Er det dumt å gjøre det slutt med samboer når han er en snill, oppmerksom og fin mann?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dette er da langt fra sannheten! Vi damer kan - i akkurat like stor grad som menn - kompensere ved å trene, spise sunt og ta godt vare på oss selv, utvikle oss til hyggelige og omsorgsfulle mennesker som folk liker å tilbringe tid sammmen med osv. For ikke å snakke om sminke og hår! Alle kan lære seg gode sminketeknikker på YouTube og gjøre drastiske utseendeforbedringer uten operasjoner. Alt i alt: Man har alle muligheter til å gjøre seg selv mye mer attraktiv på flere plan som kvinne. 

Anonymkode: a70eb...447

Har du fullt sminkefjes når du har sex med mannen din? Våkner du opp hver dag før ham for å ta på sminke og style håret? Disse tipsene fungerer i datingfasen, utad. Omsorgsfull og hyggelig hjelper heller ikke når utseendet er dårlig.

Anonymkode: bea7b...cee

[LillaGorilla<3]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Og du tror dette er normen?

Anonymkode: 35c51...544

Og hvorfor skulle ikke dette være normen? For begge parter i et forhold?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Har du fullt sminkefjes når du har sex med mannen din? Våkner du opp hver dag før ham for å ta på sminke og style håret? Disse tipsene fungerer i datingfasen, utad. Omsorgsfull og hyggelig hjelper heller ikke når utseendet er dårlig.

Anonymkode: bea7b...cee

Jeg trener og spiser fornuftig og har derfor en attraktiv kropp, så mannen min ser på kroppen min, ikke ansiktet, når vi har sex. Jeg sminker og styler håret stort sett hver dag, men det er i første rekke for min egen del. Hvis JEG føler at jeg ser bra ut, har jeg erfart at andre i større grad mener det samme. Omsorgsfull og hyggelig hjelper kjempemasse! Samliv er i aller høyeste grad et samarbeid med et solid vennskap i bunnen, og da hjelper det å være en ålreit person å samarbeide og tilbringe tid sammen med. Og nei, det å ta godt vare på seg selv, ta bryet med å sminke seg osv. ER noe som hjelper i samlivet. Er så mange personer som lar seg forfalle i et partnerskap, og det er ikke bra. Man bør holde seg attraktive for hverandre etter min mening.

Anonymkode: a70eb...447

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Men han ønsker jo ikke å gå på date lenger, og sier nei til alle mine forslag om utflukter, dater, kinobesøk og sånt. Det er forskjell på brask og storm og det å alltid måtte være på mobilen når han snakker med meg. For det første så er det uhøflig å spille høylytt mobilspill når du snakker med noen. Det er også tegn på at du egentlig ikke er interessert i å snakke. Han spør flere ganger "hæ?" når han ikke får med seg det jeg sier, altså tyder det på at han er mer opptatt av spillet enn samtalen. 

Listen er som følger:

* min førtiårsdag i år ble ikke feiret på noen måte (verken gratulasjon, gave, kake osv)

* han er alltid enten på mobilen eller ser TV når vi prater i telefonen, og siden han jobber mye borte så er det ofte vi gjør det

* med en gang noe er et større problem enn å skifte en lyspære, får jeg eneansvaret for å løse problemet, og han forvandler seg til noe helt hjelpeløst

* han kuttet ut alt av dates, kinobesøk, kafe, turer og sånt, sier han ikke orker eller det ikke passer

* han meldte seg helt ut i bryllupsplanleggingen, selv om de aller fleste gjester kommer fra hans familie og venner.

Jeg forstår heller ikke hvordan en mann "vil gifte seg" når det eneste han gjør, er å fri. Uten ring, bare et spørsmål over kaffe og kake. Så blir alt det andre overlatt til meg, fra innkjøp av ringer til invitasjoner for hans venner og familie, bestilling av kirke, lokale og mat, anskaffelse av servitører og ryddehjelp og så videre. Når jeg så ikke foretar meg noe, så spør han ikke når jeg tenker at datoen skal være, om jeg trenger hjelp og sånt. Jeg spurte ham flere ganger om hjelp med planleggingen, men det passer aldri. 

