Var uenige om abort - nå forakter hun meg nærmest.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Synes mannen får mye urettferdig kommentarer her av sure bittre kvinnfolk.  Kvinnen hadde et valg, hun tok aborten. Mannen må få lov å ikke ønske seg 4 barn av økonomiske årsaker. De var begge skyldig i at kondomen sprakk og ikke tok angrepillen. Men all skyld går til mannen her. 

Anonymkode: 08c04...faf

Mannen kunne ha sterilisert seg etter unge nr 3. Saka burde jo være grei om han ikke ville ha flere unger. 

Anonymkode: 0f6f4...416

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ingen kvinne med IK over 40 og tre barn fra før blir gravid "ved et uhell" hvis hun ikke ønsket seg et fjerde barn. 

Hun satset på du ville akseptere "uhellet" AKA fjerdemann uten protest. Da det viste seg ikke å være tilfellet, og hun innså realitetene ved å bli alenemor til fire, valgte hun abort. Å skylde på deg for det valget er helt igjennom ansvarsfraskrivelse. 

Les dette, les TO ganger, la det synke inn!

Alle som blir provosert av dette bekrefter at det stemmer.

Anonymkode: 6b99f...51b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2025 den 11.49):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Hadde vurdert å hive henne på ut med denne oppførselen. Hun bør sendes til psykolog eller vurdere annen hjelp. Hun kan ikke oppføre seg sånn. Du har ingenting å legge deg flat for. 

Anonymkode: 6014a...72a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hadde vurdert å hive henne på ut med denne oppførselen. Hun bør sendes til psykolog eller vurdere annen hjelp. Hun kan ikke oppføre seg sånn. Du har ingenting å legge deg flat for. 

Anonymkode: 6014a...72a

Enig. Hennes valg, hennes ansvar! 

Hun er direkte ond som skylder på mannen for et valg hun selv har tatt.

Altså, kvinner, vi er da søren meg ikke helt hjelpesløse og tafatte at vi ikke klarer å stå for egne valg?!

Anonymkode: 6b99f...51b

[Lillemus85]

Jeg hadde skilt meg 🤷‍♀️ Får da være måte på hvor nærtagen en kan være. Hun vil alltid bruke dette imot deg, så du må finne ut om det virkelig er verdt det 🙈 Ikke glem, barna deres plukker opp på stemning og vibber, og vil være den tapende part til syvende og sist hvis det ikke blor endringer NÅ! 

[AnonymBruker]

Hold dere unna menn, damer!

Anonymkode: 5f91d...84d

[AnonymBruker]

Ja, han tok et rasjonelt valg om å ikke si hva han mente, følte og ønsket, kommunisere, men heller å bevisst ikke støtte henne gjennom en tøff tid for å manipulere henne til å få vilja si. Så er han attpå til sur fordi hun ikke vil la han pule seg? Uavhengig av om hun var fornøyd med valget eller ikke, så det er ikke urimelig å synes det er tøft og ikke ønske sex i noen måneder, vel? Og på sin egen 30-årsdag må hun vaske og rydde hus, male ytterveggen(som må gjøres før vinteren, men det fantes tydeligvis ingen andre dager i hele vår, sommer eller høst når det kunne gjøres???), handle på butikken og i tillegg være takknemlig fordi hun fikk "tid for seg selv mens far var ute med barna"? 

Skjønner du virkelig ikke at det ikke er selve aborten som er problemet her?

Anonymkode: 04772...929

Fjernet sitat av slettet innhold. Perelandra, mod. 

Endret 27. oktober av Perelandra

[Fru Uperfekt]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ingen kvinne med IK over 40 og tre barn fra før blir gravid "ved et uhell" hvis hun ikke ønsket seg et fjerde barn. 

Hun satset på du ville akseptere "uhellet" AKA fjerdemann uten protest. Da det viste seg ikke å være tilfellet, og hun innså realitetene ved å bli alenemor til fire, valgte hun abort. Å skylde på deg for det valget er helt igjennom ansvarsfraskrivelse. 

 

Anonymkode: cb6bc...ed3

Jo uhell kan fortsatt skje etter fylte 40

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Ingen kvinne med IK over 40 og tre barn fra før blir gravid "ved et uhell" hvis hun ikke ønsket seg et fjerde barn. 

Anonymkode: cb6bc...ed3

Paret bruker kondomer. Det eneste prevensjonsmiddel mannen står for. Men selv det er dama ansvarlig for at sviktet?

Anonymkode: 0f6f4...416

[AnonymBruker]

Du gjorde henne gravid, og ble så avvisende og ønsket å drepe barnet. Hun tok abort fordi hun var redd for din reaksjon, og må leve med det resten av livet. 
Hadde foraktet deg jeg også

Anonymkode: be563...01c

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2025 den 11.49):

Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort.

Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker.

Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket.

Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  

Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig.

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. 

Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Anonymkode: d99fa...c3a

Du oppnådde akkurat det resultatet du ønsket, med akkurat de virkemidlene du visste ville komme til å fungere.

 

Hun følte seg presset.

Du fikk vilja di.

