Til damer er dere alltid forelsket i alle dere blir sammen med?

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne som spør. 

Jeg har vært single omtrent hele livet og har levd etter troen på at man må bli forelsket og så går resten av seg selv omtrent. Men innser etterhvert at sånn er det ikke. 

De jeg har vært oppover forelsket i har ikke gjengjeldt mine følelser og jeg ble bare bra nok til sex. Noe jeg ikke klarte å forstå.  For meg var tingen at hadde man sex så var man på vei til å bli sammen. Jeg er godt voksen. Det var mer sånn i hvertfall da jeg var ung. 

Men nå har jeg altså møtt en kar som er veldig fin på alle måter. Får så mange fine komplimenter fra han. Han får meg til å le og jeg vet han er betatt av meg. Jeg føler ikke noe sommer fugler i magen eller noe  men jeg liker han.  Vi har hatt sex en gang og  jeg fikk lite ut av det men jeg var veldig anspent og følte meg ikke trygg på om dette ville bli en tøm og røm eller om han fortsatte å ha kontakt etterpå. Det har vist seg at han har holdt kontakt etterpå og ønsker og bli bedre kjent. Ingen av oss ser for seg noe samboer skap og den biten men en ekslusiv partner vil jeg tro man kan stole på. Vi reiser begge i jobb. Og jeg kan bli borte i flere måneder i strekk. Så avhengig av en som takler noe sånt. 

Hvordan var det for dere når dere fant deres partner ? Hodestups forelsket eller bare trivdes og være rundt denne personen ??

Anonymkode: c97c5...fbd

[Lizzybelle]

Ja helt klart.  Veldig forelsket. 

Endret i går, 06:02 av Lizzybelle

[AnonymBruker]

Ikke hodestups forelsket, men synes han var utrolig kjekk og gøy å være med. Dessuten ble jeg veldig tent på ham. 

Tok ham ikke som seriøs. Trodde ikke på noe forhold mellom oss to. Skjønte heller ikke at han faktisk var blitt forelsket. Var så innstilt på at vi bare var moro at jeg var blind for det. 

Ble forelsket etter rundt et halvt år. 

Litt kjipt når han hevder kjærlighet ved første blikk. Det er litt mer romantisk enn slik dette var for meg. 

Anonymkode: ad973...76f

[Strigiformes]

Jeg blir bare sammen med en mann jeg er forelsket i. 

[AnonymBruker]

Skal jeg gå inn i et forhold må jeg være skikkelig forelsket ja. Hvorfor skulle jeg ellers gidde liksom 🤷‍♀️

Anonymkode: c4ecd...a1a

[AnonymBruker]

Jeg var veldig forelsket, og det var han også. Hadde ikke tatt til takke med noe annet, mest fordi jeg har et par venninner som har gjort det, og det endte desverre ikke så bra. Dessuten trivdes jeg så godt som singel at jeg hadde ikke behov for å gi slipp på livet alene for noen som ikke ga meg akkurat de riktige følelsene. Folk er forskjellige da, jeg har lest flere ganger her på KG at forelskelsen ikke er viktig for dem. For min del var forelskelsen viktig for st jeg skulle satse, og den er enda tilstedet, 5 år senere, sammen med dyp kjærlighet. 

Anonymkode: 14060...c48

[AnonymBruker]

Det er veldig lite kult å være den personen noen blir sammen med bare fordi det virker lurt. Man merker etter hvert veldig godt at følelsene ikke er tilstede og det er vondt.

Anonymkode: 9cef9...211

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg skjønner problemstillingen din ts. Jeg selv også har negative erfaringer med de jeg  blir «tussete» av, mens de som får følelser for meg og slikt, klarer jeg ikke å gjengjelde. Har 2 forhold bak meg hvor vi var forelsket begge to, men vet godt hvordan det er når det kun er den ene veien. Tror det dessverre er normalt at det rett og slett ikke klaffer begge veier, men så plutselig dukker det opp en hvor det enten klaffer med en gang, eller som starter som et vennskap f.eks, så utvikler følelsene etter hvert.

Anonymkode: ea176...6b0

[Sparkling_Pink]

Det eneste fungerende forholdet jeg har vært i innledet jeg med en jeg ikke var forelsket i. Men han var seksuelt tiltrekkende for meg og er det fremdeles. Sexen var givende for oss begge fra starten av, men han brukte noen måneder på å komme til det punktet at han var komfortabel med å ha sex.

Hvorfor har du hatt sex med en du ikke (enda) følter deg trygg på?

