Treåring som er umulig å kle på - kamper hver dag - trenger hjelp

[AnonymBruker]

La barnet kle på de klærne han klarer selv. Og husk at det er dere som er de som er voksne og faktisk bestemmer,det er alt for mye å overlate til et så lite barn.

Av erfaring så ikke lag så mange valg for barnet, det skaper bare frustrasjon hos de.

Anonymkode: f0c51...75c

[AnonymBruker]

Jeg tenker kanskje påkledning i sengen/soverommet om morningen kan være smart.

Da blir det noe helt annet og han rekker ikke tenke og grue seg..  « åååå nei! Ikke inn på badet’!» , for det vil jeg tro han har mange vonde  følelser til. Og han vet jo på forhånd at når dere går inn på det badet, så blir det dårlig stemning. 

Anonymkode: 2d1e2...81f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange ulike råd her, men virker som om de fleste bare ville tatt med barnet i det de hadde på seg, uansett hva det var. 

Anonymkode: 3ae96...3cb

Hypotetisk, kanskje. Men med 5 år som barnehageforelder og også jobbet i barnehage tidligere selv, har jeg aldri sett at noen faktisk har levert i møkkete t-skjorte og bleie. Ikke i pysj heller. Å kjenne litt kulde og regn om en nekter jakke er en sak, å ydmyke barnet på deres viktigste arena utenfor hjemmet er noe annet. 

Anonymkode: 3abc7...9b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Ja, vi var hos ØNH for 1,5 år siden. Polypper mener jeg vi sjekket for ett år siden. Ikke gjort søvregistrering, hvordan gjør man det? Fastlegen?

Vi har også prøvd å finne områder vi kan la ham bestemme selv, men det har fremdeles ikke hjulpet på påkledning. Mulig vi skal være mindre rigide på flere andre ting, skal ta en prat om hvor vi kan løsne litt. 

Jeg prøvde å ikke gi ham oppmerksomhet ved å gå ut av badet i morges og så spørre om han var klar for å kle på, men det hjalp ikke på situasjonen. Jeg gikk og snakket rolig med ham om at vi kunne legge skjorta til vask så han kunne få den igjen i morgen, men det hjalp ikke. Mulig jeg burde vært litt nærmere og ikke gått helt bort.

Synes det er ekstremt vanskelig denne balansen mellom streng, men ikke for streng. 

Anonymkode: 3ae96...3cb

Vi er veldig sjelden sinte, om det er det du mener med streng. Vi er tydelige og bestemte, men alltid rolige og vennlige. De eneste gangene jeg blir streng/ sint er om hun f.eks har slått lillesøster eller gjort noe annet farlig etter at jeg har sagt at det ikke er lov. Og jeg gir henne alltid en sjanse: Hvis du gjør det igjen så blir jeg streng!

Uansett, det funker jo aldri første gangen det med å være rolig og konsekvent. Du bør lese litt om toleransevindu, grensesetting. Jeg synes instagramkontoene Foreldremestring og Grenser og Varme er veldig fine. Sjekk ut de. Der kan du bestille gratis onlinekurs og tekster om oppdragelse. Man må sette grenser med varme. Det funka ikke for oss første gangene vi holdt på sånn heller, men det gjelder å være konsekvent. Men å krangle og la barnet fortsette å være utenfor toleransevinduet for lenge er ikke bra. Jeg diskuterer aldri og gir aldri beskjeder til mitt barn når hun er helt ute. Jeg gjentar kun rolig det som er sagt. Og jeg gir meg ikke, men jeg blir aldri sint eller streng i stemmen. Man skal også prøve å finne ut hva som egentlig ligger bak. Typisk i den alderen er at de ønsker kontroll,og det på området vi voksne kan synes er helt merkelige. Eller så er det kanskje noe annet som ligger bak. 