Når jeg sier at han er god og snill, mener jeg at han er høflig, omsorgsfull mot dem rundt seg, ikke-voldelig på noen som helst måte, verken verbalt eller fysisk, er god mot barn og dyr og så videre. Man kan fortsatt være i et forhold med noen man ikke elsker selv om man er et godt menneske. Alle har sine grunner for å bli i et forhold.

TS

Anonymkode: bea7b...cee

Det der hadde jeg aldri funnet meg i. Du er jo mer eller mindre alene i forholdet. Bedre å være singel enn å være ensom og alene i et forhold. 

Anonymkode: 9f139...54e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Denne perioden har vart i over 2 år, og det blir bare verre. Vi har sluttet å gå ut og spise, ser sjeldent på TV sammen på kveldene, han foretrekker å spille fremfor å gå tur/snakke/tilbringe tid med meg, enda vi har travle dager begge to, og alenetiden vår er allerede veldig begrenset. Tar jeg initiativ til kino, kafe, tur osv, så er det som regel nei, mens det tidligere har vært ja i 90 prosent av tilfeller. Så han har tydeligvis mistet mye av interessen. Det samme skjedde i mine tidligere forhold, og derfra var det en nedadgående spiral med utroskap, sextørke og fullstendig distansering. 

TS

Anonymkode: bea7b...cee

Helt uavhengig av hva han måtte føle for deg, hva ønsker DU? 

Ønsker du å bo med han? Ønsker du en framtid med han og det du opplever i forholdet slik det faktisk er? Du kan jo ikke forandre han, det er jo viktig for deg å huske. Han er den han er, han gjør det han gjør. 

Hva tror du, vil du ha det best med eller uten han? 

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Men han ønsker jo ikke å gå på date lenger, og sier nei til alle mine forslag om utflukter, dater, kinobesøk og sånt. Det er forskjell på brask og storm og det å alltid måtte være på mobilen når han snakker med meg. For det første så er det uhøflig å spille høylytt mobilspill når du snakker med noen. Det er også tegn på at du egentlig ikke er interessert i å snakke. Han spør flere ganger "hæ?" når han ikke får med seg det jeg sier, altså tyder det på at han er mer opptatt av spillet enn samtalen. 

Listen er som følger:

* min førtiårsdag i år ble ikke feiret på noen måte (verken gratulasjon, gave, kake osv)

* han er alltid enten på mobilen eller ser TV når vi prater i telefonen, og siden han jobber mye borte så er det ofte vi gjør det

* med en gang noe er et større problem enn å skifte en lyspære, får jeg eneansvaret for å løse problemet, og han forvandler seg til noe helt hjelpeløst

* han kuttet ut alt av dates, kinobesøk, kafe, turer og sånt, sier han ikke orker eller det ikke passer

* han meldte seg helt ut i bryllupsplanleggingen, selv om de aller fleste gjester kommer fra hans familie og venner.

Jeg forstår heller ikke hvordan en mann "vil gifte seg" når det eneste han gjør, er å fri. Uten ring, bare et spørsmål over kaffe og kake. Så blir alt det andre overlatt til meg, fra innkjøp av ringer til invitasjoner for hans venner og familie, bestilling av kirke, lokale og mat, anskaffelse av servitører og ryddehjelp og så videre. Når jeg så ikke foretar meg noe, så spør han ikke når jeg tenker at datoen skal være, om jeg trenger hjelp og sånt. Jeg spurte ham flere ganger om hjelp med planleggingen, men det passer aldri. 

Når jeg sier at han er god og snill, mener jeg at han er høflig, omsorgsfull mot dem rundt seg, ikke-voldelig på noen som helst måte, verken verbalt eller fysisk, er god mot barn og dyr og så videre. Man kan fortsatt være i et forhold med noen man ikke elsker selv om man er et godt menneske. Alle har sine grunner for å bli i et forhold.

