Var uenige om abort - nå forakter hun meg nærmest.

[AnonymBruker]

Jeg synes helt ærlig det er omsorg i å si nei også! 

Jeg er en kvinne, med 3 barn selv. Men mener faren har rett til å si en ikke ønsker flere barn. Det er viktig å kjenne på, når nok er nok. I forhold til oppfølging av barna, tid til forholdet, jobb, økonomi. Tenker at konen din hadde innerst inne lyst å beholde men at dine ønsker var å ta abort at hun lyttet mer til deg en til seg selv. Det er også noe hun må stå for. Som hun også sliter med pga sin egen usikkerhet. At hun var usikker men likevel gjennomførte en abort er nok en følelse hun strever med å håndtere. Men helt ærlig så var det et valg hun tok. Og må erkjenne og håndtere. Hun sier hun ønsket ikke bli alene med 4 barn. Nei da var jo dette valget riktig i forhold til det. Tenk og å få et barn da du ikke ønsket å få? En av dere ville strevd masse likevel. 

Dette er jo uten tvil IKKE det samme men likevel er budskapet det samme. Om et barn blir fortalt av en venn at han må stjele den sykkelen. Å barnet blir tatt. Er det den som tok valget om å gjøre det som må stå for sine handlinger. En kan ikke skylle på : han sa jeg skulle. Ja jeg vet det ikke er det samme men bare for å vise at en må stå for sine valg. Alle valg har en konsekvens. 

Synes dere burde ta en lang samtale. Spør henne rett ut om hun i det hele tatt ønsker å fortsette forholdet. Og kanskkw dere må snakke med profesjonelle som kan hjelpe dere å håndtere dette. Om hun i det hele tatt ikke ønsket å ta en abort men gjorde det likevel forstår jeg kjempe godt hun strever med seg selv nå. 

Synes fortsatt du må være følsom og emosjonelt tilgjengelig for henne, 3 mnd er ikke så lenge siden. Men samtidig sette grenser for hva du selv finner deg i. 

Anonymkode: f9cdc...c61

[L0co]

Jeg hadde ikke tilgitt deg. At du tror hun ønsker nærhet og sex  med det første sier jo bare helt utrolig mye om deg som person. Du ga henne ingen støtte når hu trengte deg mest men du er bekymra for nærhet og sex? Synes du skal søke hjelp. For meg virker du som en egoist. Når man hører hjerte slår blir det veldig ekte og du «trua» henne til å ta livet av det lille barnet.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du fikk et hjerte av meg, fordi jeg tror deg når du sier at du var redd. Jeg tror nok bare at hun var like redd, og dessuten mer sårbar enn deg. Å være mann - er å stille opp under kriser. Det sier du at du angrer på.

Jeg tror nok du er glad i kona di..og ungene dine, men det er nok vanskelig å stole på deg. Hva skjer neste krise? Lar du henne i stikken igjen for å redde deg selv? 

Det virker ikke som kona vil gå, men hun er lei seg, i sorg, føler seg sviktet. Jeg vet ikke hvordan du skal fikse det...men ikke mas da! Kanskje du skal ta henne med på stranda, lage en krans med lys i, og ta en symbolsk avskjed på barnet. Det høres sikkert litt rart ut...men det hjalp meg. Og mannen min indirekte fordi han tok sorgen min på ekte..eller lot som. Uansett- han var der..

Anonymkode: a613c...6b1

Dette synes jeg var et fint og konstruktivt svar til TS. Jeg tror en slags markering av tapet kan være fint for både ts og konen og kanskje også bringe dem mer sammen igjen.

Anonymkode: fec6c...6e9

[AnonymBruker]

jeg har ikke lest alle svarene, og jeg svarer ut fra HI.. TS har ikke sviktet sin kone men han har sviktet i kommunikasjonen, dog er det ikke riktig av konemor å nå legge ALT ansvar for hennes egne valg over på TS, da burde hun i så fall være tydelig på at de som par er ferdig fordi hun føler sånn og slik og eie dette valget hun har tatt. 