Anonymkode: 8546a...8d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for råd. Bare for å grave litt mer i framgangsmåten, hun nekter å ta på sko og du sier at dere går ut uansett, hva skjer da? For jeg er rimelig sikker på at sønnen min hadde nektet å gå ut døra uansett. Så da må han i så fall bæres hylende og skrikende ut av døra uten klær som kan funke om vi bare skal sette i bilen, men som blir vanskelig å få til når vi skal komme oss til bussen. Jeg klarer ikke bære ham helt til bussen og snart skal også lillebror fraktes med så da kan vi ikke ha en som nekter å gå.

Tror vi skal teste det ut en helgedag vi bare skal ut og leke og se hvordan han reagerer. 

Jeg prøvde meg på konsekvensen med at han blir syk, men siden han alltid sier at han ikke vil i barnehagen så brydde han seg ikke om det 🤣

Anonymkode: 3ae96...3cb

Når jeg har sagt at nå går vi, så har vi som regel kommet oss ut på trappa og da har hu snudd og tatt på skoa. I de tilfellene hvor hu har nekta helt å gå ut døra, så har jeg tatt hu under armen og gått 🙈 mens hu hyler «du er dum, jeg liker deg ikke, jeg vil ikke hjem» og jeg svarer «jada, det går helt fint. Nå skal vi hjem!» ingen kjære mor her 🙈 men merker at etter jeg har gjort disse tingene noen ganger så er hu ikke like vanskelig lenger. Virker som hu begynner å forstå at «sånn er det bare» og at mamma bestemmer uansett 🙈

Har også skjedd at hu har gått uten jakke hele veien, men da har vi hvertfall kommet oss av gårde. 

Jeg har ikke måttet komme meg av gårde for å rekke bussen, så der har jeg dessverre ingen råd å komme med. 
 

Ja, hvis han ikke vil i barnehagen så funker den konsekvensen litt dårlig 😂  Eventuelt så får man si «ja, greit du behøver ikke ta på jakka, men da blir du kald og kan bli syk» og så går dere avgårde. Og hvis han da blir syk så kan man jo ta en rolig prat hvor man forklarer at «dette er sånn som kan skje når man ikke kler ordentlig på seg. Men da vet du det til neste gang.» Og neste gang han evt nekter klær/jakke/sko, så kan man si «husker du hva som skjedde sist? Da ble du syk, og det var jo ikke noe ålreit. Nå tar vi på klær/jakke/sko» og så gjennomfører.

Mitt barn lærer ofte ved å kjenne litt på konsekvensene av valgene sine.. så om hu er fast bestemt på ting (og det ikke er farlig, selvfølgelig), så lar jeg hu få prøve. 

 

Anonymkode: 1d2c4...9fb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Vi prøvde en periode å bare la ham gå i det han ville. Han hadde hang up på sokker så da fikk han ha på seg brannbilsokkene sine i en uke, problemet er jo at man før eller siden MÅ bytte. Og det smittet over på andre klær så da ville han bestemme over alt. Da måtte vi stramme inn. Hadde det kun vært fordi dagen i dag var vanskelig hadde vi latt det gå. 

Det er godt mulig det er språket vi bruker som trigger ham. Prøver å være bevisst hvordan vi snakker rundt ham, men skal ærlig innrømme at det ikke alltid er like lett etter en natt med tre timers søvn og en morgen full av kampen. 

Hva gjør man da når barnet da bare vil ha på seg samme skjorten med kaviarrester den uka? Kampen må jo tas en eller annen gang. 

Anonymkode: 3ae96...3cb

Jeg hadde latt ham gå i de samme klærne til han ble lei. Ville tatt dem av ham når han kom hjem fra bh, vaske de og på igjen neste dag. (Evt ikke vasket alt hver dag, men ved behov).

Anonymkode: 0ac96...140

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Takk for råd. Vår erfaring i fjor høst var at han absolutt ikke fungerte bra når han hadde valg og derfor har vi vært ganske rigide på det, samtidig må vi jo på et eller annet tidspunkt lette litt opp. 

Tar med meg forslagene dine videre.

