Er det vits i å prøve å behandle meg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er så lei. Jeg er DRITTLEI av å være i konstant konflikt med "viljen" min og måtte bruke så sykt mye energi på å tvinge meg opp av sengen på morgenen, tvinge meg i seng på kvelden, tvinge meg til å pusse tenner, dusje, lage mat, spise mat, handle mat og klær, avlyse tannlegetimer, å kle på meg, rekke jobb osv.

Alt jeg "må" gjøre er et jævla mas og det finnes ingenting jeg faktisk har lyst til å gjøre. Det nærmeste jeg kommer noe jeg har lyst til er å vinne i lotto, men det er kun sånn at jeg faktisk kan gjøre ingenting. 

Jeg har en eller annen form for angstlidelse som jeg har prøvd å behandle hos psykolog i kombinasjon med lette medisiner. Det hjelper kanskje noen ganger, men formen er like varierende som da jeg ikke fikk behandling så...who the hell knows. Jeg har hatt lange perioder (det er snakk om år) der jeg gjør minst mulig krevende aktiviteter for å se om det er noen endring i funksjonsnivået. Nope, ingenting. Og jeg har gjort det samme (her er det også år) med å ha et stabilt høyt eller middels aktivitetsnivå. Det gjør ingen forskjell. Eneste er vel at jeg får litt flere panikkanfall per uke når jeg har prøvd meg på utdanning. 

Jeg er i 30årene og jeg har tilbrakt halve livet i et jævla angsthelvete og jeg føler virkelig at jeg har prøvd ALT for å prøve å bli frisk(ere). Jeg får ikke plass til godt i livet når jeg har det sånn. Jeg har en mann, jobb og bolig, men gledene rundt disse blir overskygget av irrasjonelle følelser. 

Jeg kjenner det er nok nå. Hva er poenget med å kjempe mot mitt eget dritthode når jeg aldri kommer til å vinne? Jeg har håpet på en dødsdom i årevis så jeg kan slippe kampen. Men det er visst kun de som ikke vil ha disse dødsdommene som får de.

Så, hva tenker dere? Kan jeg få gi opp nå? Hva ville du gjort?

Anonymkode: bca80...645

På tide å teste ketamin! 

Anonymkode: 326b5...ed5

[AnonymBruker]

Har ketaminbehandling vært vurdert i ditt tilfelle ts? 

Anonymkode: 15f75...53c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ketaminbehandling vært vurdert i ditt tilfelle ts? 

Anonymkode: 15f75...53c

Hva er oddsen for at vi skrev dette samtidig? 😁 Ketamin fikset hvertfall angst og depresjon hos meg, etter 20 år uten noen bedring uansett hva jeg gjorde. 

Anonymkode: 326b5...ed5

[AnonymBruker]

Ut ifra hva du skriver så virker det som du er i en veldig fortvilende situasjon! 
 

En ting som er klart er jo at det som er forsøkt til nå ikke fungerer. Og da må man endre litt retning. Her tenker jeg at legen kanskje bør se på litt andre ting også, og ikke legge alt på angst. Kan jo være det er noe annet ute å går her også, som gjør at behandlingen for angst ikke fungerer. 
 

Samtidig så tenker jeg også at kanskje det å bytte behandler kan være lurt, da vedkommende du har vært hos til nå åpenbart ikke har klart å hjelpe deg.

Håper virkelig det kan løse seg for deg, på en eller annen måte! 

Anonymkode: d5ea8...6d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

 

Jeg har ikke lyst til å leve med angst. Jeg vil være frisk, jeg vil ha en kur. En ny diagnose er ingen kur for meg. 

Jeg liker oppfordringen til å finne de underliggende årsakene, men jeg tenker det ikke nødvendigvis endrer noe for meg.

TS

Anonymkode: bca80...645

En ny diagnose kan bringe med seg nye verktøy. Om du er utbrent kan behandlingen være noe helt annet enn du står i nå. 

