Var uenige om abort - nå forakter hun meg nærmest.

[AnonymBruker]

Kygos skrev (2 timer siden):

"Har drept babyen"? Må må du ta deg sammen og roe deg kraftig ned. Det rasjonelle i denne situasjonen var å ikke få et barn til. De var enige om dette premisset, men når ting skjer, så går det an å forstå at kona ble forelsket i tanken på my baby. Sannsynligvis, så hadde hun innsett at det er nok med de andre tre på sikt. Så resultatet er helt innafor, men det var en dårlig strategi å ikke adressere det inngående og snakke gjennom situasjonen. 

Det du skriver her er jo helt psyko. 

Jeg roer meg ikke ned. Eneste jeg hadde skjønt hvis jeg var henne var at jeg har en partner som ikke er til å stole på. Manipulerende and toxic as f. 

Anonymkode: 4878c...ab9

[AnonymBruker]

Dette er hvorfor det kunne ha vært lurt å ha en samtale om hva man potensielt hadde gjort om prevensjonen feilet og hun ble gravid på forhånd. Da kunne du ha tatt valget om å sterilisere deg eller bruke kondom, FØR dette skjedde.

Anonymkode: 57cbb...b7b

[Kygos]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg roer meg ikke ned. Eneste jeg hadde skjønt hvis jeg var henne var at jeg har en partner som ikke er til å stole på. Manipulerende and toxic as f. 

Anonymkode: 4878c...ab9

Hvis kona hadde vært mer enig i abort, hadde de da begge to drept babyen? 

[AnonymBruker]

Nei å nei å nei. For en lei situasjon…. Høres ut som dette var klønete håndtert fra din side ja. Nå må du behandle henne som en dronning for å gjøre det godt igjen, hvis det er mulig. Høres ut som en viktig gnist hos henne er slukket, du mister henne hvis ikke du får liv i den igjen. Å være sammen for barna kan bli utfordrende i lengden.

Anonymkode: 1eeb0...fae

[AnonymBruker]

Kygos skrev (5 minutter siden):

Hvis kona hadde vært mer enig i abort, hadde de da begge to drept babyen? 

Nå er dette ett utsagn konen kom med fordi hun er i stor sorg over ett barn hun føler hun/han/de har drept. Det er slike tanker man sitter igjen med etter en uønsket abort og det er vanvittig vondt. Man føler rett og slett man har drept barnet sitt for i mamma hjertet så er dette babyen hennes. Som de har fjernet. For andre kan det virke absurd men for hun så er dette veldig ekte og vondt. 

Anonymkode: 81b6f...e9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Dette er galskap. Forlat dette hysteriske kvinnemennesket. 

Anonymkode: ddfa2...36e

Du er ikke riktig vell bevart. For en kald og kynisk kommentar. 

Anonymkode: 81b6f...e9a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Jeg aner ikke hvorfor menn ser på abort nermest likestilt med prevensjon. For noen kvinner er det det. Men for de fleste amdre er det ikke det. Jeg måtte av medisinske grunner ta en abbort for over 40 år siden. Det hjemsøker meg ennå. Og det har hjemsøkt med såpass,  at om det  samme skulle skje på nytt, ville jeg ha bært frem, selv om det økte sjansen for å dø selv , begge dø og evnt få et ikke friskt barn med 50%. 

Abort er ikke noe jeg  kunne se for meg å klare  på ny.

Ja man kan bli uplanlagt gravid,  selv på prevensjon. Og da har menn en sær tendens til å svikte, presse kvinnen til noe hun ikke vil, holde seg unna, la henne være alene  med byrden, og oppføre seg som om man er på vei ut døra som en manipulasjon,  istedenfor å ta en skikkelig  prat om det.

En jeg kjenner  ble på vei med nr 5. Han sa fra at han syntes dette ble i overkant.  Men han presset ingen. Så de fikk nr 5. Han fikset sterilisering  samme dag han fikk beskjed. 

Min mann visste svært godt at jeg ikke kom til  å  ta noen  abort. Så han steriliserte seg etter nr 3. Men i respektfull samtale med meg, iht om heg hadde sterkt ønske  om flere. Selv om jeg visste  han var steil på at han ikke ville ha en nr 4.

Jeg vet ikke hvorfor  det bare er oss kvinner ansvaret faller på, når det er snakk om uønsket graviditet. Å nei det er ikke bare å ta  abort. Jeg mangler fortsatt et barn 30 år senere. 

Du må iallefall slutte å mase på henne  om du tenker dette skal gå bra, og ikke gå å late som ingenting  fordi du er ferdig med dette

Anonymkode: 2a39b...a6c

[AnonymBruker]

Her tok det to år TS.. Samme sak, jeg var gravid, mannen oppførte seg som deg. Følte meg alene og sviktet, i sorg.

Det kokte over jevnlig, etter alkohol feks, når han gratulerte naboen med å bli far- da ble jeg så sint og lei meg .. under en diskusjon fels. Fortrengte det i hverdagen.  Jeg husker at jeg brukte ordet barnemorder i en krangel. Lite og ingen sex...Jeg følte ingen nærhet. 