Anonymkode: 3ae96...3cb

Om barnet er 3 år nå, så var det 2 år i fjor høst. Mulig det fungerte dårlig da, men kan fungerer bra nå. 1 år er veldig lang tid for et lite barn, og de husker ikke så mye fra de var 2 år vanligvis.

Har lest gjennom tråden, og for meg virker det også som om barnet ditt strever totalt sett en del mer enn det som er normalt. Spesielt det at barnet er voldelig synes jeg er en uting at blir kalt "viljesterk". Mange barn er viljesterke, men ikke voldelige. Er han voldelig i barnehagen også? I såfall påvirker det han garantert sosialt, for de andre barna vil bli usikre på han. 

Om det "bare" er hjemme, så er det mer normalt, men jeg vil påstå at alle barna som beit og slo gjentatte ganger i min barnehage og skole fikk diagnoser når de ble eldre. Nå er 3 år litt tidlig med tanke på at han fortsatt kan være umoden, men det er fra den alderen man begynner å huske ting som man tar med seg inn i voksenlivet. Jeg husker faktisk veldig mye fra ca den alderen og oppover. Spesielt de barna som slo og bet, i tillegg til min bror som hadde mange av disse klesvanskene som du nevner bl.a. Han var dog ikke voldelig, men jeg har faktisk traumer av all den hylingen og skrikingen, og at vi sjeldent kunne dra noe steder uten dette. Det preget store deler av min barndom, da jeg som "enkelt barn" alltid måtte føye meg og hensynta lillebror. 

Nå er dette bare en erfaring fra min sine, og håper bare det får frem et perspektiv med tanke på at det er viktig at barnet ditt får hjelp dersom det er behov for det. 

 

Anonymkode: 53544...7f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja. Autister kan ha vansker med å kjenne og tolke signaler fra kroppen, som full blære, at et ubehag er smerte og hvor det er lokalisert osv.

Og være over- eller undersensitive for kulde, varme, fuktighet osv.

At en ting/funksjon/atferd er umoden betyr ofte ikke noe, men jo flere ting som er skjeve, jo mer øker sannsynlighet for at noe ligger bak. 

Et lite barn sier gjerne ikke fra om at det er et problem i seg selv å ta av et plagg, og ta på et annet, eller at et plagg har et litt ubehagelig stoff eller søm, eller at det blir stresset av forandringen mellom et kroppsvarmt plagg og et med romtemperatur. Men noen har så følsomme nervesystem at disse forandringene kan gi stressreaksjoner. 

Anonymkode: 3abc7...9b4

Skulle si noe lignende. Det er så klart umulig å si noe om hva som kan ligge under, men jeg tror det ville være lurt å søke råd hos fagfolk. Eventuelle utredninger tar lang tid, noen ganger tar det årevis fra bekymring meldes til ferdig utredning. Er dere bekymret for dette bør dere derfor ikke vente med å søke hjelp. 

Anonymkode: f4026...eb5

[AnonymBruker]

Få han skikkelig utredet hos lege. Hvordan spiser han, hvordan er fordøyelsen? Be om blodprøve der de sjekker for cøliaki. Allergier. Forstoppelse. Er han mye sliten? 
Hvis alt er tipptopp (70 sykedager i året!), gå videre til pot/bup.

Anonymkode: 580e2...264

[AnonymBruker]

I dag fikk vi kun på bukse. Pysj overdel ble med i barnehagen under en genser. Jaja, pytt pytt. 

Vi har forsøkt å:

- Snakke om kule klær og gjøre en greie ut av det. Han gleder seg til å gå med det og spør ofte hvor ting er kjøpt etter vi begynte med det

- Legge frem to valg, men om han får på seg ett plagg og ikke vil ha resten av de to valgene, går vi sammen i skuffen og finner en tredje. Er ikke verdt kampen. Han sier nei i påvente av en reaksjon, jeg sier muntert «OK! Bli med å finne noe du da!». 

- Har vi veldig dårlig tid, legge han i det han skal gå i dagen etter. Da slipper vi tenke på det 

Har du forsøkt å ta han med på å velge ut noen klær? Som han kan bli med i kassa og kjøpe. 

