Dere som har skilte foreldre, likte dere at foreldrene fikk ny kjæreste/partner?

[AnonymBruker]

I så fall, hvorfor/hvorfor ikke?

Spør fordi jeg merker at mine barn får helt panikk av tanken på at jeg skulle møte noen nye. Det er et ikke-tema (samme gjelder nok for faren, uten at de sier det høyt). Dette hindrer meg så klart i å kaste meg ut i datinglivet. Jeg er 40 år og ble (ufrivillig) skilt for et par år siden. Barna er på mellomtrinn/ungdomsskole.

Er ikke ute etter en partner eller stefar (de har en pappa - 50/50), men jeg savner jo nærhet og ønsker jo ikke å være enslig resten av livet heller….

Anonymkode: 14d8f...4c9

[AnonymBruker]

For meg var det fantastisk at pappa giftet seg på nytt med hun som er min stemor. 
 

Hun var(og er) så omsorgsfull, raus, varm og kjærlig. Hun hadde fire barn fra før, men tok meg under vingene som sin egen. Hun er fantastisk. 
 

Mora mi derimot… er ikke snill. Så for meg var det AVGJØRENDE at pappa fant en så flott dame. Hun reddet livet mitt. Tenk hvordan jeg hadde hatt det uten henne, da hadde jeg aldri fått kjent på å bli elsket slik hun elsket meg. 

Anonymkode: 757f6...d2e

[AnonymBruker]

Datteren min likte det ikke når jeg fant en ny etter skilsmissen. Faren kunne få ny dame, men ikke jeg (moren). Hun var 15 da vi ble skilt etter flere år med utrivelig stemning i hjemmet. 

Problemet var at jeg trodde at jeg var ferdig med menn, men ble hodestups forelsket og klarte ikke å stå imot. 

Kort fortalt, jeg innledet et forhold med han, hun likte det ikke, men likte likevel at moren var lykkelig igjen. Litt blandede følelser med andre ord. Jeg hadde jo noen runder selv,men landet på at datteren er på vei ut i voksenlivet og jeg hadde møtt en jeg klikket med og ville ikke la den sjansen gå fra meg.

Det har nå gått seg til, hun har akseptert det, fått kjæreste og fått erfart selv hvor forelsket man kan bli i noen. 

Faren har også fått ny dame nå og det virker som at det også er greit.

 

Anonymkode: b4d13...1f2

[Million]

Moren min fikk seg ny(e) partner(e) men ikke faren min, etter at de skilte seg for mange år siden. Pappa hadde vel noen han "datet", men ikke noe seriøst og ingen han presenterte for oss barna og ingen han bodde sammen med. Mamma hadde i alle fall tre partnere som jeg husker, og sistemann giftet hun seg med. Det varte noen år men hvor lenge husker jeg ikke. De ble skilt til slutt.

Uansett, jeg (og brødrene mine også sikkert) hadde aldri noe i mot at foreldrene våre fant seg nye. Det var helt greit. De kranglet som hund og katt den gangen de var gifte med hverandre, så det var bare en stor lettelse at de gikk fra hverandre til slutt.

 

Endret tirsdag kl. 13:22 av Million

[AnonymBruker]

Ingen av de nye partnerene på noen av sidene har noen gang egentlig brydd seg om meg, og jeg var heller aldri noen førsteprioritet for foreldrene mine. Så rimelig nøytralt for min del, utgjorde ingen stor forskjell.

Anonymkode: 1d96f...06a

[AnonymBruker]

Det hadde nok vært det hvis de ikke hadde vært i toxic forhold hele tiden. 

Kan svare for mitt eget barn også: han syns det er kjempestas med kjæresten min! Pga de overnevnte foreldrene mine gikk jeg dessverre i en del feller i kjærlighetslivet og endte opp med å få barn med en dårlig mann. Han er ikke voldelig eller slikt, men en egoistisk og fraværende far. Barnet mitt ble derfor veldig glad for å få en snill og tilstedeværende bonusfar.

Anonymkode: 87f49...7fd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

For meg var det fantastisk at pappa giftet seg på nytt med hun som er min stemor. 
 

Hun var(og er) så omsorgsfull, raus, varm og kjærlig. Hun hadde fire barn fra før, men tok meg under vingene som sin egen. Hun er fantastisk. 
 

Mora mi derimot… er ikke snill. Så for meg var det AVGJØRENDE at pappa fant en så flott dame. Hun reddet livet mitt. Tenk hvordan jeg hadde hatt det uten henne, da hadde jeg aldri fått kjent på å bli elsket slik hun elsket meg. 

Anonymkode: 757f6...d2e

Samme her, bortsett fra at jeg var i tyveårene.

Anonymkode: 38af2...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

I så fall, hvorfor/hvorfor ikke?

