

Anonymkode: 09e20...f0e

Man kan nesten ikke spørre om råd her for alle damene hyler "gå fra han" med en gang. Sånn er det i alle tråder på KG. Rart hvor lett foll gir opp. Du får trøste deg med at han ikke har hatt sex med noen og det har bare vært sex chat med en fremmed når han har vært kåt. Det med at han har snakket nedsettende om at du ikke svelger betyr ingenting. Det er mer for at hun skal si jeg svelger jeg. Og så går chatten videre. Dette er bare harmløs sex chat. Og han gjør alt nå for å reparere tillittsbruddet Og går til og med i terapi. Dere kommer dere gjennom.dette. ikke hør på damene her . Dere er en familie og man går ikke på så tynt grunnlag. Dette order seg. Bare gi det tid..

Anonymkode: 76a61...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Takk for at du deler. De lengste periodene har vi det veldig bra nå, og jeg tror nok også det er positivt vi er så nære. Han er opptatt av å snakke om hvordan jeg har det, men samtidig ikke mase - han gjør vel egentlig så godt han kan. Håper de vonde periodene roer seg… 

Han vil gjerne til terapeut. Jeg kjenner det sitter ufattelig langt inne å snakke med terapeut. Også blir jeg litt sint også, at jeg må over den terskelen fordi han rota det til. 

Anonymkode: 09e20...f0e

Synes du skal ta han på ordet. Det kan lønne seg for dere i det lange løp tror jeg. 

Anonymkode: 95059...c8d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du svarer meg med en roman alikevel. 
At vi alle trenger hjelp til å sortere tanker og følelser er vel og greit. At en psykolog kan være en god sparringspartber er det ingen tvil om. 
 

Men at man skal anbefales å oppsøke psykolog for å lære seg å godta utroskap, fremfor å faktisk føle på sorg og svik, og gå videre i livet uten den som med viten og vilje har påført deg sviket….. at man anbefales å oppsøke psykolog for å unngå å ansvarliggjøres og for å få trøst for å ikke evne å agere på en naturlig måte etter et svik; det synes jeg er merkelig helt ærlig…og ikke minst utrolig barnslig og hjelpesløst.
 

Ikke rart at det ikke finnes helsehjelp til de sykeste i samfunnet når relativt oppegående mennesker skal drive å gå til psykolog for å bearbeide vonde følelser mens man samtidig velger å stå i en dårlig og ufruktbar relasjon og ikke har baller til å sette sunne grenser for hva man skal finne seg i….helt seriøst. Voks opp og ta ansvar for egne valg og følelser deretter. 

Anonymkode: aeeaa...06c

Men dette blir jo helt løk. Hvem er det som victim blamer TS her egentlig? Se på det jeg har uthevet og satt i kursiv. 

Det du sier er at hun 1) Må vokse opp 2) Ta ansvar for egne valg, og 3) Ta ansvar for følelsene som følger med.  Så nå er det TS sin feil at dette ikke fungerer verken for henne, han eller forholdet fordi hun ikke klarer å håndtere følelsene rundt dette? 

Hun sier jo at hun sliter med vonde følelser rundt dette, altså punkt 3). Hvorfor mener du at hun bare må kunne klare å legge dette bak seg uten å få gå gjennom eventuelle prosesser som behøves for å klare å legge det bak seg? Og igjen, det behøver jo ikke å bety at resultatet ender med at TS blie i forholdet. 

Og det er heller ikke snakk om å "lære seg å leve med utroskap" ELLER at man må gå videre uten vedkommende. Livet er ikke alltid svart-hvitt eller 50/50. Du mangler totalt evne til å reflektere rundt komplekse menneskelige relasjoner og evne til å nyansere. Hva du har opplevd og med de resultatene det endte med er ikke nødvendigvis det TS må oppleve/opplever og med nøyaktig samme resultat. Nyanser. Det er ikke deg og ditt liv vi diskuterer her, det er TS sin historie. 

