Er det vits i å prøve å behandle meg?

[AnonymBruker]

Jeg er så lei. Jeg er DRITTLEI av å være i konstant konflikt med "viljen" min og måtte bruke så sykt mye energi på å tvinge meg opp av sengen på morgenen, tvinge meg i seng på kvelden, tvinge meg til å pusse tenner, dusje, lage mat, spise mat, handle mat og klær, avlyse tannlegetimer, å kle på meg, rekke jobb osv.

Alt jeg "må" gjøre er et jævla mas og det finnes ingenting jeg faktisk har lyst til å gjøre. Det nærmeste jeg kommer noe jeg har lyst til er å vinne i lotto, men det er kun sånn at jeg faktisk kan gjøre ingenting. 

Jeg har en eller annen form for angstlidelse som jeg har prøvd å behandle hos psykolog i kombinasjon med lette medisiner. Det hjelper kanskje noen ganger, men formen er like varierende som da jeg ikke fikk behandling så...who the hell knows. Jeg har hatt lange perioder (det er snakk om år) der jeg gjør minst mulig krevende aktiviteter for å se om det er noen endring i funksjonsnivået. Nope, ingenting. Og jeg har gjort det samme (her er det også år) med å ha et stabilt høyt eller middels aktivitetsnivå. Det gjør ingen forskjell. Eneste er vel at jeg får litt flere panikkanfall per uke når jeg har prøvd meg på utdanning. 

Jeg er i 30årene og jeg har tilbrakt halve livet i et jævla angsthelvete og jeg føler virkelig at jeg har prøvd ALT for å prøve å bli frisk(ere). Jeg får ikke plass til godt i livet når jeg har det sånn. Jeg har en mann, jobb og bolig, men gledene rundt disse blir overskygget av irrasjonelle følelser. 

Jeg kjenner det er nok nå. Hva er poenget med å kjempe mot mitt eget dritthode når jeg aldri kommer til å vinne? Jeg har håpet på en dødsdom i årevis så jeg kan slippe kampen. Men det er visst kun de som ikke vil ha disse dødsdommene som får de.

Så, hva tenker dere? Kan jeg få gi opp nå? Hva ville du gjort?

Anonymkode: bca80...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Hva ville du gjort?

Anonymkode: bca80...645

Prøvd å ikke tenke på det.

Skal visst funke i 100 av 100 tilfeller,

i følge (selvutnevnte) eksperter 🏅

Anonymkode: cf15a...46c

[AnonymBruker]

Man skal aldri gi opp. Kanskje prøv ny psykolog? Livet er forresten en kamp for de fleste av oss, vi må alle jobbe med noe for å ha det bra. Om dagligdagse gjøremål er som en tur til Mount Everest for deg, så synes jeg du skal gi deg creds for hver gang du faktisk står opp, eller tar en dusj, eller lager middag. Gi deg en klem og si takk for at du prøver ditt beste  

Anonymkode: 7a7af...a20

[armadillos]

https://nofap.com/

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så, hva tenker dere? Kan jeg få gi opp nå? Hva ville du gjort?

Kanskje du burde få en ordentlig utredning? Veldig mange får diagnoser som angst når det egentlig er andre ting som ligger bak. En venninne fikk feks autisme-diagnose, men det var virkelig en lang vei å gå. 

Ofte når noe ikke virker, er det noe som er feil. Har lyspæra feil størrelse hjelper det ikke uansett hvor lenge og iherdig du skrur. 

Støtter den andre anonyme som sier at du kan gi deg selv fine ord og støtte for alt du har prøvd og alt du gjør for deg selv, og så ber du om mer og bedre hjelp fra fastlege og ev annen behandler. 

Anonymkode: eaf62...339

[AnonymBruker]

Dette høres mer ut som depresjon enn angst, slik det beskrives her. Manglende mening, flathet, lite motivasjon, lite energi. Oppskriften er IKKE å fortsette å beskytte deg ved å gjøre mindre, men gjøre mer. Kanskje noe du drev med før, som du likte. Eller begynn med noe nytt. Ikke forhandle med deg selv om du skal pusse tenner, ta en dusj osv, det skal du bare. Å være veldig flat og umotivert fungerer som beskyttelse for følelser, og dette er absolutt egnet for å utforske med psykolog. Hvorfor tenker du at det er angst, har du angstsymptomer når du ikke er hjemme hos deg selv?