Bare legg vekk forventninger og tanker om hva andre vil tenke. Vi har (de aller fleste) vært der!

Anonymkode: 7ec0a...c53

[Ananymon]

Nekter å lese alle kommentarer,  men jeg kan si hva vi har gjort selv. 

Ungene har bestemt selv hva de skal ha på seg- innenfor visse grenser. = minusgrader betyr ullundertøy+ Bytte hver dag . 

Vi bare sier hva de skal plukke fra,  og de finner. Hun ene er mye flinkere til å kle seg enn mora si 😆

Ellers har de kost seg med påkledning fra de var små,  bestemme selv er fantastisk! 

Onkelen til mannen min sendte ungen i barnehagen i pysjen de dagene det byttet, jeg tror vi også har gjort det samme, men er litt usikker. 

Velg kampene dine- kjøp heller to av favorittene.  Jeg gjør det selv med mange plagg jeg liker,  men prøver å variere fargene. 

[AnonymBruker]

Utifra det du forteller om gutten generelt ville jeg spurt bhg om hva de mener og eventuelt bedt fastlegen om henvisning til utredning for autisme. Er det generelt  kravsituasjoner han motsetter seg? Les om PDA. Ikke følg de vanlige rådene om tvang osv hvis du mistenker autisme. 

Anonymkode: d8b0c...d5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vi har en treåring som er ekstremt viljesterk og tempereamentsfull. I over ett år har det vært ekstreme utbrudd av og på, i perioder verre enn andre. Vi har prøvd "alt". La ham få to valg, tvangspåkledning, gjøre det til en lek, forbereder før påkledning, vi har prøvd å la ham velge selv, men da vil han gå i de samme klærne hver dag så den utgikk ganske fort. Gått til rådgivning hos psykolog i tilknytning til helsestasjonen.

I dag tok det en time fra jeg tok ham med på badet til vi fikk ham ut døren. Ventet med på kle på til han hadde spist fordi han er ganske hangry, tok oss tid til å pusle et puslespill for å gjøre morgenen hyggelig så gikk vi opp på badet. Jeg skiftet bleie og skulle til å ta på en bukse (helt vanlig joggebukse som han bruker hver dag). Han protesterte på den og begynte å skulle kle på seg skjorten fra i går. Jeg sa at den skjorten måtte vi legge til vask for den er skitten. Han ropte høyt at han bare ville ha den. Jeg sa at det går ikke og da begynte han å kaste ting rundt på badet. Jeg sa at da går jeg ut av badet fordi jeg ikke ville at han skulle kaste noe på meg. Han satt der en stund og jeg spurte flere ganger om han var klar til å kle på. Han kom til slutt i stua og da hadde han tatt på seg gårsdagens t-skjorte. Jeg sa at han ikke kan bruke den, men at vi kan legge den øverst i skittentøyskurven sånn at den blir fort rein så hentet jeg en skjorte jeg vet han liker godt. Han protesterte og begynte å springe rundt. Da sa jeg at jeg må kle på ham og tok ham på fanget for å kle på. Han kastet seg rundt, hylte slo og bet (fikk et stort sår på armen). Kastet seg rundt. Helt umulig å kle på ham i tillegg til at han bare vrenger av seg klærne. Far kom til for å hjelpe, men det selv om vi får til å kle på er klærne like for av. Jeg prøvde hele tiden å snakke rolig til ham og forklare hvorfor vi gjør det. Til slutt tok far han med opp for å velge en annen t-skjorte, men resten av klærne var det like mye protest på (og vi har ikke begynt med yttertøyet enda..). Far prøvde å roe ned på fanget, med varierende hell. Han fikk til slutt på klærne, men da han skulle få på sko/jakke fortsatte utagering. Han roper også "AU" flere ganger, selv om vi såvidt er borti ham. Han hyler til han kaster opp.

Hva gjør man egentlig i sånne situasjoner? Gjerne helt konkrete råd. 

