Behovet for å være anonym i verden

[AnonymBruker]

Usikker på hvor denne skulle plasseres, det går vel på psykisk helse egentlig. 

Kort fortalt; jeg har hele tiden hatt et behov for å være anonym i mange aspekter av livet. Jeg kommer opprinnelig fra et lite tettsted, men har i mitt voksne liv alltid bodd i storby. Kjente en enorm lettelse av å flytte til et sted ingen kjenner meg. Jeg elsker å gå på gaten, i butikken, ja overalt - der sannsynligheten for å treffe noen jeg kjenner er nærmere 0. Jeg føler meg fri og at ingen kan dømme meg. 

Jeg har også flyttet jevnlig hele livet til nye plasser i storby og synes det er superdeilig hver gang jeg er på en ny plass uten noen som vet hvem jeg. Fantastisk å ikke kjenne eller bry seg om sine naboer. Selv om jeg har noen venner jeg har hatt i mange år som jeg treffer jevnlig, er helt normal ift vennekrets, på jobb med kolleger, familie osv. 

Jeg har ikke vært utsatt for mobbing e.l. , bygdedyret var slitsomt når jeg var yngre, men ikke egentlig noe som skulle prege meg så mye. Det eneste jeg kan se for meg er at jeg har fått veldig mye oppmerksomhet som barn, og ble satt opp på en pidestall mot mine søsken. 

Det er det samme i sosiale media, jeg legger ikke ut noen innlegg i Facebookgrupper uten å være anonym. Selv helt uskyldige spørsmål tar jeg anonymt, fordi jeg vil ikke at noen skal vite hva jeg tenker, planlegger osv. 

Flere som er sånn? Noen som vet hvorfor man er sånn? 

Anonymkode: e3e3d...6ac

[AnonymBruker]

Jeg er sånn. Aner ikke hvorfor. Men jeg er veldig introvert og vil bare være i fred. Føler jeg er en menneskelig magnet så fort jeg går ut av døra. Og hater hvert sekund av det.  Vil ikke at folk skal vite hvor jeg bor.

Og bruker slett meg på nettet aktivt. Sørger for at det ikke finnes spor av meg på nettet. Er ikke på sosiale medier annet enn under pseudonym. Og jeg har hatt mange "venner" og slikt via jobb,men har aldri noen sinne invitert noen hjem. 

Føler på nye deilig frihet ved å ha bobla mi hjemme for meg selv. Og kan heller ikke tenke meg å bo med noen.  Også jeg trives best med å være på steder der jeg ikke kjenner noen. 

For min sin del føler jeg meg ufri med andre mennesker. Orker ikke tanketomt pjatt. Og er lei av å ende opp med å bli noens hobbypsykolog. 

 

Anonymkode: 7a699...38d

[AnonymBruker]

Det er vel ikke så uvanlig å ønske å være anonym. Jeg er det selv.

Anonymkode: 1d9f8...0a7

[AnonymBruker]

Nei, du er nok ikke alene om dette. Ut over meningsfulle nære relasjoner, har jeg ingen behov for oppmerksomhet. Jeg er også vokst opp på et mindre sted, men bor nå i by. Elsker å kunne gå rundt uten at noen bryr seg om hvem jeg er. Sosiale medier skyr jeg, og liker heller ikke å følge med på andre. Aner heller ikke hvorfor jeg er slik i en verden der det føles som om alle roper 📣 etter oppmerksomhet, men vi er sikkert flere enn man skulle tro. Vi synes bare ikke… 😶‍🌫️😄

Anonymkode: 3e299...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

veldig mye oppmerksomhet som barn, og ble satt opp på en pidestall mot mine søsken

Dette er årsaken.

Har det samme selv. 

Anonymkode: ae795...6e2

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen. Oppmerksomhet og pidestall som barn er i hvert fall ikke årsaken, men jeg kommer fra et lite sted der alle kjenner alle og vet alt om alle. Privatliv finnes ikke der. Det er heller ikke noe rom for å skille seg ut eller være annerledes. Trives best i større byer der jeg kan gå flere dager uten å møte et ansikt jeg har sett før. Det er en frihetsfølelse å være et sted der ingen kjenner meg eller mine foreldre, og ikke dømmer meg for noe min grandonkel sa i 1967. Bor i en by på størrelse med Bergen nå, men den har et landsbypreg. Alle kjenner alle. Hater det. 