TS

Anonymkode: bea7b...cee

Jeg tror ikke du ønsker å være med han, og jeg tror du vil ha det bedre uten han. Ditt siste avsnitt anser jeg ikke som relevant sånn egentlig.

Du er samboer med han pr dags dato og det er noe helt annet enn å ha en person i sin vennekrets. 

Anonymkode: 5ba7e...485

[AnonymBruker]

Du spør om det er dumt å gjøre det slutt med samboeren din, for din del kommer det an på om du mister mer enn du får ved å gå. Slik som du beskriver det fremstår svaret å være nei.

Jeg er ikke enig i enkelte her som mener at det bare er sånn menn er, at man må behandle dem som barn og "gi dem enkle oppgaver" for at de skal kunne bidra til å planlegge sitt eget bryllup. Det er respektløst ikke å vie partner noe oppmerksomhet, og dersom man ikke er interessert i å finne på noe sammen - har man egentlig da et forhold? I så fall hvorfor? Den dagen jeg opplever at mannen ikke lytter når jeg snakker, ikke vil finne på ting med meg og ikke gidder å stå i livets utfordringer med meg så går jeg også. Det hjelper ikke at han er fin på andre områder, tiden er verdifull og å tilbringe den med noen som ikke setter pris på en er bortkastet.

Anonymkode: b2eaf...4a3

[AnonymBruker]

Egentlig tenker jeg at man ikke trenger noen god grunn for å forlate et forhold. Hvis du ikke ønsker å være i et forhold lenger, er det mer enn nok i mine øyne. Det handler ikke om å være takknemlig eller utakknemlig, men heller at man ikke er kompatibel med alle. Hvis du har behov som ikke blir møtt, så er det en ærlig sak. Det hjelper ikke at han elsker deg uten å vise det, hvis du trenger å bli elsket på en annen måte.

Jeg er enig med de som nevner at du bør vurdere hva du mister ved å gå vs. det du får ved å gå. Vær helt ærlig med deg selv og se for deg at han kommer til å forbli slik han er nå resten av livet. Han vil mest sannsynlig ikke bli mindre tafatt. Du kan alltids prøve å ta det opp med han på en ordentlig møte (slik at innser alvoret) før du tar noen avgjørelse. Deretter tenk etter om du virkelig vil leve med det eller om du genuint tror det blir bedre alene.

Anonymkode: 755ca...9a5

[AnonymBruker]

Etterhvert som dette ble litt snudd til at du må se på deg selv også, så endret svarene dine seg om ham. Her er hva du beskrev først, Jeg har lenge vurdert å gjøre det slutt med samboer. Han er som overskriften sier, en snill, oppmerksom og fin mann. Vi har god sex, han er ikke ubrukelig i hjemmet, han skjøtter jobben sin bra, og vi har samme humor. 

Etterpå har han gradvis blitt verre for hver kommentar du får her. Igjen, det ser ikke ut til å være han kjærligheten har gått tom hos. 

Anonymkode: ea6f8...366

[Sparkling_Pink]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Listen er som følger:

* min førtiårsdag i år ble ikke feiret på noen måte (verken gratulasjon, gave, kake osv)

* han er alltid enten på mobilen eller ser TV når vi prater i telefonen, og siden han jobber mye borte så er det ofte vi gjør det

* med en gang noe er et større problem enn å skifte en lyspære, får jeg eneansvaret for å løse problemet, og han forvandler seg til noe helt hjelpeløst

* han kuttet ut alt av dates, kinobesøk, kafe, turer og sånt, sier han ikke orker eller det ikke passer

* han meldte seg helt ut i bryllupsplanleggingen, selv om de aller fleste gjester kommer fra hans familie og venner.

Omskrevet til behov:

Jeg har behov for at mine merkedager blir markert og feiret og at det blir gitt passende gaver

Jeg har behov for at mannen min vier meg sin fulle oppmerksomhet når vi prater i lag.

Jeg har behov for en partner som er med på å løse og organisere hverdagsproblemer.

Jeg har behov for en partner som går på dates med meg utenfor huset regelmessig

Jeg trenger at om bryllupet skal bli noe av at mannen organiserer og inviterer de som er hans folk, i tillegg til halvparten av de andre praktiske tingene som må ordnes.

