Det at mange menn vil ha yngre partnere. Hvorfor det?

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (18 timer siden):

Dette er jo forståelig, men dette går jo også begge veier, og alder er ikke bare et tall. Å treffe en ny og bli forelsket er selvfølgelig oppløftende og livs- og lykkehevende. Da får man ny energi, et løft i kåthet, og det bruser av lykke, livlighet og optimisme. Dette uansett alder på deg selv og den man har møtt, og er euforisk ovenfor. Som nyforelsket er det ikke store ulikheter på en person på 20 og 60. Å være nyforelsket gir er enormt løft på alle måter. 

Så vedvarende ikke den situasjonen evig, og man vil gli tilbake til sitt normale energinivå på alle måter. Uansett hvor ung og pen kvinnen skulle være. Da vil en mann på 50+ fremdeles være en mann på 50+, og ikke vedvarende få ekstra gnist av at kvinnen er betydelig yngre. Det er vel derfor forhold med stor aldersforskjell oftest går galt etterhvert. 

Man kan ikke legge på en partner å holde deg oppe. Livsgnist som ikke kommer fra deg selv kan ikke opprettholdes over tid. 

Selvfølgelig kan man satse på å treffe en ny som løfter deg opp angående at relasjonen er ny og spennende, hver gang man dabber ned til sitt normale energinivå, og noen (både noen kvinner og noen menn) gjør akkurat dette, i et evig jag etter euforien man får når en relasjon er ny og spennende, men dette vil bli en svært slitsom strategi etterhvert, og sjansen for å ende opp desillusjonert, utbrent og ensom er stor. Alderen tar også slike, og det vil bli stadig mer krevende å finne midlertidig lykke og energi i slikt. 

Det er jo også litt ironisk at kvinner forlater menn fordi aldersforskjellen begynner å bli for tydelig, og så søker gjerne menn mot like unge/ yngre partnere for å få ny gnist. 

Jeg skal ikke si at jeg ikke forstår det, men å kalle det klokt blir å dra det for langt. Man er så gammel som man er når euforien ved at noe er nytt og spennende avtar, så man har jo isåfall gått for et nytt nederlag. 

Som kvinne er det faktisk litt merkelig å observere at menn ofte legger ansvaret for sin lykke på kvinner. Istedenfor å innse at de selv må finne kilden for livsgnist og energi i seg selv ønsker de kvinner som kan gi dem dette. Så er kvinner vrange og vanskelige, skuffende, når dette ikke kan opprettholdes over tid, kun fordi man ikke gi kan gi dette over tid. Man kan ikke løfte opp og bære en annen, som ikke bærer seg selv. Ikke over tid, når forelskelse, spenning og den ekstra energien dette genererer går over. Da vil man falle tilbake til livsgnist og energi man har i seg selv, og man vil være akkurat så gammel som man faktisk er. Ha det så bra som man selv evner å opprettholde. Være den man faktisk selv er. Ingen kan vedvarende holde deg over det. Det er urimelig å forvente. 

Ønsket om dette er forståelig, men realismen i det er ikke stor. 

En av de klokeste utsagn jeg har lest her inne er at kvinner søker en partner, mens menn søker en kjæreste.

Menn ønsker svært ofte en søt, omtenksom, blid og snill kjæreste, som velvillig ivaretar dem og løfter dem opp. Egentlig uansett hvordan de selv oppfører seg, og hva de selv bidrar med for å ivareta at hun fortsetter med å være søt, omtenksom, blid og snill. Selv om de trekker henne ned skal hun løfte dem opp, og det er hun som liksom svikter dersom hun endrer seg fra søt, velvillig og snill til å bli annerledes, selv om hun ble annerledes på grunn av hvordan de ikke gir henne tilstrekkelig positivt påfyll til å kunne fortsette med å være smilende og søt. 

