Å leve med depresjon

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnehage og har i flere år kjent på mild til moderat depresjon og angst, i tillegg til barndomstraumer og en tung ungdomstid.

Vi hadde Halloweenfest, og barna var helt ville av glede. De gledet seg så intenst at avdelingen boblet av spenning og kaos dager i forveien. Hver gang noe uvanlig skjer, blir de superglade, men også urolige, og små konflikter oppstår.

For meg, som prøver å late som om jeg ikke har depresjon, er det vanskelig å håndtere barnas ville glede. Jeg husker ikke hvordan det føles å ha de gode boblene i magen, å ligge våken fordi man gleder seg. Psykisk sykdom bygger en vegg mellom meg og verden, og noen ganger føler jeg at jeg svikter dem.

Men midt i dette ser jeg glimt av dem – latteren, leken, små øyeblikk der jeg kan være til stede. Det er ikke alltid nok, men det er alt jeg har. Og noen ganger, bare et øyeblikk, kjenner jeg et snev av de gode boblene igjen.

Anonymkode: bbdc0...917

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Savner så veldig den gleden. Jeg og later som for ungenes skyld. Og kan merke bittelitt glede på deres vegne på en måte. Fint å høre at du kjenner bittelitt da. Bruker du kanskje noen medisiner? Jeg har kolleger som sier det var som å våkne til liv med antidepressiva. Vurderer å prøve selv.

Anonymkode: 1fe19...911

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 1.11.2025 den 11.36):

Jeg husker ikke hvordan det føles å ha de gode boblene i magen, å ligge våken fordi man gleder seg.

det er normalt når man er voksen (og psykisk frisk) at man ikke har slike intense høyder. 

 

Anonymkode: fdd77...a58