~ og så er det å se om det er mulig å få tatt disse samtalene med mannen.

 Personlig har og et viktig behov tilknyttet at en kjæreste må ta på seg det å nå fram til akkurat mitt hjerte med kjærligheten hans.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.10.2025 den 10.10):

Jeg har lenge vurdert å gjøre det slutt med samboer. Han er som overskriften sier, en snill, oppmerksom og fin mann. Vi har god sex, han er ikke ubrukelig i hjemmet, han skjøtter jobben sin bra, og vi har samme humor. Problemet er at det er helt åpenbart at han ikke elsker meg, men følelsen han får av å være sammen med meg. Han var alvorlig deprimert og følte seg veldig alene før han traff meg, og blomstret opp i forholdet. Men så er det slik at jeg aldri har opplevd kjærlighet fra tidligere partnere, det viste seg at alle tre var sammen med meg av komfortgrunner eller praktiske grunner. Jeg ser at mønsteret gjentar seg med samboer: vi prater sjeldnere, han spiller gjerne på mobilen eller ser TV mens han prater med meg i telefonen. Jeg har veldig mye på timeplanen hver dag grunnet jobb, frivillige verv, barn (ikke våre felles, mine egne), studier og sånt. Jeg kjenner at jeg ikke lenger har overskudd til vårt forhold, og at det kan være best at vi går fra hverandre, slik at han finner noen han faktisk elsker, og ikke er sammen med for å slippe å være alene.

Er det dumt å gjøre det på denne måten? Jeg føler at jeg nesten er bortskjemt/utakknemlig som vurderer å kaste bort en snill, fin mann. Men jeg vil bare være i fred, og ønsker ikke å fortsette et forhold der han ikke er genuint forelsket i meg. Han er også slik som overlater alle store problemer til meg å løse, og blir helt tafatt når det skjer noe alvorlig. For eksempel, ble vi enige om å avlyse gifteplanene etter at hundre prosent av ansvaret for alt ved giftemålet falt på meg, mens han valgte å være en stille tilskuer. Da kjente jeg for første gang at interessen hans i meg som kjæreste, uteble.

Hva tenker dere? For å si det sånn, så har jeg verken ny mann i sikte, eller vurderer å bli sammen med en ny mann senere. Jeg har god økonomi og klarer meg fint praktisk alene (også fordi jeg som regel må ordne det praktiske selv uansett, selv om vi er i et forhold).

Anonymkode: bea7b...cee

Kom nå i hvert fall ikke tilbake om 5 år og klag på at det ikke finnes gode menn igjen der ute!

Bare tuller, det gjør du jo selvfølgelig… og da er det selvsagt menn det er noe galt med. 😂

Anonymkode: 1ed5a...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kom nå i hvert fall ikke tilbake om 5 år og klag på at det ikke finnes gode menn igjen der ute!

Bare tuller, det gjør du jo selvfølgelig… og da er det selvsagt menn det er noe galt med. 😂

Anonymkode: 1ed5a...c90

Skal ikke ha noen ny mann verken nå eller om 5 år. Jeg har heller aldri skrevet at samboer ikke var en god mann. Jeg har poengtert flere ganger at han er det. Men det hjelper lite når denne gode mannen ikke elsker meg. Dette red pill-pisset kan du ha for deg selv. 

Anonymkode: bea7b...cee

[AprilLudgate]

?

Jeg blir lit usikker på konklusjonen din rundt at han ikke elsker deg?

Du peker på veldig normale og hverdagslige endringer i relasjoner? 

AnonymBruker skrev (På 21.10.2025 den 12.45):

Nei... 

