Viktig å høre fra de som ikke hadde det godt som barn - for å lære og kunne agere tidlig

[Thomasine]

Jeg jobber i skolen. Kontaktlærer i flere år. I en liten by på Østlandet. Her har vi det som alle andre steder - innbyggere i alle aldre og flere nasjonaliteter representert.

I klassen jeg har nå har jeg elever (2 stk - ikke i familie med hverandre) hvor eldre søsken har vært i kontakt med barnevern og andre instanser for bare 2 år siden. Disse er ikke lenger i kontakt, virker det som. I alle fall har det ikke blitt nevnt, men mine elever nevner hendelser jeg reagerer på. De spiser ikke frokost, vandrer ute på sene kvelder uten voksne, får ikke oppfølging hjemme med lekser, mangler riktige klær ( vinterklær, støvler),gode matpakker o.l. 
 

Du som har opplevd som barn at ting ikke var som det skulle hjemme, du som i voksen alder har forstått at slik du hadde det ikke var normalt  - kan du i voksen alder forklare/fortelle hva du gjorde og sa, hvordan du reagerte på ting? Hva gjorde/sa du som lærerne og andre voksne rundt deg burde ha snappet opp og reagert på?
 

Det er vanskelig som voksen å få med seg alt…og dette skjer hele tiden. De minste barna tror at det er normalt å ikke spise frokost, at å legge seg når de vil er vanlig og at å sitte på sosiale medier som 8-åring uten at noen vet hva du holder på med der, er ok. 
 

Når barn kommer med dårlige matpakker, eller helt uten, mangler klær og skiftetøy, har ørevoks som renner ut av ørene, sjelden gjør lekser eller har med det som trenges i skolen, er triste store deler av tiden, ja da er det lett å reagere som voksen, men de gangene det meste av dette er på stell - hva bør fange min oppmerksomhet da? Hjelp oss å hjelpe de som har det slik i dag ved å fortelle.🙏🏽🤗
 

Jamfør Christoffer som ble mishandlet jevnlig i flere år, flyttet rundt  fra kommune til kommune og til slutt dessverre ble drept av de hjemme. 
https://www.aftenposten.no/norge/i/RRwVr/christoffer-vekket-oss-som-samfunn

Endret 29. oktober av Thomasine

[Thomasine]

Så fint, men samtidig underlig 🤔, at ingen på dette forumet hadde opplevelser som barn som ikke var greie…og som vil dele.
🤷🏽‍♀️

[AnonymBruker]

Hos meg så alt ut til å være på stell, men sannheten var at mamma overse meg totalt og brukte all energi på storesøsteren min. 
 

Jeg lærte tidlig å kjempe for oppmerksomhet og kjærlighet. 
 

Jeg fikk som regel kritikk, latterliggjøring og silent treatment tilbake. 
 

På skolen var jeg verdens mest ensomme jente. Hadde gode venner og var ekstremt glup, men jeg hadde en fulltidsjobb med å skjule verdiløsheten min. 
 

Ingen måtte få vite hvor verdiløs jeg var, så jeg brukte hele livet på å skjule alt som foregikk hjemme. 
 

 

Anonymkode: e1df0...7b1

[AnonymBruker]

Det er et forum fullt av folk med dårlig barndom her ja, men når jeg skal skrive i denne tråden så merker jeg at det er vanskelig fordi mye husker jeg ikke. Og det gjelder nok flere.

Det jeg husker om meg selv er vel at jeg var mer alvorlig enn de andre, kontrollerende på en måte fordi jeg måtte styre hjemme med en mor som var totalt fraværende. Redd for å gjøre feil eller få kritikk, var først langt senere i livet jeg lærte at det er normalt og sunt å feile. 1000 meter blikket når en stirret fremfor seg tomt, man lærer å skjule veldig godt. 

Anonymkode: 3d222...cbf

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om noen ville reagert på at jeg ikke hadde det greit hjemme såpass tidlig. Det tok mange år før jeg forstod at ikke alle hadde en pappa som slo. At ikke alle så mammaen sin ta prøve å ta livet sitt. At ikke alle kunne føle hvordan stemningen i huset var bare ved å se huset fra enden av gata. Men av en eller annen grunn forstod jeg at dette ikke er noe vi prater om med andre. Jeg kan erindre at moren min fortalte meg at hvis jeg fortalte om det (når jeg ble eldre), så ville barnevernet komme og ta oss vekk fra hjemme, og at det var det verste som kunne skje! Nå som voksen, full av både emosjonelle og fysiske arr, så skulle jeg ønske jeg fortalte det til noen, sånn at jeg kunne blitt tatt vekk, både meg og søsknene mine. 