Jeg ville også tatt en runde for å sjekke verdier av D-vitamin, jern +++ før terapi.

Anonymkode: 5317c...a13

[AnonymBruker]

Jeg er ikke noen fagperson TS så jeg kan egentlig ikke gi råd men jeg kan fortelle deg om en venn av meg som slet i en årrekke, vi snakker hele sitt liv til godt opp i 50 årene før denne fikk en form for elektroterapi på hjernen og det ble det som ga en endring for mer endring om det gir mening. Hvis du ikke har prøvd dette snakk med legene dine om muligheten, kanskje det kan hjelpe deg også? 

Anonymkode: 93c64...eed

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er så lei. Jeg er DRITTLEI av å være i konstant konflikt med "viljen" min og måtte bruke så sykt mye energi på å tvinge meg opp av sengen på morgenen, tvinge meg i seng på kvelden, tvinge meg til å pusse tenner, dusje, lage mat, spise mat, handle mat og klær, avlyse tannlegetimer, å kle på meg, rekke jobb osv.

Alt jeg "må" gjøre er et jævla mas og det finnes ingenting jeg faktisk har lyst til å gjøre. Det nærmeste jeg kommer noe jeg har lyst til er å vinne i lotto, men det er kun sånn at jeg faktisk kan gjøre ingenting. 

Jeg har en eller annen form for angstlidelse som jeg har prøvd å behandle hos psykolog i kombinasjon med lette medisiner. Det hjelper kanskje noen ganger, men formen er like varierende som da jeg ikke fikk behandling så...who the hell knows. Jeg har hatt lange perioder (det er snakk om år) der jeg gjør minst mulig krevende aktiviteter for å se om det er noen endring i funksjonsnivået. Nope, ingenting. Og jeg har gjort det samme (her er det også år) med å ha et stabilt høyt eller middels aktivitetsnivå. Det gjør ingen forskjell. Eneste er vel at jeg får litt flere panikkanfall per uke når jeg har prøvd meg på utdanning. 

Jeg er i 30årene og jeg har tilbrakt halve livet i et jævla angsthelvete og jeg føler virkelig at jeg har prøvd ALT for å prøve å bli frisk(ere). Jeg får ikke plass til godt i livet når jeg har det sånn. Jeg har en mann, jobb og bolig, men gledene rundt disse blir overskygget av irrasjonelle følelser. 

Jeg kjenner det er nok nå. Hva er poenget med å kjempe mot mitt eget dritthode når jeg aldri kommer til å vinne? Jeg har håpet på en dødsdom i årevis så jeg kan slippe kampen. Men det er visst kun de som ikke vil ha disse dødsdommene som får de.

Så, hva tenker dere? Kan jeg få gi opp nå? Hva ville du gjort?

Anonymkode: bca80...645

Min erfaring  med angst er kortvarig. Men det ble bra av å gjøre ting jeg var redd for å gjøre. Over en tid. 

Å endre tanker og følser tar tid. Nervebaner i hjernen vokser kanskje en mm i mnd. Så hvis ditt alarm nertverk er større  enn trygghet iht nerve baner(billedlig forklart) så må du øve hver eneste dag  for at alarmberedskapen skal roe seg.  Dette øker tempo der du klarer  å høste positive erfaringer istedenfor  negative.

En god test er å snakke  pent til deg selv i speilet.  Hver eneste dag  i en  uke. Du skal gjøre det bevisst  uansett om du vil eller ikke. Da vil  du faktisk merke allerde en forskjell. Og du får litt perspektiv på hvor lang tid. Dager der du sier noe pent til deg selv i speilet  og sier  det motsatte rett etterpå  telles ikke. Skal kun være minst  en positiv  ting og punktum 

Anonymkode: 65382...e7a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg er ikke noen fagperson TS så jeg kan egentlig ikke gi råd men jeg kan fortelle deg om en venn av meg som slet i en årrekke, vi snakker hele sitt liv til godt opp i 50 årene før denne fikk en form for elektroterapi på hjernen og det ble det som ga en endring for mer endring om det gir mening. Hvis du ikke har prøvd dette snakk med legene dine om muligheten, kanskje det kan hjelpe deg også? 

Anonymkode: 93c64...eed

Elektrosjokk er ikke for en person i jobb, og som såvidt vi vet ikke er innlagt, og alvorlig syk. Det er ofte siste ledd i behandling ved alvorlig depresjon, ikke noe man snakker med legen sin om og så blir henvist. 