Har du hatt kontakt med andre behandlere, ts? For en søsteren min  endret mye seg når hun fikk treffe psykiater i stedetfor psykolog. Dette fordi psykiater hadde en mye mer medisinsk tilnærming, og også en mer langvarig tilnærming enn psykologen som bare skulle slukke branner. Hun er selvfølgelig ikke BRA, men fungerer mye bedre enn i de 10 årene før hun traff psykiater. Hos henne ble det kjapt konstatert ADHD, noe psykologen(e) aldri hadde vurdert. Medisinering endret mye. 

Jeg peker overhodet ikke på noen diagnose hos deg, men bare som et eksempel på hvordan nye perspektiver kan bety mye. For jeg er enig med deg i at på et punkt er det nok med å grave i fortiden og eventuelle traumer, det er jo ingen kur i seg selv. 

Anonymkode: 8b11e...a8a

[AnonymBruker]

Ryddet dere bort anbefalingen om ketaminbehandling?? 

https://www.sykehuset-ostfold.no/nyheter/godkjenner-ketamin-for-behandling-av-depresjon-dette-var-pa-tide/

https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/ketamin-behandling-mot-depresjon_-vil-la-norske-sjukehus-ta-i-bruk-ketamin-1.17540315

Dette er en offentlig godkjent behandling som har stort potensiale for en som TS. Hva i alle dager KG?? 

Anonymkode: 326b5...ed5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 15.20):

Du er jammen tøff og utholdende! Evig ære til deg 🤩 Det er motiverende å lese om andre som har klart å få det bedre.

Jeg er ikke uenig i det du skriver. Jeg vet jo at vi alle må gå vår vei gjennom livet selv der vi må overgå alle hindre og lære å  nyttiggjøre oss av hjelpemidler vi møter på veien. Det jeg (igjen) reflekterer over er om målet mitt om å kunne leve med mindre, eller aller helst INGEN, angst i det hele tatt er mulig. Og hvis ikke: Hva da? Hva er poenget med å tvinge meg til å gå fremover når livet ser akkurat like dritt ut rundt neste sving? 

La oss si at jeg får til en hverdag med mindre angst. Hvor lenge varer denne nye hverdagen? Kommer jeg til å klare å stable meg på beina hvis jeg faller skikkelig nå når jeg er vant til det gode liv? Burde jeg kanskje egentlig klart meg enda bedre? Har jeg bare trodd at jeg har angst hele livet, mens jeg faktisk bare har vært lat og umoden? 

😬

Takk for at du delte dine erfaringer. Jeg skal prøve å lese gjennom svaret ditt igjen senere for å se om jeg er litt mer mottakelig. 😅

TS

Anonymkode: bca80...645

Takk. 🥰 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om angst. Kjenner meg også igjen i det du sier om at kanskje er du bare "lat og umoden". (Det er jeg 100% sikker på at du ikke er).

En Harvard professor i positiv psykologi sier at vi mennesker har brukt alt for mye tid og ressurser å forske på folk som har det dårlig. Han mener man heller bør studere de som har det bra, som ikke har angst, som ikke sliter. Der finner man gjerne nøkkelen til å hjelpe de som ikke har det bra.

Det har jeg tatt med meg i mitt personlige liv.

I stedenfor å tenke så mye på når, hvorfor jeg har det dårlig, eller hva i alle verden jeg kan gjøre for å få det bra (been there done that) - så har jeg i stedet begynt å reflektere over når jeg faktisk har det bra. Hva gjør jeg, hva gjør jeg ikke. Og så gjøre mer av det.

Hvis du ikke har sett foredragene fra Tal Ben-Shahar, så vil jeg anbefale deg på det sterkeste å pløye gjennom dem. Du finner dem på YouTube ved å søke etter "positive psychology Harvard". Det er ikke sånn "gå tur i skogen, tenk positivt, tren". Nei, det går MYE dypere enn det. Kjempespennende foredrag. 

Jeg har behandlet min reise mot bedring som et eget studie eller forskningsprosjekt.  Jeg loggfører, leser, skriver i notatbøkene mine og prøver nye ting hele tiden. Jeg tror man rett og slett bare må gjøre det, hvis man vil ha det bedre. Tungt arbeid. Men det blir bedre!

I min kiste med verktøy finner man mye rart. Ting jeg har plukket med meg fra terapi, trening, meditasjon, pusteøvelser, inspo-bilder, spirituelle greier. Ja, mye rart som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg. 