Jeg prøvde å fortelle en lærer, men det var først på videregående. Læreren tok umiddelbart kontakt med mamma, og det ble raskt en foreldresamtale. Der satt mammaen min og ljugde læreren min rett i ansiktet, og i tillegg ble jeg "nødt" til å ljuge selv også, for ellers ville det jo selvfølgelig eskalere med vold hjemme. Kjenner jeg er så oppgitt.. 

HVIS du har mistanke om vold eller overgrep, så plis ikke prat med foreldrene først. Bare ta kontakt direkte med barnevern eller politi (vet ikke hva som er riktig eller viktigst). 

Men jeg må si at sannsynligvis så var ikke jeg et av de barna som læreren visste ikke spiste frokost eller hadde ting på stell, for hos oss så var fasaden viktigere enn alt. Om ikke ting var på stell, så ordnet jeg det selv sånn at ingen skulle fatte mistanke. 

Opplever du at et barn får helt sammenbrudd av at det skal spørre om hjelp til noe hjemme, så burde nok varsellampene lyse. Men det er utrolig nyansert og ikke minst vanskelig å oppdage de barna som trenger mest hjelp. 

Anonymkode: 6034d...2b3

[AnonymBruker]

Jeg var veldig stille på skolen, turte ikke si noe høyt, og ble heller ikke sett av noen. Hadde en mor som var oppfarende og streng, til tider slo og skjelte meg ut (f.eks kalte meg hore fra jeg bar 6-7 år, hvis jeg hadde tatt på «feil» klær etter hennes syn). Hun smurte ikke matpakke noen gang, så jeg hadde stort sett med 1-2 knekkebrød, kanskje med tørr gulost eller kaviar mellom, smurte selv. Det var stort sett bra ett pålegg i kjøleskapet, og av og til ingen. Far var fraværende. Barnevern ikke involvert. Jeg gikk mye alene i byen fra ca 7 års alder. Dette var på 80-tallet.
 

Jeg var ganske smart og kunne lese lenge før jeg begynte på skolen, så det gikk ok faglig med meg, men fordi jeg ikke turte si noe høyt og heller ikke gjorde så mye lekser, ble jeg nok sett på som ikke fullt så flink som jeg var. Jeg var mye på biblioteket, men det så jo ikke lærerne.
 

Det hadde hatt veldig mye å si for meg om jeg hadde hatt en lærer som bare av og til hadde brydd seg litt ekstra, det kunne bare vært å av og til spørre hvordan det gikk med meg, eller vært snill på en eller annen måte. Det hadde vært nok om det hadde hendt én gang. Jeg var veldig tynn, hadde for små klær som regel, og ikke oppfølging hjemme på hygiene. Så jeg mener det må ha vært synlig at jeg ikke hadde god omsorg hjemme.

Har tatt lang utdannelse og klart meg fint, men det tok meg mye lengre tid enn andre å få et stabilt voksenliv, man havner ganske bakpå ved å vokse opp slik. Valg jeg tok i ungdom og tidlig voksen alder handlet mer om overlevelse enn å legge grunnlag for et godt liv. Men nå har jeg hatt det stabilt og veldig godt i 15 år pluss.

Anonymkode: 9dea4...da9

[AnonymBruker]

Thomasine skrev (8 timer siden):

Så fint, men samtidig underlig 🤔, at ingen på dette forumet hadde opplevelser som barn som ikke var greie…og som vil dele.
🤷🏽‍♀️

Har ikke sett denne før nå.

Min mor er en narsissist. Jeg er I dag usikker på hvor voldelig hjemmet jeg bodde i var den gang jeg var barn, men det var mye krangling og strenge dominerende foreldre. Fysisk straff var vanlig. Økonomien gikk til helvete og så begynte de å krangle mer, pappa begynte i tillegg å drikke og alt gikk over styr en morgen. Da rømte vi fra pappa og bodde i skjul et års tid. Politi ble involvert, passet mitt konfiskert av den lokale dommeren, eiendeler ble brent og ødelagt: det hele var tatt ut av en dårlig film.

