Vet ikke om jeg vil bli gravid..

[AnonymBruker]

Blir veldig takknemlig hvis noen gidder å lese🥺

Jeg er nå 29. Jeg har alltid, helt siden jeg selv var barn/tenåring, kjent en avsky mot tanken på graviditet og fødsel. Føler avsky når jeg ser gravide, og får fysisk vondt i skjeden bare av tanken på fødsel. Blir kvalm av tanken på alle komplikasjonene som kan komme med det (også av keisersnitt). Både graviditeten og fødselen byr meg kraftig imot. 

Jeg har alltid vært usikker om jeg vil ha barn. Jeg var lenge sikker på at jeg ikke ville ha barn (frem til 27 års alder). De siste 2 årene har jeg fått litt lyst på barn. Jeg er fortsatt veldig usikker, men mer åpen for tanken.

Jeg stresser med at jeg ikke vet hva jeg vil og at jeg føler så avsky rundt det hele. Jeg vet ikke om det er normalt å kjenne den avskyen. Jeg vet heller ikke om det er normalt å enda ikke vite for sikkert om man vil ha barn når man er 29 år. Vil jeg det kanskje ikke "nok"? Har noen andre kjent denne avskyen mot graviditet/fødsel, eller kjent at de ikke ville ha barn, men endret følelser rundt det hele i 30-årene? Kan ting fortsatt endre seg for meg? Eller må jeg ta et valg basert på den usikkerheten jeg har kjent på i årevis... Håper hele tiden på å bli mer sikker, men det skjer aldri😔 Kan kjenne jeg har litt lyst på et barn, men den tanken er så usikker og så fort jeg tenker på graviditet og fødsel blir jeg uvel...

Blir evig takknemlig om noen har erfaringer å dele eller råd å komme med🥺

Anonymkode: 66043...b8e

[AnonymBruker]

Jeg er 44 og frivillig barnløs. Jeg har hele livet visst at jeg ikke vil ha barn, men jeg vet ikke om jeg kjenner meg igjen i følelsen du beskriver. Det er heller ikke så viktig. Hvis du er nysgjerrig, og åpen på ideen om å få egne barn burde du snakke med en psykolog om angsten / den kroppslige reaksjonen du føler bare ved tanken.

Ikke la redselen stoppe deg fra å i det minste finne ut av om du ønsker barn eller ikke.

Anonymkode: d9209...3f9

[AnonymBruker]

Jeg tror det er minst like viktig å ta stilling til om du ønsker et liv med barn, fra baby til voksen. Det høres ut som mye av fokuset ditt er angst for graviditet og fødsel, men det er en veldig kort periode av livet mot det som kommer etterpå. Hvis svaret er at du ønsker barn, men er redd for det du må gjennom først, ville jeg prøvd å få hjelp med det du føler på. 

Det er nok mange av oss som har fått barn uten å føle oss helt sikre på hva som er riktig. Det er vanskelig å ta inn over seg hvordan livet vil bli med barn, før man har prøvd. Men du må selvfølgelig tenke grundig gjennom hva som føles riktig for deg, og hvordan livet kan bli både med og uten.

Anonymkode: 0e6ff...4c9

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det høres ut som du har noen slags fobi og at du kanskje kan få psykisk helsehjelp for dette. Du kan høre med fastlegen? 

Anonymkode: 3dfde...40d

[AnonymBruker]

Man må ikke ha barn. 

Anonymkode: 9fb1d...c80

[Lofilteret]

Har du en mann da? Jeg tenker at valget kanskje kan komme klarere frem om det er en realistisk mulighet her og nå.

[AnonymBruker]

Helt legit å tenke og føle dette. 

Jeg har ett barn, og er gravid med nr 2. Hater hater hater hater å være gravid. Hatet å føde. Forstår godt at du ikke vil. 

Jeg har aldri vært så utmattet, sliten, fattig og kjedelig som etter jeg fikk barn. Så du lurer kanskje på hvorfor jeg nå, frivillig, får nr 2? 