Min viser meg oppriktig interesse, hver dag. Er fortsatt nysgjerrig på meg etter 20 år. Setter seg aldri på sofaen om han kan gjøre noe for oss. Jeg var nok mer på planleggingen, blomster, farger og detaljene i bryllupet enn han, men han kompenserer vanvittig mye på alle andre områder - stod på som en helt for å fikse alt det praktiske. Han leverer veldig godt i en krevende stilling, men kommer likevel hjem og begynner med helgevasken, eller lager middag. Vi sitter ofte og prater lenge etter middag, og med mindre vi er skutt etter jobb så spiser vi sammen ved bordet. Er han på reise ringer og tekster han jevnlig. Han plukker med ting han vet jeg vil like når han er på butikken. Han kjører "byen rundt" om jeg har lyst på noe når jeg er syk. 

Anonymkode: 05809...057

Jada jada.

Min man gjør og ting utover normalen vil jeg si, men han er og bare et menneske i likhet med meg.

Dette er ikke normalen for folk hver dag, og utelukker ikke at mannen til TS elsker henne. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (2 minutter siden):

?

Jeg blir lit usikker på konklusjonen din rundt at han ikke elsker deg?

Du peker på veldig normale og hverdagslige endringer i relasjoner? 

Jada jada.

Min man gjør og ting utover normalen vil jeg si, men han er og bare et menneske i likhet med meg.

Dette er ikke normalen for folk hver dag, og utelukker ikke at mannen til TS elsker henne. 

Hadde vært så fint om jeg bare kunne hatt det for meg selv, og dere damer faktisk kunne oppføre dere som folk…

Anonymkode: 1ed5a...c90

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hadde vært så fint om jeg bare kunne hatt det for meg selv, og dere damer faktisk kunne oppføre dere som folk…

Anonymkode: 1ed5a...c90

Hæ?

Denne må du forklare. Og du er ikke TS? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Etterhvert som dette ble litt snudd til at du må se på deg selv også, så endret svarene dine seg om ham. Her er hva du beskrev først, Jeg har lenge vurdert å gjøre det slutt med samboer. Han er som overskriften sier, en snill, oppmerksom og fin mann. Vi har god sex, han er ikke ubrukelig i hjemmet, han skjøtter jobben sin bra, og vi har samme humor. 

Etterpå har han gradvis blitt verre for hver kommentar du får her. Igjen, det ser ikke ut til å være han kjærligheten har gått tom hos. 

Anonymkode: ea6f8...366

Ikke nødvendigvis, som jeg ser det. Er naturlig at man må beskrive det litt dypere og hardere hvis man ikke fikk frem poenget i start-innlegg. 

Anonymkode: 209ca...f80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Kom nå i hvert fall ikke tilbake om 5 år og klag på at det ikke finnes gode menn igjen der ute!

Bare tuller, det gjør du jo selvfølgelig… og da er det selvsagt menn det er noe galt med. 😂

Anonymkode: 1ed5a...c90

Hilsen bitter og sur mann. Siden du henger på kvinneguiden, kan du ikke lære litt i stedet?? Her ser du beskrivelsen av en typisk mann kvinner forlater. Mener du det er feil? Eller ser du noe forståelig i det? 

 

Anonymkode: 209ca...f80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hilsen bitter og sur mann. Siden du henger på kvinneguiden, kan du ikke lære litt i stedet?? Her ser du beskrivelsen av en typisk mann kvinner forlater. Mener du det er feil? Eller ser du noe forståelig i det? 

 

Anonymkode: 209ca...f80

Dere gjør som dere vil. Og tar konsekvensene. 🤷‍♂️

Anonymkode: 1ed5a...c90

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Dere gjør som dere vil. Og tar konsekvensene. 🤷‍♂️

Anonymkode: 1ed5a...c90

Jeg er klar for å ta konsekvensene. Hadde jeg visst at samboer var akkurat som eksene når det gjaldt manglende ekte følelser for meg, ville jeg aldri ha flyttet sammen med ham og heller bodd alene. 

TS

Anonymkode: bea7b...cee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 12.29):

Men han ønsker jo ikke å gå på date lenger, og sier nei til alle mine forslag om utflukter, dater, kinobesøk og sånt. Det er forskjell på brask og storm og det å alltid måtte være på mobilen når han snakker med meg. For det første så er det uhøflig å spille høylytt mobilspill når du snakker med noen. Det er også tegn på at du egentlig ikke er interessert i å snakke. Han spør flere ganger "hæ?" når han ikke får med seg det jeg sier, altså tyder det på at han er mer opptatt av spillet enn samtalen. 