Så ble det "bare meg og mamma". Vi bodde først hos folk jeg ikke kjente, sofasurfet frem til vi fikk vårt eget sted og jeg begynte å fungere som psykologen hennes. Jeg ble hennes støtte.

Vi kom til Norge, for meg et fremmed land med et fremmed språk og i begynnelsen ville alle være venner med meg. Jeg var ny og spennende, men det gikk fort over i "rar og merkelig". Jeg ble ekskludert, mobbet og fant ikke plassen min sammen med mine jevnaldrende. Hjemme var mamma dominerende som før, hun ble ikke mildere hverken fysisk eller psykisk. Alt foregikk på hennes premisser.

På skolen gjemte jeg meg inne i friminuttene, søkte meg til voksne og var ukonsentrert men skoleflink. Andre året fikk vi en ny lærer som var av typen som "valgte favoritter" og jeg var ikke en av dem. Jeg ble ekskludert da klassen vår skulle delta på programmet "5 på" og hun sa rett ut at hun mente jeg ikke kunne bli lærer fordi "jeg ikke var intelligent nok". Hun fortalte også min mor at hun mistenkte at jeg stjal klassekassa (noe mor trodde måtte åpenbart være meg og som førte til et helvete for meg for mor tok aldri mitt parti når noe skjedde). Jeg ble ikke fritatt fra norsk sidemål eller tysk og som fremmedspråklig må jeg si det ble for mye. Ikke fikk jeg reell støtte i morsmålet mitt heller. Å lære "I am, you are"-regelen når engelsk er ditt morsmål er bare irriterende. Attpå til ville de på og liv ha meg til å pugge Britisk engelsk, men morsmålet mitt er amerikansk. Det var bare frustrerende og jeg ble ganske vrang.

Vi flyttet litt de første årene, jeg var minikonsert og mammas støtte. Oss to i mot verden: så jeg jeg gjorde som mamma dikterne vel å merke. Som tenåring eskallerte alt, jeg begynte å protestere og stå på mitt noe som gjorde at hun følte på at hun mistet kontrollen. Utallige timer sammen med skolen, lærere, PPT, FVK,BV: jeg skrek etter hjelp både lydløs og i form av egen uttrykk. Jeg interesserte meg for satanisme, det okkulte, og søkte meg til voksne. Jeg tryglet om å bli flyttet fra mamma og bodde i perioder sammen med min bestemor før jeg ble sendt hjem igjen. Alle så at det var "noe" men selv om de sa at mamma var kontrollerende, dominerende og nevrotisk  så ble fokuset alltid på meg og mitt lille ungdomsopprør. Det var alltid min feil.

Jeg søkte meg til eldre menn som lovet å ta vare på meg  og ble (selvsagt) misbrukt istedenfor. Speiderleder, bussjåfør, naboen.. Jeg var sulten etter oppmerksomhet, kjærlighet og trygghet. Jeg var ikke trygg hverken på skolen eller hjemme. Prøvde å ta livet mitt som 15 åring ved å svelge 87 asperin og tilbrakte hele natten med å spy dem opp igjen uten at hun merket det og så måtte jeg på skolen som vanlig neste dag. Ingen merket noe som vanlig, jeg var et spøkelse som ikke hørte til noen sted. Der og da laget jeg et løfte til meg selv at jeg aldri skulle prøve å ta selvmord igjen. Ikke fordi jeg ville leve, men fordi jeg ikke ville at folk skulle komme og "late som om de brydde seg om meg'. At jeg hadde betydd noe for dem. Jeg ville ikke mamma skulle få muligheten til å gjøre min død til hennes dag og spille uvitende offer.... for å så bli glemt. Nei jeg fant ut at jeg var mye mer til bry om jeg levde så jeg bestemte meg for å leve livet mitt på trass. 30 år senere var trassen fremdeles min største drivkraft for å leve. Det er bedre nå, jeg forteller folk at jeg er 5 år i livet mitt for det er kun de siste 5 årene jeg har levd for meg selv og min familie. Jeg har kuttet ut familie og "venner" og fokuserer på å leve livet for meg selv. Det er vanskelig og jeg må stadig påminnelse meg selv at det er greit fordi jeg er voksen og kan bestemme selv. 