 

Høres ut som at hun er ferdig med dette forholdet, men blir for barnas skyld, inntil videre.

[Cam03]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ser det er mange spørsmål om dette. Greia er at det er maling som må gjøres på noen av endeveggene som ikke har blitt malt før vinteren kommer , hvis ikke blir treverket ødelagt. Jeg sa da at malingen var viktigere enn rydding og at vi kunne rydde sammen dersom hun ikke ble ferdig før jeg kom tilbake med barna. 

Jeg var borte med barna nesten hele dagen - og hun rakk og male pluss rydde hele huset og dra på butikken. Da fikk hun jo også alenetid. 

Men jeg skjønner at jeg var for kald mot henne under prosessen og har lagt meg flat. Hadde jeg kunne gjort det om igjen,  hadde jeg handlet annerledes og det har jeg sagt til henne. Jeg forstår ikke selv en gang hvorfor jeg tenkte at det å være støttende overfor henne ville bety at hun beholdt. Jeg var bare så redd for et til barn.

Hun hadde også ytret at hun ikke ønsket et til barn etter nr 3 når jeg en liten periode rett etter nr3 ble født ønsket en til. Da nektet hun plent og sa hun var ferdig. Da alle barna våre har sluttet med bleie og endelig blitt litt større forsvant også ønsket mitt om et til barn, og vi var enige om ikke flere barn. Derfor tenkte jeg at det var en "no brainer" da vi fant ut at hun var gravid. Men da var hun plutselig usikker og da ble jeg livredd. 

Ts

Anonymkode: d99fa...c3a

Flott at du tok med deg barna ut, da det ofte er enklere å rydde og ordne uten de rundt seg. Men ikke kall det alenetid. Alenetid er når man kan gjøre akkurat det man har lyst til å gjøre uten at det er noe som henger over seg.

Dere har mest sannsynlig hatt flere muligheter til å male ute de siste månedene og antageligvis snakket om det flere ganger også. Hun visste garantert hvilke vegger det var snakk om, så å mase om det nå når hun hadde masse annet å gjøre var unødvendig. På et tidspunkt så må du godta svaret hennes og gi deg.

Du hadde en periode der du ønsket å få et fjerde barn, men da var hun ferdig. En ting er å si at man er ferdig når man ikke er gravid.. Det er noe helt annet når man har blitt gravid. For de aller fleste sitter det langt inne å skulle ta abort, og dette er noe som må vurderes nøye. Og når hun i tillegg hørte hjertet slå, så ble det nok enda mer virkelig og vanskelig.

AnonymBruker skrev (På 18.10.2025 den 11.49):

(...)

Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

(...)

Anonymkode: d99fa...c3a

Du sviktet totalt i perioden fra dere fant ut av graviditeten og til aborten var et faktum. Hun fikk ingen støtte av deg, fordi du var redd for at da ville hun beholde barnet. Dere snakket lite om det, igjen fordi du var redd for at da ville hun beholde barnet. Hun fikk følelsen at du kom til å gå fra henne hvis hun beholdt barnet, og følte seg derfor presset til å ta abort. Jeg kan bare tenke meg hvor redd og alene hun har følt seg.

Selv om prevansjonen ikke funket, så var dere to som lagde barnet. Og da hadde det vært naturlig at dere var to som snakket ordentlig sammen om situasjonen dere sto i, så mange ganger som det var behov for det 

Det er vanskelig å si om dere kommer over dette, men dere må helt sikkert ha profesjonell hjelp både alene og sammen.

Og sex kommer langt, langt ned på lista over hva som er viktig for henne nå. Du brøt henne ned ved å ikke være hennes trygge havn da hun trengte det, og det tar tid å bygge den opp igjen.

[AnonymBruker]

Og det er derfor menn ikke skal ha noe å si når det kommer til abort!

Hun tok nok abort mot sin vilje, fordi det var det du ønsket. Å ta abort er ikke noe man tar lett på, hun har vært mor til sitt fjerde barn med kroppen sin. Hormoner og alt er innstilt med morsinstinkt osv, og så er det plutselig ikke noe baby allikevel. Hun føler nok oppriktig at hun har drept barnet sitt. Ikke at det er noe hun overdramatisk plumpet ut med. Og at hun følte seg tvunget til det. Mange sliter med dette i flere år - selv om de selv tok dette valget i utgangspunktet av eget ønske. Jeg er redd dette kanskje aldri lar seg reparere…

Anonymkode: 9e6c6...36c

[Dansemamma]

Cam03 skrev (2 timer siden):

Flott at du tok med deg barna ut, da det ofte er enklere å rydde og ordne uten de rundt seg. Men ikke kall det alenetid. Alenetid er når man kan gjøre akkurat det man har lyst til å gjøre uten at det er noe som henger over seg.

Dere har mest sannsynlig hatt flere muligheter til å male ute de siste månedene og antageligvis snakket om det flere ganger også. Hun visste garantert hvilke vegger det var snakk om, så å mase om det nå når hun hadde masse annet å gjøre var unødvendig. På et tidspunkt så må du godta svaret hennes og gi deg.