Vel, jeg absolutt elsker familien min. Mannen min og barnet mitt er seriøst de folka jeg elsker mest i hele verden. Mannen gjør det han kan for å avlaste meg og gjøre svangerskapet så bra som mulig etter forholdene. Han masserer meg hver kveld, lar meg få prioritert å slappe av mens han herjer med ungen, han lager 90% av alle mat, rydder og tar det tredje skiftet automatisk. Barnet mitt er så gøy, morsom, gledestråle, snill og jeg absolutt elsker å se hvordan han utvikler seg. Barn koster penger, absolutt alt er dyrere og tar lenger tid. Men jeg synes det er verdt det, og vi er på ingen måte fattige. Bare har mindre penger enn vi pleier. Før kunne vi gjøre hva vi ville innen rimelige grenser. Ferie til 100K? Null stress, har tredobbelt på bufferen og sparer det opp innen 2 mnd. Nå er samme ferie 150K, og generelle utgifter er større, så vi bruker kanskje 5 mnd på å spare det opp. 

Så vi er ikke fattige, men må tenke over hva vi bruker penger på. Og det er jeg ikke så fan av, bortskjemt som jeg er 🤭

Men tilbake til tema. Svangerskapene mine er tunge. Jeg har vondt i bekkenet, i ryggen, i puppene, soppinfeksjon hele tiden omtrent, gulper, osv osv. Hadde ikke mannen min vært 100% på, hadde det holdt med en unge. Jeg har kjempelyst på 4 barn, men svangerskapene og fødslene "utsletter" meg så lenge at jeg ikke er villig til å gjøre det mer enn 2 ganger. 

Hadde jeg vært gift med ei dame måtte hun ha ønsket å være den som gikk gravid, ellers hadde det vært dealbreaker. Ikke bare godtar å være gravid, men faktisk ønske det. Med en  mann er det desverre ikke en mulighet.. men vi ønsker gjerne å være beredskapshjem når barna er store nok, for det har vi lyst til, kapasitet og økonomi til. Det kunne vi ikke gjort om vi hadde fått 4 barn. 

Anonymkode: cac2d...249

[AnonymBruker]

Trenger ikke å forhaste med prøving, men lurt å snakke om det eller sette ord på tanker følelser osv rundt det. Hvis ønsket om barn ikke veier så mye så er man ikke nødt til å få barn. Man kan ha fullverdig liv og bra uten barn. 
 

Dersom ønsket om familie med barn er større enn ubehag eller fobi mtp graviditet og fødsel er det greit å tenke at det er for begrenset periode det med graviditet og fødsel. Men ha tett oppfølging sammen med helsestasjonen og/eller fastlege; det er tøft, ikke bare graviditet og fødsel men barseltiden.
 

Anonymkode: 6d74b...b74

[AprilLudgate]

Tenker jo det er noe sært med å kjenne avsky? Selv ovenfor andre?

Kanskje det er tegnet du trenger. Å få barn handler i aller minst grad om graviditet og fødsel. 

[AnonymBruker]

Ville nok oppsøkt psykolog for å gå gjennom hva som skremmer deg slik med dette, innen det uansett blir for sent. Så kan du eventuelt ta valget på bedre grunnlag, gjennom forståelse for hvorfor og bearbeiding av dette. 

Jeg kan ikke si at det å være gravid og føde var årsaken til at jeg gikk gjennom det. Det er resultatet jeg ville ha. Det andre måtte jeg bare takle for resultatet. 

Om bare kunne fått barna uten å være gravid og føde hadde jeg gjerne hatt flere barn. Likevel, resultatet var jo verdt det å være gravid og å føde. 

Anonymkode: c2243...f9c

[AnonymBruker]

Har du vært utsatt for voldtekt eller overgrep tidligere, TS? Evt. andre traumatiske, kroppslige hendelser?

Jeg kan kjenne meg igjen i det du beskriver. Jeg hadde ikke disse følelsene før jeg ble gravid første gang, men fødsel og amming trigget veldig gamle traumer etter voldtekt og overgrep, så før jeg fikk nummer to kjente jeg veldig på det. Blir fremdeles fysisk uvel når jeg tenker på graviditet, fødsel og amming - men nå er jeg heldigvis ferdig med det.

Er takknemlig nå for de to barna jeg har, og ville ikke vært foruten, men det har vært noen tøffe år med fødselsdepresjon, svangerskapsdepresjon og bearbeiding av traumer. Jeg har vel fremdeles igjen å bearbeide det traumet det var å føde og amme førstemann, men kvier meg for å ta tak i det.

