Var uenige om abort - nå forakter hun meg nærmest.

[AnonymBruker]

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Prevensjonsmiddel et vårt? Brukte du og prevensjon? Eller mener du prevensjonsmiddel et hennes? For du gadd ikke sterilisere deg gjorde du vel? Du bare la alt dette over på henne? 

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (2 minutter siden):

Prevensjonsmiddel et vårt? Brukte du og prevensjon? Eller mener du prevensjonsmiddel et hennes? For du gadd ikke sterilisere deg gjorde du vel? Du bare la alt dette over på henne? 

Jeg har sterilisert meg nå, bare for å ha det sagt. 

ts

Anonymkode: d99fa...c3a

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har sterilisert meg nå, bare for å ha det sagt. 

ts

Anonymkode: d99fa...c3a

Bra. Men du var for sen. Du skulle tenkt på det før. Men for sent å endre det nå. Men tror dere trenger terapi for å ordne opp i dette området dersom det ennå er håp å ordne opp i

Endret lørdag kl. 10:05 av Maleficenta

[AnonymBruker]

Du er en idiot og fortjener du mister kona di. Enten legger du deg flat og gjør alt du kan for å bedre hverdagen hennes eller så må du ta inn over deg at din hensynsløse atferd bidro til å avslutte forholdet. 
 

Jeg tok også en abort jeg var usikker på og er fortsatt kvalm av å tenke på det og drømmer om det ofte. Det vil aldri gå over og mange folk her inne på kvinneguiden tar alt for lett på hvordan de som egentlig vil beholde vil reagere. Vi fikk et barn til i ettertid og det er det eneste som har hjelpt noe, for jeg vet at akkurar dette barnet ikke ville vært her hadde det ikke vært for aborten

Anonymkode: 539ce...65a

[AnonymBruker]

Jeg må dessverre si meg enig i at du har vært for ufølsom her. Selv opplevde jeg tre spontanaborter, og den manglende støtten jeg følte i den prosessen tror jeg i ettertid førte til en stor sprekk mellom oss i forholdet som aldri ble leget.

Å ha vanskelige følelser rundt en selvbestemt abort må være utrolig mye verre, så all min medfølelse til henne. Til deg også, så det er sagt. Men gjort er gjort, alt du kan gjøre nå er å prøve å ta tak i det, og til det tror jeg dere trenger hjelp utenfra.

Anonymkode: 49aed...127

[Hengebuksvinet]

Har du hatt et innlegg her tidligere? Der du virket litt lite empatisk rundt en abort? Altså mer i situasjonen?

Jeg tenkte løpet var kjørt, allerede da. Men ser jo at du skriver dere samarbeider noenlunde bra i hverdagen. Jeg hadde blitt sprø om mannen tvinget meg ut for å se på noe han ville jeg skulle male. Hun holdt tross alt på med andre ting. Og når hun sier nei, flere ganger, klarer jeg ikke å se det som konstruktivt å presse på. Du hadde jo den lette oppgaven, og kunne kanskje heller lagt inn maling som en del av å vere ute med barna? Vi har også 3 barn, og mannen har ofte hatt uteprosjekt med dem, helt siden yngste var et par måneder. (Jeg også, for så vidt).

Ang. aborten, så hadde jeg lagt meg helt flat. Sagt at jeg var klar over at jeg hadde oppført meg som en idiot, og at jeg innser at jeg gjorde alt galt. Videre at dette ikke rettferdiggjør oppførselen, men at jeg gjorde det fordi jeg var redd. 

Og så hadde jeg generelt sett stoppet å presse henne. Er det sånn at nei betyr mer mas på flere områder? I så fall må du slutte med det. At det blir null eller lite sex en periode er ditt minste problem

[Taletrengt]

Hun er knust over barnet hun «mistet», eller faktisk føler hun drepte. Og hun følte seg presset av deg til å gjøre det. 
 

