Mistet søsken, selvmord

[AnonymBruker]

Mistet et søsken i selvmord for par mnd siden. Ting har gått i berg og dal bane.  Ble sykemeldt i en mnd og så 50% til nå. Kjenner det er litt greit å jobbe, men samtidig mye mer slitsomt en normalt. Faller bort av og til, og har dårlig søvn. Redd for å bukke under så jeg ikke klarer å ta meg av ungene Tror jeg har behov for 50% sykemelding en stund til. Er det innafor eller helt uhørt? 

Samtidig har jeg en mor i sjokk, som må oppereres for å overleve, men ser ut til å nekte helsehjelp. Hører litt på meg og et søsken til, men vet ikke hvor mye mer jeg makter å bruke krefter der

 

Anonymkode: ffe02...a0b

[AnonymBruker]

Kondolerer 💔 jeg synes dette er en diskusjon du må ta med legen din. Det er kun legen som kan vurdere om den totale belastningen er for mye for deg å bære. Sorg er ikke i seg selv sykmeldingsgrunn (som du garantert vet), men å miste noen nære og samtidig sitte med tunge omsorgsoppgaver kan medføre helsetilstander man kan sykmeldes for.

Anonymkode: d43eb...546

[AnonymBruker]

Du er sykemeldt så lenge som det er behov for det. Du har gått gjennom et stort traume som fortsatt bearbeides, samtidig som du har barn som du må følge opp, og faktisk et mor i tillegg. 
 

Du skal ikke føle noe på å forlenge sykemeldingen. Sender deg varme tanker ❤️

Anonymkode: f28c0...696

[AnonymBruker]

Her er det helt greit å snakke med legen din om sykemelding, Ts! Det viktigste nå er at du ikke strekker deg så langt at du selv møter veggen totalt, for da kan det ta veldig lang tid før du har kommet deg opp igjen.

Jeg synes også du bør snakke med alle instanser som kan hjelpe både deg og familien. Det virker som om dere, spesielt din mor, ekstra oppfølging pga. sjokket. Kanskje kriseteamet i kommunen kan hjelpe henne litt nå til å begynne med?

Det er også viktig at du kontakter hennes lege ang. den operasjonen hun trenger for å overleve. Det kan være hun nå psykisk er så ned at hun tenker det å dø betyr å treffe ditt søsken igjen. Men der trenger noen få henne til å forstå at hennes tid ikke er over, og at dere andre to søsken og hennes barnebarn vil trenge henne hos dere i livet, og at det også er noe som det søskenet som gikk bort ville ha ønsket for henne og dere alle. Snakk med legen, for om hun er i sjokk fremdeles, så er det faktisk ikke sikkert at hun er nok i vater til å ha samtykkekompetanse for livsviktig behandling eller ikke.

Søk hennes fastlege og ev. sykehuslege, informer om at hun er i sjokk nå og at hun derfor ikke hører på noen og nekter helsehjelp, selv for den livsviktige operasjonene, og at dere søsken ikke lenger kan ta ansvar da hun ikke hører på dere, at helsevesenet nå må gjøre sin del og ta ansvar for at hun får den helsehjelpen hun trenger, både psykisk i sjokkfasen og i sorbarbeidet, og fysisk for at hun skal overleve.

Dine barn trenger at du holder deg selv oppe, så snakk med legen din. Søk også noen å snakke med om egen situasjon, egen sorg, og situasjonen familien nå står i.

 

Veldig trist at du mistet ditt søsken. Husk alt det gode dere har delt, gjem på minnene, da har du alltid med deg det gode søskenet ditt med deg uansett hvor du er i livet. Sender deg en varm og styrkende klem! ❤️ 

 

 

Anonymkode: fd1ef...f23

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det greit å være sykemeldt etter en slik opplevelse! Hva slags hjelp har du fått? Fikk du kriseteam påkoblet da det skjedde? Hvis ikke kan du høre om du kan få det nå! Kanskje du bor i en kommune med godt tilbud, ikke alle har skikkelig godt tilbud dessverre.

Har du en grei fastlege så bruk vedkommende som samtalepartner om du trenger det, det er godt å ha noen å snakke med❤️ du kan også høre med rask psykisk helse i kommunen, de har psykolog du kan prate med.

Mitt søsken hadde et mislykket forsøk, og jeg slet veldig lenge. Hadde en fra kriseteamet i kommunen påkoblet en måned samt at jeg gikk ukentlig til fastlegen min i ganske mange måneder.

Når det gjelder mammaen din kan du melde din bekymring til fastlegen hennes, om du vet hvem det. For det er ikke du og søsken som har ansvar for henne, det er det helsevesenet som må ta.

