Var uenige om abort - nå forakter hun meg nærmest.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun sa faktisk at hun aldri ville se på deg på samme måte igjen. Det hadde skremt livskiten av meg. Jeg hadde tenkt at nå ødelegger jeg forholdet for alltid så hva kan jeg gjøre for å fikse opp i det eller få det til å ikke skje. Du bare kjørte på og trodde det ville gå over. Du har ikke tatt henne mye på alvor. Hva er vitsen med å snakke til deg hvis ikke du lytter?

Og ikke for å være slem, men hva er vitsen med en mann om ikke han stiller opp? Hvis ikke min mann stiller opp så vil jeg ikke ha han. Forstår du? Vi vil jo ikke ha en partner som ikke er der for oss til både hverdags og ihvertfall våre mørkeste stunder. Det er svik.

Anonymkode: 28b90...4d9

Dette. Du respekterer henne jo ikke som menneske. Du tenker at herregud la nå kjærringa storme litt så glemmer hun det helt sikkert for alltid! Vet du hva, sånn funker det ikke. Hver eneste gang dere oppfører dere som egoister, så mister vi stadig mer omsorg og respekt for dere. 

Anonymkode: f0e71...f73

[AnonymBruker]

Du lot henne stå alene med DERES barn. Du satte henne i en umulig situasjon der du ikke viste henne NOE forståelse eller støtte i en ekstremt sårbar situasjon.

Jeg spontan aborterte. Jeg visste ikke at jeg var gravid før jeg fikk blødninger, for å så få vite at jeg var gravid, men med fare for å miste. Så mistet jeg.

Sorten jeg satt igjen med etterpå kunne jeg ikke forutsett. Jeg følte meg hul, tom og ensom. Jeg klarte ikke å se på babyer eller andre gravide for smerten var så intens. 

Jeg lurte på hvem babyen min ville blitt. Drømte om h*n. Det var en dyp sorg jeg ikke visste var mulig å kjenne på.

Og jeg var ikke særlig interessert i å bli mor en gang. Jeg har aldri hatt et stort behov for å bli mamma.

Alltid vært mellow og mer, om det skjer så skjer det. Men å miste når jeg først ble gravid....

 

Kan ikke forestille meg noe verre enn å kjenne, se og høre liv inni meg og at personen som liksom skal være min bestevenn, partner, kjæreste og elsker er kald, virker likegyldig og sier rett ut: Det er ekteskapet vårt eller drepe et ufødt liv.

Det er et enormt svik.

Ja, her forstår det er mye. Jeg forstår at du ikke ønsker flere barn. 

Men du kunne vært mer støttende. Og om du virkelig elsker henne så hadde du sagt at uansett hva hun velger vil du være der for henne, men at du ikke ønsker flere barn.

Du sier du har sterilisert deg nå. Men om du følte SÅ sterkt for at du ABSOLUTT ikke ønsket flere barn hadde du tatt den praten etter tredjemann og sterilisert deg da.

Mest sannsynlig har du allerede mistet konen din. Du satt henne i en sårbar og umulig situasjon. Du ga henne et ultimatum i en situasjon der hun var forvirret og emosjonell. Meg eller babyen.

Og nå ser du resultatet. 

3 mnd er INGENTING! Hun er fremdeles i sorg og har tydeligvis PSTD med mareritt over en avgjørelse hun følte seg presset til å gjøre.

Spørsmålet nå er. Hva vil du gjøre med det?

Mitt råd om du ønsker å beholde henne er par terapi. Heftig par terapi.

For hun er sint og bitter på deg nå. Med god grunn.

Ærlig talt er jeg usikker på om hun noensinne vil klare å tilgi deg og om hun elsker deg lenger.

 

Anonymkode: 3f2ed...25c

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (7 timer siden):

Jeg er nok alene om dette..men han nå jo ha lov til å ha tanken at et barn til kanskje ikke var bra økonomisk etc..

Hadde en kvinne tenkte dette hadde ingen reagert.

Ja det var kanskje en litt feil kommunikasjon mellom dem...men hun tok abort... ikke han...

Ja hun sier at om hun ville beholde så kanskje hun blitt alene...men mannen hennes sier jo ikke at han hadde gått fra henne om hun fikk dette barnet ..bare at han var usikker.

