Drittlei samboeren, alt han gjør irriterer meg.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i flere år. Og nå har jeg endelig nådd punktet hvor jeg innser at jeg er faktisk ikke meg selv lenger. Jeg er lei av å måtte tilpasse meg han konstant uten at han noen gang gjør det for meg. Jeg er lei av at uansett hvor mange ganger jeg sier at noe ikke fungerer, ikke er bra, eller at det gjør meg sliten eller trist så får jeg bare ord og tomme løfter tilbake. Aldri noen forandring. 

Når jeg ser rundt meg i huset seg jeg for meg hvor fint og ryddig det kunne vært om det ikke fløt rundt alt rotet hans. Når han i perioder har vært borte har det vært så ryddig og fint i huset og jeg har kost meg. Men når han er hjemme er det å holde det ryddig et evig mareritt. Fordi han roter hver jævla dag og rydder aldri opp etter seg. Hvis han henter seg et glass melk så står melkekartongen igjen på benken. Hvis jeg ikke ser den eller flytter den blir den stående til neste dag. Og dette skjer med alt annet av mat og drikke også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt irritert og lei fordi jeg måtte kaste mat og drikke som JEG har betalt for, fordi han aldri setter ting inn igjen. Bare etterlater de på benken og glemmer av det. 

Gidder ikke rydde vekk tallerkener og glass heller, bare lar de stå på bordet. Gidder ikke kaste søppel heller, så det er alltid jeg som må ut og hive det i dunkene og alltid jeg som må sette ut dunkene de dagene det skal hentes søppel. Og igjen så er det også jeg som må hente de etterpå og flytte de tilbake til husveggen. Fordi ellers så blir det ikke gjort. 

Er så drittlei av han og føler han bare er en latkuk som bidrar med ingenting i livet mitt annet enn problemer, irritasjon, rot, mas, barnslige sinneutbrudd når han opplever den minste motstand i livet og sexakter som varer i 0,5-1,5 minutt. Liker ikke familien hans heller, har aldri gjort det men har holdt ut med de fordi jeg var faktisk glad i han før. Hadde planlagt både å gifte meg med han og få barn, nå er det aller største ønsket mitt bare å være singel igjen så jeg kan være fri og fokusere på å ha det bra i livet mitt. For nå har jeg det ikke bra. Jeg har ikke hatt det bra på mange år. Jeg vet det er stygt gjort av meg å holde inne disse følelsene, men jeg aner ikke hvordan eller når jeg skal ta det opp og avslutte forholdet. Vi eier bolig sammen som vi har hatt noen år og jeg vil gjerne bli boende. Tror ikke han ønsker å bo her egentlig, så at jeg vil bo her er nok ikke problemet. Problemet er vel heller at jeg aner ikke om banken godtar at jeg tar over hele, eller at de mener jeg ikke har midlene til å få gjøre det. Og da er jeg jo ganske fucka, fordi da må vi nok selge. Og fortsette å bo i samme bolig etter vi har avbrutt forholdet. Og tanken av å bo rundt han etter noe sånt høres så jævlig ut at jeg ærlig må innrømme at jeg er så feig at jeg vegrer meg for å avbryte forholdet selv om jeg vet at det er det jeg vil og det som kommer til å være det beste. 

 

Beklager langt innlegg, men jeg har gått og hatt dette surrende i hodet lenge nå og jeg vet ikke hvor mye lengre jeg klarer det før det bare eksploderer en dag. Og det er jo ikke det jeg vil. Jeg er drittlei han, men jeg er ikke ute etter å såre han. Det beste hadde vært å avsluttet det så rolig og behersket som mulig, men sånn som ting er nå frykter jeg at jeg blir gående med en tikkende bombe og at jeg bare plutselig avslutter alt i sinne på en dårlig måte.....

Anonymkode: 5af63...2fa

[AnonymBruker]

Det er jo ikke samboeren din som er problemet, det er du... er så typisk her inne på kg at folk ikke klarer stå for egne valg. alltid noen annen sin feil.. "hei jeg valgte flytte inn med xxx men han viste seg å sette melkekartongen på bordet, noe jeg ikke liker" Tenk om folk her inne kunne eie sine egne feil, slik som normale og riktige personer gjør 

Anonymkode: 98e4c...3b9

[CrispiP0et]

Uff.. Dette høres vanskelig ut, TS!

Det høres ikke ut som forholdet deres er liv laga, jeg tror du ville fått det bedre alene. 

Du kan jo høre med banken, evt kommunen/Husbanken? Om det er mulig for deg å beholde huset. Men ikke la det være bremsen som holder deg igjen fra å bryte ut. Så miserabelt som du har det sammen med dette mannebarnet, vil du trolig få det bedre alle andre steder, kanskje til og med i en trang, liten sokkel. 