Og selvfølgelig må det være en privat psykolog, i det offentlige hadde hun ikke kommet til uansett. 

 

Anonymkode: ebfc9...3ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva sier han om den dritten han skrev om deg da? Altså ikke bare om at han var emosjonelt utro, men om hva han skrev om deg? Har dere diskutert de tingene? Det er jo ikke rart at disse tingene gnager på din selvfølelse og trygghet. Dette kan ikke feies under teppet. Der vil det bare fortsette med å gjøre vondt. 

Jeg vil anbefale parterapi. Det reddet mitt forhold, og det er ikke noe rart å trenge det i deres situasjon. Egentlig burde alle par gått til det innimellom. Slik man har årlig samtale med leder på jobben for å sørge for at man har det bra og får tilbakemeldinger på godt og vondt. 

Anonymkode: 029f4...07c

Jeg har forsåvidt spurt og spurt, men det var de første ukene når alt var grøt og kokte godt, det er kanskje verdt å gjøre igjen når ting er roligere. 
 

For det første har han vært opptatt av at ingenting er en unnskyldning, han var halvveis ut døren helt selv fordi han tenkte det ikke fantes tilgivelse for noe sånt. Så er det sånn at vi var gjennom noe veldig voldsomt med et av barna våre, det førte til en omsorgspermisjon (?) der han var hjemme med barnet i en tøff sykdomsperiode. Det var da det startet og han sier selv han syntes det var veldig tøft og at en virkelighetsflukt var å skrive med denne personen. Det var jo naturligvis en periode som var tøff for oss alle, samtidig som han stod i mest og ble alene om mye mens jeg forsøkte få endene til å møtes på alt annet. 
 

Så på en måte ser han helt lost ut i hvorfor han gjorde dette, samtidig forsøker han å forklare. Han har for øvrig rett og slett sluttet med mobil i et forsøk på å vise meg at han tar grep, men også fordi han har fått seg en klar oppvekker på at livet hans er her og nå, ikke på mobilen. 
 

Jeg sitter med skyldfølelse også, for ikke å ha sett at han sleit. Det forsvarer naturligvis ingenting, men det gjør meg nok mer imøtekommende, jeg var heller ikke påskrudd i forholdet vårt og alt handlet om å «overleve». 
 

Sukk, jeg vet ikke jeg. Han hadde det tøft, jeg vil tilgi fordi han er så innmari bra bortsett fra denne bommen. Men det er vanskelig også. Det kan hende parterapi må bli løsningen, som noen andre spør om: ja, jeg vil angre om jeg ikke prøver, så det ender jo der.

Anonymkode: 09e20...f0e

[Goodtimes]

Jeg synes livet er for kort til at man bare skal godta at den andre parten i et forhold snakker nedsettende mot meg samt fører en seksuell tone mot et annet menneske. 

Om jeg skal sette meg selv i dine sko ville jeg tenkt følgende:
Jeg kunne aldri gått videre her da respekten som partneren hadde for meg ble knust over en lang periode samtidig som det var en seksuell framtoning ovenfor et annet menneske. 

Hva tenker du selv om veien videre? Vil du klare å se på han med de samme øynene som du gjorde før du oppdaget? 

[AnonymBruker]

Du skriver TS at han har søkt hjelp, har du gjort det samme for egen del? 

Anonymkode: 9088c...11e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det er rart, for på en måte føler jeg meg nærmere han også nå. Vi snakker mer og han deler mye mer av hvordan han egentlig har det. 
 