Når jeg har snakket med andre folk så sier de ofte at de enten tar med barna ut i bilen uten på kle på (han satt i t skjorte og bleie så det var ikke aktuelt) eller at de kler på med tvang. Det høres enklere ut enn det er når det ender i et basketak. Så en gang en venninne tvangsklepå sin toåring, men hun satt bare i ro og hylte, da er det ganske mye enklere enn når han kaster seg rundt sparker og slår. Sånn det er nå kan ingen av oss være alene med ungene på morgenen, klarer ikke ta oss av babyen når storebror utagerer sånn. 

Nå har vi kontorjobber så vi må ikke være på plass presis kl 08, men jo senere vi kommer jo lengre må vi jo jobbe så det er uheldig å komme kl 09 fordi man har brukt en time bare på påkledning. Fordi det tok så lang tid tar det for 20 min ekstra å komme seg til barnehage pga rushtrafikk. 

Jeg er helt tynnslitt av å ha alle disse kampene og det føles som om vi feiler helt. Han har hatt mange plager med sykdom og allergi så jeg synes også veldig synd i ham og føler hele tiden på at det kan være noe underliggende (vi har selvsagt fulgt alt dette opp hos lege og det er ingenting som tilsier at det skal være noe fysisk). Nå sitter jeg bare i sofaen, helt utslitt av morgenens kamp og gråter. 

Anonymkode: 3ae96...3cb

Hei. Jeg jobber i barnehage, og vi har innimellom foreldre som leverer i pysjen. Det er null problem, bare fortell raskt at han ikke ville kle på seg. Vi får det til uten problemer. Har et tips. Legg frem to sett med klær som han kan velge i. Gi beskjed om at han kan ta på seg det han vil av det som ligger fremme, og så setter du deg på en stol og later som du leser i en bok. Overse totalt  når han utagerer,og bare "les" videre i boken. Gi absolutt null oppmerksomhet. Så fort han blir stille, begynner å kle på seg o.l. så gir du han oppmerksomhet. Skryter av han o.l, men så fort han begynner igjen, så later du som han er "usynlig". Tar som regel ikke så lang tid før de slutter med den oppførselen, når de ikke oppnår noe med det. Men du må klare å stå i det. Kan ta noen dager, og enda lengre, men det har altid fungert på de som prøver dette. Jeg jobber en del med utagerende barn, og videreutdanner meg som barnepsykolog, uten at jeg er en ekspert bare så det er sagt. Men å overse totalt på utagering i de fleste sammenhenger, og gi mye oppmerksomhet på god oppførsel, har vi veldig god erfaring med. Lykke til, håper dette ordner seg for dere.

Anonymkode: 43a51...a7d

[AnonymBruker]

Jeg har kommentert tidligere i tråden, men fikk plutselig en idé her: hva om du TS tar med gutten din på klesshopping? Fortell ham at siden han er stor gutt skal han få velge seg ut noen klær selv (bukser, gensere, t-skjorter, sokker). Gjør dette til en koselig ting for ham, gå på kafé også og prat entusiastisk om hvor gøy det blir å velge blandt de nye klærne om morgenen når han skal i BHG. Kanskje dette kan snu det negative som har oppstått i forbindelse med påkledningen?

Anonymkode: e652f...431

[AnonymBruker]

Slet med det samme i den alderen. Her ble løsningen å ta på klærne på kvelden, altså at barnet sov i klærne og ikke pysj. da slapp vi kampen om morran og styr. Typ ulltøy på vinteren enkel stilongs og ulltrøye og stretch bomullsklær vår/høst når det var plussgrader. Like bevegelig og behagelig å sove i som pysj.

Enkelt å bare hoppe rett i yttertøyet etter tannpuss osv om morran. 

Anonymkode: a0662...7d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Når jeg leser dette tenker jeg at det er på høy tid at han får gå ut uten klær på morgenen.
Og at gårsdagens klær havner så han ikke kan se de hvis det er krise for deg at han bruker de igjen.