Støtter deg i å ta det opp i fredstid, og ikke vente til du eksploderer. Hvis han er så tafatt som du beskriver, kan han kanskje være typen til å synes at det er mest behagelig å bli boende... Anbefaler deg derfor å skrive en god og ryddig samboeravtale først, som regulerer alt fra deling av eiendeler, gjeld etc til hvordan dere skal gå fram ved samlivsbrudd. Det finnes maler på nettet. Det tar lang tid å skrive lister over Innbo og løsøre, er min erfaring. Alt dere har kjøpt felles skal i utgangspunktet fordeles likt, mens det dere hadde med dere inn i forholdet, er deres..og en del andre slike regler for fordeling, men det finner du utav. Viktigste er at dere begge signerer og har kopi av avtalen hos et vitne (f eks en bekjent dere begge stoler på), når en avtale er i boks er det bare å sette i gang prosessen med et brudd.

Lykke til! Du kommer til å få det mye bedre etterpå.

[AnonymBruker]

Ikke la økonomi hindre deg i å gå videre. Ut fra det du skriver er det nok best å avslutte forholdet nå før det kommer barn til verden. Da blir alt mye verre. Lykke til ❤️

Anonymkode: d367e...e5e

[AnonymBruker]

Uff så slitsomt!! Høres ut som han er 5 år. 
 

Kom deg unna!!

Anonymkode: d977e...daa

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Vi har vært sammen i flere år. Og nå har jeg endelig nådd punktet hvor jeg innser at jeg er faktisk ikke meg selv lenger. Jeg er lei av å måtte tilpasse meg han konstant uten at han noen gang gjør det for meg. Jeg er lei av at uansett hvor mange ganger jeg sier at noe ikke fungerer, ikke er bra, eller at det gjør meg sliten eller trist så får jeg bare ord og tomme løfter tilbake. Aldri noen forandring. 

Når jeg ser rundt meg i huset seg jeg for meg hvor fint og ryddig det kunne vært om det ikke fløt rundt alt rotet hans. Når han i perioder har vært borte har det vært så ryddig og fint i huset og jeg har kost meg. Men når han er hjemme er det å holde det ryddig et evig mareritt. Fordi han roter hver jævla dag og rydder aldri opp etter seg. Hvis han henter seg et glass melk så står melkekartongen igjen på benken. Hvis jeg ikke ser den eller flytter den blir den stående til neste dag. Og dette skjer med alt annet av mat og drikke også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt irritert og lei fordi jeg måtte kaste mat og drikke som JEG har betalt for, fordi han aldri setter ting inn igjen. Bare etterlater de på benken og glemmer av det. 

Gidder ikke rydde vekk tallerkener og glass heller, bare lar de stå på bordet. Gidder ikke kaste søppel heller, så det er alltid jeg som må ut og hive det i dunkene og alltid jeg som må sette ut dunkene de dagene det skal hentes søppel. Og igjen så er det også jeg som må hente de etterpå og flytte de tilbake til husveggen. Fordi ellers så blir det ikke gjort. 

Er så drittlei av han og føler han bare er en latkuk som bidrar med ingenting i livet mitt annet enn problemer, irritasjon, rot, mas, barnslige sinneutbrudd når han opplever den minste motstand i livet og sexakter som varer i 0,5-1,5 minutt. Liker ikke familien hans heller, har aldri gjort det men har holdt ut med de fordi jeg var faktisk glad i han før. Hadde planlagt både å gifte meg med han og få barn, nå er det aller største ønsket mitt bare å være singel igjen så jeg kan være fri og fokusere på å ha det bra i livet mitt. For nå har jeg det ikke bra. Jeg har ikke hatt det bra på mange år. Jeg vet det er stygt gjort av meg å holde inne disse følelsene, men jeg aner ikke hvordan eller når jeg skal ta det opp og avslutte forholdet. Vi eier bolig sammen som vi har hatt noen år og jeg vil gjerne bli boende. Tror ikke han ønsker å bo her egentlig, så at jeg vil bo her er nok ikke problemet. Problemet er vel heller at jeg aner ikke om banken godtar at jeg tar over hele, eller at de mener jeg ikke har midlene til å få gjøre det. Og da er jeg jo ganske fucka, fordi da må vi nok selge. Og fortsette å bo i samme bolig etter vi har avbrutt forholdet. Og tanken av å bo rundt han etter noe sånt høres så jævlig ut at jeg ærlig må innrømme at jeg er så feig at jeg vegrer meg for å avbryte forholdet selv om jeg vet at det er det jeg vil og det som kommer til å være det beste. 

