Hvordan løsere dere alenetid når den andre har problemer med å forstå at den andre har behov for alenetid?

[Trolltunge]

Jeg forklarte, og krevde, til han faktisk forsto det. 

Min kjære har absolutt null behov for alenetid, men veldig stort behov for tosomhet, så vi måtte bare finne en slags balanse. Som fremdeles medfører at han gjerne ville hatt mer tosomhet, og jeg kunne tenkt meg mer alenetid, men begge får iallefall tilstrekkelig av det vi trenger til å ikke føle oss fullstendig ødelagt av å strekke oss for langt angående den andres behov, på bekostning av eget. 

Nå er vi faktisk kommet så langt at han kan le av det når han spør meg om jeg savner ham, og jeg svarer ærlig nei, fordi jeg virkelig nyter alenetiden når han er borte. Fordi han forstår og nå er trygg på at jeg trenger det, uten å et øyeblikk elske ham mindre av den grunn. 

Men bevares, det tok tid å komme hit. Det var ikke noe enkel plankekjøring. Han ikke bare ikke forsto mitt behov for alenetid, men ble lenge såret av det. Da er ikke kommunikasjon og kompromisser veldig enkelt. Men jeg forklarte og forklarte, og så trengte det gjennom til slutt. 

Vi er ekstroverte begge to, men jeg trenger likevel alenetid for å drive på med mine kreative interesser i fred. Mitt behov for alenetid i forhold til ham er dessuten også behov for uten akkurat ham rundt meg- tid. Han er veldig intens. Jeg kan fint bruke litt av min alenetid på å kose meg med en venninne med bedre forståelse for at jeg ikke orker å være påkoblet samtaler hele tiden. Jeg må på lading. 

Endret fredag kl. 01:57 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Det synes ikke jeg. Da slapper man godt av sammen da. 

Anonymkode: 4951c...0af

I de forholdene jeg har vært i (som har vært langvarige) så har vi hatt «egentid» selv om vi er sammen, hvis det gir noen som helst mening. At man kan være for seg selv selv om begge er hjemme. Men man er jo forskjellig. 

Anonymkode: 71621...f39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

I de forholdene jeg har vært i (som har vært langvarige) så har vi hatt «egentid» selv om vi er sammen, hvis det gir noen som helst mening. At man kan være for seg selv selv om begge er hjemme. Men man er jo forskjellig. 

Anonymkode: 71621...f39

 

Anonymkode: 4951c...0af

[AnonymBruker]

Jeg jobber turnus, så mannen har alenetid når jeg er på helg og kveldsvakter (jobber ikke så mye av det). Og jeg har alenetid på dagtid når jeg har fri eller kveldsvakt. Ellers bruker mannen garasjen en del for alenetid, pluss at vi har to stuer, så vi kan sitte hver for oss. Her er jeg ekstrovert og han introvert, men kjenner selv jeg har blitt mer og mer glad i alenetid selv.

Anonymkode: 74f1e...b2f

[AnonymBruker]

Det er ikke viktig at han forstår at jeg trenger egentid, men at han respekterer det, og at han ikke føler seg avvist. Jeg forstår heller ikke mannens behov for alltid å ha mennesker rundt seg.

Jeg hadde et krav da vi flyttet sammen, nemlig leilighet med adskilt kjøkken. Et kjøkken med vindu og dør som kan lukkes. Da kan jeg stenge vekk mann og barns sosiale liv, lese, strikke, tenke, vaske og rydde med bare egne tanker. Jeg har også alltid gått en kveldstur for å tømme hodet før kvelden. 

Jeg deltar selvsagt i sosiale sammenkomster hjemme, men ikke alltid. Jeg "slipper" å bli med ut siden en må være hjemme med barna.

Anonymkode: 0cd20...9f7

[AnonymBruker]

De aller fleste trenger alenetid (selv ekstroverte). Selv om mannen din ikke trenger det, så kan han ikke frata deg dette. Trolig får han selv alenetid uten at han tenker over det. Om han ikke forstår det, så må han respektere deg. Ellers blir det kontrollerende. Da jeg var sammen med eksen, og barnet var lite, så hadde jeg alenetid på do. Jeg satte meg ned der og satt der til noen ropte på meg. "Heldigvis" likte eksen å feste og trene, så da fikk jeg jo alenetid der, men det var jo mens jeg passet barn, og gjorde husarbeide og gjorde klar til neste dag.

Anonymkode: b3db7...bd2