Anonymkode: d01be...262

[AnonymBruker]

Har det også sånn! Er fra en liten plass der bygdedyret lever i beste velgående. Bor nå i storby og liker å «gjemme» meg i mengden. Legger ikke ut noe på nett om meg om min familie og det er fordi eg ikke ønsker å minne den gamle kjenningen bygdedyret om min eksistens. De få gangene eg har lagt ut noe så kommer det en haug med henvendelser. Hater det og vim bare være i fred med familien min og gode venner. Eg er selvfølgelig introvert og følte det var «feil» en periode, nå elsker eg det og har en balanse eg komfortabel med. Blei ikke akkurat satt på et «pidestall», men fikk veldig mye oppmerksomhet å følte et ansvar med det. Om du ikke fulgte «reglene» til bygdedyret blei man fort snakket stygt. Overlegen, tror ho er bedre oss, er så heldig fordi ho er fin og får oppmerksomhet. Siste eg ville ha var oppmerksomhet. Elsker denne årstiden da eg kan gjemme meg under ei stor varm hette og solbriller når sola skinner😆

Anonymkode: b7fac...484

[AnonymBruker]

Jeg er det samme, men har KPTSD. Så det er nok en del av grunnen til meg, men samtidig ikke.

Er nesten helt nevrotisk når det kommer til anonymitet på nett. Er jeg innom samme butikk for ofte og ser de samme ansatte så blir jeg stresset. Føler meg alt for synlig. Så de butikkene som ikke har selvbetjenningskasser må jeg rotere på. Jeg kan til og med kjøre til andre siden av byen for å finne en ny butikk. 
Det er ikke angst lengre (hadde agorafobi og sosial angst tidligere, helt frisk nå), men det er mer et snev av paranoiditet, redd for å bli sett fordi jeg har et sterkt behov for å være usynlig og anonym. 

Jeg tror jeg er slik fordi det er slik jeg faktisk er som person. Min overreaksjon er traumereaksjon, men ønsket og behovet for å være anonym er bare den jeg er. Hos meg så er det arv, miljø og diagnose. 
 

Anonymkode: 982ca...6aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Usikker på hvor denne skulle plasseres, det går vel på psykisk helse egentlig. 

Kort fortalt; jeg har hele tiden hatt et behov for å være anonym i mange aspekter av livet. Jeg kommer opprinnelig fra et lite tettsted, men har i mitt voksne liv alltid bodd i storby. Kjente en enorm lettelse av å flytte til et sted ingen kjenner meg. Jeg elsker å gå på gaten, i butikken, ja overalt - der sannsynligheten for å treffe noen jeg kjenner er nærmere 0. Jeg føler meg fri og at ingen kan dømme meg. 

Jeg har også flyttet jevnlig hele livet til nye plasser i storby og synes det er superdeilig hver gang jeg er på en ny plass uten noen som vet hvem jeg. Fantastisk å ikke kjenne eller bry seg om sine naboer. Selv om jeg har noen venner jeg har hatt i mange år som jeg treffer jevnlig, er helt normal ift vennekrets, på jobb med kolleger, familie osv. 

Jeg har ikke vært utsatt for mobbing e.l. , bygdedyret var slitsomt når jeg var yngre, men ikke egentlig noe som skulle prege meg så mye. Det eneste jeg kan se for meg er at jeg har fått veldig mye oppmerksomhet som barn, og ble satt opp på en pidestall mot mine søsken. 

Det er det samme i sosiale media, jeg legger ikke ut noen innlegg i Facebookgrupper uten å være anonym. Selv helt uskyldige spørsmål tar jeg anonymt, fordi jeg vil ikke at noen skal vite hva jeg tenker, planlegger osv. 

Flere som er sånn? Noen som vet hvorfor man er sånn? 