Du kan ikke tvangspåkle en 3-åring? Altså, han er ikke baby lenger. Kanskje er det mye det han reagerer på.
På tide å selv få finne ut hvorfor man må ha på klær, og få bestemme hvilke klær selv.
Her har jeg alltid gjort det slik at klesskapet til barna har skiftet hver sesong. Plutselig har boksen med shorts blitt byttet ut med boksen med ull-klær, og motsatt. Mine har kledd seg selv fra de var 2 år. Eller helt ærlig hentet de selv bodyer i skuffen da de var 1 år. De visste godt hva de ville ha. Jeg sørget bare for at det alltid var ting de kunne gå i som var tilgjengelig der, så kunne de velge så mye de orket. Så hadde de ekstra for varme osv i bhg selvsagt, eller vi tok på fleece ekstra på vei ut døra. Var sjelden krangel om det, og var det skulle de tross alt bare 10 min til bhg og frøs ikke ihjel på veien. 

Så mitt tips er å sørge for at han kan få velge selv, og slutte å detaljstyre antrekkene hans. Skal alt være match får du fikse så alle klær matcher, for han bryr seg ikke. Ellers bare å sørge for at alt han har tilgang til er helt ok å mikse sammen. Så lar du han få teste klærne ute innenfor forsvarlige grenser. Pysj i bhg er helt ok. Han vil selv innse at ha skiller seg ut og at det er rart etter en stund. Antagelig før skolestart. 

Tror hovedproblemet her ikke er gutten... men at dere har låst dere fast i en ond sirkel der du er vant til å skulle ha all makt og blir veldig trassig når han skal bestemme. Ikke uvanlig tror jeg.  Men det blir fort fastlåst i en maktkamp ingen kan vinne. Og å stå i kamp med sitt eget barn over hvilke klær han har på er veldig i nødvendig når han er 3 år. Han kjenner når han blir kald. Han vil be om klær. Tilslutt. Eller stolt snu i døra på vei ut og erklære at han trenger en jakke. Tro meg, de klarer det når de er tre. Mine gjorde det fra de var 2. Da hadde de forøvrig også sluttet med bleie. For det klarer også de fleste 2-åringer helt fint bare man har litt tillitt til barnet og gir de mulighet.

Husket mi yngste lærte seg å ha på votter. Da var hun ca to år (det var vinteren rett før hun fylte to), og hun satt på rattkjelke hjem fra bhg, det var sånn -2,. I bhg skulle hun IKKE ha på votter, no way. Vi har 10 min å gå hjem sånn ca. Etter å ha forklart og forsøkt og til og med tredd de på for å ha de dratt rett av igjen fant jeg at det var tiden... for å selv får lære hva vitsen med votter er. Så jeg sa ok, ingen votter. Vi kom 2 min fra huset, det er rundt en sving, i snøføyka ante nok ikke hun hvor langt det var hjem. Da kom det, "mamma - jeg vil ha votter!". Og jeg bare "det gidder jeg ikke nå. vi ser snart hjemme, du skulle tatt de på deg ista da jeg sa det". Og det var hyl og gråt og tragedie de siste par minuttene hjem til huset. Og fra den dagen har hun aldri sagt nei til å ta på votter. Hun er nå 7 år og tar på vantene sine på sykkel hver morgen når jeg sier det er en god ide. Skjedde på liknende måte med nr 1 også, men var nok mer å få løpe ut i trusa om vinteren osv... og kjenne. Hender fortsatt hun også må en tur ut dør om morgenen for å sjekke hva hun føler for å ha på seg... men samme det for min del, det pleier å bli ok fornuftige valg enda det ikke er akkurat de valgene JEG ville tatt...  Men de er andre mennesker, de må selv finne veien til de gode valgene og ta de for sin egen del ikke for min.

Anonymkode: 147af...ead

Jeg er ikke TS men jeg må bare skyte inn at det som oppleves som veldig rett frem og enkelt for noen ikke er det for andre.

Det er mange ting som min 3-åring har erfart gang på gang på gang på gang, men hun lærer ikke. Det er like fullt nekt neste gang. Feks rundt påkledning. Det gjelder og ting som er farlig eller som hun slår seg av. Det med å la dem falle så lærer de... hun lærer jo ikke. Eller, det krever iallfall mange mange flere ganger.