 

Beklager langt innlegg, men jeg har gått og hatt dette surrende i hodet lenge nå og jeg vet ikke hvor mye lengre jeg klarer det før det bare eksploderer en dag. Og det er jo ikke det jeg vil. Jeg er drittlei han, men jeg er ikke ute etter å såre han. Det beste hadde vært å avsluttet det så rolig og behersket som mulig, men sånn som ting er nå frykter jeg at jeg blir gående med en tikkende bombe og at jeg bare plutselig avslutter alt i sinne på en dårlig måte.....

Anonymkode: 5af63...2fa

Gjør han ingenting som er positivt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er jo ikke samboeren din som er problemet, det er du... er så typisk her inne på kg at folk ikke klarer stå for egne valg. alltid noen annen sin feil.. "hei jeg valgte flytte inn med xxx men han viste seg å sette melkekartongen på bordet, noe jeg ikke liker" Tenk om folk her inne kunne eie sine egne feil, slik som normale og riktige personer gjør 

Anonymkode: 98e4c...3b9

Oppegående folk rydder opp etter seg….

Anonymkode: 8ea6f...4a8

[Krist1an]

Bare vær glad du fant deg selv igjen, FØR dere fikk barn osv.

Endret 19 timer siden av Krist1an

[AnonymBruker]

Når du er så langt nede hvor alt bare irriterer deg så er jo forholdet dødt. Gjør det slutt så dere begge kan finne et menneske å ha det fint med:)

Anonymkode: 2fcdf...966

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

sånn som ting er nå frykter jeg at jeg blir gående med en tikkende bombe og at jeg bare plutselig avslutter alt i sinne på en dårlig måte.....

Anonymkode: 5af63...2fa

Høres ut som en tipp-topp løsning, spør du meg. 

Anonymkode: 5cec6...1fc

[AnonymBruker]

Fortell ham alt i klar tale- og kom deg vekk nå, før dere får barn, for Guds skyld! KOMMUNISER akkurat det du mener. Det gjør ingenting om du blir sinna/frustrert, det har du all grunn til. Få deg ditt eget ryddige sted å kose deg med, og la ham oppleve hvordan det faktisk er å bo alene sånn som han gjør, når råtten melk, mat og søppel tårner seg opp 😁

Anonymkode: 5f374...728

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Vi har vært sammen i flere år. Og nå har jeg endelig nådd punktet hvor jeg innser at jeg er faktisk ikke meg selv lenger. Jeg er lei av å måtte tilpasse meg han konstant uten at han noen gang gjør det for meg. Jeg er lei av at uansett hvor mange ganger jeg sier at noe ikke fungerer, ikke er bra, eller at det gjør meg sliten eller trist så får jeg bare ord og tomme løfter tilbake. Aldri noen forandring. 

Når jeg ser rundt meg i huset seg jeg for meg hvor fint og ryddig det kunne vært om det ikke fløt rundt alt rotet hans. Når han i perioder har vært borte har det vært så ryddig og fint i huset og jeg har kost meg. Men når han er hjemme er det å holde det ryddig et evig mareritt. Fordi han roter hver jævla dag og rydder aldri opp etter seg. Hvis han henter seg et glass melk så står melkekartongen igjen på benken. Hvis jeg ikke ser den eller flytter den blir den stående til neste dag. Og dette skjer med alt annet av mat og drikke også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt irritert og lei fordi jeg måtte kaste mat og drikke som JEG har betalt for, fordi han aldri setter ting inn igjen. Bare etterlater de på benken og glemmer av det. 

Gidder ikke rydde vekk tallerkener og glass heller, bare lar de stå på bordet. Gidder ikke kaste søppel heller, så det er alltid jeg som må ut og hive det i dunkene og alltid jeg som må sette ut dunkene de dagene det skal hentes søppel. Og igjen så er det også jeg som må hente de etterpå og flytte de tilbake til husveggen. Fordi ellers så blir det ikke gjort. 

