Skal du som barnløs la tantebarna dine arve eller ikke?

[Crazydoglady]

Jeg hadde iallefall gitt noe til tantebarn osv om det var noe å gi, evt andre i familien eller blant bekjente som trenger noe. Det føles godt å gi å ta vare på de man bryr seg om. Viss alle hadde stått mer enn godt nok i det så hadde jeg kanskje vurdert å donere bort til veldedige organisasjoner eller evt noe i privat regi der jeg hadde ønsket å hjelpe, men spesielt barn i slekt eller blant venner hadde stått øverst på listen min for å kunne bidra til å gi dem en god start i livet. Har man ikke noe å gi så har man ikke noe å gi, det er selvsagt ikke sånn at man er forpliktet til å sitte å spare livet ut for å gi penger videre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2025 den 20.05):

Å bruke opp pengene funker dårlig om man ikke vet noenlunde når man dør. Kjipt å ha brukt dem opp 30 år før tiden. Man kan selvsagt bruke fortløpende, men da står man uten buffer når noe skjer. Og boligen vil man gjerne ikke kvitte seg med bare for at ingen skal få arv.

Anonymkode: ba5f9...c5d

Dette! Det dummeste jeg ser her på KG er de som sier at det skal ikke være noe igjen etter de. De skal bruke opp alt selv. Som om de vet nøyaktig når de skal dø 😂 

Anonymkode: 68836...da9

[AnonymBruker]

Jeg kommer trolig til å etterlate meg et tosifret antall millioner, alt  testamenteres bort til veldedige forhold. Tantebarn arver jo sine foreldre.

Anonymkode: ffee1...3fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette! Det dummeste jeg ser her på KG er de som sier at det skal ikke være noe igjen etter de. De skal bruke opp alt selv. Som om de vet nøyaktig når de skal dø 😂 

Anonymkode: 68836...da9

Med mindre jeg dør i en ulykke så vet jeg jo det.

Anonymkode: 9c750...583

[AnonymBruker]

Nå har jeg barn som er mine arvinger, men jeg svarer likevel. Hadde jeg ikke hatt livsarvinger hadde jeg selvsagt opprettet testamente. Jeg har en del verdier og selvfølgelig ville jeg ønske å ha kontroll over hvor de verdiene havnet.

Jeg er usikker på om mine tantebarn ville arvet, mulig det meste ville gått til mitt søsken (deres far) som er en del yngre enn meg. I tillegg ville nok noe bli gitt til veldedige organisasjoner i lokalsamfunnet.

Jeg rett og slett fatter ikke at de som ikke har livsarvinger ikke har noen formeninger om hvor det de etterlater seg havner.

Anonymkode: 68836...da9

[AnonymBruker]

Crappybarbra skrev (4 timer siden):

Jeg er 37 år, så tenker jo at dette er langt frem i tid, men kommer nok til å skrive testamente i løpet av 40-årene, kanskje før.

Jammen hvorfor vente? Selvsagt er det sannsynlig at du har mange år igjen å leve, men man vet jo aldri. Du kan bli påkjørt i morgen. 

Anonymkode: 68836...da9

[AnonymBruker]

Ville såklart gitt til mine nevøer og nieser. 

Kunne ikke falt meg inn å gjøre noe annet så jammen er folk forskjellige. Hører å leser det er så mange som har den " neh aldri om mine tantebarn skal arve meg" synes det er sprøtt egentlig. Er det pga dårlig relasjoner til søsken? Eller unner en ikke så nær familie det ? Smålig tenker jeg. Men heldigvis bestemmer jo folk selv hvor de ønsker gi pengene sine 😄 

 

Bare for å forklare mitt ståsted.Jeg og min mann. Ingen av oss har foreldre vi har fått noe av. 

Min mor var alene med 4 barn , min far var narkoman og har klart oss med "llite"alltid. Min første sydentur betalte jeg fra egen lomme etter jeg flyttet ut å startet å jobbe som 16 ååring mens venninne mine fikk det dekket av sine foreldre. De ringte hjem å fikk mer lommepenger når det trengtes. Alle fikk det beste og det nyeste av klær, jeg fikk mye arveklær å sparte lenge om jeg skulle kjøpe meg "miss sixty" bukse eller "ucla joggebukse" Jeg og min mann fikk eldstemann tidlig (jeg var 19) mens jeg ennå var lærling. Da skrapte jeg sammen å klarte få råd til å ta sertifikate. I samme periode flyttet vi hjem til min mor så vi kunne spare alt vi kunne til å kjøpe bolig. Vi greide det. Utifra mine foreldres ståsted skjønner dere alle at vi ikke har noe å arve. Min far er død å der va det masse gjeld. 