Greit nok at du har beklaget og lagt deg flat, men du svek henne på det groveste. Ikke bare ved å presse henne til abort, men å ikke være der for henne i den veldige vanskelige tiden. Det stikker kanskje enda dypere! 
 

Det tar tid å komme over svik og tillitsbrudd. Hun har mistet tilliten og kanskje til og med respekten for deg. Terapi er kanskje den eneste løsningen her. 3 måneder er ikke lenge, så tid og terapi. Ellers ender det nok med skilsmisse for dere to.

[AnonymBruker]

Hvordan tror du hun føler seg? Hun er i praksis tatt den aborten for deg, der ingen mann i verden er verdt å ta en abort for. Skjønner veldig godt hun ikke vil ha noe mer av at du bestemmer noe som helst hun skal gjøre. Tror du må belage deg på at dette er noe hun aldri tilgir.

Anonymkode: 4f069...880

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Du sviktet henne på henes mest sårbare og lot henne gå gjenom helvete helt allene. Jeg mener du var ikke bare inkompeten og ubrukelig, du la en strategi om at du ikke skulle vere støtende eller hjelpe henne fordi du trode det ville hjelpe deg om hun følte seg helt allene. Så er du overasket over at det ikke er glemt etter 3 måneder? Hun har marerit om natten på grun av dette, men du synes det er uretferdig at hun nevner det til deg? Altså du har jo bevist at du ikke er til å stole på, så hvorfor skal hun stole på deg noen gang igjend?

Jeg tviler på at dere greier å bli kjærester igjend, men dere skal ha en sjanse må du først inse hvor stort svik dette er. Så får dere prøve terapi i LANG tid hvor du virkelig må jobbe for å vise at du kan endre seg. Så får du være veldig taknemelig om hun greier å komme dit at hun ikke hater deg lengner. 

Endret lørdag kl. 10:15 av Pippi Lotta

[mommyaka]

Jeg er nok alene om dette..men han nå jo ha lov til å ha tanken at et barn til kanskje ikke var bra økonomisk etc..

Hadde en kvinne tenkte dette hadde ingen reagert.

Ja det var kanskje en litt feil kommunikasjon mellom dem...men hun tok abort... ikke han...

Ja hun sier at om hun ville beholde så kanskje hun blitt alene...men mannen hennes sier jo ikke at han hadde gått fra henne om hun fikk dette barnet ..bare at han var usikker.

Føler litt at begge er litt feil her

[AnonymBruker]

Jeg holder med mannen her. Hun skulle jo innsett selv at 3 unger var nok også etter at mannen ytret om dette

Anonymkode: c5f67...2b1

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (1 minutt siden):

Jeg er nok alene om dette..men han nå jo ha lov til å ha tanken at et barn til kanskje ikke var bra økonomisk etc..

Hadde en kvinne tenkte dette hadde ingen reagert.

Ja det var kanskje en litt feil kommunikasjon mellom dem...men hun tok abort... ikke han...

Ja hun sier at om hun ville beholde så kanskje hun blitt alene...men mannen hennes sier jo ikke at han hadde gått fra henne om hun fikk dette barnet ..bare at han var usikker.

Føler litt at begge er litt feil her

Enig i det du skriver. Her kan ikke alt ansvar legges på mannen alene, men vi er tross alt på Kjerringguiden, å når en mann poster en sånn tråd som dette så får han disse kjerringene etter seg. 

Anonymkode: 78f47...ef0

[Klokkeblomst_85]

Tror nok aldri hun noengang kommer til å tilgi deg! Du har gjort det største og ultimative sviket, også tvang du henne regelrett til abort Stakkars dame, som er knust over tapet av et barn og sin mann- eller den mannen hun trodde du var, inntil dette skjedde. Uskreven regel; man tvinger ikke en kvinne til abort... EVER

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Hei!