Ikke tenk så mye på fremtiden. Angst-hjernen vil ha det til at fremtiden bare er full av dritt. Men hva om den faktisk blir kjempebra? 🙂

Anonymkode: fb714...0ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 3.05):

Jeg er så lei. Jeg er DRITTLEI av å være i konstant konflikt med "viljen" min og måtte bruke så sykt mye energi på å tvinge meg opp av sengen på morgenen, tvinge meg i seng på kvelden, tvinge meg til å pusse tenner, dusje, lage mat, spise mat, handle mat og klær, avlyse tannlegetimer, å kle på meg, rekke jobb osv.

Alt jeg "må" gjøre er et jævla mas og det finnes ingenting jeg faktisk har lyst til å gjøre. Det nærmeste jeg kommer noe jeg har lyst til er å vinne i lotto, men det er kun sånn at jeg faktisk kan gjøre ingenting. 

Jeg har en eller annen form for angstlidelse som jeg har prøvd å behandle hos psykolog i kombinasjon med lette medisiner. Det hjelper kanskje noen ganger, men formen er like varierende som da jeg ikke fikk behandling så...who the hell knows. Jeg har hatt lange perioder (det er snakk om år) der jeg gjør minst mulig krevende aktiviteter for å se om det er noen endring i funksjonsnivået. Nope, ingenting. Og jeg har gjort det samme (her er det også år) med å ha et stabilt høyt eller middels aktivitetsnivå. Det gjør ingen forskjell. Eneste er vel at jeg får litt flere panikkanfall per uke når jeg har prøvd meg på utdanning. 

Jeg er i 30årene og jeg har tilbrakt halve livet i et jævla angsthelvete og jeg føler virkelig at jeg har prøvd ALT for å prøve å bli frisk(ere). Jeg får ikke plass til godt i livet når jeg har det sånn. Jeg har en mann, jobb og bolig, men gledene rundt disse blir overskygget av irrasjonelle følelser. 

Jeg kjenner det er nok nå. Hva er poenget med å kjempe mot mitt eget dritthode når jeg aldri kommer til å vinne? Jeg har håpet på en dødsdom i årevis så jeg kan slippe kampen. Men det er visst kun de som ikke vil ha disse dødsdommene som får de.

Så, hva tenker dere? Kan jeg få gi opp nå? Hva ville du gjort?

Anonymkode: bca80...645

Uff.. har det akkurat sånn jeg også! 🥺🥺 har også tenkt på å bare gi opp, har prøvd så mye forskjellig, alltid gått til psykolog, og ja. Alt er bare dritt. 

Anonymkode: 9e222...eae

[AnonymBruker]

Jeg har slitt hele livet med angst, og gikk til utallige psykologer og forsøkte diverse behandlinger. Men det var først når jeg startet på antidepressiva at jeg ble frisk. Nå klarer jeg ikke å få angst lenger, det er akkurat som om hjernen min ikke spinner så ut av kontroll som den kunne gjøre før og redselen tar liksom aldri helt av som den gjorde før. Har du forsøkt medisinering, ts? 

Anonymkode: 4928d...a7b

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 3.05):

Jeg er så lei. Jeg er DRITTLEI av å være i konstant konflikt med "viljen" min og måtte bruke så sykt mye energi på å tvinge meg opp av sengen på morgenen, tvinge meg i seng på kvelden, tvinge meg til å pusse tenner, dusje, lage mat, spise mat, handle mat og klær, avlyse tannlegetimer, å kle på meg, rekke jobb osv.

Alt jeg "må" gjøre er et jævla mas og det finnes ingenting jeg faktisk har lyst til å gjøre. Det nærmeste jeg kommer noe jeg har lyst til er å vinne i lotto, men det er kun sånn at jeg faktisk kan gjøre ingenting. 

Jeg har en eller annen form for angstlidelse som jeg har prøvd å behandle hos psykolog i kombinasjon med lette medisiner. Det hjelper kanskje noen ganger, men formen er like varierende som da jeg ikke fikk behandling så...who the hell knows. Jeg har hatt lange perioder (det er snakk om år) der jeg gjør minst mulig krevende aktiviteter for å se om det er noen endring i funksjonsnivået. Nope, ingenting. Og jeg har gjort det samme (her er det også år) med å ha et stabilt høyt eller middels aktivitetsnivå. Det gjør ingen forskjell. Eneste er vel at jeg får litt flere panikkanfall per uke når jeg har prøvd meg på utdanning. 