For at en kvinne skal fortsette med å være søt, omtenksom, blid og snill over tid må hun faktisk være lykkelig i forholdet hun også. Det har en del menn en tendens til å overse/ignorere/ikke forstå. Da går dette galt, og mennene mister det de selv ønsker og trenger. Ofte uten å forstå sin egen rolle i det. De falt jo for henne fordi hun var så søt og snill. En god kjæreste for dem. Så endret hun seg. 

Hvorfor det skjedde er er vanskelig for en del menn å innse. Hun skulle jo bare elske dem. Det var den "kontrakten" de inngikk. At han ikke bestandig kan være forståelsesfull og grei bør hun jo takle. Om hun elsker ham. 

Sorry gutter, en relasjon må ivaretas godt begge veier. En kvinne som blir ulykkelig forblir ikke søt. Vil du vedvarende ha en skjønn kvinne må du være skjønn mot henne også. Ikke bare innimellom, når det passer deg å være raus mot henne, og når du er i godt humør. Kvinner er mennesker med behov, ikke servicemaskiner for menn. "Kontrakten" er ikke at hun skal forbli den samme, uansett hvordan hun behandles. Hun blir som hun blir behandlet. Om ikke umiddelbart, så definitivt over tid. (Selvfølgelig med unntak av skikkelige drittkjerringer. Akkurat som drittgubber, de bare er som de er. De fleste kvinner prøver imidlertid å være gode mennesker og partnere, til de går tom.)

Jeg tror ikke dette skjer fordi menn er slemme, men fordi mange menn har en forventning til kvinner som er mer idealistisk enn realistisk. Drømmekvinnen til menn er jo bestandig søt og snill mot dem. Uansett. Elsker dem og beundrer dem, uansett. Støtter og viser dem omsorg, uansett. Tåler dem på deres verste, forstår dem, er takknemlig for at mannen har valgt dem som sin livspartner, uansett.

Livet er ikke slik. Livet er at ingen kan opprettholde slikt, uansett hva mannen bidrar med for å ivareta dette, eller gjør som destruerer en slik velvilje. 

Kvinner skal være søte og snille mener mange menn. Uansett hva. Forstå og akseptere at menn ikke bestandig er det samme.

Slik er det selvfølgelig ikke. Vi kvinner vil bestandig skuffe menn som tenker og tror dette. Vi kan ikke bære dere. Ikke engang om følelser (i utgangspunktet) er sterke, og viljen til å prøve dette (i utgangspunktet) er stor. 

Det et nok mennesker som evner å holde seg selv oppe som har størst sjanse til å være vedvarende tilfreds i livet. Uansett kjønn. 

Lurer vel litt på hvor dere finner disse mennene, som forventer at en annen skal "bære" dem uansett hvordan han selv oppfører seg. Er ikke ubetinget enig i at de fleste menn har et sånt syn på samlivet. Man skal selvfølgelig støtte hverandre, og begge må oppleve mer lykke enn sorg over tid for at et forhold skal holde. Og jeg mener det faktisk heller ikke er sjelden er kvinnen som kan være den som trekker mannen ned i et forhold, ikke bare motsatt. Det fungerer ikke over tid, uansett hvilket kjønn som er den som trekker den andre ned. 

Anonymkode: aa320...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Lurer vel litt på hvor dere finner disse mennene, som forventer at en annen skal "bære" dem uansett hvordan han selv oppfører seg. Er ikke ubetinget enig i at de fleste menn har et sånt syn på samlivet. Man skal selvfølgelig støtte hverandre, og begge må oppleve mer lykke enn sorg over tid for at et forhold skal holde. Og jeg mener det faktisk heller ikke er sjelden er kvinnen som kan være den som trekker mannen ned i et forhold, ikke bare motsatt. Det fungerer ikke over tid, uansett hvilket kjønn som er den som trekker den andre ned. 