Jeg har allslags diagnoser I dag, ingen da jeg vokste opp selv om alle tegnene var der også den gang. Jeg ser tilbake og vet at voksne visste jeg ikke hadde det godt, men de valgt å forbli tause. Det er de voksnes taushetsplikt som er det mest ødeleggende for et barn som sliter. Mistenker du at et barn har det vanskelig anbefaler jeg at du engasjerer deg litt ekstra med.det barnet. Bygge tillit. Vise at du er verdig, til å stole på og at du både kan og vil hjelpe barnet der du kan. Et barn som har det vondt er ikke som andre, bekymringsløse barn, men det er først når de begynner å snakke at du skjønner det. Om utsiden ser vanskjøtet ut (hygiene, kosthold, klær, utagering) så er innsiden på barnet ekstra kaotisk, de fleste av oss gjør så godt vi kan for å skjule det som ikke er greit så min tanke er: er det synlig så ser du tuppen av isberget.

Engasjerer deg! Som lærer, som voksen, som medmenneske: har du en magefølelse er det bedre å gjøre noe enn å forbli taus. Tausheten svir mer enn slag, og sviket er så enormt når det gjelder "alle". Jeg var helt alene, ingen barn skal måtte bære alt på egenhånd.

Anonymkode: fa3c1...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har ikke sett denne før nå.

Min mor er en narsissist. Jeg er I dag usikker på hvor voldelig hjemmet jeg bodde i var den gang jeg var barn, men det var mye krangling og strenge dominerende foreldre. Fysisk straff var vanlig. Økonomien gikk til helvete og så begynte de å krangle mer, pappa begynte i tillegg å drikke og alt gikk over styr en morgen. Da rømte vi fra pappa og bodde i skjul et års tid. Politi ble involvert, passet mitt konfiskert av den lokale dommeren, eiendeler ble brent og ødelagt: det hele var tatt ut av en dårlig film.

Så ble det "bare meg og mamma". Vi bodde først hos folk jeg ikke kjente, sofasurfet frem til vi fikk vårt eget sted og jeg begynte å fungere som psykologen hennes. Jeg ble hennes støtte.

Vi kom til Norge, for meg et fremmed land med et fremmed språk og i begynnelsen ville alle være venner med meg. Jeg var ny og spennende, men det gikk fort over i "rar og merkelig". Jeg ble ekskludert, mobbet og fant ikke plassen min sammen med mine jevnaldrende. Hjemme var mamma dominerende som før, hun ble ikke mildere hverken fysisk eller psykisk. Alt foregikk på hennes premisser.

På skolen gjemte jeg meg inne i friminuttene, søkte meg til voksne og var ukonsentrert men skoleflink. Andre året fikk vi en ny lærer som var av typen som "valgte favoritter" og jeg var ikke en av dem. Jeg ble ekskludert da klassen vår skulle delta på programmet "5 på" og hun sa rett ut at hun mente jeg ikke kunne bli lærer fordi "jeg ikke var intelligent nok". Hun fortalte også min mor at hun mistenkte at jeg stjal klassekassa (noe mor trodde måtte åpenbart være meg og som førte til et helvete for meg for mor tok aldri mitt parti når noe skjedde). Jeg ble ikke fritatt fra norsk sidemål eller tysk og som fremmedspråklig må jeg si det ble for mye. Ikke fikk jeg reell støtte i morsmålet mitt heller. Å lære "I am, you are"-regelen når engelsk er ditt morsmål er bare irriterende. Attpå til ville de på og liv ha meg til å pugge Britisk engelsk, men morsmålet mitt er amerikansk. Det var bare frustrerende og jeg ble ganske vrang.

Vi flyttet litt de første årene, jeg var minikonsert og mammas støtte. Oss to i mot verden: så jeg jeg gjorde som mamma dikterne vel å merke. Som tenåring eskallerte alt, jeg begynte å protestere og stå på mitt noe som gjorde at hun følte på at hun mistet kontrollen. Utallige timer sammen med skolen, lærere, PPT, FVK,BV: jeg skrek etter hjelp både lydløs og i form av egen uttrykk. Jeg interesserte meg for satanisme, det okkulte, og søkte meg til voksne. Jeg tryglet om å bli flyttet fra mamma og bodde i perioder sammen med min bestemor før jeg ble sendt hjem igjen. Alle så at det var "noe" men selv om de sa at mamma var kontrollerende, dominerende og nevrotisk  så ble fokuset alltid på meg og mitt lille ungdomsopprør. Det var alltid min feil.