Mitt råd TS er brutalt, snakk med henne - si at du innser at du kommuniserte dårlig, at du ikke var støttende slik hun hadde behov for siden du IKKE ønsket flere barn men at valget om abort var hennes og ikke på noen måte ditt valg og at om dere sammen ikke finner en vei videre er det ikke liv laga for fremtiden. Greit hun trenger tid, en ha en mening om hvor lang tid du syns er OK og så får dere forhandle rett og slett på veien videre som par. 

Anonymkode: e2da1...096

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg synes helt ærlig det er omsorg i å si nei også! 

Jeg er en kvinne, med 3 barn selv. Men mener faren har rett til å si en ikke ønsker flere barn. Det er viktig å kjenne på, når nok er nok. I forhold til oppfølging av barna, tid til forholdet, jobb, økonomi. Tenker at konen din hadde innerst inne lyst å beholde men at dine ønsker var å ta abort at hun lyttet mer til deg en til seg selv. Det er også noe hun må stå for. Som hun også sliter med pga sin egen usikkerhet. At hun var usikker men likevel gjennomførte en abort er nok en følelse hun strever med å håndtere. Men helt ærlig så var det et valg hun tok. Og må erkjenne og håndtere. Hun sier hun ønsket ikke bli alene med 4 barn. Nei da var jo dette valget riktig i forhold til det. Tenk og å få et barn da du ikke ønsket å få? En av dere ville strevd masse likevel. 

Dette er jo uten tvil IKKE det samme men likevel er budskapet det samme. Om et barn blir fortalt av en venn at han må stjele den sykkelen. Å barnet blir tatt. Er det den som tok valget om å gjøre det som må stå for sine handlinger. En kan ikke skylle på : han sa jeg skulle. Ja jeg vet det ikke er det samme men bare for å vise at en må stå for sine valg. Alle valg har en konsekvens. 

Synes dere burde ta en lang samtale. Spør henne rett ut om hun i det hele tatt ønsker å fortsette forholdet. Og kanskkw dere må snakke med profesjonelle som kan hjelpe dere å håndtere dette. Om hun i det hele tatt ikke ønsket å ta en abort men gjorde det likevel forstår jeg kjempe godt hun strever med seg selv nå. 

Synes fortsatt du må være følsom og emosjonelt tilgjengelig for henne, 3 mnd er ikke så lenge siden. Men samtidig sette grenser for hva du selv finner deg i. 

Anonymkode: f9cdc...c61

Problemet er igjen ikke aborten, men hans håndtering av den. Han skriver selv at han MED VILJE var kald og avvisende mot kona som tydelig slet, for å få det slik han ville. Det er greit å si "jeg vil ikke ha flere barn" (men da burde han kanskje ha sterilisert seg). Det er også greit å si "jeg vil ikke fortsette ekteskapet hvis du beholder fordi det blir for mye for meg". Men det er IKKE greit å distansere seg fra en partner som sliter og være ond med vilje. Det er heller IKKE greit å mase på en kone som planlegger sin egen trettiårsdag (noe HAN burde ha gjort for henne, slik jeg gjorde for min mann, og de fleste jeg kjenner, har gjort for sine partnere), om at hun må male NÅÅÅÅÅ (det kunne liksom ikke bli gjort i går eller i forrige uke?), og så mansplaine hvordan hun må male, når hun flere ganger sier NEI, jeg vil ikke ha mer mas om maling.

Han virker som en type som ønsker å kue partneren sin og vise henne hvem som er sjefen, at han alltid får gjennom viljen sin. Hadde det kun vært aborten, så kunne man ha avskrevet det som følelsesmessig vanskelig periode. Men det med malingen understreker jo egoismen. Og det at han kaller maling, husarbeid og rydding som kvinnens ALENETID, er "rosinen i pølsa" i denne saken. 