Spør fordi jeg merker at mine barn får helt panikk av tanken på at jeg skulle møte noen nye. Det er et ikke-tema (samme gjelder nok for faren, uten at de sier det høyt). Dette hindrer meg så klart i å kaste meg ut i datinglivet. Jeg er 40 år og ble (ufrivillig) skilt for et par år siden. Barna er på mellomtrinn/ungdomsskole.

Er ikke ute etter en partner eller stefar (de har en pappa - 50/50), men jeg savner jo nærhet og ønsker jo ikke å være enslig resten av livet heller….

Anonymkode: 14d8f...4c9

Foreldrene mine skilte seg da jeg var over 18 og flyttet hjemmefra, og jeg har bare vært sjeleglad for at det ikke har dukket opp et halvsøsken. Da hadde jeg kuttet kontakten. 

Anonymkode: 753ed...dde

[AnonymBruker]

Nesten all ungdom synes at voksne( dinosaurer)  som har sex er helt katastrofe - med en annen enn den andre forelderen er jo ikke til å holde ut. 

Hva du gjør når de er hos faren sin har de ikke noe med, og du har ingen informasjonsplikt om ditt voksne liv før du evt presenterer en mann i livet ditt for dem. 

Du må jo ikke dele alt mulig med dem..

Det skal jo heller ikke være ungdommens oppgave/dårlige samvittighet  å holde deg med selskap når de etterhvert er opptatt med sitt.

 

Anonymkode: 70ce9...ecd

[AnonymBruker]

Absolutt ikke.

Det at de ble skilt første gang, burde vært signal nok om at forhold ikke var noe de mestret. 

Anonymkode: ae89d...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

men jeg savner jo nærhet og ønsker jo ikke å være enslig resten av livet heller….

Anonymkode: 14d8f...4c9

Men du er mor. Du må da kunne klare å sette ungene dine foran deg selv de ytterst få årene de bor hjemme? Du har valgt å få de ungene helt frivillig og du har resten av livet å tenke på deg selv på. 

Anonymkode: ae89d...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Nesten all ungdom synes at voksne( dinosaurer)  som har sex er helt katastrofe - med en annen enn den andre forelderen er jo ikke til å holde ut. 

Hva du gjør når de er hos faren sin har de ikke noe med, og du har ingen informasjonsplikt om ditt voksne liv før du evt presenterer en mann i livet ditt for dem. 

Du må jo ikke dele alt mulig med dem..

Det skal jo heller ikke være ungdommens oppgave/dårlige samvittighet  å holde deg med selskap når de etterhvert er opptatt med sitt.

 

Anonymkode: 70ce9...ecd

Enig her, helt greit å finne på ting når de er borte. Men å få deg en kjæreste og introdusere han, ikke greit. 

Anonymkode: ae89d...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Absolutt ikke.

Det at de ble skilt første gang, burde vært signal nok om at forhold ikke var noe de mestret. 

Anonymkode: ae89d...13f

Skjerp deg, det er klart man kan mestre et forhold selv om man ble skilt. 

Anonymkode: 757f6...d2e

[AnonymBruker]

Aldri brydd meg. Er vokst opp med skilte foreldre (aldri vært sammen). Min mor har hatt en samboer, far til min lillebror. Han flytta ut da jeg var 10 år. Mor hadde flere kjærester som jeg traff etter det. Men har aldri knytt bånd til dem. Min mor er gift nå, har heller ikke knytt bånd til han. De traff hverandre etter at jeg flytta ut. 

Anonymkode: 77a9a...dfe

[Elena77]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Absolutt ikke.

Det at de ble skilt første gang, burde vært signal nok om at forhold ikke var noe de mestret. 

Anonymkode: ae89d...13f

Så din far eller mor skal leve enslig resten av livet fordi du (barnet deres) ikke aksepterer det ? Når du får ditt eget liv med partner og barn, så unner du ikke dem å ha noen i livet sitt bare fordi de ikke fikk det til første gang ? Hva om du ikke får det til og treffer en ny, hva da ?

Alle fortjener nye sjanser i livet. Hvis ikke er det noe riv ruskende galt

Snakk om å ta fra noen livsgnisten.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Nesten all ungdom synes at voksne( dinosaurer)  som har sex er helt katastrofe - med en annen enn den andre forelderen er jo ikke til å holde ut. 

Hva du gjør når de er hos faren sin har de ikke noe med, og du har ingen informasjonsplikt om ditt voksne liv før du evt presenterer en mann i livet ditt for dem. 

Du må jo ikke dele alt mulig med dem..

Det skal jo heller ikke være ungdommens oppgave/dårlige samvittighet  å holde deg med selskap når de etterhvert er opptatt med sitt.

 

Anonymkode: 70ce9...ecd

Her er jeg enig.

Mine barn er begge i barnehagealder. Da jeg møtte noen nye så var det den uken jeg ikke hadde barn. Jeg kunne ha besøk på kveldene på lik linje som jeg hadde av andre venner, men jeg hadde ikke ny mann på overnattingsbesøk da barna mine noen ganger våknet om natten.