Anonymkode: 5317c...a13

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dette høres mer ut som depresjon enn angst, slik det beskrives her. Manglende mening, flathet, lite motivasjon, lite energi. Oppskriften er IKKE å fortsette å beskytte deg ved å gjøre mindre, men gjøre mer. Kanskje noe du drev med før, som du likte. Eller begynn med noe nytt. Ikke forhandle med deg selv om du skal pusse tenner, ta en dusj osv, det skal du bare. Å være veldig flat og umotivert fungerer som beskyttelse for følelser, og dette er absolutt egnet for å utforske med psykolog. Hvorfor tenker du at det er angst, har du angstsymptomer når du ikke er hjemme hos deg selv?

Jeg ville også tatt en runde for å sjekke verdier av D-vitamin, jern +++ før terapi.

Anonymkode: 5317c...a13

Jeg har angstsymptomer hvor enn jeg er.

Et av problemene er at det er ingenting jeg gjør som reduserer eller fjerner angsten konsekvent eller nogenlunde konsekvent. Hvis jeg våkner med lite/ingen angstsymptomer så kan det hende det varer hele dagen. Og da er det sånn uavhengig av om jeg kun er hjemme eller går ut og gjør noe nytt eller det jeg vanligvis gjør. Mens andre ganger kommer en vegg av angst (tilsynelatende) ut av intet og da kan jeg kjenne på panikkangst resten av dagen. Eller ikke. Og jeg har naturligvis triggere som jeg kan oppsøke bevisst for å teste dagsformen. Om de trigger den dagen eller ikke er helt tilfeldig. Hvis jeg sover godt og spiser rent i måneder i strekk så kan jeg ha like ustabil dagsform som når jeg ikke passer på søvn og diett. Alkohol er vel det eneste jeg har opplevd at ikke er lurt på dårlige dager. 

Jeg har ført dagbok i flere perioder for å se om det er noen sammenheng med hva jeg gjør og hvordan det føles. Jeg finner ikke noe mønster som er konsekvent. Man kan bli gal av mindre.....

TS

Anonymkode: bca80...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kanskje du burde få en ordentlig utredning? Veldig mange får diagnoser som angst når det egentlig er andre ting som ligger bak. En venninne fikk feks autisme-diagnose, men det var virkelig en lang vei å gå. 

Ofte når noe ikke virker, er det noe som er feil. Har lyspæra feil størrelse hjelper det ikke uansett hvor lenge og iherdig du skrur. 

Støtter den andre anonyme som sier at du kan gi deg selv fine ord og støtte for alt du har prøvd og alt du gjør for deg selv, og så ber du om mer og bedre hjelp fra fastlege og ev annen behandler. 

Anonymkode: eaf62...339

Akkurat når det kommer til en større utredning så har jeg snakket med psykologen om det og symptombildet mitt tilsier ikke at jeg har andre eller tilleggsdiagnoser.

Sannsynligvis stammer angsten fra en blanding av at jeg ble født særdeles undervektig og at jeg derfor muligens ble født med ekstra sensitive/umodne nerver. Og at jeg vokste opp i et hjem med to emosjonelt umodne foreldre. Eller idioter som de også kan kalles. Statistisk sett er barn som er født for tidlig ekstra utsatt for å slite med adferd og sosiale vansker som ofte er livsvarige (det er derfor jeg tenker sensitive/umodne nerver er en sannsynlig årsak til at barn som er født for tidlig sliter ekstra).

 

Med det sagt så er jeg enig i at man ikke alltid skal ta den første diagnosen for god fisk. Og jeg har virkelig lett med lupe for å finne en annen grunn til problemene mine, aller helst en med enkel og effektiv behandling. 😅 Og det skal jeg nok fortsette med. Lenge leve latskapen 🥳

TS

Anonymkode: bca80...645

[AnonymBruker]

Jeg har nylig fått diagnosen c-ptsd etter årevis med angst, depresjon og humørsvingninger. Min opplevelse er at den beste hjelpen er selvhjelp. Hadde jeg overlatt arbeidet til min terapeut tror jeg ikke jeg hadde havnet her jeg er nå, hvor jeg har det mye bedre enn på mange år. Kun takket være meg selv. 😊

Jeg skal ikke gi deg så masse råd, for min opplevelse er at det er like mange årsaker til psykisk sykdom som det er mennesker på denne jordkloden. Kanskje er det også en fysisk årsak også, som du nevner.