Min kone og jeg har tre barn fra før av. For en stund siden ble hun gravid uplanlagt , pga svikt i prevensjonsmiddelet vårt. Vi var uenige om utfallet. Min kone var usikker, men bestilte til slutt konsultasjon til abort. Etter at det ble konstantert at hjertet slo og alt så bra ut på konsultasjonen til abort ble hun enda mer usikker. Sykehuset ønsket også at hun gjorde det ved hjelp av en uskrapning pga lengden på graviditeten og hennes historikk med store blødninger. 

Jeg tenkte at dersom jeg sa noe som helte litt mot å beholde , så ville hun ende opp med å beholde, noe som jeg over hodet ikke ønsket. Jeg synes 3 barn er mer enn nok, både økonomisk og for meg selv og min tålmodighet.  Hun var også ganske dårlig i noen uker, men jeg prøvde å gi det lite oppmerksomhet, siden jeg tenkte at dette også ville nøste oppunder at hun ønsket å beholde, hvis jeg var støttende/mer hjelpsom når hun var dårlig. Jeg har mer enn nok med de tre vi har fra før. Jeg ser jo nå i ettertid at jeg kanskje skulle ha forsøkt å snakke litt mer om begge muligheter, og dette har jeg også beklaget for i ettertid. 

Kona mi endte opp med å ta abort, fordi hun sa at hun ikke ønsket å bli alene med 4 barn siden jeg var såpass imot å beholde. Men hun sa at hun aldri kom til å se på meg på samme måte igjen, og at hun hadde følt seg svært alene i prosessen og følte seg dypt sviktet av meg. Jeg tenkte at dette ville gå over etter hvert.

Nå er det snart 3 måneder siden aborten, og helt siden den gangen har hun holdt avstand til meg. Hun ønsker ikke nærkontakt fra meg, og sex har vi heller ikke hatt siden den gangen. Hun klarer å forholde seg til meg som en venn i hverdagen, og vi samarbeider godt om barna. Likevel så har hun en distanse til meg, og sier at hun kun er sammen med meg for barnas del akkurat nå. Hun sier at hun følte at hun mistet råderetten over seg selv, og at hun ser på seg selv som verdens verste menneske. Nå i det siste har hun også hatt mareritt om dette. Jeg har beklaget og lagt meg helt flat for måten jeg håndterte situasjonen på, og ser at jeg ikke skulle vært så bastant. Jeg prøver også å være omtenksom i hverdagen, og håper dette går over når vi får tid på oss. 

Likevel så eksploderte det helt i dag, uten at jeg helt skjønner hvorfor.. Jeg skulle ta med barna på tur mens hun skulle gjøre klart til 30.årslag hjemme. Vi har noe ute som må males før vinteren , så jeg spurte om hun kunne male dette. Hun sa at hun skulle gjøre dette dersom det ble tid. Jeg ønsket å vise henne hva jeg mente skulle males, men hun hevdet at hun visste hva som skulle males så jeg trengte ikke vise henne dette. Jeg ønsket likevel å vise henne det, for å være sikker på at hun skjønte hvor jeg mente, da hun ofte misforstår/ikke vet hva ord knyttet til bygging osv. betyr. Jeg sa derfor at hun måtte bli med, men hun fortsatte å nekte. Til slutt, etter at jeg hadde sagt gjentatte ganger at hun måtte bli med henne eksploderte hun helt. Hun sa at jeg ikke bestemte over henne, og at hun måtte få lov å bestemme noe over seg selv. Jeg koblet ikke hva hun mente, og spurte hva hun mente jeg bestemte. Hun sa da at jeg hadde bestemt at vi skulle drepe barnet vårt... Etter dette gikk hun, og sa hun trengte tid alene. 

Jeg forstår ikke, er det ikke litt urettferdig å dra opp aborten i helt vanlige uenigheter i hverdagen? Hvor lenge er det naturlig at hun kan ta opp dette? Og hvor lenge må jeg legge meg flat for henne, før det er nok?