Føler litt at begge er litt feil her

Jeg ble gravid da jeg var 17 og kjæresten min var 18 år. Han støttet meg heeeele veien. Vi tok de vanskelige samtalene. Vi ønsket oss begge barn (på et senere tidpunkt), men hadde han sagt at han hadde lyst på ville det blitt barn. Men han var shitt scared! Skikkelig redd for å bli pappa så ung, uten inntekt, som vgs elev. Allikevel tok han samtalene med meg, hørte på meg, trøstet meg, minnet meg pp hva som var mest fornuftig for alle parter (også barnet). Han var med på sykehuset, presset aldri, bare støttet. Det ble gjort i narkose og han ventet utenfor hele tiden. Fikk ugyldig fravær. Han hadde lite penger, men møtte meg med noe mat jeg likte, yndlingssjokolade og en bamse. I tiden etterpå trøstet han og hadde et eierskap i hele prosessen. Han viste meg at han tok ansvar, at dette skjedde oss, men at det var min kropp og jeg som måtte ta det tøffeste taket. En ung mann på 18 år greide dette. En voksen mann med 3 barn og mer livserfaring burde vel klare en litt mer empatisk fremgangsmåte.

Anonymkode: a7a89...05c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette må jo være tull?

Anonymkode: 5f91d...84d

💯

Anonymkode: 6c64b...0e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Vær klar over at disse tre månedene som har gått siden aborten, kan bety at hun enda teller på svangerskapet som kunne ha vært. 

Anonymkode: b4dff...97b

Det gjorde jeg, selv med full støtte og kjærlighet fra kjæresten min. Jeg angrer ikke som sådan da jeg ser at det var til det beste på alle måter, men teller fremdeles og det er en sorg og tristhet. Det er noen som mangler over 20 år etterpå❤️

Anonymkode: a7a89...05c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Nei, men jeg frykter at det ville ha blitt brudd dersom hun hadde beholdt. Jeg tror ikke forholdet vårt hadde taklet en babyperiode til, og jeg har ikke nok overskudd til flere barn enn 3.  Jeg innser at dette var noe jeg sikkert skulle ha sagt til henne, at jeg ikke gikk dersom hun beholdt. Men, jeg var som sagt, redd for at dette ville føre til at hun beholdt. Derfor sa jeg det ikke. 

ts

Anonymkode: d99fa...c3a

Da er det bare å gratulere deg, for mest trolig har du selv - med dine egne valg, dine egne ord og dine egne handlinger, og dine egne manglende handlinger - nettopp skapt det du fryktet. 

Du har vist henne at du ikke er til å stole på, at du manipulerer henne, at du ikke har noen respekt for henne. Du har jo ikke en gang normal, anstendig medmenneskelig omsorg for din kone!

Og igjen gjør du det samme som jeg påpekte tidligere i tråden. Ditt fokus er jeg, jeg, jeg, jeg jeg. Du sa ikke fordi ditt fokus var på deg selv, deg selv, deg selv, deg selv, deg selv. 

Og måten du har forsøkt å redde forholdet etter aborten har vært å distansere deg fra henne, ikke vise henne omtanke, ikke støtte henne emosjonelt, fortsatt å vise at du ikke respekterer henne (ikke en gang et nei til å male huset utvendig samme dag hun har forberedt ditt (!) 30-årslag, eller verre, hennes eget), ikke har omtanke for henne. 

Og som om det ikke var nok, så sutrer du nå om at DU ikke får sex, bare tre måneder etter at du presset henne til å ta en abort - ditt og hennes barn!.

 

Nøyaktig HVA mener du, Ts, gjør deg som en god partner og mann i denne situasjonen? Hvofor mener du at hun skal beholde deg, deg, deg?

 

Uansett hvilken vei dette går, så må du sørge for at dere kommer dere i parterapi. Og om forholdet ikke kan repareres, så er det viktigste du da gjør å begynne å oppføre deg som et anstendig menneske, samarbeide godt om samvær om barna, og behandle din da eks med respekt og omtanke. Om du mot formodning får en ny sjanse til å redde forholdet og familien, da bør du bruke resten av livet til å vise henne omtanke og respekt, vise at du er til å stole på, at du tar ansvar for forholdet, for familien. Og - i tillegg til parterapi som dere må gå i sammen, så bør du gå i terapi alene, for du må finne ut hvor det gikk så galt, at du mener at du og ditt trumfer alt og alle, selv din egen familie. 

Og jeg lurer igjen - hvorfor i all verden kunne du ikke ha malt den j*vla veggen på huset selv i dag, når du visste at hun var opptatt??

Anonymkode: 14a9c...e00

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Du prøvde å mansplaine for henne. Egentlig burde du malt det selv. 