Anonymkode: 35774...586

[AnonymBruker]

Urovekkende at  det er høye tall for selvmord i Norge  (735 personer  2024)  og av desse er det hele 73 % menn. Hvorfor dette høye tallet med menn som "gir opp" håper ein forskning etterhvert kan finne svaret på.   Har selv opplevd selvmord i nære relasjoner, og en  smerteleg opplevelse for pårørende som ofte sitter igjenn med en rekke ubesvarte svar.

Mitt råd til deg er at det kan ofte vera en ein fordel å få snakke med noen som har opplevd selvmord i nære relasjoner.  Det blir ofte sagt at "livet må gå videre" men kun den som har opplevd selvmord, ulykker  vet hva det handler om.  Psykologer har tar det meste utav læreboka, og er ofte forskjell på teori, praktisk håndtering. 

Anonymkode: c8d84...a81

[AnonymBruker]

Da bør du fortsette å være delvis sykemeldt.  Jeg har opplevd noe lignende som deg og gikk tilbake i 100 prosent jobb etter 4 måneder. Det endte med at jeg møtte veggen etter et halvt år og måtte ha ny sykemelding. 
Noen sa til meg «du vet det når du er klar». Altså klar for å jobbe fullt. Det var til veldig stor hjelp for meg. Jeg jobber nå 100% og det er det beste for meg. Men jeg har kommet lenger i prosessen enn deg. Ikke vær redd for å sette deg selv og din helse først nå. 

Anonymkode: 8cf89...d49

[AnonymBruker]

Jeg stikker innom for å understreke at sorg er en FYSISK krevende jobb. Det å sørge er en 

 

EKTE

 

FYSISK

 

BELASTNING. 
 

En gang til: å sørge er en ekte fysisk belastning. Kroppen din (ikke bare hodet eller hjernen din) er i en AKTIV prosess. 
 

Å sørge er "labour", av manglende bedre ord på norsk. (Jobb, arbeid… Det er ikke fysisk dekkende nok ord). 
 

Å ikke klare prestere like godt på jobb i disse månedene etter dødsfallet er naturlig. Kroppen din arbeider døgnet rundt. 
 

Pust. La kroppen arbeide i sitt tempo. Sorg kan ikke rushes, den kan ikke tvinges eller formes i en passende form. Sorg velter seg ut overalt, tar plass hvor du ikke kan kontrollere. 
 

Sorg er en jobb. Og skal ikke behandles som noe annet. 
 

Kondolerer med tapet. 

Anonymkode: 1d129...3e4

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤️ å jobbe 50% er kanskje nok en periode fremover. Du skal ha tid og energi til å ta deg av barna også. Sorg er hard jobb, og man blir mer sliten og utmattet av sorg. 

Anonymkode: 4b7fd...99b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 21.38):

Samtidig har jeg en mor i sjokk, som må oppereres for å overleve, men ser ut til å nekte helsehjelp. Hører litt på meg og et søsken til, men vet ikke hvor mye mer jeg makter å bruke krefter der

 

Anonymkode: ffe02...a0b

Om du er glad i moren din er det å hjelpe henne det viktigste du kan gjøre. Ellers sitter du igjen med en enda  større sorg.

Anonymkode: 449fe...38e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Om du er glad i moren din er det å hjelpe henne det viktigste du kan gjøre. Ellers sitter du igjen med en enda  større sorg.

Anonymkode: 449fe...38e

"Om du er glad i moren din" hva faen er dette for noe guilt tripping?!?  

Anonymkode: 1d129...3e4

[AnonymBruker]

Når man har opplevd tragiske dødsfall i nær familie er det å ta vare på seg selv utrolig viktig. Det forventes at man skal jobbe 100 % etter kort tid for «å tenke på noe annet», man skal være en god forelder for sine barn, fysisk aktivitet og søvn  er utrolig viktig i en sorgprosess. At ts i tillegg har en syk mor kan bli for mye. Døgnet har bare 24 timer. Hvordan skal hun kunne stille opp der når hun selv er sykmeldt? Jeg har mistet mitt søsken i et tragisk dødsfall og har en mor som har vært syk i flere år. Jeg må jobbe 100% fordi sykemeldingsperioden er brukt opp. Jeg må trene for å ta vare på min fysiske og psykiske helse. Etter dette makter jeg ikke mer fordi jeg er utbrent. At man ikke stiller opp for andre så ofte man skulle ønske er forferdelig men man har ikke noe valg. 

Anonymkode: 8cf89...d49