Men den beste hjelperen man har, er seg selv. Ta ansvar for sitt eget liv, egen helse, egen lykke. Prøve, feile, lære, lese, undersøke, reflektere over følelser, valg, tankesett. De vanskeligste oppgavene må man gjøre alene, men da får man også mest nytte av det.

Jeg saumfarte faglitteraturen på egenhånd. Fant foredrag om positiv psykologi på nett. Lærte meg meditasjonsteknikker som funker for meg. Bygde min egen lille kiste med verktøy og teknikker, på egenhånd. 

Man kan si at man har "prøvd alt" i øyeblikk av desperasjon og utslitthet, men så er det sjeldent helt sant. Veldig ofte er det fremdeles mye igjen å prøve. Masse, masse ting. Man må bare stable seg på beina igjen og prøve litt til. 😊

Anonymkode: fb714...0ae

[AnonymBruker]

Hva konkret har du prøvd av medikamenter, og kan det være angsten din skyldes nevrodivergens?

Har du også fått blodprøver på stiffskifte, B12, Dvitamin osv? 
 

 

Anonymkode: c22f7...6c4

[AnonymBruker]

Hva gjør du når du er aktiv?

Hva gjør du av ting som er lystbetonte? Har du prøvd trening med vekter, yoga i gruppe? Jeg tenker vel at du trenger folk og fokus på din mentale velvære, og jeg føler at de to tingene er de som har hjulpet mest. Men jeg har hatt faste dager og folk som jeg har trent med, slik at det ikke bare blir slik at jeg avlyser eller "føler meg dårlig". Det må gjennomføres over tid før det blir bedring. 

Du sier at du ikke har lyst til å noe utenom å vinne lotto? Hva med en uke på en hytte alene? Fjelltur? En tur til Bali med en god bok, folk som serverer deg en nydelig strand. Ingen som maser.. Er det slik at du egentlig er ganske sliten av alt, lei, lite avlastning og lite fokus på deg selv? 

 

Anonymkode: 5369a...e54

[AnonymBruker]

Angst og depresjon er ofte symptomer på underliggende problem. Det kan være adhd, autisme, personlighetsforstyrrelse og sikkert andre ting. Ikke slå deg til ro før du har fått en solid forklaring på det du sliter med. 

Anonymkode: a9748...4f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg har nylig fått diagnosen c-ptsd etter årevis med angst, depresjon og humørsvingninger. Min opplevelse er at den beste hjelpen er selvhjelp. Hadde jeg overlatt arbeidet til min terapeut tror jeg ikke jeg hadde havnet her jeg er nå, hvor jeg har det mye bedre enn på mange år. Kun takket være meg selv. 😊

Jeg skal ikke gi deg så masse råd, for min opplevelse er at det er like mange årsaker til psykisk sykdom som det er mennesker på denne jordkloden. Kanskje er det også en fysisk årsak også, som du nevner.

Men den beste hjelperen man har, er seg selv. Ta ansvar for sitt eget liv, egen helse, egen lykke. Prøve, feile, lære, lese, undersøke, reflektere over følelser, valg, tankesett. De vanskeligste oppgavene må man gjøre alene, men da får man også mest nytte av det.

Jeg saumfarte faglitteraturen på egenhånd. Fant foredrag om positiv psykologi på nett. Lærte meg meditasjonsteknikker som funker for meg. Bygde min egen lille kiste med verktøy og teknikker, på egenhånd. 

Man kan si at man har "prøvd alt" i øyeblikk av desperasjon og utslitthet, men så er det sjeldent helt sant. Veldig ofte er det fremdeles mye igjen å prøve. Masse, masse ting. Man må bare stable seg på beina igjen og prøve litt til. 😊

Anonymkode: fb714...0ae

Du er jammen tøff og utholdende! Evig ære til deg 🤩 Det er motiverende å lese om andre som har klart å få det bedre.

Jeg er ikke uenig i det du skriver. Jeg vet jo at vi alle må gå vår vei gjennom livet selv der vi må overgå alle hindre og lære å  nyttiggjøre oss av hjelpemidler vi møter på veien. Det jeg (igjen) reflekterer over er om målet mitt om å kunne leve med mindre, eller aller helst INGEN, angst i det hele tatt er mulig. Og hvis ikke: Hva da? Hva er poenget med å tvinge meg til å gå fremover når livet ser akkurat like dritt ut rundt neste sving? 

