Venninnen min har tid til alle andre enn meg.

[AnonymBruker]

Jeg har en bestevenninne jeg har kjent lenge, og vi har delt mye sammen. Vi skal liksom være bestevenner, men jeg merker mer og mer at det ikke føles sånn. Hun får seg stadig nye venninner, og i perioder virker det som om jeg ikke eksisterer. Hun finner på alt mulig med dem, men når jeg foreslår noe, får jeg ofte høre at hun “er sliten etter jobb”. Likevel ser jeg at hun har energi til å møte andre. Hun bruker også evigheter på å svare meg på meldinger, selv når jeg ser at hun er aktiv og svarer andre. Det gjør vondt, for det får meg til å føle meg så lite viktig. Som om jeg bare er noe hun tar frem når det passer henne og når hun gidder å ta seg tid. Når alt går bra for henne, hører jeg lite. Men så fort livet butter imot, da kommer hun. Da trenger hun meg, da skal vi møtes, prate, gråte, og jeg blir den hun lener seg på. Jeg har vært der hver gang. Jeg har støttet, lyttet, gitt råd, vært ærlig. Jeg vet jeg sier ting som de er, og jeg skjønner at det kanskje ikke alltid er like behagelig å høre. Kanskje det er derfor hun heller oppsøker andre, de som bare stryker henne med hårene.
 

Men jeg begynner å bli lei av å være den trygge, stabile “søppelbøtten” hun tømmer alt i når livet raser, for så å bli glemt igjen når sola skinner. Jeg står der alltid, klar når hun trenger meg. Det gjør noe med selvfølelsen, å gang på gang bli nedprioritert av den som liksom skal være nærmest. Jeg vet ikke lenger om dette er et vennskap, eller bare et mønster jeg har latt fortsette fordi jeg bryr meg for mye.. 

 

Noen andre som har hatt eller har det slik? 

Anonymkode: f7b42...a74

[AnonymBruker]

Ja, jeg har hatt  relasjoner som er sånn.

Da har jeg kuttet relasjonen/tatt avstand selv. 

Anonymkode: 4193e...627

[AnonymBruker]

Hvis dere har vært så nære så er vel dette noe du kan prate om med henne?

Anonymkode: 56780...d27

[AnonymBruker]

Å være «bestevenninner» er ingen ubrytelig avtale. Dere var det før, men dere er det ikke nå lenger. Hun har fått andre venner hun kanskje passer bedre sammen med, kanskje utviklet seg videre. Kanskje dere har vokst fra hverandre, eller kanskje hun bare har lettere for å få nye venner enn deg.

Du kan ikke tvinge eller presse noen til å være vennen din med å gi dem dårlig samvittighet. Du trenger heller ikke bære nag til henne fordi hun har flere venner, og har funnet noen nærere enn deg.

La det være hyggelig når dere møtes, og såå du få deg flere bein å stå på selv! Det kan være veldig vondt, men det må du bare akseptere. Oppsøk nye arenaer og impulser, inngå bekjentskaper, kanskje blir det fine vennskap etter hvert.

Anonymkode: 06b4d...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis dere har vært så nære så er vel dette noe du kan prate om med henne?

Anonymkode: 56780...d27

Hva er det å prate om? Om hun har fått venner hun passer  bedre med/ har det mer gøy med/er blitt mer fortrolig med enn ts, skal hun gis dårlig samvittighet slik at hun er med på «tvangssamvær»?

Anonymkode: 06b4d...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Å være «bestevenninner» er ingen ubrytelig avtale. Dere var det før, men dere er det ikke nå lenger. Hun har fått andre venner hun kanskje passer bedre sammen med, kanskje utviklet seg videre. Kanskje dere har vokst fra hverandre, eller kanskje hun bare har lettere for å få nye venner enn deg.

Du kan ikke tvinge eller presse noen til å være vennen din med å gi dem dårlig samvittighet. Du trenger heller ikke bære nag til henne fordi hun har flere venner, og har funnet noen nærere enn deg.

La det være hyggelig når dere møtes, og såå du få deg flere bein å stå på selv! Det kan være veldig vondt, men det må du bare akseptere. Oppsøk nye arenaer og impulser, inngå bekjentskaper, kanskje blir det fine vennskap etter hvert.

