Stresset under prøving - angrepille måneden før vi ble gravide. Noen som har opplevd lignende?

[AnonymBruker]

For å starte med å ha det sagt: jeg er gravid i uke 17 nå og alt ser fint ut, og vi har aldri vært i tvil om graviditeten. Aldri vært noe usikkerhet eller spenninger rundt den. Vi ser frem til og gleder oss til jenta vår kommer.

Men under prøvingen, ble vi begge veldig stresset. Det var ingen av oss som tvilte på det faktum at vi ville bli foreldre, ei heller at vi ville dette sammen. Men hele prøveprosessen stresset begge noe voldsomt. Vi landet på at nå starter vi prøvingen, og begge opplevde det som noe fint vi gjorde sammen, men så ble begge så stresset at vi endte med å ta en angrepille. Og jeg ble ikke gravid den måneden. 

Den angrepillen føltes så utrolig feil uken etter. Jeg kunne blitt gravid, men ble det ikke grunnet angrepillen. Jeg visste at det ikke var en faktisk abort, men det føltes litt slik likevel. Et slags avvist mulig barn… 

Neste måned prøvde vi igjen, nå mindre stresset av situasjonen, og jeg ble gravid med en gang. Det er fantastisk, men jeg tenker stadig tanker som «Hvilket barn ville vi fått om det ble februar og ikke mars? Hadde det blitt en gutt? Har vi avvist det barnet?» Igjen, det føles som en mini-abort følelsesmessig. Mannen har ikke slike tanker. Jeg tenker heldigvis bare på dette innimellom, tenker mest på lille jenta som vokser i meg. 

Noen andre som har opplevd lignende? Vet jo at dette må være naturlige følelser som kommer fra et naturlig sted, jeg er ikke noen alien. Men jeg føler meg litt alene i det. Hadde vært så godt å snakke med noen som forstår hva jeg føler eller kan relatere. 

 

Anonymkode: 147f8...324

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

For å starte med å ha det sagt: jeg er gravid i uke 17 nå og alt ser fint ut, og vi har aldri vært i tvil om graviditeten. Aldri vært noe usikkerhet eller spenninger rundt den. Vi ser frem til og gleder oss til jenta vår kommer.

Men under prøvingen, ble vi begge veldig stresset. Det var ingen av oss som tvilte på det faktum at vi ville bli foreldre, ei heller at vi ville dette sammen. Men hele prøveprosessen stresset begge noe voldsomt. Vi landet på at nå starter vi prøvingen, og begge opplevde det som noe fint vi gjorde sammen, men så ble begge så stresset at vi endte med å ta en angrepille. Og jeg ble ikke gravid den måneden. 

Den angrepillen føltes så utrolig feil uken etter. Jeg kunne blitt gravid, men ble det ikke grunnet angrepillen. Jeg visste at det ikke var en faktisk abort, men det føltes litt slik likevel. Et slags avvist mulig barn… 

Neste måned prøvde vi igjen, nå mindre stresset av situasjonen, og jeg ble gravid med en gang. Det er fantastisk, men jeg tenker stadig tanker som «Hvilket barn ville vi fått om det ble februar og ikke mars? Hadde det blitt en gutt? Har vi avvist det barnet?» Igjen, det føles som en mini-abort følelsesmessig. Mannen har ikke slike tanker. Jeg tenker heldigvis bare på dette innimellom, tenker mest på lille jenta som vokser i meg. 

Noen andre som har opplevd lignende? Vet jo at dette må være naturlige følelser som kommer fra et naturlig sted, jeg er ikke noen alien. Men jeg føler meg litt alene i det. Hadde vært så godt å snakke med noen som forstår hva jeg føler eller kan relatere. 

 

Anonymkode: 147f8...324

Blit jo feil å tenkte sånn.. angre piller gjør jo at du utsetter eggløsning...altså ikke noe som gjør at du ",tar abort" 

Blit jo litt som å ha sex en mnd og bruke kondom og tenkte at dette kunne vært barn..

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (Akkurat nå):

Blit jo feil å tenkte sånn.. angre piller gjør jo at du utsetter eggløsning...altså ikke noe som gjør at du ",tar abort" 

Blit jo litt som å ha sex en mnd og bruke kondom og tenkte at dette kunne vært barn..