Anonymkode: aa320...67d

Det har faktisk vært omfattende forskning som viste at menn ofte forlater sine syke koner, mens kvinner som oftest blir hos sine syke menn. Selvfølgelig finnes det dårlige partnere av begge kjønn, det er ikke det saken gjelder. I denne tråden er diskusjonen om hvorfor MENN velger som de gjør. Kvinne har sine mekanismer for valg, som ikke bestandig er sunne eller heldige, men det er en annen diskusjon.

Anonymkode: 84c43...28f

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (17 timer siden):

Fordi aldersforskjellen blir mer tydelig med tiden, ikke det motsatte. Kvinnene følte seg fremdeles unge og sugne på livet, mens mannen hadde kommet i alder med større behov for ro og rutiner. 

Vi venner opplevde dem fremdeles som sosiale og livlige, men fikk ganske oppgitte blikk og utsagn når vi påpekte det. Vi levde ikke med dem. Visste ikke hvilken kamp det var blitt å få dem med på ting. Visste ikke hva livet med dem var blitt redusert til. Visste ikke om ensomheten det å ha en mann som i stor grad bare hadde koblet seg av dem og det å gjøre ting sammen genererte. Visste ikke hvor kjipt det å føle at partner var blitt sær og gubbete var. Visste ikke hvordan det føltes å være i et bur med stadig trangere gitteret var. Fordi nysgjerrighet, livsgnist og interesse hos mannen var erstattet av et økende behov for å være i det kjente og kjære, i fred. Gjerne utilgjengelig mentalt. Trygg på at hun ble, uansett. Uten evne til å ta innover seg at de hadde endret seg til noe kvinnen var ulykkelig med. De gjorde jo egentlig ikke noe galt. Det var hva de ikke lenger gjorde og var som var utfordringen. Uansett, de var jo bare seg selv, og trygge på at det burde være ok. Antagelig var det ganske lite selvinnsikt på at de hadde endret seg. Man føler seg jo vedvarende som seg selv. Endringer i deg selv er naturlig for deg selv. Skjer gradvis, umerkelig og naturlig. 

Sant selvfølgelig. At vi ikke levde med dem, og ikke kjente på dette. Vi traff dem i festmodus. Opplevde dem som de bestandig hadde vært. Prosessen mot brudd gikk imidlertid såpass over tid at vi fikk innsikt i hvordan disse endringene var vanskelig for kvinnen innen hun ga opp. Den økende frustrasjonen ved innsatsen som ikke lykkes. Resignasjonen opp mot å faktisk gi opp. Lettelsen ved å ha kommet frem til det, sammen med dårlig samvittighet for å faktisk ikke orke mer og bryte ut. Gleden ved å føle at de kunne leve igjen, blandet med dårlig samvittighet for at mannen ikke tok det så godt. 

Det var mindre krangling enn det å dra i helt ulike retninger, til det røk. Det var mer forsøk på å få til kompromisser begge kunne leve med gjennom seriøse samtaler enn det var åpen kamp og noen som var slemme. Det ga likevel så stor frustrasjon og sorg at det ikke var et godt samliv lenger. Kvinnene som gikk var ulykkelig lenge innen de faktisk gikk. Det ble likevel et stort sjokk for mennene. 

Jeg antar at mennene ikke klarte å ta innover seg hvor det bar, selv om det ble forklart flere ganger, i forsøk på utallige samtaler om dette. Mennene "bare ivaretok " sine ønsker og behov, som sikkert ganske umerkelig for dem selv var endret og redusert. De var ikke slemme. Ikke med viten og vilje iallefall. Klarte vel bare ikke å innse at kvinnen var blitt ulykkelig, og at det ikke går over lang tid, når det ikke er evne/vilje til kompromisser. At gode følelser dør på slikt, og at behovet for å komme seg ut av situasjonen øker, til det ønsket blir et behov man må følge, fordi følelsen av å bli kvalt blir for stor. Fordi frustrasjonen ved å ikke bli hørt ble til resignasjon, og så og visshet om at det ikke nyttet. Det var ikke mer å gi innsats for. 