Anonymkode: 06b4d...8e2

Takk for svar, men jeg tror du misforstår litt poenget mitt. Det handler ikke om at jeg er sjalu eller ikke unner henne andre venner, jeg har selv flere gode og stabile vennskap som jeg har hatt i mange år. Det er sunt at man har flere venninner, så det handler ikke om dette. 

 

Det som gjør vondt, er at jeg føler at jeg bare blir hentet frem når det passer henne. Hun bruker meg når livet butter imot, men ellers prioriterer hun andre. Det er et mønster som har gått igjen i mange år. Hun har alltid mange “venninner”, men hun åpner seg egentlig bare for meg. Hun sier jo selv at hun ikke snakker med de andre om sånne ting, det er meg hun kommer til når det virkelig gjelder. Så det jeg prøver å beskrive er ikke at jeg er bitter for at hun får nye venner. Det er mer følelsen av å være bra nok bare når ting går galt. Det er slitsomt å stå der hver gang og gi alt, uten å bli prioritert tilbake når hun har det bra.

Anonymkode: f7b42...a74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hva er det å prate om? Om hun har fått venner hun passer  bedre med/ har det mer gøy med/er blitt mer fortrolig med enn ts, skal hun gis dårlig samvittighet slik at hun er med på «tvangssamvær»?

Anonymkode: 06b4d...8e2

Gode vennar kan prate om slikt. Det kan være at det bare er snakk om en misforståelse. Og hvis venninnen mener de har vokst fra hverandre så kan de få pratet ut om det og heller gå minnelig hver til sitt. 

Men på KG skal man aldri kommunisere med andre mennesker. Man skal dumpe, ghoste og droppe for hver minste bagatell.

Anonymkode: 56780...d27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Jeg har en bestevenninne jeg har kjent lenge, og vi har delt mye sammen. Vi skal liksom være bestevenner, men jeg merker mer og mer at det ikke føles sånn.

Dere ser nok ikke på dette vennskapet med de samme øynene.... 

Anonymkode: c5df3...1e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Dere ser nok ikke på dette vennskapet med de samme øynene.... 

Anonymkode: c5df3...1e7

Det kan godt hende vi ikke ser vennskapet på samme måte, men det er nettopp det som forvirrer meg. Hun sier jo hele tiden hvor glad hun er for å ha meg, og at hun ikke vet hva hun skulle gjort uten meg, senest for noen uker siden. Hun bruker store ord og får det til å høres ut som jeg er en av de viktigste personene i livet hennes. Men så stemmer ikke handlingene overens. Det blir liksom et voldsomt sprik mellom det hun sier og det hun gjør. 

Anonymkode: f7b42...a74

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det kan godt hende vi ikke ser vennskapet på samme måte, men det er nettopp det som forvirrer meg. Hun sier jo hele tiden hvor glad hun er for å ha meg, og at hun ikke vet hva hun skulle gjort uten meg, senest for noen uker siden. Hun bruker store ord og får det til å høres ut som jeg er en av de viktigste personene i livet hennes. Men så stemmer ikke handlingene overens. Det blir liksom et voldsomt sprik mellom det hun sier og det hun gjør. 

Anonymkode: f7b42...a74

Så ta det opp med henne?

Anonymkode: 56780...d27

[AnonymBruker]

Vennskap er dynamiske over tid.

Er jo mye mer med noen i dag, enn de jeg var med for bare 10 år siden.

Og "bestevenninne" forsvant vel på ungdomsskolen en gang.

Beveg deg videre i ditt liv også. 

Anonymkode: 223bb...d40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det kan godt hende vi ikke ser vennskapet på samme måte, men det er nettopp det som forvirrer meg. Hun sier jo hele tiden hvor glad hun er for å ha meg, og at hun ikke vet hva hun skulle gjort uten meg, senest for noen uker siden. Hun bruker store ord og får det til å høres ut som jeg er en av de viktigste personene i livet hennes. Men så stemmer ikke handlingene overens. Det blir liksom et voldsomt sprik mellom det hun sier og det hun gjør. 

Anonymkode: f7b42...a74

Jeg hadde en venninne som var akkurat likedan som din venninne. Hun brukte også å fortelle meg hvor viktig jeg var i livet hennes, men hun skaffet seg nye venner hele tiden, og prioriterte meg aldri. Vi har ikke kontakt i dag, for å si det sånn. 

