Hvordan føle seg som en god mamma?

[AnonymBruker]

Hei ❤️ har en liten gutt på.litt over 1 år. Har alvorlig fødselsdepresjon ,går til samtaler men føler ikke det hjelper så mye. Prøvde med ivf i 5 år før det ble eggdonasjon og jeg klarer ikke kjenne på at jeg er mammaen hans .Det er fryktelig vondt . Er blitt sykmeldt i 2 uker og dårlig samvittighet for det og . Vil virkelig ikke føle som jeg gjør .Gråter mye 

Anonymkode: 5ddbe...24c

[Helene Louise]

Hei. Jeg kan ikke så mye så kan ikke svare, men håper det går bra med deg. Jeg er litt ung. Du burde gå til en psykolog eller spesialist som kan mye om fødselsdepresjon. Det er veldig vanlig og jeg kjenner mange som har hatt det. Så du står ikke alene, og det vanligste er at det går over over tid. Vet det ikke hjelper. Det er sikkert noen her som kan skrive av erfaring.

Husk at det er du som er moren uansett. Det er du som har født han. Og han kommer til å vokse på deg over tid ettersom båndet til morsrollen knyttes sterkere. Ingen kan ta det i fra deg. Du er helt utrolig flink som står i dette syntes jeg.

Sender deg mange klemmer fra meg. ❤️

[AnonymBruker]

Hva føler du? Er det kun at du ikke kjenner følelsen av å være mor, eller er det mer?

Anonymkode: 5e436...2bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva føler du? Er det kun at du ikke kjenner følelsen av å være mor, eller er det mer?

Anonymkode: 5e436...2bc

Kjenner jeg er dårlig mor, har ikke den morsfølelsen .

Anonymkode: 5ddbe...24c

[AnonymBruker]

Det er ikke din feil at du ikke har morsfølelsen, det er depresjonen sin feil ❤️

Anonymkode: b1235...2f4

[AnonymBruker]

Her tror jeg du må lene deg på psykologen din, og ikkd på KG.

Som adoptivbarn selv, som jobber med en kollega som er adoptivbarn og en kollega som ikke er det så vil jeg utfordre deg litt på hva å være mor er - for det handler om mer enn genetikk. Vi har innad på avdelingen en veldig påkoblet adoptivmor, en litt disconnected adoptivmor og en avslått biologisk mor. Og der har du også rangeringen på hvor close vi er som familie, og hvor langt vi strekker oss etter familien som voksne. 

Jeg tror også litt av løsningen din kan være å finne ut hva du legger i begrepet "morsfølelse", og potensielt aktivt redefinere der.

 

Håper det blir bedre ❤️

Anonymkode: 41380...734

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Her tror jeg du må lene deg på psykologen din, og ikkd på KG.

Som adoptivbarn selv, som jobber med en kollega som er adoptivbarn og en kollega som ikke er det så vil jeg utfordre deg litt på hva å være mor er - for det handler om mer enn genetikk. Vi har innad på avdelingen en veldig påkoblet adoptivmor, en litt disconnected adoptivmor og en avslått biologisk mor. Og der har du også rangeringen på hvor close vi er som familie, og hvor langt vi strekker oss etter familien som voksne. 

Jeg tror også litt av løsningen din kan være å finne ut hva du legger i begrepet "morsfølelse", og potensielt aktivt redefinere der.

 

Håper det blir bedre ❤️

Anonymkode: 41380...734

Takk for svar , men hva har adopsjon med meg å gjøre ? Mulig jeg misforsto noe av det du skrev.

Anonymkode: 5ddbe...24c

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for svar , men hva har adopsjon med meg å gjøre ? Mulig jeg misforsto noe av det du skrev.

Anonymkode: 5ddbe...24c

Trur hun mener at folk som adopterer ikke føler seg som deg innimellom...ar de ikke har den "jeg er din biologiske mor følelse"

Og at det finnes foreldre som har biologisk barn som ikke føler seg som at dette er mitt barn.

At denne personen spør hva legger du i mor? At du er mere mor om det er ditt egg? Dette barnet ble laget i din mage i 9 mnd og født av deg, dette er en barn du har prøvd på lenge. Dette ble ditt barn og du har blitt mor ❤️😇

Fødselsdepresjon er skikkelig ille

[AnonymBruker]

Det tok lang tid før jeg fikk morsfølelse. Men jeg hadde en liten fødselsdepresjon som jeg forvrengte, ingen som fanget det opp heller. Så pushet meg til jeg kollapset. 

Nå 14 år etterpå, vet jeg ikke ombjeg har noen morsfølelse, vet ikke hvordan det skal føles.

Vi er forskjellig, så godt mulig at det går seg til for deg snart.

Å så lenge barnet får dekt sine behov, så er du en god mor. 

Anonymkode: 2acc1...14a

[AnonymBruker]

Heisann! Så fint at du ønsker å få morsfølelsen; det i seg selv viser at du ER en god mamma. Fordi du bryr deg ❤️

Husk som andre sier, at det er sykdommen og ikke deg som gjør tilknytningen vanskelig. Men den utfordringen tar du, siden du allerede går til samtaler. Bra! 