Vi har ikke gått til parterapi, det sitter utrolig langt inne hos meg og gjør meg ganske forbanna at er nødvendig. Men det er kanskje det…

Anonymkode: 09e20...f0e

Jeg vet ikke, kanskje det ikke er nødvendig med parterapi. Er jo vanskelig å finne en terapeut man klaffer med også. Og det virker jo som om han oppriktig prøver å gjøre alt for at det skal være dere. Og hvis dere i tillegg har blitt nærmere hverandre så ser jeg ikke helt hvorfor det skulle bli slutt. Du må egentlig bare finne ut hva du trenger for at du skal føle deg trygg igjen og at balansen i forholdet opprettes igjen. Men på et tidspunkt må du bestemme deg for å legge det bak deg og gi han en ordentlig sjanse. Ikke fordi han fortjener det, men fordi du ødelegger ditt eget forhold om du dette blir noe du drar frem igjen år etter år. Da kan dere like gjerne gå fra hverandre. Prøv å tenke at til sommeren skal du ha lagt det bak deg. Og si det gjerne til han, men at du ikke kan love noe. Og at du trenger dette og dette fra han og at nå er du sint, men at du vil at dere skal fortsette å være et team og at du vil ha tillit til han igjen. Det er jo egentlig dere som er teamet.  (Er mitt forslag ihvertfall.)

Anonymkode: 76347...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du skriver TS at han har søkt hjelp, har du gjort det samme for egen del? 

Anonymkode: 9088c...11e

Nei, dessverre.. det sitter langt inne.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet ikke, kanskje det ikke er nødvendig med parterapi. Er jo vanskelig å finne en terapeut man klaffer med også. Og det virker jo som om han oppriktig prøver å gjøre alt for at det skal være dere. Og hvis dere i tillegg har blitt nærmere hverandre så ser jeg ikke helt hvorfor det skulle bli slutt. Du må egentlig bare finne ut hva du trenger for at du skal føle deg trygg igjen og at balansen i forholdet opprettes igjen. Men på et tidspunkt må du bestemme deg for å legge det bak deg og gi han en ordentlig sjanse. Ikke fordi han fortjener det, men fordi du ødelegger ditt eget forhold om du dette blir noe du drar frem igjen år etter år. Da kan dere like gjerne gå fra hverandre. Prøv å tenke at til sommeren skal du ha lagt det bak deg. Og si det gjerne til han, men at du ikke kan love noe. Og at du trenger dette og dette fra han og at nå er du sint, men at du vil at dere skal fortsette å være et team og at du vil ha tillit til han igjen. Det er jo egentlig dere som er teamet.  (Er mitt forslag ihvertfall.)

Anonymkode: 76347...8d7

Takk for at du deler tankene dine. Jeg må nok bestemme meg ordentlig en dag, tydeligvis har jeg egentlig ikke det helt. Jeg har tillit til at dette ikke skjer igjen, det har jeg ingen utfordringer med. Så det er bare sviket og fortvilelsen over at han kunne holde på sånn som er tøff og vanskelig. Men det tjener ingen av oss å holde på sånn som dette i lengden.

Anonymkode: 09e20...f0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Kjærester/gift i 19 år, tre barn mellom 5 og 13 år.
Lang historie kort: over et år hadde han skrevet med en annen på anonym side. Skrevet fantasier, skrevet utleverende/nedsettende om meg, etc med en annen. De fikk en veldig nær og seksuell tone og det var jeg som tok han på fersken. 
 

Han la seg paddeflat, ufattelig lei seg, har tatt mange grep i livet, blant annet psykolog for å finne ut hvordan han havnet her. 
 

Han har vært respektfull ovenfor meg. Tålt alle sinneurbrudd om saken, gitt meg fred, ro, respekt og tid. Uendelig tålmodighet. 
 

Nå er det ett år siden og jeg sliter fortsatt. Ikke med tilliten, jeg har rett og slett tillit til at han ikke gjør det igjen. Men jeg har perioder der jeg er så ufattelig lei meg for at han kunne gjøre dette mot meg. I perioder tenker jeg mye på de halvnedsettende tingene han sa om meg (som at jeg ikke svelger), og jeg tenker på hva han skrev han ville gjøre med henne/fantaserte med henne om. Og jeg tenker på sexleketøy han lo med henne om at han hadde men måtte gjemme før jeg kom hjem fra reise (vi har alltid vært veldig åpne om sexleketøy og sånn, og testet mye). I blant spinner det veldig veldig mye i hodet og jeg orker ikke tanken på han. 
 