Tenker ut fra det du skriver at dine på noen måter var mer modne enn TS sin sønn (og mitt barn) og at du må ta høyde for at det du sier ikke funker på alle barn så enkelt  

Anonymkode: 2fcd8...eb0

[AnonymBruker]

Her har det også vært mange kamper. Ting som har fungert er belønning etterpå som f.eks tørket frukt, høre på musikk/ lydbok, prøve å gjøre ting litt morsomt underveis som å late som om bleie/ truse er en lue og sette den på hodet etc (får barnet til å le), ta tiden med stoppeklokke på mobilen, og prøve å slå rekorden mm. 
 

Anbefaler også å forsøke å gå barnets følelser litt mere i møte. Som i «Jeg forstår at du gjerne vil ha på deg den skjorten i dag og. Den er veldig flott og du kler den. Men akkurat nå trenger den å vaskes før du kan bruke den igjen, siden den er skitten. Hvis det er favorittplagget ditt så kan du jo ønske deg flere til jul eller bursdag. Vil du det?  Hvis ja, skriv en fysisk ønskeliste. 
 

Hvis det f.eks handler om noe annet som seperasjonsangst ved levering i barnehage og dere skal være fra hverandre hele dagen kan du snakke om hyggelige ting dere kan gjøre sammen etter barnehagen. Eller spørre hva barnet har lyst til å gjøre etter barnehagen, eller ha til middag. Medbestemmelse er så viktig. Her elsket barnet å være med på butikken og gikk rundt med mini- handlevogn og hjalp til med å plukke og scanne varer. For så å hjelpe til med middagen. 
 

Når absolutt ingen ting har fungert har barne- tv på mobilen vært en løsning. Her har dette vært det eneste som fungerte for å slippe å pusse tenner med makt. Er jo ikke snakk om mange minuttene 

Anonymkode: d6b2f...cca

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, så jeg skal ikke komme med noen råd her.

Men hvis det kom et barn inn på bussen i et helt "feil" antrekk en morgen, så hadde jeg bare trukket på skuldrene og tenkt: "Jasså, så det er en sånn dag i dag..." Og det tror jeg de aller fleste andre også hadde tenkt. Melde til barnevernet hadde ikke falt meg inn.

Anonymkode: 4d893...753

[AnonymBruker]

Kjenner meg litt igjen. Vår sønn kan også være sånn iblant. Og han er 5 år 😫 

Han kan være helt vanvittig treig om morgenen. Mas gjør alt mye verre. Han kan også utagere fysisk. Heldigvis bare mot oss foreldre. 

Det som kjennetegner de virkelig dårlige dagene er at vi foreldrene har forhøyet stressnivå. Da er det fortere å kjefte og mase, fordi det er noe vi MÅ rekke. Når vi har dette i mente, og later som vi ikke har lite tid går det som regel bedre.

Vi ser også at atferden har blitt verre når ungen har sovet litt lite. Dvs. lagt seg for seint. Gleder meg faktisk litt til vi straks skal stille klokka tilbake...

Et helt konkret råd som fungerer på vårt barn er fysisk nedtellingsklokke, hvor man ser visuelt hvor mye tid som er igjen. Vi har denne : https://www.lekolar.no/sortiment/pedagogisk-materiell/kompensatoriske-hjelpemidler/tidsbegrep/time-timer-mod-oransje/

Vi setter den på et sted ungen vår ikke får tak i den men fremdeles ser den, og sier at når tida er ute så skal vi være klare ved døra. Har faktisk fungert overraskende ofte (selvfølgelig ikke alltid).

 

Anonymkode: 4a604...e79

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 8.24):

Vi har en treåring som er ekstremt viljesterk og tempereamentsfull. I over ett år har det vært ekstreme utbrudd av og på, i perioder verre enn andre. Vi har prøvd "alt". La ham få to valg, tvangspåkledning, gjøre det til en lek, forbereder før påkledning, vi har prøvd å la ham velge selv, men da vil han gå i de samme klærne hver dag så den utgikk ganske fort. Gått til rådgivning hos psykolog i tilknytning til helsestasjonen.