Da dette ble seriøst og vi ønsket å flette livene litt mer sammen så tok vi det gradvis, og de møttes uten at "dette er mammas nye kjæreste og vi skal flytte sammen". De likte han godt, og det har bare vært stas siden da.

Kan legge til at mine var små, og da det ble slutt med faren deres så var de veldig opptatt av at vi måtte finne nye kjærester, for de trodde at mammaer og pappaer måtte ha kjærester.

Jeg tenker at man kan leve ganske lenge med å møtes når barna ikke er tilstede, også kan man informere om at det er en mann etter hvert. Når de er komfortable med det så kan de møtes.

Anonymkode: edd3f...7e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

I så fall, hvorfor/hvorfor ikke?

Spør fordi jeg merker at mine barn får helt panikk av tanken på at jeg skulle møte noen nye. Det er et ikke-tema (samme gjelder nok for faren, uten at de sier det høyt). Dette hindrer meg så klart i å kaste meg ut i datinglivet. Jeg er 40 år og ble (ufrivillig) skilt for et par år siden. Barna er på mellomtrinn/ungdomsskole.

Er ikke ute etter en partner eller stefar (de har en pappa - 50/50), men jeg savner jo nærhet og ønsker jo ikke å være enslig resten av livet heller….

Anonymkode: 14d8f...4c9

Lurer på om faren har hatt en partner etter bruddet med deg som både du og barna naturlig nok har hatt vanskelig for å akseptere? Siden du skriver du ble ufrivillig skilt tolker jeg det som at barnefar ønsket skilsmisse, men ikke du? Mulig han allerede hadde funnet en annen også? I så tilfelle er det jo ikke rart at barna misliker farens nye dame. Kanskje dette overføres også til en eventuell ny partner for deg i og med at de i likhet med deg føler at de ikke hadde kontroll over familieoppløsningen og ønsker det annerledes? Et par år er kort tid sånn sett. Mulig jeg feiltolker alt, men dette var nå uansett noen tanker som kom opp bare.

Anonymkode: 79c77...c8e

[Druid]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

I så fall, hvorfor/hvorfor ikke?

Jeg ville syntes det var veldig greit. Det ville vært en avledning fra at de beggge følte de hadde feilet i livet. Sånn ble det aldri, ingen av dem klarte å gi slipp... Min far ser fortsatt på min mor som den som "got away"...

[AnonymBruker]

Jeg likte det i form av å være glad på deres vegne. Jeg kan ikke si jeg likte partnerne min mor valgte.

Den første mannen hun ble sammen med var ganske ekkel husker jeg at jeg syntes, han var veldig fysisk, ville klemme og ønska at jeg skulle kalle han pappa. Jeg var da 9 år gammel og forsto ikke helt hvorfor jeg synes det var ekkelt. Det ble etterhvert slutt mellom de og noen år senere kom det frem at mannen var domfelt pedofil. Min mor hadde visst om dette hele forholdet igjennom. Jeg ble ganske sjokkert når dette kom frem for å si det mildt.

Min mor hadde så et par kortvarige romanser med menn hun ikke introduserte meg for før hun ble gravid og rømte landet for å gifte seg med en mann jeg hadde møtt 2-3 ganger. Han virka hyggelig nok men viste seg å ha MYE baggasje. To barn han ikke tok seg av, masse gjeld, null jobb og stadige bli-rik-raskt-planer som endte i kaos og krangling. Det var generellt mye krangling i det forholdet og jeg ble aldri helt kompis med den mannen. Jeg var 14 når de ble sammen og han var ganske stygg med meg også, aldri fysisk men mye kritikk og det var veldig tydelig at jeg ikke var velkommen. Jeg flytta ut som 16 åring. De holdt sammen i nesten 20 år med nesten bare nedturer bortsett fra de to søstrene mine som kom til underveis. Begge jentene er nå voksne og har ikke kontakt med foreldrene sine men vi tre har god kontakt og har gjort det beste utav situasjonen.

Min mor har funnet kjærligheten 2-3 ganger i ettertid, mennene er alltid perfekte de første ukene før de viser seg å være fullstendig gale i følge min mor. Noe sannhet er det nok i det men hun er også fellesnevneren.

Anonymkode: 58873...1ef

[AnonymBruker]

Jeg syntes det bare var hyggelig. 
 

Når det er sagt, så var jeg 15 år da de silte seg og såpass stor at jeg hadde forståelsen. Samtidig var og er mine foreldre de beste av venner, selvom det er 30 år siden de skilte seg. Det har aldri vært krangling, utroskap eller andre hendelser. Det var kjærlighet som gikk over. 
 

De har den dag i dag jevnlig kontakt og samarbeider rundt deres felles barnebarn. De feirer også hver 17 mai, bursdager og jul sammen med sine barnebarn.

Anonymkode: 4c1f6...9dd