Anonymkode: eb7ec...8c9

[AnonymBruker]

L0co skrev (46 minutter siden):

Jeg hadde ikke tilgitt deg. At du tror hun ønsker nærhet og sex  med det første sier jo bare helt utrolig mye om deg som person. Du ga henne ingen støtte når hu trengte deg mest men du er bekymra for nærhet og sex? Synes du skal søke hjelp. For meg virker du som en egoist. Når man hører hjerte slår blir det veldig ekte og du «trua» henne til å ta livet av det lille barnet.  

Mannen til søsteren min var slik. Han ga henne null oppmerksomhet i hverdagen, ikke kyss, klem, fine ord eller annet, men når kvelden kom, da skulle det pules.

Anonymkode: eb7ec...8c9

[AnonymBruker]

Dansemamma skrev (3 timer siden):

Enig. Det er egentlig ganske manipulerende. Det underbygges bare av at hun rett ut poengterer at hun ikke får bestemme noen ting selv (ikke bare aborten, men antageligvis flere ting).

Kan hende hun ikke forstår sitt beste bestandig? Min samboer trenger av og til veiledning til å forstå hva som er smart og ikke er det. Og hun er jo fremdeles ung.

Anonymkode: 94486...06e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Kan hende hun ikke forstår sitt beste bestandig? Min samboer trenger av og til veiledning til å forstå hva som er smart og ikke er det. Og hun er jo fremdeles ung.

Anonymkode: 94486...06e

Hun er et voksent menneske. Hvis du har en mye yngre samboer som du hele tiden må belære, viser det bare hvorfor det er galt med stor aldersforskjell mellom partnere. Jeg vil ha meg frabedt å bli belært av partner. Han kan gjerne komme med synspunkter, diskutere osv, men ikke "veilede" (aka "belære"). Bare ta denne episoden med maling. Hun planlegger sitt trettiårslag (fornuftig, til hennes beste at hun får en fin feiring). Han mener at det er til hennes beste å drite i bursdagen sin og heller male vegger, noe han kunne ha gjort i uker og dager tidligere. Dette er ikke "veiledning".

Anonymkode: eb7ec...8c9

[AnonymBruker]

Klokkeblomst_85 skrev (På 18.10.2025 den 12.20):

Tror nok aldri hun noengang kommer til å tilgi deg! Du har gjort det største og ultimative sviket, også tvang du henne regelrett til abort Stakkars dame, som er knust over tapet av et barn og sin mann- eller den mannen hun trodde du var, inntil dette skjedde. Uskreven regel; man tvinger ikke en kvinne til abort... EVER

Dette... sorgen over barnet er en ting. Men dette... er det som kommer til å ta knekken på dere.
Hvem f. er du TS? Har du tenkt over det selv? Hva har skjedd med deg?
Kom den virkelige deg frem nå? Det store problemet for evig fremtid er at hun aldri mer kan stole på deg. 
Som hvis man er utro, lyver osv. Hun sørger over tapet av den fine mannen hun trodde hun var gift med, som viste seg å være helt annerledes enn hun hadde trodd. Og det på det groveste... faktisk. Dere var TO om å laget barnet, du satte henne igjen som eneste ansvarlige og lot henne ta konsekvensene. WTF?! 

Jeg tenker det beste du kan gjøre hvis du ønsker å holde familien din sammen er å ta ansvar for komme dere til rådgivning ASAP, der du legger alle kortere på bordet i full ærlighet i første time og sier at dere er der fordi hun ikke ønsker å miste henne. Og så LYTTER du til kona di og til rådene dere får om veien videre og GJØR ALT som anbefales. 