Anonymkode: b9610...360

[Crazydoglady]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Jeg har en bestevenninne jeg har kjent lenge, og vi har delt mye sammen. Vi skal liksom være bestevenner, men jeg merker mer og mer at det ikke føles sånn. Hun får seg stadig nye venninner, og i perioder virker det som om jeg ikke eksisterer. Hun finner på alt mulig med dem, men når jeg foreslår noe, får jeg ofte høre at hun “er sliten etter jobb”. Likevel ser jeg at hun har energi til å møte andre. Hun bruker også evigheter på å svare meg på meldinger, selv når jeg ser at hun er aktiv og svarer andre. Det gjør vondt, for det får meg til å føle meg så lite viktig. Som om jeg bare er noe hun tar frem når det passer henne og når hun gidder å ta seg tid. Når alt går bra for henne, hører jeg lite. Men så fort livet butter imot, da kommer hun. Da trenger hun meg, da skal vi møtes, prate, gråte, og jeg blir den hun lener seg på. Jeg har vært der hver gang. Jeg har støttet, lyttet, gitt råd, vært ærlig. Jeg vet jeg sier ting som de er, og jeg skjønner at det kanskje ikke alltid er like behagelig å høre. Kanskje det er derfor hun heller oppsøker andre, de som bare stryker henne med hårene.
 

Men jeg begynner å bli lei av å være den trygge, stabile “søppelbøtten” hun tømmer alt i når livet raser, for så å bli glemt igjen når sola skinner. Jeg står der alltid, klar når hun trenger meg. Det gjør noe med selvfølelsen, å gang på gang bli nedprioritert av den som liksom skal være nærmest. Jeg vet ikke lenger om dette er et vennskap, eller bare et mønster jeg har latt fortsette fordi jeg bryr meg for mye.. 

 

Noen andre som har hatt eller har det slik? 

Anonymkode: f7b42...a74

Høres ikke ut som noe venninne nei..

Jeg kan forstå at folk som er opptatt med mye forskjellige aktiviteter og greier som de "må på" naturlig nok blir litt vanskeligere å få mye tid sammen med, men det er forskjell på å ha en travel venn som fortsatt gjør plass til deg innimellom og en venn som har tid til alle andre enn deg. 

Litt nyanser blir det jo om feks man vokser litt fra hverandre, interesser endres osv så er det ikke nødvendigvis unaturlig at dynamikken i forholdet endrer seg noe, men en venn har tid til vennene sine innimellom og når de trenger at man stiller opp. Om jeg har mange interesser og aktiviteter som min venn ikke liker eller deler og ikke er en del av så kan jeg likevel få til å ta en kaffe en dag, dra på besøk/få besøk, bare chille, smekke sammen noe mat sammen og prate litt. Altså hva som helst. Sier ikke at dette er utfordringer dere to har, bare sier at man får det til om man ønsker. Om ikke hver gang, så uansett nok til å holde vennskapet i gang. 

Så er det noe med vibbene man får, jeg kan feks slite litt med "ut av syne ut av sinn" jeg sliter også med planlegging og div andre greier pga adhd bla. Jeg har mange venner som er like også, men jeg tenker man likevel merker om det er noe gjensidig glede og omsorg der. Jeg vet at vennene mine er der om jeg trenger det (og jeg er der for dem). Jeg er alltid positiv til å møtes om de tar kontakt selv om jeg kanskje har falt utenfor en periode og ikke gitt så mye lyd fra meg. Og det samme gjør de. Så det føles aldri rart eller tungrodd eller at man føler seg annenrangs eller uønsket/påtrengende. Heller tvert imot. Dette er fine, rause og gode folk. Noen ganger skjer livet og avtaler blir utsatt, flyttet eller flyter litt bort i intet, naturlige ting i livet kan gjøre at man i perioder er mye mer med noen enn andre, det skjer fordi man har felles ting med disse som gjør at man bare automatisk havner sammen oftere. MEN, da er det ikke sånn at viss en annen venninne tar kontakt så sier jeg nei til henne. Da tenker jeg oi, ja, nå er det lenge siden vi har møttes, også lager vi en avtale. Ikke sikkert det passer på dagen, det kommer jo an på hvor mye man har på planen allerede. Men man lager en avtale i nær framtid og så koser man seg der og. 