Men så ble datter syk. Og han var fantastisk. Fokus ble endret, og selv om det var en forferdelig tid, så kom vi over det og styrket samhold. Og etter det ha det aldri blitt nevnt. 12 år siden nå.

Men det gikk rett mot skilsmisse der en god stund. 

Anonymkode: a613c...6b1

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Helt ærlig synes jeg TS får ufortjent mye tyn her. Jeg forstår hans side av saken, og han virker som han klarer å tenke rasjonelt. Hvis man ikke tror man kan ta vare på et barn, er det bedre å ta abort enn å la barnet lide videre. Dere skal tross alt oppfostre barnet sammen, og må være enige om hvor det eventuelt skjærer. Hvis hun er uenig, og ønsket et til, får dere snakke om det. Jeg skjønner hun er lei seg, men dette må dere faktisk kunne snakke bedre om. Hvis ikke dere finner en løsning, så er det kanskje ikke en fremtid mellom dere. Ingens feil, men sånn blir det dessverre av og til. 

Fysj, så fæle folk her inne er.

Anonymkode: eb7d7...9ac

De kune jo ikke snake om det fordi TS ikke ville.... Det er en ting å ikke ønske seg barn, det er noe helt annet og gå in for å være slem mot den man liksom elsker på personens mest sårbare. TS tenkte det var best at konna hadde det dårligst mulig, og han gjenomførte planen på tros av at hun sa hun aldri kom til å se på han på samme måte. Er bare tulete å late som om det største problemet her handler om uenighet om å beholde eller ikke.. 

[Kygos]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Nå er dette ett utsagn konen kom med fordi hun er i stor sorg over ett barn hun føler hun/han/de har drept. Det er slike tanker man sitter igjen med etter en uønsket abort og det er vanvittig vondt. Man føler rett og slett man har drept barnet sitt for i mamma hjertet så er dette babyen hennes. Som de har fjernet. For andre kan det virke absurd men for hun så er dette veldig ekte og vondt. 

Anonymkode: 81b6f...e9a

Det er noe annet enn at du påstår at faren har drept babyen. 

Som sagt, den familien ville trolig klate seg bedre med tre unger, men med mannens håndtering, så går det nok i dass med mindre de søker hjelp. Og videre kan man også si at hans ønske om å ikke få dette barnet er ikke ubetydelig. Det ligger i kortene her at det ikke var slik at de hadde tenkt å bli gravide, så mannen er jo ikke urimelig i sitt standpunkt. Måten han håndterte det på er jo ikke bra. 

[AnonymBruker]

Kygos skrev (2 timer siden):

Hvis kona hadde vært mer enig i abort, hadde de da begge to drept babyen? 

Ja det hadde de. Jeg er pro life med unntak hvis det er snakk om partnerskap som innebærer vold, rusproblemer, ekstrem fattigdom eller lignende. 

Anonymkode: 4878c...ab9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Her kan du skylde deg selv. Du har skrevet om dette her tidligere når hun var gravid og du presset henne til abort. Alle her sa du kom til å miste henne hvis du fortsatte. Du trodde ikke på det da gg du tror vel ikke på det nå heller. Men det er akkurat det som har skjedd her. Som alle her påpekte. At du i det hele tatt tør å skrive igjen her er utrolig etter at du fikk så mye kritikk for å være egoistisk og arrogant sist. Du har ikke forandret deg i det hele tatt.

Anonymkode: fced1...4c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Helt ærlig synes jeg TS får ufortjent mye tyn her. Jeg forstår hans side av saken, og han virker som han klarer å tenke rasjonelt. Hvis man ikke tror man kan ta vare på et barn, er det bedre å ta abort enn å la barnet lide videre. Dere skal tross alt oppfostre barnet sammen, og må være enige om hvor det eventuelt skjærer. Hvis hun er uenig, og ønsket et til, får dere snakke om det. Jeg skjønner hun er lei seg, men dette må dere faktisk kunne snakke bedre om. Hvis ikke dere finner en løsning, så er det kanskje ikke en fremtid mellom dere. Ingens feil, men sånn blir det dessverre av og til. 

Fysj, så fæle folk her inne er.

Anonymkode: eb7d7...9ac

Han har med vilje ignorert henne da hun var dårlig, og mast hull i hodet om at hun må male mens hun forbereder sitt eget (!) trettiårslag. Hallo.

Anonymkode: eb7ec...8c9

[AnonymBruker]

At hun tar opp abort-temaet uten sammenheng betyr rett og slett at dette er det store problemet som henger over henne. Hun tok abort for hun var redd for å bli alenemor til 4 barn, ikkesant? Du presset henne. Det er mye verre å ta abort etter å båret frem barn- enn om man skulle tatt abort før man fikk barn. Når sykehuset også sa at fosteret hadde fin hjertelyd- så føles det ut som drap rett og slett. Og det verste av alt var null støtte fra partner som man faktisk gjorde aborten for! Hun ville faktisk beholde, ikkesant! Men du ga henne ingen valg og attpåtil steriliserte deg som et stort punktum på barnetilværelsen, ingen tanker om hva hun helst ønsket? Og at du skal instruere henne om noe som helst i hverdagen- DET kan du bare glemme! Om du så la deg flat- så kommer ikke forholdet til å overleve. Hun er ferdig med deg, men gi henne ivertfall DET valget, å velge deg bort som ektefelle.

