Jente på 4 engstelig for døden, snakker og spør mye om dette.

[AnonymBruker]

Eldstejenta mi på 3 mistet brått farfaren sin i romjula 2024, hun mistet også oldemor på våren 2024. Hun ble 4 i August i år, hender Hun plutselig sier at hun ikke vil dø. Hun er også svært redd for biler og sier at biler kan gjøre henne eller lillesøster død.

Innså ikveld at hun er høysensitiv psykisk. Er urolig for alle spørsmålene og bekymringene hun har rundt døden. Prøver å svare på spørsmålene så diplomatisk som jeg kan, men hun er så sensitiv og tvister ordene mine lett... hun er blitt mer og mer asosial som tiden går.

Burde hun snakke med en barnepsykolog? 

Anonymkode: 0dbb4...003

[AnonymBruker]

Ville snakket med helsesykepleier på helsestasjonen. 

Anonymkode: 94e45...1a8

[AnonymBruker]

Jeg tenker i utgangspunktet er det viktigste å være der med henne, ta imot frykten og trøste. Man får jo ikke hjulpet dem bort fra det faktum at døden finnes, og at det oppleves trist og skummelt, men kan være der sammen med dem i de følelsene.

Min eldste ble også redd for døden rundt samme alder, etter at først oldemoren hennes døde, som nok føltes litt fjernt for henne, og så døde et kjæledyr. Hun var også veldig redd for bilder, faktisk, det er nok gjerne noe mange barn har fått med seg, at man kan dø av å bli påkjørt. Hun spurte også ofte om pappan og jeg var gamle, eller om vi ble gamle snart. 

Jeg tenker dette er naturlig. Mitt yngste barn er i en lignende fase nå som femåring selv om hun ikke har opplevd døden nært på nå nylig. Jeg husker selv at jeg var veldig redd for døden og at mamma skulle dø som barn. 

Anonymkode: e3144...97d

[AnonymBruker]

Jeg var også redd for døden som barn, men jeg tror jeg var litt eldre enn det da det ble som verst. Husker jeg sto i vinduet hvis mamma var ute etter at det var mørkt (om vinteren da) og ventet på at hun skulle komme hjem. Tror ingen hadde fortalt meg at ting kunne skje ute i mørket liksom, men det var en kobling jeg hadde. 

Jeg tror ikke jeg ville problematisert det så veldig, men du kan høre med helsestasjonen uten at barnet er tilstede. Ellers må man bare validere følelsene deres og være der med dem i det vanskelige, men uten å bli med på helt ekstreme katastrofetanker som bare gjør det verre.

Fire barn her, alle voksne nå, og alle har hatt sånne perioder og faser både med døden og andre ting. Det betyr bare at de skjønner litt mer av hvordan verden og livet henger sammen, og det er jo ganske fascinerende og til tider brutalt, så ikke så rart om de synes det er skummelt. Ikke minst tanken på å miste mamma eller pappa feks, som jo for de fleste er den ultimate tryggheten. For meg hjalp det faktisk at mamma sa hvor jeg skulle bo om hun og pappa døde, da visste jeg det og slapp å tenke på det (selv om noen sikkert vil si det er feil å gå så langt, men for meg ble det en trygghet).

Anonymkode: ee7eb...0cf

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å bli opptatt av døden i den alderen. Alle mine har vært det. Jeg tenker det er lurt å snakke om det, svare på alle spørsmål og ufarligegjøre det. Det finnes også mange fine barnebøker om døden. Blant annet Anna Giske og Gro Dahle har skrevet lettfattelige bøker sim man kan lese med barnet. Spør på biblioteket. 

Anonymkode: 3f106...b27

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig for alderen, det er bare kom forsterket i sammenheng med to død i nære relasjoner. Vi har mistet en katt (bl påkjørt) når ungen var 4, og det kom også sterke reaksjoner. Ikke at jeg sammenlikner en katt med besteforeldre, men du skjønner, den forståelsen av dødelighet kom bratt på fireåringen. Men barna er også fleksible og klarer å komme igjennom det og forsonne seg med tanken, den forståelsen at ingen er udødelige, det er en fase som dere må gjennom. Ja, anbefaller også å lese bøker sammen, snakke sammen. Forsikre barnet at du ikke har tenkt til å dø i nærmeste fremtid, og barnet selv er også frisk og kommer til å leve et langt liv. Vis til alle rundt dere som barnet kjenner, som er gamle. Små barn tror jo at fortiåringer er kjempegamle, har du en person i 80-90 årene i nærheten, så er den personen nærmest fra vikingalderen for barnet. 

det er litt greit å være redd for biler, det er også en utviklingsfase de må gjennom. 

Anonymkode: c3341...741

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig i den alderen å være redd for døden, og her har det blitt forsterket ved dødsfall i familien. Har dere forsøkt å låne bøker om tema på biblioteket for å ufarliggjøre det litt? Anna Fiske har en veldig fin faktabok om døden, og man har en hel del bøker om tema i billedbøker. F. eks farvel herr muffin og hvorfor må ting dø. 
Hun trenger nok ikke en psykolog for dette. Det er et helt normalt utviklingstrinn.

Anonymkode: b2b56...ed1

[Uanonym bruker]

Det høres i utgangspunktet normalt ut. Som flere skriver, er det vanlig å bli opptatt av døden i den alderen, og det har sikkert blitt litt forsterka hos henne fordi hun opplevde to dødsfall i familien da. La henne få snakke om det, snakk om det selv, les bøker om det osv. Det viktigste er at det ikke blir et tabu, hun merker det nok hvis de voksne synes det er ubehagelig å snakke om, og det kan forsterke redselen.

Men synes absolutt ikke dette høres ut som noe man trenger psykolog for.