Jeg søkte meg til eldre menn som lovet å ta vare på meg  og ble (selvsagt) misbrukt istedenfor. Speiderleder, bussjåfør, naboen.. Jeg var sulten etter oppmerksomhet, kjærlighet og trygghet. Jeg var ikke trygg hverken på skolen eller hjemme. Prøvde å ta livet mitt som 15 åring ved å svelge 87 asperin og tilbrakte hele natten med å spy dem opp igjen uten at hun merket det og så måtte jeg på skolen som vanlig neste dag. Ingen merket noe som vanlig, jeg var et spøkelse som ikke hørte til noen sted. Der og da laget jeg et løfte til meg selv at jeg aldri skulle prøve å ta selvmord igjen. Ikke fordi jeg ville leve, men fordi jeg ikke ville at folk skulle komme og "late som om de brydde seg om meg'. At jeg hadde betydd noe for dem. Jeg ville ikke mamma skulle få muligheten til å gjøre min død til hennes dag og spille uvitende offer.... for å så bli glemt. Nei jeg fant ut at jeg var mye mer til bry om jeg levde så jeg bestemte meg for å leve livet mitt på trass. 30 år senere var trassen fremdeles min største drivkraft for å leve. Det er bedre nå, jeg forteller folk at jeg er 5 år i livet mitt for det er kun de siste 5 årene jeg har levd for meg selv og min familie. Jeg har kuttet ut familie og "venner" og fokuserer på å leve livet for meg selv. Det er vanskelig og jeg må stadig påminnelse meg selv at det er greit fordi jeg er voksen og kan bestemme selv. 

Jeg har allslags diagnoser I dag, ingen da jeg vokste opp selv om alle tegnene var der også den gang. Jeg ser tilbake og vet at voksne visste jeg ikke hadde det godt, men de valgt å forbli tause. Det er de voksnes taushetsplikt som er det mest ødeleggende for et barn som sliter. Mistenker du at et barn har det vanskelig anbefaler jeg at du engasjerer deg litt ekstra med.det barnet. Bygge tillit. Vise at du er verdig, til å stole på og at du både kan og vil hjelpe barnet der du kan. Et barn som har det vondt er ikke som andre, bekymringsløse barn, men det er først når de begynner å snakke at du skjønner det. Om utsiden ser vanskjøtet ut (hygiene, kosthold, klær, utagering) så er innsiden på barnet ekstra kaotisk, de fleste av oss gjør så godt vi kan for å skjule det som ikke er greit så min tanke er: er det synlig så ser du tuppen av isberget.

Engasjerer deg! Som lærer, som voksen, som medmenneske: har du en magefølelse er det bedre å gjøre noe enn å forbli taus. Tausheten svir mer enn slag, og sviket er så enormt når det gjelder "alle". Jeg var helt alene, ingen barn skal måtte bære alt på egenhånd.

Anonymkode: fa3c1...326

Minner mye om meg selv, det er forjævlig. Jeg husker ting jeg hadde glemt når jeg leser innlegget ditt.

 

Når et barn er "fælt" kan grunnen være en forelder som "jeg gjør alt jeg kan og se hva jeg sliter med", som med vilje behandler barnet til det smeller. 

Anonymkode: 3d222...cbf

[AnonymBruker]

Jeg ble utsatt for seksuelt misbruk, fysisk og psykisk vold.

og i barnehagen så viste jeg klart og tydelig, at jeg var et misbrukt barn. Og i dag hadde de skjønt det, men jeg er født på 70 tallet. Mine foreldre var veldig opptatt av fasade, så jeg var alltid ren, og pen, hadde med mat. Og da jeg kom på skolen, så hadde jeg fått så mye kjeft for min seksuelle utagering. Så det hadde jeg jo helt sluttet med. Og jeg lærte meg tidlig, at jo flere venner jeg hadde, jo mindre slapp jeg å være hjemme.

Så på skolen, så vet jeg ikke om en lærer hadde sett det. For jeg var alltid blid, sosial og aktiv. Gjerne hun som skravlet i klassen. 
 