Og så må du ta inn over deg at det vil ta årevis for henne finne ny tillitt til sin nye mann hun ikke lenger kjenner.
Ikke 3 måneder! Herregud, det er som om hun mistet barnet sitt i går. Om det var et av deres andre barn som hadde dødd, hadde du stått der og klagd over at kona fortsatt var lei seg etter 3 mnd?! Hun drepte selv barnet sitt - kan du tenke deg?? For oss mødre er barna våre barna våre fra sekundet det er hjertesalg inni oss, og alle er akkurat like viktige. Og når vi da må ta livet av barnet vårt - er vi ikke spesialt happye på lang lang tid. Det er i alle fall ekstremt normalt å buke veldig lang tid på å sørge over det. Selv når man gjør det av god grunn til og med. Alle er ulike, men det er helt naturlig å ta det svært tungt. Lenge. I tillegg kjenner hun deg ikke igjen og hadde aldri noen sinne trodd du skulle sette henne i den posisjonen. Et ultimatum mellom deg og hennes barn, slik hun tydeligvis opplevde det. Utrolig dårlig gjort. Noe veldig få gjør også. Etter tre barn takler man det 4., og så tar man ansvar og steriliserer seg! Hvilket jeg ser du NÅ har gjort. Du skulle gjort det etter nr tre, og det er faktisk DIN feil. Så dette har du påført henne. Ikke rart hun er lei seg, sint og hele pakka.

Anonymkode: db6ed...a9d

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Kan hende hun ikke forstår sitt beste bestandig? Min samboer trenger av og til veiledning til å forstå hva som er smart og ikke er det. Og hun er jo fremdeles ung.

Anonymkode: 94486...06e

Oi, kan hende dama de burde ta en taxi til krisesenteret! 

[AnonymBruker]

Jeg vet om 2 ekteskap som havarerte fordi kona følte seg presset til abort av mannen, og aldri greide å tilgi og gå videre. At man som mann ikke forstår den ekstreme påkjenningen det er for mange kvinner å skulle gjennomføre en abort har jeg en viss forståelse for. Det jeg derimot har null forståelse for er at man ikke støtter partneren sin, en som har havnet i situasjonen fordi prevensjonsmiddelet sviktet. Jeg har heller ingen forståelse for at man som mann bare velger å ignorere hele situasjonen, og lar sin partner gå der gravid og håndtere alt alene. Det er så utrolig forkastelig og selvsentrert at jeg ikke har ord. 

At man ikke har lyst på barn eller flere barn er HELT ok, og også noe man selvsagt både kan, og bør uttrykke. Dette er så viktig at det kan man ikke ignorere, dette må snakkes om, og her må det være lov å være ærlig. Så må man også som mann godta at når man ikke har valgt å sterilisere seg, og partner blir gravid, da må partner få ha det endelige valget siden det er partners kropp. 

Helt uavhengig av situasjonen med aborten: Hadde min mann gjentatte ganger forsøkt å fortelle meg hva jeg skulle gjøre (komme og se på gjerdet) hadde det svartnet for meg. Hvem i faen er det du tror du er som snakker til andre på den måten? Og til din egen kone? Herregud for en person du er. Jeg tror du bør forberede deg på et liv alene, når hun får ting på litt avstand kommer hun til  forlate deg.

Anonymkode: 9317e...2a2

[Biloba]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Ser det er mange spørsmål om dette. Greia er at det er maling som må gjøres på noen av endeveggene som ikke har blitt malt før vinteren kommer , hvis ikke blir treverket ødelagt. Jeg sa da at malingen var viktigere enn rydding og at vi kunne rydde sammen dersom hun ikke ble ferdig før jeg kom tilbake med barna. 

Jeg var borte med barna nesten hele dagen - og hun rakk og male pluss rydde hele huset og dra på butikken. Da fikk hun jo også alenetid. 

Men jeg skjønner at jeg var for kald mot henne under prosessen og har lagt meg flat. Hadde jeg kunne gjort det om igjen,  hadde jeg handlet annerledes og det har jeg sagt til henne. Jeg forstår ikke selv en gang hvorfor jeg tenkte at det å være støttende overfor henne ville bety at hun beholdt. Jeg var bare så redd for et til barn.

Hun hadde også ytret at hun ikke ønsket et til barn etter nr 3 når jeg en liten periode rett etter nr3 ble født ønsket en til. Da nektet hun plent og sa hun var ferdig. Da alle barna våre har sluttet med bleie og endelig blitt litt større forsvant også ønsket mitt om et til barn, og vi var enige om ikke flere barn. Derfor tenkte jeg at det var en "no brainer" da vi fant ut at hun var gravid. Men da var hun plutselig usikker og da ble jeg livredd. 