Å prøve lenge med IVF osv er krevende i seg selv og at du får en reaksjon etterpå er ikke unaturlig. Det er jo en slags traumereaksjon kan en nok si, siden du har gått i beredskap så lenge og nå er drømmen her, på ekte, levende. Da er det ekstra sårt ikke klare å nyte. Men du? 

Å være mamma første gang er rått, sårt og tøft for alle. Alle snakker om å nyte, men hvordan nyter en med søvnmangel, åpne sår inni kroppen (og evt utenpå hvis KS), såre bryst hvis en ammer, og ikke minst; et nytt, fremmed lite menneske med absolutt ingen rutiner eller forståelse for opp ned dag og natt. Og hvis dette får pågå en stund uten at en får hjelp, så renner begeret over. 

Vær stolt av deg selv som tar opp kampen mot hjernemonsterene, og prøver så godt du kan. En god forelder er ikke perfekt, men det at du har dårlig samvittighet viser at du bryr deg om dette barnet på ekte innerst inne. Minn deg selv på at du er god nok. Du er ALT for dette barnet, samme hva, men ta vare på deg selv slik du klarer å ta vare på lille skatten din når helsen kommer seg.

You got this!

Anonymkode: e08a3...fd7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Heisann! Så fint at du ønsker å få morsfølelsen; det i seg selv viser at du ER en god mamma. Fordi du bryr deg ❤️

Husk som andre sier, at det er sykdommen og ikke deg som gjør tilknytningen vanskelig. Men den utfordringen tar du, siden du allerede går til samtaler. Bra! 

Å prøve lenge med IVF osv er krevende i seg selv og at du får en reaksjon etterpå er ikke unaturlig. Det er jo en slags traumereaksjon kan en nok si, siden du har gått i beredskap så lenge og nå er drømmen her, på ekte, levende. Da er det ekstra sårt ikke klare å nyte. Men du? 

Å være mamma første gang er rått, sårt og tøft for alle. Alle snakker om å nyte, men hvordan nyter en med søvnmangel, åpne sår inni kroppen (og evt utenpå hvis KS), såre bryst hvis en ammer, og ikke minst; et nytt, fremmed lite menneske med absolutt ingen rutiner eller forståelse for opp ned dag og natt. Og hvis dette får pågå en stund uten at en får hjelp, så renner begeret over. 

Vær stolt av deg selv som tar opp kampen mot hjernemonsterene, og prøver så godt du kan. En god forelder er ikke perfekt, men det at du har dårlig samvittighet viser at du bryr deg om dette barnet på ekte innerst inne. Minn deg selv på at du er god nok. Du er ALT for dette barnet, samme hva, men ta vare på deg selv slik du klarer å ta vare på lille skatten din når helsen kommer seg.

You got this!

Anonymkode: e08a3...fd7

Tusen tusen takk for fint svar ❤️ betyr mye. Ja ivf  var tungt i seg selv ,fikk også svangerskapsforgiftning og fikk ikke melk så fikk ikke ammet så veldig mye som skjedde på en gang .

Anonymkode: 5ddbe...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei ❤️ har en liten gutt på.litt over 1 år. Har alvorlig fødselsdepresjon ,går til samtaler men føler ikke det hjelper så mye. Prøvde med ivf i 5 år før det ble eggdonasjon og jeg klarer ikke kjenne på at jeg er mammaen hans .Det er fryktelig vondt . Er blitt sykmeldt i 2 uker og dårlig samvittighet for det og . Vil virkelig ikke føle som jeg gjør .Gråter mye 

Anonymkode: 5ddbe...24c

Dersom du ikke allerede har gjort det:

Slett alle sosiale medier der du får opp "mamma-innhold". Dette er drepen for selvfølelsen til en mor som allerede sliter med fødselsdepresjon.

Anonymkode: 47750...ee3

[AnonymBruker]

Da jeg fikk mitt første barn, tok det lang tid før jeg følte noe som helst for barnet, til tross for at dette var et helt "hjemmelaget" barn. Dette er altså en følelse man kan ha helt uavhengig av genetikk! Jeg burde nok ha oppsøkt hjelp den gangen, men gjorde ikke det. Ting gikk seg til etter hvert, og jeg tror jeg har vært en ganske god mor. Elsker barnet (som nå er tenåring) i dag, men vet ikke helt om det er det samme som morsfølelse. Hva er egentlig morsfølelse?

Anonymkode: 7244e...3c5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Tusen tusen takk for fint svar ❤️ betyr mye. Ja ivf  var tungt i seg selv ,fikk også svangerskapsforgiftning og fikk ikke melk så fikk ikke ammet så veldig mye som skjedde på en gang .

Anonymkode: 5ddbe...24c

Tror du trenger å bearbeide dette, det er mye å stå i når en allerede er presset mentalt, og gjerne prøver å holde seg oppe for barnet sitt. Men husk at her sitter jeg en vilt fremmed og bare kjenner på hvor gjerne du VIL være en god mamma for barnet ditt. Det sier noe om deg. Lykke til!