Jeg vet det, men forskjellen er at man tar angrepillen etterpå. Jeg vet at det ikke er en faktisk abort. Men tankene og følelsene er der likevel. 
 

Anonymkode: 147f8...324

[AnonymBruker]

Jeg syns du skal søke hjelp hvis du har slike tanker, for det er ikke normalt. Vet ikke om du er slik til vanlig eller om det er hormonene som gjør det, men du er veldig i risikosonen for å utvikle en fødselsdepresjon når du har slike tanker om en angrepille. 

Anonymkode: 3f20c...5d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg syns du skal søke hjelp hvis du har slike tanker, for det er ikke normalt. Vet ikke om du er slik til vanlig eller om det er hormonene som gjør det, men du er veldig i risikosonen for å utvikle en fødselsdepresjon når du har slike tanker om en angrepille. 

Anonymkode: 3f20c...5d7

Takk for svar. Jeg går i terapi. Tenkte å ta det opp der. Men det hadde uansett vært fint å høre fra andre som kan ha opplevd lignende. 

Anonymkode: 147f8...324

[AnonymBruker]

Denne må virkelig skrives anonym, og here it comes: Jeg trodde jeg var gravid, mellom barn to og tre tror jeg, mensen bare forsvant. Istedet for å ta graviditetstest så ventet jeg, og bare koste meg med min lille hemmelighet noen uker... før mensen plutselig kom! Det høres dumt ut, men jeg fikk faktisk en liten sorgreaksjon på tross av at jeg ikke hadde bært på noe i det hele tatt. Så at du føler dette skjønner jeg, syns ikke det er rart å tenke på om/hvis/kanskje. Jeg får ikke inntrykk av at det holder deg våken om natta, og etterhvert som magen vokser så får du det nok enda mer på avstand. Lykke til ❤️❤️

Anonymkode: 77b16...c2e

[AnonymBruker]

Aller mest sannsynlig avbrøt dere egentlig ingenting den gangen. Og om så skulle være, hadde du ikke gått med den lille du har i magen nå. Jeg forstår at tankene kan ta overhånd når de først har satt seg, men nå er det reneste reelle og faktiske det lille barnet dere venter. Håper du kan klare å kutte ut de dumme tankene (gjerne preget av hormoner), og fokusere på det dere har i vente. Lykke til, og gratulerer! ♥️

Anonymkode: 14187...b8e

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen ❤️ jeg tok en angrepille som 16 åring og i dag som 27 åring med to barn tenker jeg fortsatt på om jeg hadde endt opp gravid hvis jeg ikke tok den angrepillen, og hvem det barnet kunne vært. 

Anonymkode: 86af5...1e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Denne må virkelig skrives anonym, og here it comes: Jeg trodde jeg var gravid, mellom barn to og tre tror jeg, mensen bare forsvant. Istedet for å ta graviditetstest så ventet jeg, og bare koste meg med min lille hemmelighet noen uker... før mensen plutselig kom! Det høres dumt ut, men jeg fikk faktisk en liten sorgreaksjon på tross av at jeg ikke hadde bært på noe i det hele tatt. Så at du føler dette skjønner jeg, syns ikke det er rart å tenke på om/hvis/kanskje. Jeg får ikke inntrykk av at det holder deg våken om natta, og etterhvert som magen vokser så får du det nok enda mer på avstand. Lykke til ❤️❤️

Anonymkode: 77b16...c2e

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Aller mest sannsynlig avbrøt dere egentlig ingenting den gangen. Og om så skulle være, hadde du ikke gått med den lille du har i magen nå. Jeg forstår at tankene kan ta overhånd når de først har satt seg, men nå er det reneste reelle og faktiske det lille barnet dere venter. Håper du kan klare å kutte ut de dumme tankene (gjerne preget av hormoner), og fokusere på det dere har i vente. Lykke til, og gratulerer! ♥️

Anonymkode: 14187...b8e

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kjenner meg igjen ❤️ jeg tok en angrepille som 16 åring og i dag som 27 åring med to barn tenker jeg fortsatt på om jeg hadde endt opp gravid hvis jeg ikke tok den angrepillen, og hvem det barnet kunne vært. 