Ts

Anonymkode: d99fa...c3a

Ingen kvinner synes det er greit så ta imot et planlagt selskap i et rotehus. Når du var borte "nesten hele dagen" viser du også at du underestimerer hvor mye tid som trengs etter din hjemkomst til å få huset i grei standard før gjester kommer, i et hus med 3 barn. 

Hvor fin ble bursdagen og selskapet for henne, når dagen handler om å rekke over alt i panikk samtidig som hun skal fordøye disrespekten og dominansen fra deg? 

Det er mange fasetter av det å ha ulike synspunkt og følelser når en uplanlagt graviditet har oppstått, og en avgjørelse om avbryte eller ta imot må tas også om man ikke kommer til dyp enighet. 

Du valgte bevisst kynisk manipulasjon, kulde, taushet og taktikkeri, og så bort fra, og ser fortsatt bort fra, at kona også er et menneske med følelser, drømmer og redsler. 

Det du har vist henne om deg selv som partner og medmenneske i denne situasjonen, kan ikke magisk bli borte. Hun er ikke stokk dum og hun har ikke hukommelse som en gullfisk. Du behandlet henne som en fiende, ikke som en livsledsager, og viste at du ikke er en livsledsager når livet stormer. 

Likevel forventer du at hun skal plukke opp restene av forholdet, undertrykke de vonde følelsene fra valgperioden og aborten pg ansvar og kjærlighet overfor den som ikke ble til, og opplevelsen av sviket, og elske og adlyde (wtf*!) deg som før.

Hun trodde bedre om deg, og satset på et liv med deg pga hvem hun trodde du var, og gjorde deg til far til barna pga det. Nå er du en annen for henne, en hun ikke er trygg med, for du vendte deg mot henne i en krisesituasjon i stedet for å være to tellende personer som kommuniserer og vil hverandre vel og prøver å navigere til et felles beste. 

Dette er ikke løst av at det går 100 dager, ikke nødvendigvis 100 måneder heller. Noen par klarer å overleve og reparere etter svik, noen bryter før eller senere, og noen går videre i samme hus av praktiske årsaker uten at forholdet egentlig kommer tilbake. 

Men trinn 1 er i hvertfall å innse at du har sviktet henne og relasjonen i grunnvollene i måten du har gått fram på, og at det ikke er noen selvfølge at hun klarer, eller vil forsøke å gjenoppbygge relasjon og tillit. Ekte relasjon handler om fellesskapet mellom deg og henne, ikke at dere har 3 barn som leverage mot samlivsbrudd. 

[Biloba]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er jo uten tvil IKKE det samme men likevel er budskapet det samme. Om et barn blir fortalt av en venn at han må stjele den sykkelen. Å barnet blir tatt. Er det den som tok valget om å gjøre det som må stå for sine handlinger. En kan ikke skylle på : han sa jeg skulle. Ja jeg vet det ikke er det samme men bare for å vise at en må stå for sine valg. Alle valg har en konsekvens. 

Anonymkode: f9cdc...c61

Barnet som stjeler sykkelen har et ansvar for sitt valg, ifht å få konsekvenser for tyveriet.

Men vennens valg kan også ha konsevenser. H*n som oppfordret barnet til å sette seg i straffeansvar og samvittighetskvaler,  risikerer at barnet innser at "enne "vennen" har dårlig innflytelse, lar meg ta støyten og har ikke mitt beste i tankene. Jeg vil ikke ha slike venner."

Barn er en dårlig sammenligning, pga umoden innsikt, emosjonskontroll og konsekvenstenking. Ts og kona er voksne, etablerte mennesker med uker til å diskutere og forsøke å forstå hverandre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2025 den 11.49):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Jeg hadde og foraktet deg hvis du hadde presset meg til abort. Har en type som jeg ble uplanlagt gravid med, han tryglet meg om abort fordi det var for tidlig, han var ikke klar osv. Men lyttet heldigvis til meg selv og beholde. Hadde hata han, og meg selv om jeg hadde tatt abort bare på grunn av han. Siden jeg lyttet til meg selv så har jeg værdens nydeligste unge som jeg elsker overalt.