Er så drittlei av han og føler han bare er en latkuk som bidrar med ingenting i livet mitt annet enn problemer, irritasjon, rot, mas, barnslige sinneutbrudd når han opplever den minste motstand i livet og sexakter som varer i 0,5-1,5 minutt. Liker ikke familien hans heller, har aldri gjort det men har holdt ut med de fordi jeg var faktisk glad i han før. Hadde planlagt både å gifte meg med han og få barn, nå er det aller største ønsket mitt bare å være singel igjen så jeg kan være fri og fokusere på å ha det bra i livet mitt. For nå har jeg det ikke bra. Jeg har ikke hatt det bra på mange år. Jeg vet det er stygt gjort av meg å holde inne disse følelsene, men jeg aner ikke hvordan eller når jeg skal ta det opp og avslutte forholdet. Vi eier bolig sammen som vi har hatt noen år og jeg vil gjerne bli boende. Tror ikke han ønsker å bo her egentlig, så at jeg vil bo her er nok ikke problemet. Problemet er vel heller at jeg aner ikke om banken godtar at jeg tar over hele, eller at de mener jeg ikke har midlene til å få gjøre det. Og da er jeg jo ganske fucka, fordi da må vi nok selge. Og fortsette å bo i samme bolig etter vi har avbrutt forholdet. Og tanken av å bo rundt han etter noe sånt høres så jævlig ut at jeg ærlig må innrømme at jeg er så feig at jeg vegrer meg for å avbryte forholdet selv om jeg vet at det er det jeg vil og det som kommer til å være det beste. 

 

Beklager langt innlegg, men jeg har gått og hatt dette surrende i hodet lenge nå og jeg vet ikke hvor mye lengre jeg klarer det før det bare eksploderer en dag. Og det er jo ikke det jeg vil. Jeg er drittlei han, men jeg er ikke ute etter å såre han. Det beste hadde vært å avsluttet det så rolig og behersket som mulig, men sånn som ting er nå frykter jeg at jeg blir gående med en tikkende bombe og at jeg bare plutselig avslutter alt i sinne på en dårlig måte.....

Anonymkode: 5af63...2fa

Du vil få et bedre liv alene. Jeg garanterer deg. Jeg bor alene med barn på mitt 9ene år. Herregud det er fantastisk 😍 Få deg heller en kjæreste på sikt, du kan besøke. Bo alene er fantastisk. Jeg fikk startlån også så kjøpte meg et fint hus. Det er mange muligheter! 

Anonymkode: c724b...868

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Vi har vært sammen i flere år. Og nå har jeg endelig nådd punktet hvor jeg innser at jeg er faktisk ikke meg selv lenger. Jeg er lei av å måtte tilpasse meg han konstant uten at han noen gang gjør det for meg. Jeg er lei av at uansett hvor mange ganger jeg sier at noe ikke fungerer, ikke er bra, eller at det gjør meg sliten eller trist så får jeg bare ord og tomme løfter tilbake. Aldri noen forandring. 

Når jeg ser rundt meg i huset seg jeg for meg hvor fint og ryddig det kunne vært om det ikke fløt rundt alt rotet hans. Når han i perioder har vært borte har det vært så ryddig og fint i huset og jeg har kost meg. Men når han er hjemme er det å holde det ryddig et evig mareritt. Fordi han roter hver jævla dag og rydder aldri opp etter seg. Hvis han henter seg et glass melk så står melkekartongen igjen på benken. Hvis jeg ikke ser den eller flytter den blir den stående til neste dag. Og dette skjer med alt annet av mat og drikke også. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt irritert og lei fordi jeg måtte kaste mat og drikke som JEG har betalt for, fordi han aldri setter ting inn igjen. Bare etterlater de på benken og glemmer av det. 

Gidder ikke rydde vekk tallerkener og glass heller, bare lar de stå på bordet. Gidder ikke kaste søppel heller, så det er alltid jeg som må ut og hive det i dunkene og alltid jeg som må sette ut dunkene de dagene det skal hentes søppel. Og igjen så er det også jeg som må hente de etterpå og flytte de tilbake til husveggen. Fordi ellers så blir det ikke gjort. 

Er så drittlei av han og føler han bare er en latkuk som bidrar med ingenting i livet mitt annet enn problemer, irritasjon, rot, mas, barnslige sinneutbrudd når han opplever den minste motstand i livet og sexakter som varer i 0,5-1,5 minutt. Liker ikke familien hans heller, har aldri gjort det men har holdt ut med de fordi jeg var faktisk glad i han før. Hadde planlagt både å gifte meg med han og få barn, nå er det aller største ønsket mitt bare å være singel igjen så jeg kan være fri og fokusere på å ha det bra i livet mitt. For nå har jeg det ikke bra. Jeg har ikke hatt det bra på mange år. Jeg vet det er stygt gjort av meg å holde inne disse følelsene, men jeg aner ikke hvordan eller når jeg skal ta det opp og avslutte forholdet. Vi eier bolig sammen som vi har hatt noen år og jeg vil gjerne bli boende. Tror ikke han ønsker å bo her egentlig, så at jeg vil bo her er nok ikke problemet. Problemet er vel heller at jeg aner ikke om banken godtar at jeg tar over hele, eller at de mener jeg ikke har midlene til å få gjøre det. Og da er jeg jo ganske fucka, fordi da må vi nok selge. Og fortsette å bo i samme bolig etter vi har avbrutt forholdet. Og tanken av å bo rundt han etter noe sånt høres så jævlig ut at jeg ærlig må innrømme at jeg er så feig at jeg vegrer meg for å avbryte forholdet selv om jeg vet at det er det jeg vil og det som kommer til å være det beste. 