Jeg er i 30årene og jeg har tilbrakt halve livet i et jævla angsthelvete og jeg føler virkelig at jeg har prøvd ALT for å prøve å bli frisk(ere). Jeg får ikke plass til godt i livet når jeg har det sånn. Jeg har en mann, jobb og bolig, men gledene rundt disse blir overskygget av irrasjonelle følelser. 

Jeg kjenner det er nok nå. Hva er poenget med å kjempe mot mitt eget dritthode når jeg aldri kommer til å vinne? Jeg har håpet på en dødsdom i årevis så jeg kan slippe kampen. Men det er visst kun de som ikke vil ha disse dødsdommene som får de.

Så, hva tenker dere? Kan jeg få gi opp nå? Hva ville du gjort?

Anonymkode: bca80...645

Men tenk på alt du har klart og få til tross alle de irrasjonelle tankene og angsten: du har jobb, bolig og en mann; mange i din situasjon ville verken hatt jobb eller mann og vært uføre i kommunal bolig, så du klarer jo ganske mye tross alt. Men prøv å ikke tenke så mye hvis og om og men, men «Just do it» , som Nike sier. Jeg tror ikke ordinær samtaleterapi med psykolog vil hjelpe deg eller å grave i fortida,  men kanskje en coach som kan gi deg konkrete oppgaver her og nå evt 4 dagers metoden? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.10.2025 den 22.36):

Jeg har slitt hele livet med angst, og gikk til utallige psykologer og forsøkte diverse behandlinger. Men det var først når jeg startet på antidepressiva at jeg ble frisk. Nå klarer jeg ikke å få angst lenger, det er akkurat som om hjernen min ikke spinner så ut av kontroll som den kunne gjøre før og redselen tar liksom aldri helt av som den gjorde før. Har du forsøkt medisinering, ts? 

Anonymkode: 4928d...a7b

Jeg har forsøkt medisiner ja. Men jeg har ikke endret dosen eller prøvd andre medisiner fordi jeg ønsker å være frisk uten medisiner 😅 Det handler om at jeg fremdeles tenker at jeg bare må skjerpe meg. 

Ts

Anonymkode: bca80...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har forsøkt medisiner ja. Men jeg har ikke endret dosen eller prøvd andre medisiner fordi jeg ønsker å være frisk uten medisiner 😅 Det handler om at jeg fremdeles tenker at jeg bare må skjerpe meg. 

Ts

Anonymkode: bca80...645

Men nå tenker du å prøve andre, eller eventuelt øke dosen? 

Anonymkode: 15f75...53c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men nå tenker du å prøve andre, eller eventuelt øke dosen? 

Anonymkode: 15f75...53c

Jeg tenker det. Men jeg tar avvisning ganske dårlig, og jeg er redd for å bli avvist av legen 😬 Jeg føler jeg må ha hele symptombildet klart og ha dokumenterte argumenter for hånden OG samtidig bruke minst mulig tid inne hos legen. Alt dette må skje uten at legen gir det minste tegn på at jeg har tatt en feilvurdering fordi da risikerer jeg at jeg gir meg med en gang. 

Jeg vet hvor mye det kreves av meg å dra til legen, så jeg drar andre "løsninger" ut i så langt det går frem til legen blir den eneste løsningen. Dit har jeg kommet (igjen). Dog har jeg ikke bestilt legetime enda.

TS

Anonymkode: bca80...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tenker det. Men jeg tar avvisning ganske dårlig, og jeg er redd for å bli avvist av legen 😬 Jeg føler jeg må ha hele symptombildet klart og ha dokumenterte argumenter for hånden OG samtidig bruke minst mulig tid inne hos legen. Alt dette må skje uten at legen gir det minste tegn på at jeg har tatt en feilvurdering fordi da risikerer jeg at jeg gir meg med en gang. 

Jeg vet hvor mye det kreves av meg å dra til legen, så jeg drar andre "løsninger" ut i så langt det går frem til legen blir den eneste løsningen. Dit har jeg kommet (igjen). Dog har jeg ikke bestilt legetime enda.