La oss si at jeg får til en hverdag med mindre angst. Hvor lenge varer denne nye hverdagen? Kommer jeg til å klare å stable meg på beina hvis jeg faller skikkelig nå når jeg er vant til det gode liv? Burde jeg kanskje egentlig klart meg enda bedre? Har jeg bare trodd at jeg har angst hele livet, mens jeg faktisk bare har vært lat og umoden? 

😬

Takk for at du delte dine erfaringer. Jeg skal prøve å lese gjennom svaret ditt igjen senere for å se om jeg er litt mer mottakelig. 😅

TS

Anonymkode: bca80...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Angst og depresjon er ofte symptomer på underliggende problem. Det kan være adhd, autisme, personlighetsforstyrrelse og sikkert andre ting. Ikke slå deg til ro før du har fått en solid forklaring på det du sliter med. 

Anonymkode: a9748...4f8

Tja, det kan hende det er symptomer på underliggende problem. Det kan også være at man aldri finner ut av det selv om man leter og leter. Og hvis det er f.eks traumer som er grunnen, ja hva så? Endrer det behandlingen som kreves? Ofte ikke. Det er mange i dette landet som bare må leve med angst i varierende grad, på tross av god behandling. 

Jeg har ikke lyst til å leve med angst. Jeg vil være frisk, jeg vil ha en kur. En ny diagnose er ingen kur for meg. 

Jeg liker oppfordringen til å finne de underliggende årsakene, men jeg tenker det ikke nødvendigvis endrer noe for meg.

TS

Anonymkode: bca80...645

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har en eller annen form for angstlidelse som jeg har prøvd å behandle hos psykolog i kombinasjon med lette medisiner. Det hjelper kanskje noen ganger, men formen er like varierende som da jeg ikke fikk behandling så...who the hell knows.

Anonymkode: bca80...645

Jeg lurer på hvilke medisiner det er du har prøvd og om du kanskje bør prøve noen andre, eventuelt en annen dose.

Du spør om du kan gi opp nå, jeg synes ikke du skal gi opp. Så lenge det er liv er det håp. Det er faktisk sant.

Min erfaring så langt er at livet kan gi deg de rareste skruballer, både gode og vonde, og at ting kan snu fullstendig på svært kort tid.

Vi forandrer oss hele tiden og det skjer endringer som kommer med alder. Se for eksempel på de som har personlighetsforstyrrelser, mange blir bedre med alderen. Noen har blitt tilnærmet friske fra alvorlige diagnoser som schizofreni. 

Spontan bedring er også en greie - det kan faktisk skje.

Du virker innstilt på å gjøre noe for å få det bedre (selv om du er sliten og lei) og det i seg selv er jo et godt utgangspunkt for bedring. Fortsetter du å lete og prøve så vil du kanskje plutselig finne akkurat det som funker for deg og så klikker ting på plass.

En annen ting er det medisinske feltet, forskning, utvikling av nye behandlinger og medisiner. Mye kan jo skje i løpet av relativt "kort" tid. Om 5 eller 10 år finnes det kanskje en annen behandling som du kan få nytte av. Om 10 år er du i 40-årene der jeg er nå. Da har du kanskje 40 år til igjen å leve! 

For min egen del har jeg et helt annet forhold til angst nå i 40-årene enn det jeg hadde i 20- og 30-årene. Dette er jo noe jeg aldri kunne forestilt meg, men livskvaliteten er veldig god nå og helt annerledes enn for 10 år siden. Fremdeles sliter jeg litt i perioder og ting kan være tungt, men jeg takler det på en annen måte. Plagene jeg har nå har mest med syklus å gjøre. Snart kommer overgangsalderen og hvem vet... Kanskje blir 50-årene enda bedre.

Stå på videre TS, jeg heier på deg.

Anonymkode: 3bf7a...015

[AnonymBruker]

Jeg tror sobril og aduvanz ville vært perfekt for deg.

Hilsen add uten angst, men med utmattelse.

Anonymkode: 92b7c...da8

[AnonymBruker]

armadillos skrev (19 timer siden):

https://nofap.com/

? Helt urelevant link i denne situasjonen 

Anonymkode: 795d0...188