Det er veldig bra at du holder kontakten med din egen omgangskrets. Det er klokt. Trist at mange menn ikke gjør det. Jeg tror nok at bitterhet og sorg over bruddet også i stor grad er bitterhet over å ha mistet omgangskretsen de har vært del av i +/- 20 år. Det må være grusomt. Det er absolutt forståelig at det må være fælt. Menn som har beholdt kontakten med egne venner står nok bedre i det, om det skulle gå galt. Jeg kan knapt forestille meg hvordan vondt det må være å miste liksom alle rundt seg. Bare tanken gir meg en forferdelig klump i magen. Det må være et mareritt. Ja om så det hadde vært enighet om brudd må det være fælt. Å miste den man fremdeles elsker og ønsker, OG hele omgangskretsen... jeg har ikke det minste problemer med å forstå at menn da sliter med å takle den situasjonen. 

Så kan man jo si at det er selvforskyldt. De fikk utallige muligheter til å komme kvinnen såpass i møte at dette ikke måtte skje, men der kommer nok skyggesiden av menns lojalitet til valget av livspartner (som i utgangspunktet er en veldig bra egenskap) frem. At de ikke tar på alvor at det går mot stupet, fordi de ikke tror det finnes noe stup, men at man er bundet sammen. Selv om det er "litt" utfordringer. 

Menn er ofte ganske generøst innstilt på å takle at et samliv ikke bestandig er perfekt, og at kvinner "maser". Det er fryktelig kjipt og kjedelig selvfølgelig, ganske plagsomt, og veldig dumt at kvinner har slike tenderer til å ødelegge det å kunne ha det behagelig sammen på slikt. Farlig er det likevel ikke, slik mange menn anser det. Hører man sammen så gjør man det! 😅

Vi kvinner vet ofte ikke om vi burde le eller gråte av denne "velviljen". Den er jo i utgangspunktet ganske beundringsverdig, en standhaftighet i menn som man egentlig kan/burde sette stor pris på, men når ting begynner å gå galt står den til hinder for å ikke komme til og falle ned stupet. For menn frykter jo ikke et stup de ikke innser at finnes. Så faller man, og det er et sjokk for mannen. At kvinnen har fortalt dem at dette holder på å skje gjør ikke sjokket mindre, for at kvinner "maser" tåler menn rimelig godt. Menn liker det ikke, og kvinnen burde helst slutte med det, så de kunne ha det bra sammen uten slikt, men det anses mest som unødvendig støy. Ikke som viktig informasjon. 

Jeg er kvinne, jeg forstår ikke dette fenomenet, men at det er slik er kan jeg ikke benekte. Menn kan det. Det er jo hele utfordringen. Om menn tok dette innover seg ville det jo ikke lenger være slik. 

Den antagelig beste egenskapen menn har i forhold er også den verste. Menn og forhold faller for ofte på menns standhaftighet angående valget av livspartner. For vi kvinner er ikke villige til å stå ved det valget selv om vi er ulykkelige over tid. Det spiser oss opp, vi visner, og så må vi gi det opp, eller akseptere å være dønn ulykkelige. Vi er ikke så flinke til det siste. Vi tåler å være ulykkelige ganske lenge, men ikke utover at det fremdeles er en liten tro på at ting kan bli bedre. Når den troen forsvinner helt forsvinner vi. 

Klart, de fleste forandrer seg litt med alderen, men dette høres jo egentlig bare trist ut. Man er kanskje ikke like gira til å finne på ting like ofte som før når man har flere forpliktelser som jobb/familie/barn/annen slekt, men at man helt melder seg ut og blir satt høres egentlig kun trist ut. 