Anonymkode: e3e3d...6ac

Jeg er både introvert og liker ikke oppmerksomhet rettet mot meg. Mest av alt handler det om frykten for å bli kritisert eller dømt.  Jeg pleide feks å bruke nick navnet mitt mye mer før, men stativet negative tilbakemeldinger på mine meninger og utsagn, så syns jeg det ble ekstra vondt når det var jeg med nicknavnet mitt som ble kjeftet på. Så nå bruker jeg det nesten aldri mer.

Samme med grupper på fb. Vil ikke dele meningene og ordene mine med navn og bildet for da føler jeg at jeg blir mer privat enn jeg trives med. Selv om det jeg sier er uskyldig.

Anonymkode: b6e07...e9c

[AnonymBruker]

Jeg ble overhodet ikke satt på pidestall som barn. heller det motsatte godt blandet med omsorssvikt og evnen til å overleve.

Elsker å være alene, å reise på ferie hvor man nærmest er garantert at man slipper å treffe noen er fantastisk. Går alltid ut tidlig på dagen om noe må bli gjort utenom jobb for da er sjansen minimal for at jeg treffer kjente.

Når det er sagt har jeg hatt mann og jeg har barn. Forhold tapper meg ikke og barn gjør meg ingenting, så familielivet er unntatt dette behovet for å være alene, slapper like godt alene som jeg gjør med mine egne. Har til og med vært så heldig at jeg har hatt en venninne og to i løpet av livet som ikke har tappet meg for energi og som jeg faktisk har likt å være med. Har jo selvsagt andre jeg er med og det er mer at jeg gjør det fordi det er forventet ikke fordi jeg har så lyst til å tilbringe tid med de. Men noen ganger må man jo for barna, jobben eller bare fordi det er det man gjør. 

Er heller ikke å finne på nett, forklaringen der er enkel da jeg har kuttet ut min forelder og er ikke interessert i den siden av familien. Hadde nok ikke vært å finne uansett da jeg ikke er interessert i å være søkbar her eller det. Man finner ikke meg eller spor av mine barn på nett.

Har dog ingen problemer med å bli gjenkjent i butikker og slikt, småprat gjør meg ingenting, men "større" relasjoner enn det frister ikke, iallfall ikke på nåværende tidspunkt men det er kanskje for det som betyr noe har jeg hjemme kanskje det endrer seg når barna flytter... Tror egentlig ikke det men man vet aldri. 

Anonymkode: 85121...c67

[AnonymBruker]

Takk for mange tilbakemeldinger og delinger. Interessant og kjekt å se at vi er flere, selv om jeg skjønner vi ikke blir spesielt synlig ovenfor hverandre 😅😂 

Kjenner meg også igjen i det å ville "være i fred" og at jeg irriterer meg ofte over at folk tiltrekkes av meg mot min vilje 😅 

Ts 

Anonymkode: e3e3d...6ac

[Rosa Gnom]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2025 den 14.15):

Usikker på hvor denne skulle plasseres, det går vel på psykisk helse egentlig. 

Kort fortalt; jeg har hele tiden hatt et behov for å være anonym i mange aspekter av livet. Jeg kommer opprinnelig fra et lite tettsted, men har i mitt voksne liv alltid bodd i storby. Kjente en enorm lettelse av å flytte til et sted ingen kjenner meg. Jeg elsker å gå på gaten, i butikken, ja overalt - der sannsynligheten for å treffe noen jeg kjenner er nærmere 0. Jeg føler meg fri og at ingen kan dømme meg. 

Jeg har også flyttet jevnlig hele livet til nye plasser i storby og synes det er superdeilig hver gang jeg er på en ny plass uten noen som vet hvem jeg. Fantastisk å ikke kjenne eller bry seg om sine naboer. Selv om jeg har noen venner jeg har hatt i mange år som jeg treffer jevnlig, er helt normal ift vennekrets, på jobb med kolleger, familie osv. 