Anonymkode: 81b04...669

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Ubrukelig kjerring etter min mening. 

Anonymkode: 16161...cba

Hold deg singel og barnløs du, beste for alle.

Anonymkode: 81b04...669

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (17 timer siden):

Jeg er nok alene om dette..men han nå jo ha lov til å ha tanken at et barn til kanskje ikke var bra økonomisk etc..

Hadde en kvinne tenkte dette hadde ingen reagert.

Ja det var kanskje en litt feil kommunikasjon mellom dem...men hun tok abort... ikke han...

Ja hun sier at om hun ville beholde så kanskje hun blitt alene...men mannen hennes sier jo ikke at han hadde gått fra henne om hun fikk dette barnet ..bare at han var usikker.

Føler litt at begge er litt feil her

Han la opp en strategi om å ignorere og ikke støtte sin kone i en svært vanskelig situasjon for henne, FOR å få viljen sin. Han fikk den også, og er nå skuffet over at hun (selvfølgelig!) har opplevd oppførsel og manipulasjon som et gedigent svik. 

Godt mulig de sammen kunne kommet frem til abort også. Hun var usikker, ikke bestemt, men hennes partner VALGTE BEVISST å være så lite støttende som mulig for å i praksis ikke gi henne et valg. Det er ondskapsfull og strategisk manipulering av henne, og det på et utrolig sårbart tidspunkt også. 

Og nå skal hun bare legge det bak seg? Hun vet jo nå at hun har en partner som blir kald og slem mot henne når det gjelder som mest. Det er ikke en partner, ikke livspartner, det er en som svikter. En man ikke kan stole på. 

Og nå vil han bare gå videre, som om ingenting skjedde. Hun må for guds skyld ikke la sine følelser rundt hans svik boble opp "hele" tre måneder etter dette. Han har jo til og med rukket å sterilisere seg på den tiden. 

Når mener du at hun burde ha kommet over å oppdage at du er en kald og manipulerende fyr når hun trengte deg som mest TS? 

Lager man selskap har man nok ned det. Ikke rette tidspunkt å fokusere på å male ute. Men det som er viktig for deg er det vesentlige, er det ikke? 

Du la opp en strategi, helt bevisst, og du vant. Hva du også tapte på det virker ikke å ha gått opp for deg. Du fremstiller henne som urimelig, men du sviktet henne. 

Anonymkode: b9454...fe8

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Gjort er gjort, spist er spist. Du har dummet deg skikkelig ut, og merker konsekvensene av det. 

Hva har du gjort? 

Du har vært manipulerende og ikke hatt hennes beste i tankene. Når det gjelder så store å viktige saker som dette, så kan du tenke på som om dine kone hadde hatt en elskere over tid, det sviket hadde tatt deg mange år å komme over. Hvorfor? Akkurat av samme grunn som det kommer ta lang tid for din kone å ha tillit til at du er den hun trodde du var, en mann som ønsket hennes beste. 

[Virrevirrevapp]

Man høster som man sår. 

Hun oppfattet helt korrekt at du ville få henne til å ta abort ved å ikke snakket med henne om graviditeten. 

Så fikk du abort, men du fikk ikke kone som følte at dere var i et partnerskap. Hun har også måttet kjenne aborten på kroppen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette er hvorfor det kunne ha vært lurt å ha en samtale om hva man potensielt hadde gjort om prevensjonen feilet og hun ble gravid på forhånd. Da kunne du ha tatt valget om å sterilisere deg eller bruke kondom, FØR dette skjedde.

Anonymkode: 57cbb...b7b

De fleste har denne samtalen. Jeg og mine venninner et stort sett ferdige med barn. For min del føler jeg at nå er det mannens tur til å ta ansvar for prevensjon og sterilisere seg og mine venninner deler dette synet. Men veien din er tydeligvis lang. Det er visst veldig vanskelig å booke den timen. Jeg kjenner flere som har fått satt inn spiral og begynt på prevensjon igjen fordi mannen kommer med unnskyldninger eller aldri får seg til å gjøre det. Og legger ansvaret for kvinnen. Mannen skal visst sprute og kose seg hele livet, mens kvinnen må gå på prevensjon og bivirkninger av denne i over 20 år. Dersom kvinnene ikke tar dette ansvaret kan de havne i TS sin situasjon.

Jeg tipper at kona til TS har spurt ham om dette mange ganger. Hvis han var sikker på at han ikke ville ha flere barn burde han ha gjort det på eget initiativ. 

Anonymkode: 286c0...5a8

[Kygos]

Dette et jo rene pro-ife MAGA-campen.