Men jeg tror kanskje hun kan bli takknemlig for aborten senere, men dere MÅ snakke sammen. Mye. Gjerne med terapeut. For det er nok ikke det at du ikke ville beholde som er problemet her, men at du ikke var der for henne. 

Eksen min presset meg på en positiv måte til å gjennomføre en abort og jeg var jo enig selv om jeg egentlig ikke følte jeg klarte det. Men viktigst av alt var at han var der. Det var ikke en rolle i bruddet i det hele tatt.

Dette må snakkes sønder og sammen. Og ikke overlat handyman-arbeid til henne når hun står alene om å fikse til 30-års lag. 

Anonymkode: 0c176...ac3

[BobbySocks]

Du lot henne tro du ville forlate henne om hun ikke tok abort, du støttet henne hverken fysisk eller psykisk, du ga ingen omsorg når hun var dårlig. 
 

Men du vil at hun skal gi deg kjærlighet? Dette må du forklare. 

[AnonymBruker]

Ut i fra det du forteller, hadde dette vært meg, hadde vårt forhold vært over. Jeg kunne nok aldri ha sett på deg på samme måte igjen. Jeg hadde antagelig ikke klart å tilgi meg selv, for ikke å stå bedre opp for meg selv. Hun er i en prosess, skal du i det hele tatt ha sjansen på å redde noe som helst, må du ta kontakt med familievernkontoret og være villig til å gå i terapi. Du må se din rolle i dette og dere må sammen se om det er mulig å finne en vei videre. Du sviktet, når hun var på sitt mest sårbare. Det tar langt lenger enn tre måneder å komme over noe sånt. 

Anonymkode: 8eb6c...768

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (7 timer siden):

Nei...det står at han ikke ville ha ..det er ikke å presse henne..hun kunne beholde. 

Blessed be..... 🤢

Anonymkode: 3ba65...53d

[AnonymBruker]

🧌

Anonymkode: cb6bc...ed3

[Kygos]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det var du som skrev innlegg tidligere ikkesant? Vi var flere som advarte deg at dette kom til å skje hvis du ikke tenkte deg bedre om. Dette har du bedt om selv og jo du har drept babyen. 

Vær glad for at dere fortsatt har et salgs forhold og klarer samarbeide om barna. Hadde jeg vært henne ville jeg ikke vært så grei med deg. Beklager, ingen sympati herifra. 

Anonymkode: 4878c...ab9

"Har drept babyen"? Må må du ta deg sammen og roe deg kraftig ned. Det rasjonelle i denne situasjonen var å ikke få et barn til. De var enige om dette premisset, men når ting skjer, så går det an å forstå at kona ble forelsket i tanken på my baby. Sannsynligvis, så hadde hun innsett at det er nok med de andre tre på sikt. Så resultatet er helt innafor, men det var en dårlig strategi å ikke adressere det inngående og snakke gjennom situasjonen. 

Det du skriver her er jo helt psyko. 

[AnonymBruker]

Deres prevensjon failet (like mye ditt ansvar), og hun stod alene i det, du var ikke tilstede, du viste null omsorg når hun var dårlig, du viste med hele deg at hun uansett ikke hadde en partner, og dermed tvang du henne til å drepe barnet deres. Også forventer du at hun skal synes det er helt greit nå og gi deg sex? Ble du født under en stein? Håper hun finner seg noen bedre når hun dumper deg.

Anonymkode: dfb74...f1a

[Kygos]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Du prøvde å mansplaine for henne. Egentlig burde du malt det selv. 

Skal huske denne, for det er jo ingen kvinner som føler at de må forklare sine menn hvordan diverse oppgaver i hjemmet skal utføres...

[AnonymBruker]

Helt ærlig synes jeg TS får ufortjent mye tyn her. Jeg forstår hans side av saken, og han virker som han klarer å tenke rasjonelt. Hvis man ikke tror man kan ta vare på et barn, er det bedre å ta abort enn å la barnet lide videre. Dere skal tross alt oppfostre barnet sammen, og må være enige om hvor det eventuelt skjærer. Hvis hun er uenig, og ønsket et til, får dere snakke om det. Jeg skjønner hun er lei seg, men dette må dere faktisk kunne snakke bedre om. Hvis ikke dere finner en løsning, så er det kanskje ikke en fremtid mellom dere. Ingens feil, men sånn blir det dessverre av og til. 

Fysj, så fæle folk her inne er.