Anonymkode: 86af5...1e3

TS her. Tusen takk for så fine svar❤️❤️ Det var nettopp svar som dette jeg trengte, å høre at jeg ikke var alene om å ha slike tanker. Jeg har også tatt angrepille tidligere i livet og tenker ikke slik om det, fordi det viste seg å være med absolutt helt feile personer, og jeg hadde gått glipp av mye hvis jeg hadde blitt gravid med dem. Jeg tror denne lille sorgen handler mest om at jeg egentlig ikke ville ta den angrepillen, men stresset tok overhånd og så ble det et feil valg. Og det føles bare feil at jeg skulle kontrollere det såpass mye at det eventuelle barnet som kunne blitt da var ikke så velkomment, mens nurket som ble unnfanget måneden etter var velkomment. Det er ikke en kontroll jeg liker å ha hatt.

Takk igjen❤️ 

 

Anonymkode: 147f8...324

[AnonymBruker]

Det er vel ganske eksistensielle tanker - om hva som kunne vært. Tankene er ikke farlige, og det er ikke noe farlig å sørge heller over det som ikke ble. Du er ikke unormal. 
 

Når jeg blir revet med av slike «hva hvis»-tanker, så synes jeg det er fint å tenke på at hele livet består av små og store valg hele tiden, og at valgene vi gjør har vi gjort av en god grunn i øyeblikket. Man kan alltid se tilbake på valg man har gjort, og evaluere om det var et godt eller dårlig valg, men man velger alltid det man tenker er best der og da, ut ifra den informasjonen man sitter på i øyeblikket. 
 

Så svaret er kanskje aksept og selvomsorg for valg man har tatt (være snill mot seg selv) - så kan «hva hvis» heller være noe man kan besøke i tankene med litt undring av og til. Og så må man huske at for hvert valg man tar, så utelukkes eller åpnes noe annet. Om man snur litt på det så var det jo veldig fint at dere tok angrepillen når dere gjorde, slik at dere ble gravid med akkurat det barnet dere ble gravid med. 
 

Og blir tankene for tyngende, så snakk med noen om det ja, noen ganger kan opplevelser eller tanker sette seg litt fast 🙂

Anonymkode: 630c5...958

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er vel ganske eksistensielle tanker - om hva som kunne vært. Tankene er ikke farlige, og det er ikke noe farlig å sørge heller over det som ikke ble. Du er ikke unormal. 
 

Når jeg blir revet med av slike «hva hvis»-tanker, så synes jeg det er fint å tenke på at hele livet består av små og store valg hele tiden, og at valgene vi gjør har vi gjort av en god grunn i øyeblikket. Man kan alltid se tilbake på valg man har gjort, og evaluere om det var et godt eller dårlig valg, men man velger alltid det man tenker er best der og da, ut ifra den informasjonen man sitter på i øyeblikket. 
 

Så svaret er kanskje aksept og selvomsorg for valg man har tatt (være snill mot seg selv) - så kan «hva hvis» heller være noe man kan besøke i tankene med litt undring av og til. Og så må man huske at for hvert valg man tar, så utelukkes eller åpnes noe annet. Om man snur litt på det så var det jo veldig fint at dere tok angrepillen når dere gjorde, slik at dere ble gravid med akkurat det barnet dere ble gravid med. 
 

Og blir tankene for tyngende, så snakk med noen om det ja, noen ganger kan opplevelser eller tanker sette seg litt fast 🙂

Anonymkode: 630c5...958

Tusen takk for dette svaret, og for at du bekrefter meg i at dette er normale tanker❤️

Jeg tror du har helt rett - være snill mot seg selv i at man har tatt de valgene man har tatt for en grunn, det føltes riktig der og da, og så har man erfart at det var feil og håndterte det annerledes neste gang. Og så ble en jente skapt, som jeg helt sikkert vil synes er det mest perfekte barnet i hele verden. Det hjelper virkelig å tenke slik! 