Anonymkode: f20ed...4e6

[AnonymBruker]

Spiller jo ingen rolle hva man deler for de fleste lærer seg jo å skjule det som ikke er ok så du hadde aldri gjettet det uansett. Mer omsorgssvikt og faenskap i de "møblerte hjem" med A4 familier enn andre hjem. 

 

Anonymkode: 1d034...8c0

[AnonymBruker]

Hva kan du se etter? Avvik. Barn som det er vanskelig å få en nær relasjon til fordi de unnviker. Det tar mer tid å bygge tillit hos de fordi de har opplevd tillitsbrudd. Eller barn som er grenseløse eller utagerende, men det er vel ofte de vil raskest legger merke til. Når du tar på barna, holder rundt dem eller tar på skuldrene deres, så kan du kjenne at de er anspent og stivere og mindre bevegelige enn de andre.

Anonymkode: 74b3a...556

[AnonymBruker]

problemet er at barn ofte kan skamme seg, og derfor ikke ønsker å dele ting. 

og selv om de faktisk velger å dele ting som ikke er særlig greit, så kan det bli veldig vanskelig å faktisk bevise. For eksempel psykisk / emosjonell vold,. Eller at noen er voldelige, men uten at dette etterlater blåmerker eller noe.  

Anonymkode: 87b68...d7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

problemet er at barn ofte kan skamme seg, og derfor ikke ønsker å dele ting. 

og selv om de faktisk velger å dele ting som ikke er særlig greit, så kan det bli veldig vanskelig å faktisk bevise. For eksempel psykisk / emosjonell vold,. Eller at noen er voldelige, men uten at dette etterlater blåmerker eller noe.  

Anonymkode: 87b68...d7d

100%. 
 

Barn jobber fulltid med å skjule avvikene hjemmefra. På et vis kan det være ganske skadelig for barna om avvikene blottlegges UTEN å få hjelp etterpå. 
 

Skammen blir dobbel så tung. 

Anonymkode: e1df0...7b1

[Thomasine]

Så mye gode, tankevekkende svar. 🙏🏽

Vi har noen år nå hatt fokus på vold og seksuelle overgrep i barnehage og skole.

Kisif ( Krise og incest-senteret) er innom skolen årlig og snakker med elevene og viser filmer.

Andre undervisningsopplegg også. Målet og håpet er jo at voksne rundt barna skal kunne fange opp mistenkelig adferd. 
Jeg forstår jo ut i fra det som blir skrevet her og, at barn er gode på å skjule. 
 

Interessant å lese hvordan dere håndterte ting og hvordan deres oppførsel var i skolen. Dette kan jeg dra nytte av i min skolehverdag. 🙏🏽🙂

[AnonymBruker]

Thomasine skrev (11 timer siden):

Så mye gode, tankevekkende svar. 🙏🏽

Vi har noen år nå hatt fokus på vold og seksuelle overgrep i barnehage og skole.

Kisif ( Krise og incest-senteret) er innom skolen årlig og snakker med elevene og viser filmer.

Andre undervisningsopplegg også. Målet og håpet er jo at voksne rundt barna skal kunne fange opp mistenkelig adferd. 
Jeg forstår jo ut i fra det som blir skrevet her og, at barn er gode på å skjule. 
 

Interessant å lese hvordan dere håndterte ting og hvordan deres oppførsel var i skolen. Dette kan jeg dra nytte av i min skolehverdag. 🙏🏽🙂

Jeg oppførte meg eksemplarisk. 
 

Det var ingen som skjønte hvor hardt jeg maskerte og skjulte. Alt så fantastisk ut.
 

Den eneste mistenkelige atferden min var at det var ingen. 

Anonymkode: e1df0...7b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2025 den 10.35):

Spiller jo ingen rolle hva man deler for de fleste lærer seg jo å skjule det som ikke er ok så du hadde aldri gjettet det uansett. Mer omsorgssvikt og faenskap i de "møblerte hjem" med A4 familier enn andre hjem. 

Anonymkode: 1d034...8c0

Det der høres ut som noe du har funnet på, eller har du noe å backe det opp med? 

Anonymkode: 68f34...2ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2025 den 10.56):

problemet er at barn ofte kan skamme seg, og derfor ikke ønsker å dele ting. 

og selv om de faktisk velger å dele ting som ikke er særlig greit, så kan det bli veldig vanskelig å faktisk bevise. For eksempel psykisk / emosjonell vold,. Eller at noen er voldelige, men uten at dette etterlater blåmerker eller noe.  