TS

Anonymkode: bca80...645

Men du må jo ikke ha alle disse tingene. Du kan stotre deg gjennom det, være unøyaktig, du kan motsi legen, du kan bruke litt mer tid enn du egentlig er tildelt... Verden går ikke under. Vær litt rebell.  

Anonymkode: 3bf7a...015

[AnonymBruker]

Du sier du har prøvd alt, men hva har du prøvd? Jeg leste ikke alle innleggene, så mulig du har svart på det før. 

Jeg prøvde MYE forskjellig terapi og behandlinger. Og en del av det hjalp litt, men det som var var at det var som å få "redskaper" og så hele tiden ha en kamp for å kjempe mot angsten og OCD-en (hadde svært alvorlig OCD). Som at sporet med angst og OCD var der fremdeles og så måtte jeg øve på aksept og mindfulness hele tiden for å holde det i sjakk. 

OG så forsøke jeg EMDR mot traumene som lå i bunn, og problemene forsvant. I kid you not. OCD-en var en mestringsstrategi som hadde begynt ut av den utryggheten jeg følte på. Angstgrublingen og angsttankene kom ut av tanker om at "ingen liker meg, ingen bryr seg om meg, jeg er helt alene". Og når jeg prosesserte og bearbeidet alle minnene som var knyttet til det emosjonelle skjemaet av "ingen liker meg"osv. så bare STOPPET angstloopene. Haha. Det er faktisk vilt å tenke på. Så hvis du er villig til å prøve noe mer, så ville det vært mitt forslag. 

Anonymkode: c9fb6...933

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du sier du har prøvd alt, men hva har du prøvd? Jeg leste ikke alle innleggene, så mulig du har svart på det før. 

Jeg prøvde MYE forskjellig terapi og behandlinger. Og en del av det hjalp litt, men det som var var at det var som å få "redskaper" og så hele tiden ha en kamp for å kjempe mot angsten og OCD-en (hadde svært alvorlig OCD). Som at sporet med angst og OCD var der fremdeles og så måtte jeg øve på aksept og mindfulness hele tiden for å holde det i sjakk. 

OG så forsøke jeg EMDR mot traumene som lå i bunn, og problemene forsvant. I kid you not. OCD-en var en mestringsstrategi som hadde begynt ut av den utryggheten jeg følte på. Angstgrublingen og angsttankene kom ut av tanker om at "ingen liker meg, ingen bryr seg om meg, jeg er helt alene". Og når jeg prosesserte og bearbeidet alle minnene som var knyttet til det emosjonelle skjemaet av "ingen liker meg"osv. så bare STOPPET angstloopene. Haha. Det er faktisk vilt å tenke på. Så hvis du er villig til å prøve noe mer, så ville det vært mitt forslag. 

Anonymkode: c9fb6...933

Finnes EMDR i offentlig behandling eller må man gå privat?

Anonymkode: 32a7c...87f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Finnes EMDR i offentlig behandling eller må man gå privat?

Anonymkode: 32a7c...87f

Det finnes offentlig! Kjenner to som har fått det offentlig i to ulike deler av landet, tror ikke det er så uvanlig. Men ikke alle behandlere er kurset i det. 

Anonymkode: 3bf7a...015

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 13.37):

Jeg har angstsymptomer hvor enn jeg er.

Et av problemene er at det er ingenting jeg gjør som reduserer eller fjerner angsten konsekvent eller nogenlunde konsekvent. Hvis jeg våkner med lite/ingen angstsymptomer så kan det hende det varer hele dagen. Og da er det sånn uavhengig av om jeg kun er hjemme eller går ut og gjør noe nytt eller det jeg vanligvis gjør. Mens andre ganger kommer en vegg av angst (tilsynelatende) ut av intet og da kan jeg kjenne på panikkangst resten av dagen. Eller ikke. Og jeg har naturligvis triggere som jeg kan oppsøke bevisst for å teste dagsformen. Om de trigger den dagen eller ikke er helt tilfeldig. Hvis jeg sover godt og spiser rent i måneder i strekk så kan jeg ha like ustabil dagsform som når jeg ikke passer på søvn og diett. Alkohol er vel det eneste jeg har opplevd at ikke er lurt på dårlige dager. 