Anonymkode: e08a3...fd7

[AnonymBruker]

Hva er en mamma, da? Mammaen min har ikke oppdratt meg. Tenker ikke på henne som en mamma. Fostermoren min var rådyktig på praktisk-materiell ivaretakelse, men helt avstengt følelsesmessig, så jeg tenker ikke på henne som en mamma. Men én eldre nabodame, lun, god, varm og omsorgsfull - hun fylte meg meg morskjærlighet. Men hun er ikke slekt i det hele tatt. Biologisk mor er en sak, men omsorgsovertakelse er noe annet. Føler ingenting for biologiske moren min. Føler mye for nabodama.

Anonymkode: 7e7e7...7c7

[Motstrømmen]

Jeg hadde ikke full fødseldepresjon, men blåtåken etter fødsel, samlivsbrudd under graviditet og ny i en by der nettverket var null. Jeg tok kontakt med helsestasjonen og åpnet opp om hvor ekstremt sliten, usikker og at jeg følte ungen var fremmed for meg. Jeg fikk kjempe god hjelp og ble satt opp en gruppe med kvinner som vi alle hadde ulike grunner , men depresjon. Bare tryggheten om at jeg ikke var alene hjalp. Du er en god mor. Ingen magisk knapp å trykke på, tid og ta i mot hjelp.  

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Tusen tusen takk for fint svar ❤️ betyr mye. Ja ivf  var tungt i seg selv ,fikk også svangerskapsforgiftning og fikk ikke melk så fikk ikke ammet så veldig mye som skjedde på en gang .

Anonymkode: 5ddbe...24c

Jeg tror hvem som helst hadde gått litt i kjelleren av å ha de opplevelsene du har hatt. Bare IVF alene er knalltøft for både kropp og sjel. Jeg leste et sted at den psykiske belastningen med IVF er sammenlignbar med en kreftdiagnose eller at en av ens nærmeste får det. Likevel forventes det at livet går videre som normalt midt oppi alle hormonstormene og en evig berg og dalbane av håp og nederlag og et følelsesmessig kaos av frykt, sinne, sjalusi, bitterhet osv. Oppfølgingen av din og partners psykiske helse er likevel helt fraværende med mindre man betaler for det selv. Er ikke det rart? Støtte fra venner og familie opplevde jeg hvertfall som å også være helt fraværende.

Poenget er at IVF er en stor livskrise for mange. Hvis du også opplevde det slik, har du fått bearbeidet det skikkelig? Jeg tror kanskje du kan ha nytte av å bearbeide hele reisen din frem mot å bli en mamma sammen med en psykolog og ikke bare hvordan du har det her og nå. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Og jeg måtte ha profesjonell hjelp etter å ha båret på så mye vondt alt for lenge. Årsakene var som vanlig veldig sammensatt, men IVF var en veldig stor del av det. Så du er ikke alene.  

Anonymkode: 2f383...a1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

Jeg tror hvem som helst hadde gått litt i kjelleren av å ha de opplevelsene du har hatt. Bare IVF alene er knalltøft for både kropp og sjel. Jeg leste et sted at den psykiske belastningen med IVF er sammenlignbar med en kreftdiagnose eller at en av ens nærmeste får det. Likevel forventes det at livet går videre som normalt midt oppi alle hormonstormene og en evig berg og dalbane av håp og nederlag og et følelsesmessig kaos av frykt, sinne, sjalusi, bitterhet osv. Oppfølgingen av din og partners psykiske helse er likevel helt fraværende med mindre man betaler for det selv. Er ikke det rart? Støtte fra venner og familie opplevde jeg hvertfall som å også være helt fraværende.

Poenget er at IVF er en stor livskrise for mange. Hvis du også opplevde det slik, har du fått bearbeidet det skikkelig? Jeg tror kanskje du kan ha nytte av å bearbeide hele reisen din frem mot å bli en mamma sammen med en psykolog og ikke bare hvordan du har det her og nå. 

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Og jeg måtte ha profesjonell hjelp etter å ha båret på så mye vondt alt for lenge. Årsakene var som vanlig veldig sammensatt, men IVF var en veldig stor del av det. Så du er ikke alene.  

Anonymkode: 2f383...a1e

Hei 🥰 jeg har gått til sosionom på bup siden svangerskapet og det har hjulpet en del ,har også prøvd psykolog men var nesten bare jeg som pratet

Anonymkode: 5ddbe...24c

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for nedsettende ytringer og tilhørende svar.

Rhodiola, adm.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke fødselsdepresjon, men jeg har et barn på 11 mnd og jeg føler meg oftere som en dårlig mamma enn som en god mamma. Det tror jeg mange gjør, selv om man egentlig er en god mamma. 

Jeg tenker at det er fødselsdepresjonen du bør fokusere på å bli bedre fra; prøve å stoppe disse grubletankene som bare fører med seg at man føler seg elendig og kanskje kan det hjelpe å finne på positive ting sammen med barnet ditt? Jeg synes f.eks det hjelper veldig å bare ta med barnet på aktiviteter som jeg vet barnet liker, som badeland eller café eller lekeland. 

Anonymkode: 3d6c5...1ce