[AnonymBruker]

Det er et minstekrav at jeg er forelska. Enten skulle jeg ha full pakke eller så ville jeg være singel. Møtte mannen som var full pakke og vel så det og har et fantastisk forhold. Det du beskriver er potensiale som venn i min verden, men du vil ikke ha en venn som er forelska i deg.

Anonymkode: 23407...922

[AnonymBruker]

Jeg har en gang gått inn i et forhold hvor jeg ikke var forelsket. Gjør aldri det igjen. Skal det vare så må jeg virkelig ønske meg akkurat den ene mannen som partner, ellers fungerer det ikke for meg.

Så en viss form for forelskelse må nok være tilstede for meg om det skal fungere.

Ang. deg, Ts, så virker det som om du pga. gamle erfaringer kanskje nå er redd for å slippe løs følelsene dine i frykt for at det ikke skal bli noe mer. Mitt råd der er at du ikke har sex med noen før du virkelig ønsker deg selv, for når du er redd for å være utsatt for "tøm og røm" fra en mann, da tror jeg det er bedre å la være, for da gir ikke sexen deg noe, og da er du heller ikke ordentlig engasjert i det selv. Vent heller litt lenger med å ha sex med noen du møter. 

Den mannen du har møtt virker å være oppriktig interessert i deg, men du virker ikke interessert i ham, ikke enda i hvert fall. 

 

Anonymkode: a15ab...dc9

[AnonymBruker]

Tja. Ikke forelsket på den tussete måten man var forelsket på som tenåring. Mer en rolig forelskelse som kryper sakte over til kjærlighet? Tenker det er normalt, man har mer livserfaring og mindre hormoner som løper løpsk. 

Anonymkode: 72ce8...c85

[SPOCA]

Ja. Jeg kunne ikke vært sammen med en jeg ikke var forelsket i.

[HMK]

Vel. Hvis jeg var en spyflue var han dem lekreste kuruka på jordet. Jeg var BESATT.

[exictence]

De jeg har vært hodestups forelsket i, har ikke vart. Jeg var blind av forelskelse.

Han jeg har truffet nå like jeg veldig godt, og opplever mer og mer varme følelse for ham. Jeg har det utrlolig godt med ham, men har ikke vært hodestups forelsket.

[Mardina]

Jeg har vært det ja. Selv om det ikke alltid har vært like gjensidig hele veien. 

Forholdet jeg er i nå er vel første gang jeg virkelig føler meg sett og verdsatt. Har aldri hatt det bedre ❤️ Jeg er så uendelig og inderlig glad i kjæresten min 😍 🥰 Har uendelige mengder med kjærlighet til han og klarer ikke å se meg mett på han 😍 Synes han er utrolig kjekk og deilig 😍

Vi stortrives i lag og han er min beste venn og støttespiller. Har tro på at vi får mange fine år sammen ❤️ Jeg vet at han vil stå ved min side, uansett hva det måtte være. Han sier at jeg er det beste som har skjedd han og det er gjensidig. Vi gjør hverandre godt 🥰 

Jeg føler meg ganske sikker på at han føler det på samme måte, fordi han viser hver dag at det er meg (og kun meg) han vil ha ❤️ Det er ikke tvil i min sjel. Når han kysser meg lidenskapelig og hver dag sier at han er kjempeglad i meg, da vet jeg ❤️ 

Endret i går, 10:36 av Mardina

[katties]

Hvis man ikke har noe forelskelse eller tiltrekning så blir det nok vanskelig over tid - man kommer nok til å føle at man driver med noe falskt. Da kan man også ønske å ha en viss distanse til personen. Det blir også vanskelig hvis man forelsker seg i noen andre, så man blir egentlig ganske avhengig av at man rett og slett ikke forelsker i noen seg for at et slikt forhold skal gi mening. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er kvinne som spør. 

Jeg har vært single omtrent hele livet og har levd etter troen på at man må bli forelsket og så går resten av seg selv omtrent. Men innser etterhvert at sånn er det ikke. 

De jeg har vært oppover forelsket i har ikke gjengjeldt mine følelser og jeg ble bare bra nok til sex. Noe jeg ikke klarte å forstå.  For meg var tingen at hadde man sex så var man på vei til å bli sammen. Jeg er godt voksen. Det var mer sånn i hvertfall da jeg var ung. 