Han forsøker snakke om det, men jeg er litt lei av å snakke om det, det er jo bare vondt å tenke på at han kunne gjøre noe sånt. 
 

Så har jeg perioder hvor jeg har egne lyster og behov, da har vi det gjerne fint og har mye veldig bra sex. Bør jeg la være/avstå og forsøke ha full avstand en stund? Eller må jeg bare stå i dette? De vanskelige periodene blir litt sjeldnere med tiden, men føles like vonde og sårende. Jeg må kanskje leve med dette? 
 

Han er ellers en smart, oppegående mann og pappa, gjør sin del og mer til hjemme, bra jobb, hjemmekjær og fin fyr..

Anonymkode: 09e20...f0e

Problemet er ikke at han var emosjonelt utro. Problemet er at han har vært illojal mot deg og baksnakket deg. Det hadde vært like ille hvis han baksnakket deg til en kompis eller mora si. 

Anonymkode: f8fe9...eb3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Problemet er ikke at han var emosjonelt utro. Problemet er at han har vært illojal mot deg og baksnakket deg. Det hadde vært like ille hvis han baksnakket deg til en kompis eller mora si. 

Anonymkode: f8fe9...eb3

Jeg er enig i at det er det «sviket» som er vanskelig. Jeg er ikke enig i at det er det samme med en kompis eller mora si, det er forskjell på det og en vilt fremmed han ikke vet hvem er.

Anonymkode: 09e20...f0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Takk for at du deler tankene dine. Jeg må nok bestemme meg ordentlig en dag, tydeligvis har jeg egentlig ikke det helt. Jeg har tillit til at dette ikke skjer igjen, det har jeg ingen utfordringer med. Så det er bare sviket og fortvilelsen over at han kunne holde på sånn som er tøff og vanskelig. Men det tjener ingen av oss å holde på sånn som dette i lengden.

Anonymkode: 09e20...f0e

Det er bra tilliten er der. Og det skjønner jeg, skulle ønske jeg kunne hjelpe deg med å få såret til å gro litt fortere eller å finne noen plastre å hvile på mentalt mens det gror. Tror uansett du kommer til å få det bedre snart. Hvis jeg kan komme med et forslag til for hvordan gå videre i helingsprosessen vil det være å jobbe med kroppen om det stagnerer mentalt og omvendt. Altså hvis du føler du bare går de samme tankene om og om igjen og føler innvendig smerte så forandre signalene du gir kroppen. Løp en tur, eller i det minste gå en tur. Gjør noe nytt. Se en film du ikke har sett før. Kjør til en butikk du ikke pleier å handle på. Endre noe. Spis noe du ikke pleier å spise. Poenget mitt er at du må prøve å bryte de tingene som opprettholder smerten. Og noen ganger når man har det vondt går man i de samme sporene fordi selv om det er smertefullt så er det landskapet man kjenner akkurat da. Når du endrer noe av stimuliet utenfor deg så endrer du det inni deg. Og det starter med små endringer. Hvis det gir mening.