Listen er som følger:

* min førtiårsdag i år ble ikke feiret på noen måte (verken gratulasjon, gave, kake osv)

* han er alltid enten på mobilen eller ser TV når vi prater i telefonen, og siden han jobber mye borte så er det ofte vi gjør det

* med en gang noe er et større problem enn å skifte en lyspære, får jeg eneansvaret for å løse problemet, og han forvandler seg til noe helt hjelpeløst

* han kuttet ut alt av dates, kinobesøk, kafe, turer og sånt, sier han ikke orker eller det ikke passer

* han meldte seg helt ut i bryllupsplanleggingen, selv om de aller fleste gjester kommer fra hans familie og venner.

Jeg forstår heller ikke hvordan en mann "vil gifte seg" når det eneste han gjør, er å fri. Uten ring, bare et spørsmål over kaffe og kake. Så blir alt det andre overlatt til meg, fra innkjøp av ringer til invitasjoner for hans venner og familie, bestilling av kirke, lokale og mat, anskaffelse av servitører og ryddehjelp og så videre. Når jeg så ikke foretar meg noe, så spør han ikke når jeg tenker at datoen skal være, om jeg trenger hjelp og sånt. Jeg spurte ham flere ganger om hjelp med planleggingen, men det passer aldri. 

Når jeg sier at han er god og snill, mener jeg at han er høflig, omsorgsfull mot dem rundt seg, ikke-voldelig på noen som helst måte, verken verbalt eller fysisk, er god mot barn og dyr og så videre. Man kan fortsatt være i et forhold med noen man ikke elsker selv om man er et godt menneske. Alle har sine grunner for å bli i et forhold.

TS

Anonymkode: bea7b...cee

Jeg forstår mer når du beskriver det mer og tydeligere. Og her har jeg forandret mening. Hvis DU ikke hadde elsket mannen hadde du antagelig ikke brydd deg om at han ble så fjern som dette. Og levd i en fin harmoni i et høflig og vennskapelig forhold. I et slikt forhold blir man sultet. På kjærlighet og oppmerksomhet. Og jeg antar at du har kommet frem til at alternativ 1: å ikke bry seg, og la det skli ut til en null-kontakt forhold, gidder du ikke igjen.

Men.. kan han være ubevisst bortskjemt på at du fikser alt av den lille kjærestekontakten dere har? Du prater med han, selv om han er bare halvveis oppmerksom. Hva om du slutter med det? Bare lar det vært stillhet. Bestemme deg for å ta en periode hvor du speiler ham 100%. Aldri snakk til ham først, se hvor lenge det går før han løfter hodet og lurer på hvor du er. Og da ikke på den måten slik at han bare kan si et ord, for å igjen stikke hodet i mobilen og være uoppmersom mens du snakker ivei. Ikke før en samtale hvor du leder, og ser på ham, om han ikke sitter henvendt mot deg og ser på deg. Med en gang han ser bort, slutter du også å prate. Selvfølgelig! Det er egentlig normal folkeskikke, men det kan ha blitt en uvane i dynamikken mellom dere to. 

Ikke ring ham når han er borte, men vent på hans telefon. Om tv står på i bakgrunn, bare svar på det han spør om, ingenting annet. Da kan du si; "jeg hører du er opptatt, ha en fin kveld". Noen menn lærer seg å ta som en selvfølge at den andre skal føre hele forholdet. 

Og når du slutter å føre alt av forhold, kontakt, samtaler, kjæresterelasjon osv... hva skjer da? Det kan hende at han også plutselig oppdager en følelsen av å ikke ha partneren sin der. At han savner deg. Det er faktisk en psykologi som er sånn, man savner ikke det man har før man ikke har det lengre. Plutselig kjenner han at det er hán som savner nærhet og noen å prate med. Og da kanskje føler behov for å komme i en situasjon hvor han kommer mer inn på deg, som å sitte overfor hverandre på kafe eller restaurant. 