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik med to av vennene mine. Det som er annerledes her er at spør jeg om å finne på noe med barn så kan de alltid, men uten barn passer det aldri. 
Jeg har begynt å tenke de liker rett og slett at barna våre er venner, de liker mine barn bedre enn meg. De har alltid tid til andre venner uten barn. Så jeg spør aldri om å finne på noe lenger, men vi har kontakt pga barna våre er gode venner. 

Anonymkode: d27ff...c20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Takk for svar, men jeg tror du misforstår litt poenget mitt. Det handler ikke om at jeg er sjalu eller ikke unner henne andre venner, jeg har selv flere gode og stabile vennskap som jeg har hatt i mange år. Det er sunt at man har flere venninner, så det handler ikke om dette. 

 

Det som gjør vondt, er at jeg føler at jeg bare blir hentet frem når det passer henne. Hun bruker meg når livet butter imot, men ellers prioriterer hun andre. Det er et mønster som har gått igjen i mange år. Hun har alltid mange “venninner”, men hun åpner seg egentlig bare for meg. Hun sier jo selv at hun ikke snakker med de andre om sånne ting, det er meg hun kommer til når det virkelig gjelder. Så det jeg prøver å beskrive er ikke at jeg er bitter for at hun får nye venner. Det er mer følelsen av å være bra nok bare når ting går galt. Det er slitsomt å stå der hver gang og gi alt, uten å bli prioritert tilbake når hun har det bra.

Anonymkode: f7b42...a74

Men du beskriver henne spm bestevenninne. Hun er jo en tidligere bestevenninne, nå mer perifer. Trist om du har lyst til å ha et nærere forhold, men det er dessverre ikke noe man kan gjøre noe med. 

Anonymkode: 06b4d...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Gode vennar kan prate om slikt. Det kan være at det bare er snakk om en misforståelse. Og hvis venninnen mener de har vokst fra hverandre så kan de få pratet ut om det og heller gå minnelig hver til sitt. 

Men på KG skal man aldri kommunisere med andre mennesker. Man skal dumpe, ghoste og droppe for hver minste bagatell.

Anonymkode: 56780...d27

Av erfaring vet jeg at ord som blir sagt i en slik samtale kan såre mer enn å se og akseptere at kontakten gradvis blir fjernere.

Anonymkode: 06b4d...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg hadde en venninne som var akkurat likedan som din venninne. Hun brukte også å fortelle meg hvor viktig jeg var i livet hennes, men hun skaffet seg nye venner hele tiden, og prioriterte meg aldri. Vi har ikke kontakt i dag, for å si det sånn. 

Anonymkode: b9610...360

Denne er ganske vanlig. Du er en av mine beste venner, men ikke til hverdags. Lurer på om det er fordi de tror vi alltid vil være der, uansett hvor lite de gir av seg selv?

Anonymkode: be80a...5cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Denne er ganske vanlig. Du er en av mine beste venner, men ikke til hverdags. Lurer på om det er fordi de tror vi alltid vil være der, uansett hvor lite de gir av seg selv?

Anonymkode: be80a...5cf

Eller så er man ikke interessant nok til at det er gøy å tilbringe tid med, men bra nok som klagemur

Anonymkode: 02079...547

[AnonymBruker]

beklager men er du 14år eller? er da ingen voksne som kaller folk for bestevenner lenger 

Anonymkode: 3158c...f04

[AnonymBruker]

Bruksvennine. Sorry, men jeg kjenner sorten. Hadde ei nær venninne som elsket at jeg var så lojal, snill og god til å lytte.  Sånne dype og  morsomme samtaler med vin. Men hun hadde meg bare så lenge hun selv trengte det. Jeg fikk aldri møte hennes andre venner, aldri noe felles opplegg. Separate bursdager ( jeg var med på kino med henne på bursdagen eller middag med foreldrene hennes) mens hun hadde bursdagsparty med andre venninner. Hun prioriterte mer og mer sosialt samvær med andre venninner. Savnet henne dypt i mange år. Nå tenker jeg bare på henne som et fjern minne fra en svunnen tid 

Anonymkode: 50fdf...a25