Du hadde en periode der du ønsket å få et fjerde barn, men da var hun ferdig. En ting er å si at man er ferdig når man ikke er gravid.. Det er noe helt annet når man har blitt gravid. For de aller fleste sitter det langt inne å skulle ta abort, og dette er noe som må vurderes nøye. Og når hun i tillegg hørte hjertet slå, så ble det nok enda mer virkelig og vanskelig.

Du sviktet totalt i perioden fra dere fant ut av graviditeten og til aborten var et faktum. Hun fikk ingen støtte av deg, fordi du var redd for at da ville hun beholde barnet. Dere snakket lite om det, igjen fordi du var redd for at da ville hun beholde barnet. Hun fikk følelsen at du kom til å gå fra henne hvis hun beholdt barnet, og følte seg derfor presset til å ta abort. Jeg kan bare tenke meg hvor redd og alene hun har følt seg.

Selv om prevansjonen ikke funket, så var dere to som lagde barnet. Og da hadde det vært naturlig at dere var to som snakket ordentlig sammen om situasjonen dere sto i, så mange ganger som det var behov for det 

Det er vanskelig å si om dere kommer over dette, men dere må helt sikkert ha profesjonell hjelp både alene og sammen.

Og sex kommer langt, langt ned på lista over hva som er viktig for henne nå. Du brøt henne ned ved å ikke være hennes trygge havn da hun trengte det, og det tar tid å bygge den opp igjen.

Dette!

[Dansemamma]

Pippi Lotta skrev (På 18.10.2025 den 12.12):

Du sviktet henne på henes mest sårbare og lot henne gå gjenom helvete helt allene. Jeg mener du var ikke bare inkompeten og ubrukelig, du la en strategi om at du ikke skulle vere støtende eller hjelpe henne fordi du trode det ville hjelpe deg om hun følte seg helt allene. Så er du overasket over at det ikke er glemt etter 3 måneder? Hun har marerit om natten på grun av dette, men du synes det er uretferdig at hun nevner det til deg? Altså du har jo bevist at du ikke er til å stole på, så hvorfor skal hun stole på deg noen gang igjend?

Jeg tviler på at dere greier å bli kjærester igjend, men dere skal ha en sjanse må du først inse hvor stort svik dette er. Så får dere prøve terapi i LANG tid hvor du virkelig må jobbe for å vise at du kan endre seg. Så får du være veldig taknemelig om hun greier å komme dit at hun ikke hater deg lengner. 

Enig. Det er egentlig ganske manipulerende. Det underbygges bare av at hun rett ut poengterer at hun ikke får bestemme noen ting selv (ikke bare aborten, men antageligvis flere ting).

[Dansemamma]

mommyaka skrev (På 18.10.2025 den 12.23):

Nettopp. Hadde ts vært en kvinne som skrev at hun var i tvil da de hadde 3 barn og økonomiske ville ikke der vært bra..da hadde hun fått masse støtte og hjelp..

Men skriver en mann det...da er han er dårleg mann

Det er jo ikke usikkerhet rundt abort eller økonomi det handler om. Det er mangel på kommunikasjon og støtte som partner, i en vanskelig tid der de burde vært to om det. Og å bevisst planlegge en strategi ved å la henne føle seg liten, ensom og uten støtte - for å manipulere henne til å ta det valget han ønsket. 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Ingen kvinne med IK over 40 og tre barn fra før blir gravid "ved et uhell" hvis hun ikke ønsket seg et fjerde barn. 

Hun satset på du ville akseptere "uhellet" AKA fjerdemann uten protest. Da det viste seg ikke å være tilfellet, og hun innså realitetene ved å bli alenemor til fire, valgte hun abort. Å skylde på deg for det valget er helt igjennom ansvarsfraskrivelse. 

 

Anonymkode: cb6bc...ed3

Hun var ikke akkurat alene skyld i dette uhellet. Du kan jo si det samme om ts og

[Dansemamma]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2025 den 12.38):

Det alt koker ned til, er at du sviktet henne og lot henne stå helt alene i en stor livskrise.

Hun måtte dra helt alene og drepe barnet sitt, mens du gav henne en kald skulder. 

At du nærmest sutrer om at du ikke får sex 3 måneder senere, bare bekrefter at du ikke er verdt å beholde.

Du får kose deg med å ha barna 50/50 i fremtiden.

Og flott at du til slutt gadd å sterilisere deg, men det var altfor sent for å redde familien.

Anonymkode: f0e71...f73

Nettopp!!

[Goodtimes]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2025 den 11.49):

Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. 

Mas, mas og mas. 

Du har jo ingen tillit til dama di. Hun sa hun visste, hvorfor kunne du ikke bare la det være med det? 

Og angående det andre - Her tror jeg dessverre det blir vanskelig å fikse. Dette med abort osv er en ganske big deal. Her burde du i forkant ha vært mer åpen for en GOD DIALOG rundt temaet. Dette vil nok følge henne resten av livet og du er rett og slett grunnen for utfallet, som igjen vil si at hun vil påminnes dette hver gang hun ser deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.10.2025 den 11.49):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Hadde tatt det opp resten av livet. 

Anonymkode: bc0f3...8bd