Anonymkode: eb7d7...9ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Helt ærlig synes jeg TS får ufortjent mye tyn her. Jeg forstår hans side av saken, og han virker som han klarer å tenke rasjonelt. Hvis man ikke tror man kan ta vare på et barn, er det bedre å ta abort enn å la barnet lide videre. Dere skal tross alt oppfostre barnet sammen, og må være enige om hvor det eventuelt skjærer. Hvis hun er uenig, og ønsket et til, får dere snakke om det. Jeg skjønner hun er lei seg, men dette må dere faktisk kunne snakke bedre om. Hvis ikke dere finner en løsning, så er det kanskje ikke en fremtid mellom dere. Ingens feil, men sånn blir det dessverre av og til. 

Fysj, så fæle folk her inne er.

Anonymkode: eb7d7...9ac

Jeg tror de færreste mener det var riktig å få fire barn. Ts skriver heller ikke at at mor hadde bestemt seg mot abort, men at han var redd for at det ikke skulle bli abortert. 
 

kritikken ts får er ikke at han ikke ønsket fire barn, men at han var i en prosess sammen med partner, ikke laget rom for at de kunne komme til en felles forståelse, men neglisjerte henne i en veldig vond prosess med hensikt for å fremprovosere utfallet han selv ønsket. Etter det vonde hun måtte gå gjennom alene forventer han at det skal gå over av seg selv, og er fremdeles ikke villig til å møte henne og støtte henne, ta ansvar for hvordan han var en dårlig partner eller anerkjenne hennes opplevelse. 
 

det rasjonelle kan godt være å bare ha tre barn, men det endrer ikke hvordan veien dit ble, eller hvordan det er i dag. 

Anonymkode: f2936...123

[AnonymBruker]

Trist hele greia. Hun kommer nok aldri til å se på deg på samme måte og hun kommer nok aldri over at hun måtte ta vekk noe som hun ønsket. Et liv. Hun føler nok også på anger og skyldighed og dette pga at hun måtte stå alene i det. Man kan jo begynne å filosofere litt over hva det er som gjør en mann til en mann. Og hvor godt menneske man er. Du er nok ikke den.

Anonymkode: 16562...0c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ble gravid da jeg var 17 og kjæresten min var 18 år. Han støttet meg heeeele veien. Vi tok de vanskelige samtalene. Vi ønsket oss begge barn (på et senere tidpunkt), men hadde han sagt at han hadde lyst på ville det blitt barn. Men han var shitt scared! Skikkelig redd for å bli pappa så ung, uten inntekt, som vgs elev. Allikevel tok han samtalene med meg, hørte på meg, trøstet meg, minnet meg pp hva som var mest fornuftig for alle parter (også barnet). Han var med på sykehuset, presset aldri, bare støttet. Det ble gjort i narkose og han ventet utenfor hele tiden. Fikk ugyldig fravær. Han hadde lite penger, men møtte meg med noe mat jeg likte, yndlingssjokolade og en bamse. I tiden etterpå trøstet han og hadde et eierskap i hele prosessen. Han viste meg at han tok ansvar, at dette skjedde oss, men at det var min kropp og jeg som måtte ta det tøffeste taket. En ung mann på 18 år greide dette. En voksen mann med 3 barn og mer livserfaring burde vel klare en litt mer empatisk fremgangsmåte.

Anonymkode: a7a89...05c

🙌🙌🙌🙌

Anonymkode: 4878c...ab9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Helt ærlig synes jeg TS får ufortjent mye tyn her. Jeg forstår hans side av saken, og han virker som han klarer å tenke rasjonelt. Hvis man ikke tror man kan ta vare på et barn, er det bedre å ta abort enn å la barnet lide videre. Dere skal tross alt oppfostre barnet sammen, og må være enige om hvor det eventuelt skjærer. Hvis hun er uenig, og ønsket et til, får dere snakke om det. Jeg skjønner hun er lei seg, men dette må dere faktisk kunne snakke bedre om. Hvis ikke dere finner en løsning, så er det kanskje ikke en fremtid mellom dere. Ingens feil, men sånn blir det dessverre av og til. 

Fysj, så fæle folk her inne er.

Anonymkode: eb7d7...9ac

Ingens feil? 😂 Hva med at ts hadde tatt kona sine ord på alvor? Hun ga klar beskjed hva som kom til å skje med hennes følelser. Seriøst. 

Anonymkode: 4878c...ab9

[AnonymBruker]

Dette er galskap. Forlat dette hysteriske kvinnemennesket. 

Anonymkode: ddfa2...36e