Uansett: barn er fantastisk, men har du bagasje med deg så krever det ekstra mye. Anbefaler deg uansett å snakke med noen om denne angsten, og finne ut litt mer om hvorfor den er der. Kanskje blir det tydeligere for deg om du ønsker barn eller ikke også ❤️

Anonymkode: 369ce...73f

[AnonymBruker]

Tusen takk alle sammen❤️ Ja jeg har én traumatisk hendelse i bagasjen som har gjort dette verre. Men avskyen var til stede også før det. Godt poeng som flere nevner, at det er det om man ønsker seg et barn som bør veie tyngre enn selve graviditeten og fødselen. Når det er sagt blir jeg veldig forvirret av å tenke på dette med å ønske seg eller ikke ønske seg barn også.. Jeg rett og slett aner ikke. Kjenner ikke noe stor lyst på barn. Kan kjenne en liten lyst en sjelden gang i blant. Men så er det som om jeg håper jeg snart får lyst på barn også, fordi jeg er redd for et liv uten barn, eller redd for å angre. Og jeg vet på en måte ikke med sikkerhet at jeg ikke vil ha barn heller... Hadde jeg i det minste følt meg sikker på det. Å snakke med noen er sikkert lurt, tror faktisk jeg skal ta tak i det om ikke altfor lenge.

 

TS

Anonymkode: 66043...b8e

[AnonymBruker]

Kan ikke gi deg noen "fasit" ts, men slik har jeg det; fram til jeg var 26 ca så var jeg sikker på at jeg ikke skulle få barn. Ikke veldig glad i å være rundt barn. Men nå er tanken på å få barn/ha barn en av de tingene jeg virkelig ønsker. Ser for meg hvordan hverdagen ville blitt med barn. 

Anonymkode: 688c1...9e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kan ikke gi deg noen "fasit" ts, men slik har jeg det; fram til jeg var 26 ca så var jeg sikker på at jeg ikke skulle få barn. Ikke veldig glad i å være rundt barn. Men nå er tanken på å få barn/ha barn en av de tingene jeg virkelig ønsker. Ser for meg hvordan hverdagen ville blitt med barn. 

Anonymkode: 688c1...9e2

Så interessant. Håper litt noe av det samme kan skje meg.. Hvor gammel er du nå og skjedde den endringen gradvis eller plutselig? Jeg har jo kjent en svak lyst på barn nå i 1-2 år, som slår inn en sjelden gang i blant..

 

TS

Anonymkode: 66043...b8e

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det på samme måte, delvis. Sa lenge at jeg aldri skulle ha barn da tanken på svangerskap og fødsel gav meg helt frysninger. Men etter hvert ble ønsket om en baby så stort at det overskygget avskyen. Ble gravid, det var grusomt, fødte, det var jævlig og sa etterpå at jeg ALDRI gjør det igjen. Men så gikk det noen år og så skjedde det samme igjen 😅 Behovet for et barn til gjorde at de negative følelsene kom i bakgrunnen. Baby nr 2 er to måneder nå og nå sier jeg det samme: ALDRI igjen. Så får vi se hva som skjer etter hvert 😅 Men her kom altså barneønsket snikende og overkjørte den avsky-følelsen, to ganger. Jeg tenker at hvis det ikke skjer for deg, så ønsker du deg nok ikke barn. Det er jo helt lov å ikke ha lyst på barn  

Anonymkode: c17f1...e9c

[AnonymBruker]

Jeg hadde akkurat de samme følelsene før jeg fikk mine egne barn. Men jeg slet nok mye mer med disse følelsene siden jeg var barn. Siden jeg var 10 år slet jeg veldig med tanken på at jeg var jente, og hatet både kjønnsorganet mitt og tanken på at jeg skulle få bryster. Jeg oppriktig hatet kvinne kjønnet og en kveld som 11 åring satt jeg på badet med en spiss blyant å stakk opp i skjeden i håp om at jeg skulle bli steril. 