Anonymkode: 76347...8d7

[AnonymBruker]

Jeg tenker at mannen egentlig ikke var 100% emosjonelt utro. 
Det begrunner jeg med at han aldri møtte denne personen , og dette skjedde i en vanskelig periode i familien pga sykt barn. 
Han var ute av sin vanlige rolle og i en vanskelig situasjon i forhold til familien sin. 
Han kastet seg kanskje ut i en virkelighetsflukt for å holde hodet over vannet. 
Det er mye rart et menneske kan gjøre når det er under press i lang tid, og en må huske at vi har mange måter å ta ut fortvilelse og frustrasjon på. 
I denne settingen og i det forumet han kom i kontakt med denne damen så er jeg temmelig sikker på at både han og hun fremstilte seg selv på en fantasifull måtte for å booste sin egen selvfølelse. 
Jeg tror nok han overdrev mye i de samtalene rett og slett for å få en annerledes seksuell tenning, og kanskje den andre parten også . 
Dette tøvet med at han sa at du ikke svelget var jo bare en dum og korka kommentar , og at hun andre plutselig skulle være kapabel til å gjøre ALT som du kanskje ikke ville gjøre er jo bare bullshit. 
Det er det jo ingen som kan vite sannheten , men jeg tviler på at hun andre var en sexdronning som var grenseløs. Det samme kan den si om din mann.  
Det handlet nok om pur fantasi og et ønske om å fremstille seg selv på en fantastisk måte som ikke hadde rot i virkeligheten. 
Folk er skuespillere bak anonym chatting. 
At du føler deg tråkket på og at du føler at mannen utleverte deg på en illojal og lusen måte er lett å forstå . 
En kan gruble seg gul og blå i frustrasjon når en prøver å forstå . 
Mannen din gjorde en stygg tabbe , og det kreves en kraftig innvendig innsats for å tilgi og gå videre. 
Men noe sier meg at måten mannen din er på og hvordan han oppfører seg i ettertid så angrer han og vil gjøre opp for seg . 
Jeg tror nok at du ikke kommer deg videre i dette ekteskapet uten å oppsøke terapi og få utløp for dine innerste tanker om svik og følelser om å bli kastet dritt på av den som skulle være din aller nærmeste og alliert i livet.  
Det kan gjøre godt og faktisk gjøre dere i stand til å få en ny start som dere vil være takknemlig for i ettertid. 
Det er sjelden at par ikke har ting å jobbe med uansett. 
Jeg  heier på dere og har troen på at dette vil dere få til, men da må dere jobbe . 

Anonymkode: 6dc2c...0e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg tenker at mannen egentlig ikke var 100% emosjonelt utro. 
Det begrunner jeg med at han aldri møtte denne personen , og dette skjedde i en vanskelig periode i familien pga sykt barn. 
Han var ute av sin vanlige rolle og i en vanskelig situasjon i forhold til familien sin. 
Han kastet seg kanskje ut i en virkelighetsflukt for å holde hodet over vannet. 
Det er mye rart et menneske kan gjøre når det er under press i lang tid, og en må huske at vi har mange måter å ta ut fortvilelse og frustrasjon på. 
I denne settingen og i det forumet han kom i kontakt med denne damen så er jeg temmelig sikker på at både han og hun fremstilte seg selv på en fantasifull måtte for å booste sin egen selvfølelse. 
Jeg tror nok han overdrev mye i de samtalene rett og slett for å få en annerledes seksuell tenning, og kanskje den andre parten også . 
Dette tøvet med at han sa at du ikke svelget var jo bare en dum og korka kommentar , og at hun andre plutselig skulle være kapabel til å gjøre ALT som du kanskje ikke ville gjøre er jo bare bullshit. 
Det er det jo ingen som kan vite sannheten , men jeg tviler på at hun andre var en sexdronning som var grenseløs. Det samme kan den si om din mann.  
Det handlet nok om pur fantasi og et ønske om å fremstille seg selv på en fantastisk måte som ikke hadde rot i virkeligheten. 
Folk er skuespillere bak anonym chatting. 
At du føler deg tråkket på og at du føler at mannen utleverte deg på en illojal og lusen måte er lett å forstå . 
En kan gruble seg gul og blå i frustrasjon når en prøver å forstå . 
Mannen din gjorde en stygg tabbe , og det kreves en kraftig innvendig innsats for å tilgi og gå videre. 
Men noe sier meg at måten mannen din er på og hvordan han oppfører seg i ettertid så angrer han og vil gjøre opp for seg . 
Jeg tror nok at du ikke kommer deg videre i dette ekteskapet uten å oppsøke terapi og få utløp for dine innerste tanker om svik og følelser om å bli kastet dritt på av den som skulle være din aller nærmeste og alliert i livet.  
Det kan gjøre godt og faktisk gjøre dere i stand til å få en ny start som dere vil være takknemlig for i ettertid. 
Det er sjelden at par ikke har ting å jobbe med uansett. 
Jeg  heier på dere og har troen på at dette vil dere få til, men da må dere jobbe . 