Det kan hende hun også er skuffet over seg selv, at hun lot seg presse. Jeg hadde hvertfall hatet meg selv om jeg hadde tatt abort og hatt stor sorg. Dette trenger nok mye mer tid enn tre måneder før hun kommer seg over dette, hvis hun noengang kommer seg over det. Du bør være veldig tålmodig og omsorgsfull med henne og kanskje dere bør ha terapi om ekteskapet er verdt å satse på videre.

Anonymkode: 94417...c30

[Perelandra]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Kan hende hun ikke forstår sitt beste bestandig? Min samboer trenger av og til veiledning til å forstå hva som er smart og ikke er det. Og hun er jo fremdeles ung.

Anonymkode: 94486...06e

Vel vel, det er definitivt ikke din veiledning hun kommer til å søke etterhvert. Slikt kommer hun til å gå lei. 

Dette var ufattelig nedlatende. 

Anonymkode: b9454...fe8

[Hactar]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2025 den 11.49):

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Parallellen er jo åpenbar. Du maser og maser og presser på for å få du få det som du vil uansett hva hun sier og føler i begge tilfeller.

Du liker også å fremstille fakta til din fordel. Du skriver det «snart» er 3 måneder siden aborten, men i den forrige tråden din skriver du den 5. august at din kone ikke har time til konsultasjon før om 2 og en halv uke. Så det er nærmere to enn tre måneder siden, og i verste fall ikke en gang to.

Uansett, 3 måneder er ikke lenge til å bearbeide sviket over at du holdt igjen all kjærlighet for å manipulere frem viljen din, men det viser at du ikke bare er manipulerende med følelser, men også uredelig med fakta.

Selv om du mener du er som før, hjelper det ikke når den du har vært hele tiden ikke er den hun trodde du var. 

[AnonymBruker]

Oi. Det er jo ikke bare aborten, men oppførselen din i sin helhet. Puh.

Mannen min sviktet meg i forbindelse med noe med barn for snart 9 år siden. Jeg ser fortsatt ikke på ham som den samme, det sitter for dypt. Vi har forsøkt terapi og generelt har vi det greit nå, men forholdet vårt kan aldri bli det samme igjen. Har derfor ikke noe som kan hjelpe, sånn egentlig..

Anonymkode: cc98d...46b

[Hactar]

Fru Uperfekt skrev (På 20.10.2025 den 2.10):

Jo uhell kan fortsatt skje etter fylte 40

Det kan det. Det verste i dette tilfellet, er at det kan knapt kalles et uhell.

Kona kunne ikke bruke prevensjon, og mannen klarte ikke somle seg til å bestille sterilisering som avtalt. Barnet var jo praktisk talt planlagt.

TS var bare kynisk nok til å utsette sterilisering fordi han så på abort som en «no-brainer». Konemor kunne jo bare ordne opp, ikke sant?

Ingen grunn for TS å skåne henne for den belastningen. Mye enklere for TS å sørge for at kona bestiller time til abort, enn å å bestille sterilisering til seg selv før en abort blir nødvendig.

Men nå synes plutselig kona til TS at han ikke er noe særlig til kar, så det var jo en strek i regningen. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.10.2025 den 10.18):

Kan hende hun ikke forstår sitt beste bestandig? Min samboer trenger av og til veiledning til å forstå hva som er smart og ikke er det. Og hun er jo fremdeles ung.

Anonymkode: 94486...06e

Hæ? Gud bedre, jeg tror nesten ikke det jeg leser her! En kvinne på 30 med tre unger - og du mener hun er for ung til å forstå sitt eget beste? Hva slags j.... gammaldags holdning om kvinner er det!??? Mannen hennes er på samme alder, altså trådstarter, er han også for ung til å forstå sitt eget beste? 

Anonymkode: 8f8c7...04b