Jeg har ikke vært utsatt for mobbing e.l. , bygdedyret var slitsomt når jeg var yngre, men ikke egentlig noe som skulle prege meg så mye. Det eneste jeg kan se for meg er at jeg har fått veldig mye oppmerksomhet som barn, og ble satt opp på en pidestall mot mine søsken. 

Det er det samme i sosiale media, jeg legger ikke ut noen innlegg i Facebookgrupper uten å være anonym. Selv helt uskyldige spørsmål tar jeg anonymt, fordi jeg vil ikke at noen skal vite hva jeg tenker, planlegger osv. 

Flere som er sånn? Noen som vet hvorfor man er sånn? 

Anonymkode: e3e3d...6ac

Jeg er ganske lik. Vil helst være usynlig og få være ifred. Det er ikke noe galt med meg psykisk sett. Jeg bare liker ikke å få oppmerksomhet. Jeg liker heller ikke smalltalk med folk jeg såvidt kjenner / kolleger. Jeg har familie,barn og venner så det går jo fint ellers i livet. Jeg har også ett behov for å være litt for meg selv for å lade det sosiale batteriet avogtil.  Tenker ikke noe særlig over det. Det er bare slik jeg er. Det er ikke slik at jeg får angst av fremmede mennesker eller er fryktelig sjenert. Jeg fungerer helt fint på jobb og i det daglige ellers.  Jeg bare har ikke det behovet for sosial interaksjon som mange andre har tror jeg. Legger heller aldri ut ting på some og lignende.

[AnonymBruker]

Det er helt greit å ikke ønske å være aktiv på SoMe og ikke ønske oppmerksomhet. Men det å ønske å være helt usynlig virker for meg temmelig usunt.

Anonymkode: 90cb4...3d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2025 den 14.15):

Jeg har også flyttet jevnlig hele livet til nye plasser i storby og synes det er superdeilig hver gang jeg er på en ny plass uten noen som vet hvem jeg. Fantastisk å ikke kjenne eller bry seg om sine naboer. Selv om jeg har noen venner jeg har hatt i mange år som jeg treffer jevnlig, er helt normal ift vennekrets, på jobb med kolleger, familie osv. 

Anonymkode: e3e3d...6ac

Ja, det er deilig. Jeg hadde ikke orket å bo på et sånt sted der du møter kjente hver gang du er på butikken. 

Anonymkode: 6e0a7...6d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Det er helt greit å ikke ønske å være aktiv på SoMe og ikke ønske oppmerksomhet. Men det å ønske å være helt usynlig virker for meg temmelig usunt.

Anonymkode: 90cb4...3d6

Hvorfor?

Anonymkode: f8aaa...1ef

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte, men jeg trodde jeg hadde det slik pga at jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse. Hadde det ikke vært for at jeg hadde hatt mann og barn hadde jeg sikkert flyttet stadig vekk, og jeg hadde nok vært enda mer anonym enn i dag (nå er jeg jo "moren til x og y"). 

Jeg synes det er deilig å drukne i folkemengden, være helt usøkbar på nett, vite at svært få kjenner adressen og telefonnummeret mitt osv. Deilig å handle i en butikk hvor jeg vet at jeg ikke møter på bekjente, og deilig å vandre alene rundt på skogstur en hel dag uten å møte en sjel. Bare meg alene i den store verden. Det er ikke det at jeg vil være alene, jeg synes bare det ofte er overveldende å måtte forholde seg til andre mennesker og deres følelser, spesielt dersom de lemper følelsene over på meg. Jo færre relasjoner, jo enklere liv.

Anonymkode: fcd81...b8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvorfor?

Anonymkode: f8aaa...1ef

Fordi det er ikke naturlig. Hvorfor ønske å være naturlig? Hvorfor er det farlig at noen vet hvem du er? Det bikker over i paranoia.

Anonymkode: 90cb4...3d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Fordi det er ikke naturlig. Hvorfor ønske å være naturlig? Hvorfor er det farlig at noen vet hvem du er? Det bikker over i paranoia.

Anonymkode: 90cb4...3d6

Hvorfor ønske å være usynlig, skulle være første spørsmål.

Anonymkode: 90cb4...3d6