Men nå har jeg altså møtt en kar som er veldig fin på alle måter. Får så mange fine komplimenter fra han. Han får meg til å le og jeg vet han er betatt av meg. Jeg føler ikke noe sommer fugler i magen eller noe  men jeg liker han.  Vi har hatt sex en gang og  jeg fikk lite ut av det men jeg var veldig anspent og følte meg ikke trygg på om dette ville bli en tøm og røm eller om han fortsatte å ha kontakt etterpå. Det har vist seg at han har holdt kontakt etterpå og ønsker og bli bedre kjent. Ingen av oss ser for seg noe samboer skap og den biten men en ekslusiv partner vil jeg tro man kan stole på. Vi reiser begge i jobb. Og jeg kan bli borte i flere måneder i strekk. Så avhengig av en som takler noe sånt. 

Hvordan var det for dere når dere fant deres partner ? Hodestups forelsket eller bare trivdes og være rundt denne personen ??

Anonymkode: c97c5...fbd

Jeg er alltid forelsket i den jeg blir sammen med. Likevel så har det skjedd hver gang at følelsene forsvant grunnen mannens oppførsel. Nei, vi snakker ikke om sure sokker som ligger slengt rundt i ny og ne, eller et skittent fat på kjøkkenbenken. Vi snakker utroskap, sexnekt, respektløs oppførsel, manglende omsorg og lignende. Jeg er for eksempel sammen med en helt grei mann, som jeg var veldig forelsket i tidligere. Etter at han først fridde til meg for så å avlyse giftemålet fordi han likevel ikke var klar, etter at han har begynt å overlate våre felles problemer til meg alene å løse, så har følelsene gradvis forsvunnet. Vi har fortsatt masse gode samtaler, ler sammen, har sex, men jeg ser ham mer som en venn og "søndagskjæreste" enn en mann jeg elsker. Jeg har i tillegg blitt betatt av en annen, som jeg sikkert idealiserer oppi all skuffelsen hjemme. Men verken samboer eller denne andre mannen vet om følelsene mine, eller kommer noen gang til å få vite om dem. Jeg kommer til å la forelskelsen renne ut i sanden og fortsette forholdet med samboer som før. Det er nok bare slik at noen av oss aldri finner noen som elsker oss på ordentlig.

Anonymkode: f8a1e...a1f

[AnonymBruker]

Tidligere var forelskelse det eneste som motiverte meg til å gå inn i forhold. Som godt voksen tenker og føler jeg ikke det samme. Tiltrekning er viktig, men det mentale som at vi snakker og sammarbeider godt og at jeg føler meg trygg med partner er blitt kjempeviktig. Hverdag er blitt viktigere enn det ekstraordinære. 

Anonymkode: 8a74e...c36

[CrispiP0et]

Jeg kunne nok aldri blitt sammen med noen jeg ikke var forelsket i, det har jeg vel heller aldri vært. Men jeg kunne datet noen jeg ikke var forelska i, det har jeg gjort et par ganger. Jeg blir i midlertidig veldig lett forelska, så forelska at jeg blir blind for røde flagg, og har dermed da vært i minst to forhold der vedkommende var feil for meg, noe jeg ikke så før forelskelsen gikk over..

 

Jeg har også opplevd at forelskelsen ikke kommer med én gang (brent barn), men litt forsiktig og sakte - nesten som en liten glo bare, som blir varmere og varmere. I det tilfellet var det enklere å ikke bli forblindet av sin egen forelskelse, registrere og tenke fornuftig over de røde flagg som var, og reflektere over om man kunne gå inn i et forhold med noen som viste de tendensene (ikke voldsomt røde flagg verken generelt eller ift andre jeg har vært med). Men innledet ikke et forhold utover "dating" før forelskelsen var middels+ nivå, og den sank ikke. Bare steg.

Forelskelsen var gjensidig, han ble forelsket lenge før meg, men respekterte veldig at jeg var brent barn og ville ta det med ro. Men klart, jeg kommuniserte jo hele tiden om hvilke erfaringer og behov jeg hadde. Hvis jeg følte meg ukomfortabel etter en date, fordi noe hadde gått litt for raskt fram for min smak - så sa jeg tydelig fra om det, og ba om at vi kunne gå to skritt tilbake. Han respekterte dette, og lot det være opp til meg å signalisere når jeg var klar for å gå framover igjen. Noe jeg også var tydelig på når jeg ville, så han slapp å gjette. 

Så.. Det kan godt hende du får følelser for han karen du dater nå, etterhvert. Men neppe hvis du går på kompromiss med deg selv og ikke er åpen og klar med ham om hvor du kommer fra og hva du trenger.