Min manns foreldre: Han har fosterforeldre. Der han ikke arver noe. Hans ekte far er også død, ingen arv. Moren klarer seg fint idag men har hatt mye psykiske lidelser. Min mann og søster arver muligens noe. 

 

Jeg og min mann har ikke mer en mye til overs idag men vi har begge fast inntekt og store verdier. Fordi vi har nemlig klart å kjøpte to hus samt har jeg startet en bedrift jeg eier 50% av.

Rimelig stolt over hva vi har klart sammen utifra ingenting! Skal sier at min mor har hjulpet oss masse på en annen måte en penger! Som barnevakt under utdanning, fikk flytte hjem osv. 

Men hadde jeg hatt en rik tante eller onkel som gav bort arv og ikke ønsket vi skulle få. Ville jeg faktisk blitt lei meg. Det er mitt ærlige ståsted. 

 

 

Anonymkode: 9c3cc...e90

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har gjensidig testament som er levert og oppbevart hos tingretten, så han "arver" (overtar noen kr på sparekontoen og får overdratt huset) meg. Det blir evt. hans søsken og onkelbarn som arver videre. Hvis jeg er den overlevende vil jeg endre testamentet og testamentere alt til dyrebeskyttelsen eller en annen organisasjon. Vi har ikke så mye av verdi, så er ikke som om vi er de "rike og barnløse". Vil tro deres egne foreldre tjener 3 ganger så mye og har mer verdi i egen bolig på hver sin side av Oslogryta. 

Anonymkode: eb95b...850

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ville såklart gitt til mine nevøer og nieser. 

Kunne ikke falt meg inn å gjøre noe annet så jammen er folk forskjellige. Hører å leser det er så mange som har den " neh aldri om mine tantebarn skal arve meg" synes det er sprøtt egentlig. Er det pga dårlig relasjoner til søsken? Eller unner en ikke så nær familie det ? Smålig tenker jeg. Men heldigvis bestemmer jo folk selv hvor de ønsker gi pengene sine 😄 

 

Smålig? Er det mer «smålig» å la en organisasjon som gjør mye godt for mange arve, enn tantebarn som (i mitt tilfelle) lever gode liv i Norge? For niesene mine hadde pengene vært en hyggelig bonus, for organisasjonene kan det bety at f.eks mange barn overlever eller slipper leve med invaliserende sykdommer. Det har ikke noe med å unne, det har med å gjøre hvor pengene mine vil gjøre mest godt, rett og slett se litt utover ens egen og familiens privilegerte liv. 

Anonymkode: 91735...b10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Ja, jeg ville gjort det for det ville satt dem i en bedre økonomisk situasjon og det kan være fordelaktig i mange situasjoner.

Anonymkode: c3133...1d9

Det gjelder jo åpenbart alle som arver, at man får bedre økonomi. Med mindre man er av typen som bruker 2000 kroner for hver tusenlapp man får.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ville såklart gitt til mine nevøer og nieser. 

Kunne ikke falt meg inn å gjøre noe annet så jammen er folk forskjellige. Hører å leser det er så mange som har den " neh aldri om mine tantebarn skal arve meg" synes det er sprøtt egentlig. Er det pga dårlig relasjoner til søsken? Eller unner en ikke så nær familie det ? Smålig tenker jeg. Men heldigvis bestemmer jo folk selv hvor de ønsker gi pengene sine 😄 

Anonymkode: 9c3cc...e90

Er det så vanskelig å forestille seg at andre kan ha dårlig forhold til sin familie, og med gode grunner? For min del er det ganske enkelt sånn at de var smålige mot meg da vår arv skulle fordeles.