Du må i alle fall forsøke å "gjøre det slutt" på denne måten, mentalt, først. For det kan høres ut som en slik typisk tafatt type som ville blitt helt sjokkert om du stakk. Som ikke skjønner at noe er feil i forholdet (fordi HAN får jo alle sine behov oppfylt). Og i mellomtiden, mens du gjør dette, forsøk å ha det så koselig som mulig alene. Test ut alenetilværelsen igjen for deg selv, selv om du bor med en mann. Allier deg med noen venner og gå ut ofte, og pynt deg skikkelig. Eller bare gå ut alene, pyntet og blid. Og nyt tiden i for deg selv og å komme i prat med nye mennesker. 

Og selvfølgelig. Etterhvert må du forklarer mannen hvor platt han er, og hvor logisk det er med ensomhetsfølelse da. Rett og slett at sånn kan man ikke oppføre seg i et forhold, og at han må skjerpe seg om han vil være sammen med deg. 

 

Anonymkode: 209ca...f80

[exictence]

AnonymBruker skrev (På 22.10.2025 den 12.29):

Men han ønsker jo ikke å gå på date lenger, og sier nei til alle mine forslag om utflukter, dater, kinobesøk og sånt. Det er forskjell på brask og storm og det å alltid måtte være på mobilen når han snakker med meg. For det første så er det uhøflig å spille høylytt mobilspill når du snakker med noen. Det er også tegn på at du egentlig ikke er interessert i å snakke. Han spør flere ganger "hæ?" når han ikke får med seg det jeg sier, altså tyder det på at han er mer opptatt av spillet enn samtalen. 

Listen er som følger:

* min førtiårsdag i år ble ikke feiret på noen måte (verken gratulasjon, gave, kake osv)

* han er alltid enten på mobilen eller ser TV når vi prater i telefonen, og siden han jobber mye borte så er det ofte vi gjør det

* med en gang noe er et større problem enn å skifte en lyspære, får jeg eneansvaret for å løse problemet, og han forvandler seg til noe helt hjelpeløst

* han kuttet ut alt av dates, kinobesøk, kafe, turer og sånt, sier han ikke orker eller det ikke passer

* han meldte seg helt ut i bryllupsplanleggingen, selv om de aller fleste gjester kommer fra hans familie og venner.

Jeg forstår heller ikke hvordan en mann "vil gifte seg" når det eneste han gjør, er å fri. Uten ring, bare et spørsmål over kaffe og kake. Så blir alt det andre overlatt til meg, fra innkjøp av ringer til invitasjoner for hans venner og familie, bestilling av kirke, lokale og mat, anskaffelse av servitører og ryddehjelp og så videre. Når jeg så ikke foretar meg noe, så spør han ikke når jeg tenker at datoen skal være, om jeg trenger hjelp og sånt. Jeg spurte ham flere ganger om hjelp med planleggingen, men det passer aldri. 

Når jeg sier at han er god og snill, mener jeg at han er høflig, omsorgsfull mot dem rundt seg, ikke-voldelig på noen som helst måte, verken verbalt eller fysisk, er god mot barn og dyr og så videre. Man kan fortsatt være i et forhold med noen man ikke elsker selv om man er et godt menneske. Alle har sine grunner for å bli i et forhold.

TS

Anonymkode: bea7b...cee

Dette gav et helt nytt perspektiv. Synes ikke han virker så god og snill, men hensynsløs og egoistisk.

Du må tydelig si hva du har behov for. Hører han ikke etter eller ikke handler deretter, så har du det sannsynligvis best alene. 

Sier du ifra at du er lei deg? 

Jeg har selv problemer med å si ifra om mine behov, og er oppdratt til å være en som alltid først og fremst skal please andre. Men heldigvis har jeg en god venninne som lærer meg til å ta hensyn til mine behov, og si fra hva jeg mener. Selv om jeg da risikerer å virke sutrete eller vanskelig. For er man to, så skal begge ta hensyn og glede den andre, og er det bare enveis, så  går det til slutt på en smell. Det holder ikke.

 

Endret i går, 11:17 av exictence