Bryllup feiring når jeg ikke har venner eller familie, partner har stor familie og mange venner.

[AnonymBruker]

Hei.

Vet ikke om andre har vært i samme situasjon. Er forlovet med verdens beste mann, og gleder meg veldig til å gifte meg med han. Kjenner samtidig på en skam med dette å ha bryllup og fest etterpå, for jeg har ingen familie eller venner, jeg har kun et vennepar og that’s it. Partneren min har stor familie og haugevis med venner, så han ønsker jo naturligvis feiring og alt som følger med. Men jeg syns det hele er trist i og med jeg har ingen. Dette er ikke noe som plager meg i hverdagen da jeg er naturlig introvert og trives slik ting er, men syns i forhold til dette at det rett og slett er flaut. Tenker alt for mye på at folk vil reagere når de ser jeg har ingen og at fokuset i bryllupet mitt vil være stakkars meg istedenfor en kjekk og fin feiring. Er så ille at jeg nesten revurderer hele greiene i for jeg er redd dagen vil for meg bli ødelag og kjip pga dette.

Vet ikke om andre har vært i samme situasjon og kan fortelle evt hvordan bryllupet deres har vært? Evt tips for å få slappet av og nyte dagen uten denne angsten som jeg føler på nå? 

Anonymkode: 890f0...6cf

[AnonymBruker]

Her er det motsatt . Han som ikke har så stor familie/nettverk. Har tenkt at hvis vi skal gifte oss så blir det kun oss/ forlovere og heller ett besøk etterpå. Muligens ikke det heller. Kanskje middags feiring med familiene etterpå. Og mulig ikke hver for seg. Iallefall det jeg tenker . Vil ikke at min stemor og mor skal treffe hverandre der heller. Ett bryllupsløfte er noe privat mellom meg og han som jeg helst bare vil dele med han. 

Anonymkode: fdb60...4af

[Daria]

Jeg har vært i mange bryllup og aldri tenkt over hvem som "eier" hvilke gjester eller hvorvidt de har like mange. Familier kommer i så mange varianter og størrelser, det vet alle som er noenlunde oppegående. 

[AnonymBruker]

I vårt tilfelle var det venner det skortet på - for oss begge.  På det tidspunktet hadde vi to venner hver som var nære nok til å bli invitert.  Av dem hadde to partner.  Begge disse var forhindret fra å komme, den ene av mine venninner og ektemannen var på fødestua, og mannens ene kamerat lå på sykehus og ble operert (da kom ikke hans samboer heller), slik at hele vennebeholdningen var to stykker.  Jeg har ikke veldig stor familie, mannen har drøssevis med onkler, tanter og søskenbarn med partnere, men han valgte, i samråd med sin far, bort slekten på farssiden, siden han omtrent ikke har truffet disse menneskene i voksen alder.

Jeg følte på det.  Bryllup "skal" liksom være en stor vennefest, og folk lurer på hvordan de skal få plass til alle vennene i bryllupet.  Vi har en del jevnaldrende, søsken, svigersøsken og søskenbarn med ektefeller, og det kom et par kommentarer om at dette ble vel tamt og stusselig.  Det ble mer en familiemiddag enn den festen vi (mest jeg) hadde ønsket.  Det ble billig, da 😉

Dette er langt fra den eneste grunnen, men hadde jeg fått velge om igjen, med de samme premissene, hadde jeg nok ønsket vielse på en ambassade eller noe, bare mannen og jeg.

 

Anonymkode: 91bc2...3b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Tenker alt for mye på at folk vil reagere når de ser jeg har ingen og at fokuset i bryllupet mitt vil være stakkars meg istedenfor en kjekk og fin feiring. Er så ille at jeg nesten revurderer hele greiene i for jeg er redd dagen vil for meg bli ødelag og kjip pga dette.

Anonymkode: 890f0...6cf

Dette må være noe som kun foregår i ditt hode.

Jeg har aldri tenkt over hvilke gjester som tilhører hvem i bryllup.

Anonymkode: d0b7f...192

[AnonymBruker]

Broren min har en del venner, mens kona hans har ingen. De valgte å gifte seg i en sjømannskirke i en annen verdensdel med forlovere fra den lokale menigheten. Det viktigste var at bryllupet var fint for begge. 

Anonymkode: 8e574...6e0