Anonymkode: 87b68...d7d

Sant, men det er derfor du viser interesse over tid. Det handler ikke om å få dem til å fortelle deg detaljer om hva de opplever. Det handler om at de skal oppleve å bli sett og møtt av en voksen. At den voksne er der og viser omsorg og interesse.

En lærer kommer ikke til å redde alle utsatte barn hn møter på, men den ene læreren kan vise barnet at det finnes gode voksne, at barnet slettes ikke er usynlig, og på den måte bidra til å være første steg. Å komme seg ut av misbruk/omsorgssvikt er en lang prosess, du kommer ikke til å redde alle, men du kan starte prosessen for mange.

Thomasine skrev (11 timer siden):

Så mye gode, tankevekkende svar. 🙏🏽

Vi har noen år nå hatt fokus på vold og seksuelle overgrep i barnehage og skole.

Kisif ( Krise og incest-senteret) er innom skolen årlig og snakker med elevene og viser filmer.

Andre undervisningsopplegg også. Målet og håpet er jo at voksne rundt barna skal kunne fange opp mistenkelig adferd. 
Jeg forstår jo ut i fra det som blir skrevet her og, at barn er gode på å skjule. 
 

Interessant å lese hvordan dere håndterte ting og hvordan deres oppførsel var i skolen. Dette kan jeg dra nytte av i min skolehverdag. 🙏🏽🙂

Aldri undervurder et barns lojalitet overfor sin misbruker/forelder. Det er en del av båndet som binder dem sammen: offer og misbruker er knyttet sammen og på mange måter avhengig av hverandre. Offeret evner ikke å se utover det som er kjent og en blir på en måte forsonet med elendigheten en kjenner fremfor å risikere å gjøre noe som kan eskalere situasjonen. Så vil offeret med tid også forsone seg med offerrollen, det svøpe seg rundt dem som en velkjent teppe. Syklusen misbruket følger blir forutsigbart og dermed "trygg". 

Anonymkode: fa3c1...326

[AnonymBruker]

Jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke få oppmerksomhet. Samtidig var jeg utsultet på nettopp oppmerksomhet. Jeg var helt apatisk i mange år og svarte kun i enstavelsesform. Hvis de skoleansatte prøvde å få en lengre samtale med meg og jeg kjente på en antakelse av utrygghet så svarte jeg fort frekt for å stoppe samtalen. De som fikk mest ut av meg var de som overhodet ikke kunne håndtere det jeg fortalte om. Jeg trakk mot de lett oppfarende og umodne voksne og delte mest der fordi det var den typen voksne jeg hadde hjemme. Og det endte selvsagt med at jeg ble skuffet, igjen, av at de ikke tålte meg og det jeg kom med.

Jeg har aldri vært spesielt streetsmart eller skolesmart og jeg har aldri hatt en voksen jeg kan stole på. Og det er kun min feil fordi de det var verdt å stole på ble avvist ganske kjapt. 

Anonymkode: 50d35...094

[AnonymBruker]

Jeg gjorde ingenting ut av meg. Var svært skoleflink, stille og forsiktig. Samtidig var jeg veldig klengete på voksne som var snille med meg. Ville helst alltid være i nærheten av læreren og oppsøkte dette ved å prøve å imponere med skolearbeid. Hadde aldri med meg lunsj på skolen og påstod det var fordi jeg ikke var sulten eller ikke ville ha. 
 

Er nok lettere å fange opp de som ikke gjør lekser eller utagerer og lager bråk. 
 

Hjemme var jeg usynlig og ble utsatt for neglect og emosjonell omsorgssvikt. 
 

Ingen oppdaget hvordan jeg hadde det og ingen gjorde noe med det.

Anonymkode: 8519d...ce2

[AnonymBruker]

Kort svar - som 43 åring tenker jeg mest på hvor alle de voksne var, så de ikke hva som skjedde og hvorfor gjorde ingen noe. Jeg løp ute på vinteren, sent på kveld, uten sko og yttertøy til en nabo for å få hjelp mot en klin sprø forelder. Ikke engang da ble det oppfattet. Eller kanskje de så, men ikke turte å blande seg. 

Anonymkode: d85cc...3b4