Trenger gode råd og hjelp. Er det håp for meg og mannen?

[AnonymBruker]

Kort fortalt: vi har barn og har vært sammen i over ti år. Har alltid tenkt på forholdet vårt som godt, men noe skjedde i sommer. Jeg så plutselig alt i et helt annet lys, og ser at forholdet vårt mangler mye vesentlig. Jeg er redd for å leve videre i den gamle tralten, og dermed gå glipp av alt det gode et parforhold kan by på. Så vi røsket godt opp, og skal nå forsøke å jobbe oss gjennom dette og nærme oss hverandre på nytt. Spørsmålet som melder seg hos meg hele tiden: er det for sent? Barna er grunn nr en til å ikke gå, og det er en solid grunn. Men jeg må si at jeg ser litt mørkt på dette. 
 

1. jeg er lederen i forholdet. Jeg styrer og tar avgjørelser etc, men kunne helst tenke meg at det var motsatt. Har gitt mannen rom og plass til å ta den rollen, men ender med at jeg må inn å overta rattet fordi han er på vei ut i grøfta. Han er ikke noen god strateg, og han roter og surrer noe verre. Han er som et ekstra barn til tider. Dette sliter veldig på meg. Noen som har hatt det slik men fått endret det?

 

2. jeg tenner ikke på han, mye på grunn av punkt en. Jeg prøver alt mulig for å få sex livet til å fungere, men ikke en gang de siste fem årene har vi hatt sex uten at jeg tar til tårene. Kroppen er i fullstendig motstandsmodus. Berøringer fra han vekker avsky. Jeg er aldri kåt på han, og blir det heller ikke i løpet av akten. Jeg føler bare ubehag. Hvordan jobbe med meg selv for å snu dette? 
 

3. samtalene våre er temmelig platte og tomme. Jeg vet at jeg høres helt grusom ut nå, men jeg savner noen å bryne meg på. Samboer har generelt lite kunnskap, er ikke interessert i noe utenom trening, og får ikke noe særlig ut av refleksjoner og samtaler. I sosiale settinger blir jeg flau over han, for han klarer ikke å bidra med noe inn i en samtale. Han har stort sett aldri kjennskap til det vi andre snakker om. 
 

så hvorfor har jeg gått i årevis og tenkt at dette er et bra forhold, lurer kanskje du? Jo, han er så snill og omsorgsfull. Vi har en fredelig relasjon, med lite konflikter og gnisninger. Oppstår de, er vi flinke til å løse de kjapt og på en god måte. Begge er flinke til å ta i mot en utstrakt hånd og be om tilgivelse. Vi har det veldig fint sammen med barna, og det er utrolig lystbetont og gøy når familien er sammen. Det er mer på tomannshånd at jeg og han sliter. Barna er som en slags lim og motor for oss, og vår felles beundring og kjærlighet for barna knyttet jo oss også tettere sammen. 
 

jeg føler at vi har et godt fundament, men det knaker i sammenføyningene likevel. Sexlivet må på plass, men hver gang jeg prøver får jeg sannheten slengt i ansiktet. Kroppen lyver ikke. Den taler sitt tydelig språk. Hva gjør man? 

Anonymkode: bee24...5d3

[AnonymBruker]

Nr. 2 blir ikke bedre med mindre nr. 1 blir helt fullstendig løst. Nr. 2 er såpass dypt bundet opp i deg psykisk og Nr 1. er med på å holde Nr. 2 død. 

Du skal ikke ha pliktsex . Så det kan du bare legge på hylla frem til Nr. 1 er i orden. 

Men hvordan få orden på Nr. 1 når han har levd så behagelig så lenge? Det er antakeligvis umulig. Ingen person som har hvilt på laubærbladene kommer til å frivillig ta mer ansvar når de vet noen andre tar det.

Typisk menn som blir sjokkert når dama går "men alt var bra".

Anonymkode: 5371a...3ee

[AnonymBruker]

Du må være helt ærlig med han. På en empatisk, noe konvolutt måte. Men du må være direkte på hva du trenger fra han. 
Spør hva han tenker og mener.

Anonymkode: ca8dc...7a7

[AnonymBruker]

Å gråte hver eneste gang dere har sex i de siste fem år er jo ikke et godt utgangspunkt. Det virker som du synes han er litt enkel og det er jo heller ikke et bra tegn. Du tror gresset er grønnere på andre siden? Tja, kan det være du står i fare for å bli skuffet pga urealistiske forventninger til hva et forhold skal innebære? Kanskje du passer bedre som singel? Så kan mannen finne seg en enkel treningsdame og alle får det bedre?

Anonymkode: f1c5f...141

[AnonymBruker]

Selv om han er en bra fyr, snill og omsorgsfull, en god far osv, betyr det ikke at det er riktig å være i et forhold med ham. Dessverre. Kroppen din gir deg tydelige signaler på at det er galt. 
 

Det er fælt, og samvittigheten din gnager. Men du må tenke på deg selv.

 

Anonymkode: 60d25...f8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Selv om han er en bra fyr, snill og omsorgsfull, en god far osv, betyr det ikke at det er riktig å være i et forhold med ham. Dessverre. Kroppen din gir deg tydelige signaler på at det er galt. 
 

Det er fælt, og samvittigheten din gnager. Men du må tenke på deg selv.

 

Anonymkode: 60d25...f8a

..ja, og om dette er en mann med noenlunde respekt for seg selv, så hadde han nok ikke vært sammen med deg om han kjente til ditt avsky 

Anonymkode: ca8dc...7a7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Å gråte hver eneste gang dere har sex i de siste fem år er jo ikke et godt utgangspunkt. Det virker som du synes han er litt enkel og det er jo heller ikke et bra tegn. Du tror gresset er grønnere på andre siden? Tja, kan det være du står i fare for å bli skuffet pga urealistiske forventninger til hva et forhold skal innebære? Kanskje du passer bedre som singel? Så kan mannen finne seg en enkel treningsdame og alle får det bedre?

Anonymkode: f1c5f...141

Er det urealistisk å tenne på partner? 

Anonymkode: bee24...5d3