Anonymkode: d99fa...c3a

Jeg kan godt forstå hun. Har en del forakt for mannen min som lot meg stå alene og ikke støttet meg når vi ble uplanlagt gravid på pillen. Han nærmest "truet" med å gå om jeg ikke tok abort. Han var ikke klar for det. Alt handlet om han. Han kjørte meg på sykehuset der jeg endte med abort nesten 12uker på vei. Jeg var helt ødelagt før,under og etter. Han bare stakk å koste seg med kamerater mens jeg lå alene på sykehuset. Alt var som vanlig for han etterpå , men ikke for meg. Jeg slet lenge med det. Jeg ville beholde men frykten for å miste han gjorde at jeg valgte abort. Jeg hadde ingen familie så han var den eneste for meg!(utenom venner).  Noen år senere når vi skulle ha barn, slet jeg flere år meg å bli gravid, og tenkte det var min egen feil som kunne gjøre noe sånt sist(abort)! Jeg skulle ønske jeg hadde lyttet mer til meg selv og hadde en støttende partner uansett hva valget hadde blitt. Vi var to om det, men jeg følte meg så alene, og det gjorde nok din kone og!

Anonymkode: 705ad...017

[AnonymBruker]

Dette er over 20år siden.

Anonymkode: 705ad...017

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Enig i det du skriver. Her kan ikke alt ansvar legges på mannen alene, men vi er tross alt på Kjerringguiden, å når en mann poster en sånn tråd som dette så får han disse kjerringene etter seg. 

Anonymkode: 78f47...ef0

Nettopp. Hadde ts vært en kvinne som skrev at hun var i tvil da de hadde 3 barn og økonomiske ville ikke der vært bra..da hadde hun fått masse støtte og hjelp..

Men skriver en mann det...da er han er dårleg mann

[AnonymBruker]

Det høres ut som at dette har vært knekkpunktet i forholdet deres. Dere trengee førstehjelp for forholdet NÅ. Dere har begge oppført dere dumt her, du med å anta det ene og det andre og vært så lite åpen og støttende, og hun ved å ta en avgjørelse som ikke var helt gjennomtenkt likevel. Det er mulig at dette ikke lar seg reparere, men dere må prøve.

Anonymkode: 45910...5f1

[SPOCA]

Jeg skjønner henne godt. For en ufølsom og uempatisk mann du er. 

Alt jeg hører når jeg leser innlegget ditt er meg, meg, meg. Du lot henne stå i det alene, og dreit fullstendig i henne. Du kan umulig elske henne, sånn som du snakker om og med henne på. 

Vel. Gratulerer. Da kan du jo bare forbanne deg selv når du ender opp med å ha ungene alene på heltid 50/50, du som synes det er så slitsomt.

Godt hun eksploderte. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Enig i det du skriver. Her kan ikke alt ansvar legges på mannen alene, men vi er tross alt på Kjerringguiden, å når en mann poster en sånn tråd som dette så får han disse kjerringene etter seg. 

Anonymkode: 78f47...ef0

Det har ikke noe å si hvem som "har ansvaret". Ingen her sier noe om hvorvidt de burde beholdt eller ikke, de prøver å forklare hvorfor han får den reaksjonen han får. Om man kun skal tenke rasjonelt uten å ta hensyn til følelser skjer sånt. Og forholdet knuser. Kjerringene har rett, og du står fritt til å høre og lære, eller ikke.

De havnet i en vanskelig situasjon det kan være vanskelig å komme helskinnet igjennom, og han valgte å holde avstand og la henne ta hele vekta av det alene istedet for å lene seg på hverandre. Det trenger ikke dreie seg om abort for at sånt skjer, mange avgjørelser i livet kan føre til at forholdet får en knekk man aldri kan rette opp i. Men god kommunikasjon og nærhet kan hjelpe.

Anonymkode: 49aed...127