I dag tok det en time fra jeg tok ham med på badet til vi fikk ham ut døren. Ventet med på kle på til han hadde spist fordi han er ganske hangry, tok oss tid til å pusle et puslespill for å gjøre morgenen hyggelig så gikk vi opp på badet. Jeg skiftet bleie og skulle til å ta på en bukse (helt vanlig joggebukse som han bruker hver dag). Han protesterte på den og begynte å skulle kle på seg skjorten fra i går. Jeg sa at den skjorten måtte vi legge til vask for den er skitten. Han ropte høyt at han bare ville ha den. Jeg sa at det går ikke og da begynte han å kaste ting rundt på badet. Jeg sa at da går jeg ut av badet fordi jeg ikke ville at han skulle kaste noe på meg. Han satt der en stund og jeg spurte flere ganger om han var klar til å kle på. Han kom til slutt i stua og da hadde han tatt på seg gårsdagens t-skjorte. Jeg sa at han ikke kan bruke den, men at vi kan legge den øverst i skittentøyskurven sånn at den blir fort rein så hentet jeg en skjorte jeg vet han liker godt. Han protesterte og begynte å springe rundt. Da sa jeg at jeg må kle på ham og tok ham på fanget for å kle på. Han kastet seg rundt, hylte slo og bet (fikk et stort sår på armen). Kastet seg rundt. Helt umulig å kle på ham i tillegg til at han bare vrenger av seg klærne. Far kom til for å hjelpe, men det selv om vi får til å kle på er klærne like for av. Jeg prøvde hele tiden å snakke rolig til ham og forklare hvorfor vi gjør det. Til slutt tok far han med opp for å velge en annen t-skjorte, men resten av klærne var det like mye protest på (og vi har ikke begynt med yttertøyet enda..). Far prøvde å roe ned på fanget, med varierende hell. Han fikk til slutt på klærne, men da han skulle få på sko/jakke fortsatte utagering. Han roper også "AU" flere ganger, selv om vi såvidt er borti ham. Han hyler til han kaster opp.

Hva gjør man egentlig i sånne situasjoner? Gjerne helt konkrete råd. 

Når jeg har snakket med andre folk så sier de ofte at de enten tar med barna ut i bilen uten på kle på (han satt i t skjorte og bleie så det var ikke aktuelt) eller at de kler på med tvang. Det høres enklere ut enn det er når det ender i et basketak. Så en gang en venninne tvangsklepå sin toåring, men hun satt bare i ro og hylte, da er det ganske mye enklere enn når han kaster seg rundt sparker og slår. Sånn det er nå kan ingen av oss være alene med ungene på morgenen, klarer ikke ta oss av babyen når storebror utagerer sånn. 

Nå har vi kontorjobber så vi må ikke være på plass presis kl 08, men jo senere vi kommer jo lengre må vi jo jobbe så det er uheldig å komme kl 09 fordi man har brukt en time bare på påkledning. Fordi det tok så lang tid tar det for 20 min ekstra å komme seg til barnehage pga rushtrafikk. 

Jeg er helt tynnslitt av å ha alle disse kampene og det føles som om vi feiler helt. Han har hatt mange plager med sykdom og allergi så jeg synes også veldig synd i ham og føler hele tiden på at det kan være noe underliggende (vi har selvsagt fulgt alt dette opp hos lege og det er ingenting som tilsier at det skal være noe fysisk). Nå sitter jeg bare i sofaen, helt utslitt av morgenens kamp og gråter. 

Anonymkode: 3ae96...3cb

Hadde sluttet å forklart og spurt så mye. Gi en beskjed. Nå skal vi ha på disse klærne. Enten klær du på selv, eller så gjør mamma det. Ikke noe mer enn det. Klær han ikke på seg, nei da får han drs til barnehagen i pysjen da