Anonymkode: 6dc2c...0e4

Dette var en veldig fin og beskrivende forklaring på hvordan jeg opplever dette og føler rundt det. Det var vondt, det var helt uakseptabelt og ikke bra, men jeg sliter med å se på det som en grunn til å bryte opp familien. Jeg håper, og tror egentlig, at vi kan komme oss videre fra det. 

Kanskje terapi er eneste utvei. Det føles ut som siste utvei, men det er kanskje et meg-problem. 

Tusen takk!

TS

Anonymkode: 09e20...f0e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ja, nettopp.

Akkurat slik som han gav dere en skikkelig sjans? Ved å bestemme seg for å holde på slik bak ryggen din? Er det slik du ønsker å gi det en "skikkelig sjans"?

Vi kvinnfolk. Vi vet virkelig ikke vår eget beste. Vi kaster bort absolutt all den beste tiden av livene våre på HELT FULLSTENDIG UBRUKELIGE OG RESPEKTLØSE IDIOTER. 

 

Gratulerer. Du lærer nå barna dine at de kan behandle folk akkurat like dritt som de vil.

Mens du råtner i hjertesorg mens du "Gjør det eneste riktige og voksne valget" "for barna dine" og "familien din". 

 

Lykke til'a.

Anonymkode: 18077...d38

Neida. Det er mye snarere dere som ikke evner å stå i en krise. En må huske på at alle er kun mennesker og kan gjøre feil.

Men evnen dere har til å kunne møte dette og kunne bearbeide og komme gjennom det, er long gone og for tiden ikke tilstedeværende. 

Null evne til krisehåndtering i det hele tatt, og sannsynligvis null evne til å forstå at dette innlegget burde være til ettertanke.

Anonymkode: bdf12...2c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Dette var en veldig fin og beskrivende forklaring på hvordan jeg opplever dette og føler rundt det. Det var vondt, det var helt uakseptabelt og ikke bra, men jeg sliter med å se på det som en grunn til å bryte opp familien. Jeg håper, og tror egentlig, at vi kan komme oss videre fra det. 

Kanskje terapi er eneste utvei. Det føles ut som siste utvei, men det er kanskje et meg-problem. 

Tusen takk!

TS

Anonymkode: 09e20...f0e

Terapi er ikke farlig . 
Det har heldigvis blitt mere og mer akseptert i dagens samfunn pga at livene våre har blitt mere komplisert i forhold til alle krav og påtrykk fra omgivelsene våre. 
Det vil være investering for dere 

Anonymkode: 6dc2c...0e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Neida. Det er mye snarere dere som ikke evner å stå i en krise. En må huske på at alle er kun mennesker og kan gjøre feil.

Men evnen dere har til å kunne møte dette og kunne bearbeide og komme gjennom det, er long gone og for tiden ikke tilstedeværende. 

Null evne til krisehåndtering i det hele tatt, og sannsynligvis null evne til å forstå at dette innlegget burde være til ettertanke.

Anonymkode: bdf12...2c8

Jeg lar ingen behandle meg som drit og så fp valse over meg videre. Jeg er ingen dørmatte. Hvorfor skal jeg lide meg igjennom kriser? Livet er for kort. Har mer selvrespekt enn det.

Anonymkode: 18077...d38