De prøvde først å lure meg, og da det ikke gikk prøvde de seg med at ting var sagt av avdøde om at jeg ikke skulle ha noe.  Jeg hadde såvidt jeg selv vet et godt forhold til avdøde, som aldri nevnte noe om arv. Men de andre innrømmet åpenlyst at de har både spurt og gravd om dette, og prøvd å få vedkommende til å skrive testamente omtrent helt frem til dødsleiet. Det ble til og med trukket inn advokat, som konkluderte med at et testamente skrevet i så svekket tilstand ville vært ugyldig. 

Så nei, de fortjener ingen arv etter meg. 

Anonymkode: ba5f9...c5d

[AnonymBruker]

For meg er det helt uforståelig at det i det hele tatt skulle være en selvfølge?

 Hvorfor skal noen jeg bare møter ved spesielle anledninger arve meg? 
At de er mine søskens barn har vesentlig lite å si, så lenge det ikke finnes noen relasjon.

Noen bekjente som trenger det og frivillige organisasjoner står først. 

Det finnes dog et unntak, dersom noen av dem var syk og økonomisk hjelp kunne bedre på sykdommen eller livssituasjon. 

Per dags dato står de alle godt i det, heldigvis! 

Anonymkode: ae47f...66a

[Ramsay Street]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hører å leser det er så mange som har den " neh aldri om mine tantebarn skal arve meg" synes det er sprøtt egentlig. Er det pga dårlig relasjoner til søsken? Eller unner en ikke så nær familie det ? Smålig tenker jeg.

I fall jeg er en du sikter til, så er det pga dårlige relasjoner til søsken, ja.

Jeg har to brødre som er henholdsvis 7 og 8 år eldre enn meg. De elsket å erte/mobbe meg i barneårene ved å imitere ting jeg sa og andre ting. Dette har jeg pdd ikke fått noen unnskyldning for eller forklaring på hvorfor de gjorde det. I dag har jeg ikke noe mer enn et gjennomsnitts forhold til de. Svigerinnene og onkelbarna har jeg så godt som null, niks, nada kontakt med.

Jeg er stadig vekk på kamper til det lokale fotballaget som er mitt livs store kjærlighet. Her har jeg tilbragt mange morsomme timer i over 40 år. Idrettsparken der har vært mitt andre hjem. Da syns jeg det passer bedre og la den organisasjonen arve meg enn noen jeg ikke har kontakt med.

Dersom onkelbarna forventer seg litt ekstra kroner fra meg når jeg dør, og de blir maksimalt skuffa håper jeg at jeg kan se det fra himmelen. Da skal jeg ha et ondt smil som Bøffert Fusk i Pyton-blad.

Så får du og eventuelle andre bare mene at jeg er smålig.

Endret 29. oktober av Ramsay Street

[Ramsay Street]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jammen hvorfor vente? Selvsagt er det sannsynlig at du har mange år igjen å leve, men man vet jo aldri. Du kan bli påkjørt i morgen. 

Anonymkode: 68836...da9

Godt poeng. Jeg må komme meg opp av sofaen snart og ordne dette.

[Rødvinsfilosofen]

Nei.

Ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi de ikke trenger det. 

Av meg skal de få kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet. 

Jeg blir å donere pengene til noen stiftelser, og folk jeg kjenner som kan trenge det mer. 

[AnonymBruker]

Jeg har ingen barn selv, men to bonusbarn jeg er glad i som mine egne. Har kjent dem fra de var 2 år og nå er de snart voksne. Jeg er ikke sammen med faren deres lengre, men har likevel mer kontakt med barna enn ham (psykiatri inni bildet). Både han og moren til barna har lite å rutte med og jeg har tenkt at barna skal få arve etter meg.

Har to tantebarn også som betyr mye for meg. Men de arver etter foreldre (som har arvet etter besteforeldre). Så de klarer seg. Bonusbarn mine har ikke så mange å arve fra og familien på begge sider er preget av mye sykdom og uførhet. 

Anonymkode: 24b8c...9f8

[AnonymBruker]

Når er det vanlig å skrive testamentet forresten? Jeg er 40+ og har tenkt jeg ihvertfall kan vente minst 10 år på å skrive noe sånn, men det er kanskje lurt å ta det tidlig?

Anonymkode: 24b8c...9f8

[Brunello]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ville såklart gitt til mine nevøer og nieser. 