Jeg har ført dagbok i flere perioder for å se om det er noen sammenheng med hva jeg gjør og hvordan det føles. Jeg finner ikke noe mønster som er konsekvent. Man kan bli gal av mindre.....

TS

Anonymkode: bca80...645

Hmmm, har du andre symptomer enn angst også? Det at "anfall" kommer som kastet på deg, ustabil form uten tydelige triggere eller utløsende greier, og at "ingenting" virker...det kan jo såklart være angst/depresjon, men..har du noen gang lurt på om det kan være reelle anfall, altså epilepsi?

https://tidsskriftet.no/2018/10/klinisk-oversikt/epilepsi-og-angst

Dette er en artikkel om angst hos epilepsi pasienter, men den har også litt om å se på angst som en del av anfallene, og ikke som en angstlidelse i seg selv.

Tenk gjennom om du har noe annet som kommer i tillegg til angsten, eller om du opplever andre rare fenomener. Hvis du gjør det, og da gjerne sære greier, kan en dagbok være nyttig for å prøve og se etter nye sammenhenger.

Anonymkode: 602a8...5c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hmmm, har du andre symptomer enn angst også? Det at "anfall" kommer som kastet på deg, ustabil form uten tydelige triggere eller utløsende greier, og at "ingenting" virker...det kan jo såklart være angst/depresjon, men..har du noen gang lurt på om det kan være reelle anfall, altså epilepsi?

https://tidsskriftet.no/2018/10/klinisk-oversikt/epilepsi-og-angst

Dette er en artikkel om angst hos epilepsi pasienter, men den har også litt om å se på angst som en del av anfallene, og ikke som en angstlidelse i seg selv.

Tenk gjennom om du har noe annet som kommer i tillegg til angsten, eller om du opplever andre rare fenomener. Hvis du gjør det, og da gjerne sære greier, kan en dagbok være nyttig for å prøve og se etter nye sammenhenger.

Anonymkode: 602a8...5c3

Jeg gikk gjennom en epilepsi-test for nå 10 år siden (med elekroder festet til hodet med tilhørende lystriggere). Testen viste ingen tegn til epilepsi. 

Takk for forslaget og lenken. Det var hvertfall interessant å lese 😊

TS

Anonymkode: bca80...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 15.33):

Tja, det kan hende det er symptomer på underliggende problem. Det kan også være at man aldri finner ut av det selv om man leter og leter. Og hvis det er f.eks traumer som er grunnen, ja hva så? Endrer det behandlingen som kreves? Ofte ikke. Det er mange i dette landet som bare må leve med angst i varierende grad, på tross av god behandling. 

Jeg har ikke lyst til å leve med angst. Jeg vil være frisk, jeg vil ha en kur. En ny diagnose er ingen kur for meg. 

Jeg liker oppfordringen til å finne de underliggende årsakene, men jeg tenker det ikke nødvendigvis endrer noe for meg.

TS

Anonymkode: bca80...645

Jeg skrev over her om emdr. Jeg opplever meg kurert. Forskjellen på behandlingene før og behandlingene nå er at det alltid kom tilbake. Nå er det borte, som om det ikke har vært der i det hele tatt. Hele perspektivet på alt er endret. Som at filteret jeg ser verden fra er totalt snudd opp ned. 

Jeg opplever at mye av behandlingen en får offentlig forteller oss nettopp dette du er opptatt av, at en må leve med det. Jeg har lært mye etter jeg ble frisk, det er forskjellige prosesser som fungerer i behandling, mye behandling bruker noe som heter ekstinksjon, skaper nye hjernebaner som konkurrerer med de gamle, mens det som gjør emdr virksom er minnekonsolidering, oppdatering av de gamle hjernebanene. Jeg jobber ikke mot angsten eller ocd-en lenger... den er ikke der. 😂 det er ikke snakk om sånn "oi, nå havnet jeg inn i en loop igjen, okei, da må jeg akseptere tankene mine og gi slipp". 

Jeg har såklart vonde følelser. Men angst er det ikke. 

Anonymkode: c9fb6...933