Fra barndommen av avskydde jeg kvinner og meg selv og ville egentlig helst bare dø. Jeg kjente til flere som var trans og ønsket på et punkt å bli det, men så tilslutt for min egen del at hatet mitt Over kjønnet mitt kom av mangelen på feminitet i familien min, mangel på kvinner som virkelig brydde seg om kvinners følelser og mentale helse og roller i livet som mor, karrierer, interesser. Som 16 åring møtte jeg en veldig snill husmorlig dame, og hun sa til meg ´´Kanskje det du hater aller mest, er det du egentlig vil ha i livet´´. Det fikk meg til å prossesere hva i barndommen som kunne føre til hatet mitt over kjønnet mitt og hvorfor jeg avskydde barn. Men kom frem til at jeg hadde blitt emosjonelt sviktet i familien, og aldri lært hvilken verdi jeg hadde. Som 22 åring ble jeg uplanlagt gravid og slet heftig med tanken på barn, strevde det første året med tilknytning, men fordi jeg hadde så god og omsorgsfull svigerfamilie klarte jeg å tilslutt å knytte meg til mitt eget barn. Dette er nå 3 år siden og jeg kan nå si at jeg både elsker barn, og meg selv, og har funnet ut min egen verdi som kvinne og mine roller i livet. For meg var egentlig redningen å få egne barn for å ville ha barn. Sier ikke at du burde hoppe i det å få barn, men mulig det kan ligge noe i oppveksten din om hvordan mennene og kvinnene i familien din sine syn og holdninger kan ha formet hvorfor du føler slik du føler i dag. 

Anonymkode: 85704...169

[AnonymBruker]

Hadde ikke spesielt lyst på barn, men så ble jeg gravid som 34 åring. 

Første kom, men søsken ble til via ivf.

3 tenåringer nå, beste som har skjedd.

Anonymkode: 21c32...086

[AnonymBruker]

Har du lyst til å være forelder,med alt det innebærer de neste 20 årene, resten av livet om ungen har funksjonsnedsettelser? 

Anonymkode: 429da...40e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Tusen takk alle sammen❤️ Ja jeg har én traumatisk hendelse i bagasjen som har gjort dette verre. Men avskyen var til stede også før det. Godt poeng som flere nevner, at det er det om man ønsker seg et barn som bør veie tyngre enn selve graviditeten og fødselen. Når det er sagt blir jeg veldig forvirret av å tenke på dette med å ønske seg eller ikke ønske seg barn også.. Jeg rett og slett aner ikke. Kjenner ikke noe stor lyst på barn. Kan kjenne en liten lyst en sjelden gang i blant. Men så er det som om jeg håper jeg snart får lyst på barn også, fordi jeg er redd for et liv uten barn, eller redd for å angre. Og jeg vet på en måte ikke med sikkerhet at jeg ikke vil ha barn heller... Hadde jeg i det minste følt meg sikker på det. Å snakke med noen er sikkert lurt, tror faktisk jeg skal ta tak i det om ikke altfor lenge.

 

TS

Anonymkode: 66043...b8e

Jeg er 47 og skulle ønske jeg hadde kunnet få barn nå 🙈 Er noe med å ha sin egen lille familie. Jeg har også alltid hatt skikkelig angst  for fødsel  og har følt det på omtrent samme måte som deg. Men,jeg har også etter hvert hatt så dårlig helse at graviditet og barn liksom ikke har vært aktuelt .Så,jeg vil absolutt anbefale deg å kontakte psykolog og mulig annet helsepersonell for å finne ut av hvorfor du føler som du gjør,få bukt med skrekken  og avdekke om du ønsker barn. I alle fall er det lurt å bli kvitt skrekken, sånn at du er klar dersom du bestemmer deg for barn etter hvert.

Anonymkode: 3273e...1d4

[AnonymBruker]

Jeg hadde mye av de samme tankene om å ikke ønske barn tidligere i livet, for så å tenke av og til at kanskje det hadde vært koselig, til jo jeg tror jeg ønsker et barn. Har nå et barn og for å være helt ærlig angrer jeg ofte på at jeg ikke «holdt mitt ønske om ikke ha barn». 
Jeg elsker barnet mitt altså, men jeg savner friheten, livet som var og ser at det kan jeg aldri få igjen. I tillegg blir jeg skremt ukentlig for hvilke verden barnet mitt vokser opp i, som også bidrar til at jeg ofte angrer. Upopulært kanskje, men hadde jeg skulle gjort det igjen tror jeg at jeg hadde latt være. 
Det er lov å ikke ønske barn  

Og før noen kommenterer at det er synd i barnet mitt; det er det absolutt ikke. Det får all kjærlighet, oppmerksomhet og tid jeg har i verden, og jeg ønsker det selvfølgelig alt godt og det beste jeg kan gi, både fysisk og psykisk  

Anonymkode: 1c820...00d