Kunne ikke falt meg inn å gjøre noe annet så jammen er folk forskjellige. Hører å leser det er så mange som har den " neh aldri om mine tantebarn skal arve meg" synes det er sprøtt egentlig. Er det pga dårlig relasjoner til søsken? Eller unner en ikke så nær familie det ? Smålig tenker jeg. Men heldigvis bestemmer jo folk selv hvor de ønsker gi pengene sine 😄 

 

Bare for å forklare mitt ståsted.Jeg og min mann. Ingen av oss har foreldre vi har fått noe av. 

Min mor var alene med 4 barn , min far var narkoman og har klart oss med "llite"alltid. Min første sydentur betalte jeg fra egen lomme etter jeg flyttet ut å startet å jobbe som 16 ååring mens venninne mine fikk det dekket av sine foreldre. De ringte hjem å fikk mer lommepenger når det trengtes. Alle fikk det beste og det nyeste av klær, jeg fikk mye arveklær å sparte lenge om jeg skulle kjøpe meg "miss sixty" bukse eller "ucla joggebukse" Jeg og min mann fikk eldstemann tidlig (jeg var 19) mens jeg ennå var lærling. Da skrapte jeg sammen å klarte få råd til å ta sertifikate. I samme periode flyttet vi hjem til min mor så vi kunne spare alt vi kunne til å kjøpe bolig. Vi greide det. Utifra mine foreldres ståsted skjønner dere alle at vi ikke har noe å arve. Min far er død å der va det masse gjeld. 

Min manns foreldre: Han har fosterforeldre. Der han ikke arver noe. Hans ekte far er også død, ingen arv. Moren klarer seg fint idag men har hatt mye psykiske lidelser. Min mann og søster arver muligens noe. 

 

Jeg og min mann har ikke mer en mye til overs idag men vi har begge fast inntekt og store verdier. Fordi vi har nemlig klart å kjøpte to hus samt har jeg startet en bedrift jeg eier 50% av.

Rimelig stolt over hva vi har klart sammen utifra ingenting! Skal sier at min mor har hjulpet oss masse på en annen måte en penger! Som barnevakt under utdanning, fikk flytte hjem osv. 

Men hadde jeg hatt en rik tante eller onkel som gav bort arv og ikke ønsket vi skulle få. Ville jeg faktisk blitt lei meg. Det er mitt ærlige ståsted. 

 

 

Anonymkode: 9c3cc...e90

For mange er rett og slett ikke nieser og nevøer de som står en nærmest. Vi har flere venner vi er mye mer sammen med enn søsknene våre, og noen av barna til våre venner står oss nærmere enn nieser/nevøer. Siden vi har barn er det ingen problemstilling for oss, så slipper å ta stilling.

Den eneste problemstillingen jeg ser ved å ikke la familie arve er verdier og spesielt fritidseiendom som stammer fra familien. Tror de fleste (altså de man selv har arvet fra) ville ønsket at familiehytta forble i familien og ikke at eksempelvis dyrebeskyttelsen arvet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Når er det vanlig å skrive testamentet forresten? Jeg er 40+ og har tenkt jeg ihvertfall kan vente minst 10 år på å skrive noe sånn, men det er kanskje lurt å ta det tidlig?

Anonymkode: 24b8c...9f8

Med en gang man har ønsker som avviker fra arveloven. Det er i hvert fall da man BØR skrive testamente. Jeg skrev mitt første da jeg var i 20-årene.

Anonymkode: ba5f9...c5d

[Brunello]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Når er det vanlig å skrive testamentet forresten? Jeg er 40+ og har tenkt jeg ihvertfall kan vente minst 10 år på å skrive noe sånn, men det er kanskje lurt å ta det tidlig?

Anonymkode: 24b8c...9f8

Skriv nå. Og så kan du eventuelt endre om det skjer store endringer i privatlivet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Når er det vanlig å skrive testamentet forresten? Jeg er 40+ og har tenkt jeg ihvertfall kan vente minst 10 år på å skrive noe sånn, men det er kanskje lurt å ta det tidlig?

Anonymkode: 24b8c...9f8

Absolutt. Vi gjorde det da vi var i slutten av 30-årene. Det er ingenting å drøye med. Ingen vet hva som skjer om en uke eller et år. Samme med fremtidsfullmakt om det er aktuelt. 

Anonymkode: eb95b...850