 

Beklager langt innlegg, men jeg har gått og hatt dette surrende i hodet lenge nå og jeg vet ikke hvor mye lengre jeg klarer det før det bare eksploderer en dag. Og det er jo ikke det jeg vil. Jeg er drittlei han, men jeg er ikke ute etter å såre han. Det beste hadde vært å avsluttet det så rolig og behersket som mulig, men sånn som ting er nå frykter jeg at jeg blir gående med en tikkende bombe og at jeg bare plutselig avslutter alt i sinne på en dårlig måte.....

Anonymkode: 5af63...2fa

Kast ut barnet da vel.

Anonymkode: bb82e...082

[AnonymBruker]

Men hvorfor er du sammen med han, når du ikke liker noe med han? Alt er negativt, og du liker ikke familien hans engang? 

Anonymkode: f5383...9ca

[AnonymBruker]

Et tips inn i neste forhold; Finn deg en mann der du liker foreldrene hans godt.

Tror det er nesten 1-1 forhold mellom brudd/skilsmisser, og forferdelige svigerforeldre, i omgangskretsen. Man er et produkt av sine foreldre, og med årene vil man bli likere og likere og likere dem, med egenskaper du hater. 

Anonymkode: e3788...4de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er jo ikke samboeren din som er problemet, det er du... er så typisk her inne på kg at folk ikke klarer stå for egne valg. alltid noen annen sin feil.. "hei jeg valgte flytte inn med xxx men han viste seg å sette melkekartongen på bordet, noe jeg ikke liker" Tenk om folk her inne kunne eie sine egne feil, slik som normale og riktige personer gjør 

Anonymkode: 98e4c...3b9

Skjønner ikke hvordan det kan være ts sin feil at mannebarnet ikke har noen som helst boevne?🤷‍♀️

Anonymkode: d3c14...ffc

[Seff]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er jo ikke samboeren din som er problemet, det er du... er så typisk her inne på kg at folk ikke klarer stå for egne valg. alltid noen annen sin feil.. "hei jeg valgte flytte inn med xxx men han viste seg å sette melkekartongen på bordet, noe jeg ikke liker" Tenk om folk her inne kunne eie sine egne feil, slik som normale og riktige personer gjør 

Anonymkode: 98e4c...3b9

Merkelig tolkning.

Det er ingen av oss som er perfekte, sikkert ikke TS heller, men at hun liksom er hovedproblemet i denne saken fordi hun ikke tolererer at samboeren er lat og rotete? 

[AnonymBruker]

Jeg skilte meg. 

Beste avgjørelsen jeg har tatt.

Møtte drømmemannen 7 mnd senere❤️💍❤️

Anonymkode: 395d1...4df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Problemet er vel heller at jeg aner ikke om banken godtar at jeg tar over hele, eller at de mener jeg ikke har midlene til å få gjøre det. Og da er jeg jo ganske fucka, fordi da må vi nok selge. Og fortsette å bo i samme bolig etter vi har avbrutt forholdet. Og tanken av å bo rundt han etter noe sånt høres så jævlig ut at jeg ærlig må innrømme at jeg er så feig at jeg vegrer meg for å avbryte forholdet selv om jeg vet at det er det jeg vil og det som kommer til å være det beste. 

Du vet ikke. Derfor kontakter du banken (og andre banker!!)  og hører med de. 

Det er bedre at du bor med han i noen måneder med det ubehaget enn at du bor med han i det ubehaget du har nå i flere år. 

Du misliker han og forholdet har jo ingen framtid. Med tiden vil du bare forakte han mer og mer. 

Anonymkode: 166c3...363

[AnonymBruker]

Det er bare å dra plasteret av og gjøre det slutt. Du finner en løsning når det kommer til bolig, du kan da ikke bo sammen med en du forakter bare pga. økonomi. Selv om han skulle endre seg når han skjønner at du mener alvor, er det veldig stor sjanse for at det kommer til å gli tilbake til gamle mønstre med tiden. Jeg syns faktisk du er griseheldig som ser denne siden av ham før dere fikk barn, utnytt det! 

Anonymkode: a8b2d...e60