Dette var virkelig til hjelp. Tar med både disse perspektivene, og tankene jeg har hatt, i terapien. Det hjelper så mye å reflektere sammen med noen om det❤️

TS

Anonymkode: 147f8...324

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Kjenner meg igjen ❤️ jeg tok en angrepille som 16 åring og i dag som 27 åring med to barn tenker jeg fortsatt på om jeg hadde endt opp gravid hvis jeg ikke tok den angrepillen, og hvem det barnet kunne vært. 

Anonymkode: 86af5...1e3

Men om du ikke hadde tatt angrepille så betyr jo ikke det at du hadde blitt gravid.  Så du kan ikke tenkte sånn. Tenk på de som prøver hver mnd i flere år ..man kan jo ikke tenkte på... tenk om egget hadde blitt befruktet..hvem barn ville vi fått da hvem mnd

[AnonymBruker]

Jeg mistet i SA i uke 6+8(naturlig gravid), og jeg har tenkt mye på hvem det barnet kunne vært. Ble gravid vha ivf 2.5 år senere, og det var siste mulige forsøk i det offentlige , så vi var veldig glade. Men tenkter fortsatt på det barnet som kunne fylt 16 år i år.....hvilket kjønn, hvilken personligjet, hvilket utseende, -men det overskygger ikke mine følelser for den flotte flotte tenåringen jeg har hjemme. Lurer på om dette er normalt? 

Anonymkode: eacd3...f62

[AnonymBruker]

Jeg prøver å tenke motsatt på slike ting. Som at det var meningen å få akkurat det barnet du bærer på nå. Selv tatt angrepille og abort. Det har vært veldig tøft men likevel har det gitt meg det barnet jeg nå er gravid med. Dette barnet hadde ikke kommet da. Selv om man hadde elsket alle barna like mye så er det en destruktiv tankegang. Ingenting å få gjort noe med nå. Hadde det vært mening at du skulle bli gravid tidligere så hadde du blitt det. Flere som har blitt gravide på tross av angrepille så prøv heller å tenk på det i ett annet perspektiv❤️  

Anonymkode: 7a588...de1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg mistet i SA i uke 6+8(naturlig gravid), og jeg har tenkt mye på hvem det barnet kunne vært. Ble gravid vha ivf 2.5 år senere, og det var siste mulige forsøk i det offentlige , så vi var veldig glade. Men tenkter fortsatt på det barnet som kunne fylt 16 år i år.....hvilket kjønn, hvilken personligjet, hvilket utseende, -men det overskygger ikke mine følelser for den flotte flotte tenåringen jeg har hjemme. Lurer på om dette er normalt? 

Anonymkode: eacd3...f62

Jeg tror dette er helt vanlig, har hørt ofte om at de som har tatt abort har følt og tenkt akkurat som deg. Men det som hjalp meg i 1. trimester når jeg var mer redd for SA/MA, var at hvis det ble en abort sånn av seg selv, så var det mest sannsynlig ikke levedyktig uansett, for kroppen kvitter seg ofte med foster med kromosomfeil. Så det kan kanskje hjelpe å tenke sånn på det?❤️ 

Anonymkode: 147f8...324

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg prøver å tenke motsatt på slike ting. Som at det var meningen å få akkurat det barnet du bærer på nå. Selv tatt angrepille og abort. Det har vært veldig tøft men likevel har det gitt meg det barnet jeg nå er gravid med. Dette barnet hadde ikke kommet da. Selv om man hadde elsket alle barna like mye så er det en destruktiv tankegang. Ingenting å få gjort noe med nå. Hadde det vært mening at du skulle bli gravid tidligere så hadde du blitt det. Flere som har blitt gravide på tross av angrepille så prøv heller å tenk på det i ett annet perspektiv❤️  

Anonymkode: 7a588...de1

Takk for svar, og at du deler din opplevelse❤️ Jeg tror du har veldig rett i det du skriver, at det er en destruktiv tankegang, og at det var meningen at det skulle bli slik. 

Følte du også at det var tøft i ettertid å ha tatt angrepille? Eller var det aborten som var tøff? Forstår godt at det må være veldig vondt, både mentalt og fysisk, å ta en abort❤️‍🩹

 

Anonymkode: 147f8...324

[Christina82]

Ryddet for avsporinger. 

Christina82, mod