Men jeg syntes egentlig ikke at det alltid er så feil og trist at et forhold ryker, uansett hvem som går. For min del er det i alle fall ikke slik at man skal forbli sammen for enhver pris om man selv ikke er lykkelig og man innser at partneren ikke er villig til å møte en på halvveien. Så da tenker jeg kanskje som en "kvinne" da, i forbindelse med dette. Men jeg tror ikke det er så uvanlig, i alle fall ikke i min omgangskrets. "Feilen" som ble gjort var å ikke sørge for å ha en liten omgangskrets selv i det minste, det er det man bør fokusere på fremfor å skulle måtte forbli sammen med en partner hvis forhold kanskje ikke er bærekraftig over tid uansett. Ja, jeg kan også føle med mennesker som mister "alt" i forbindelse med sitt nettverk. Samtidig er det vel ofte også slik at disse mennene kanskje ikke hadde særlig omgangskrets før de gikk inn i forholdet i utgangspunktet heller? Eller at de forsaket alle sine tidligere forbindelser da de etablerte seg? Det siste ser jeg iblant skje, og det er også bare trist. Både for den det gjelder og de vedkommende mister kontakten med, ikke minst er det også en risikabel strategi med tanke på at samlivsbrudd rammer de fleste i løpet av livet. 

Jeg er i alle fall av filososfisk oppfatning om at man alle i utgangspuntket er alene. Vi blir født alene, og møter døden alene. I mellomtiden er det opp til oss selv å holde oss oppe og skape relasjoner man føler man trenger, ikke bare de romantiske.

 

Anonymkode: aa320...67d

[AnonymBruker]

Jeg vet hva jeg har lyst på, går etter det, og får det. Hvorfor vil du at jeg skal føle skam for det? Jeg er en lykkejeger slik som alle andre i dette livet.

Alle parter er villige og lykkelige, men du irriterer deg? Det er deg det er noe galt med om du tenker slik.

Når jeg ser par hvor kvinnen er mye eldre enn mannen tenker jeg kun "Så hyggelig! Bra for dem!"

Dette er bare gjetning, men kanskje du er bitter for at ditt eget kjærlighetsliv aldri ble vellyket, og nå har andres lykke blitt provoserende?

Anonymkode: 0f861...a75

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Nå er det mange flere menn som sliter psykisk. 

Anonymkode: 84c43...28f

Det er diskutabelt. Det er flere selvmord blant menn, men dette knyttes gjerne opp mot metoder brukt for selvmord. 

Anonymkode: aa320...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det har faktisk vært omfattende forskning som viste at menn ofte forlater sine syke koner, mens kvinner som oftest blir hos sine syke menn. Selvfølgelig finnes det dårlige partnere av begge kjønn, det er ikke det saken gjelder. I denne tråden er diskusjonen om hvorfor MENN velger som de gjør. Kvinne har sine mekanismer for valg, som ikke bestandig er sunne eller heldige, men det er en annen diskusjon.

Anonymkode: 84c43...28f

Nå var ikke eksempelet mitt relatert til sykdom, men hvorvidt man blir i et forhold der den ene (I det tilfellet mannen) blir "satt" og "gubbete", men fortsatt forventer at kona skal holde han oppe og forbli i forholdet nær sagt uansett. Men slik er det selvsagt ikke som Trolltunge påpeker, men min erfaring er at menn nok ikke er så villige til å forbli i et dårlig forhold med motsatte fortegn (F. eks. der hun trekker han ned over tid, og han ikke ser noen lyspunkter i forholdet lenger). 

Anonymkode: aa320...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er diskutabelt. Det er flere selvmord blant menn, men dette knyttes gjerne opp mot metoder brukt for selvmord. 

Anonymkode: aa320...67d

Jeg snakker generelt om psykiske problemer, ikke selvmord. Man trenger ikke å være suicidal bare fordi man sliter psykisk. Problemet er at statistikken over psykiske lidelser per kjønn er misvisende. Årsaken til det at kvinner som regel oppsøker fastlege og eventuelt går videre etter henvisning, da blir det registrert et tilfelle av psykiske problemer. Mens menn gjerne går på destruktive fora på nett, drikker, ruser seg, gamer og så videre. Derfor blir ikke disse tilfellene registrert, og det ser ut som menn som gruppe har færre psykiske problemer enn kvinner. I min omgangskrets har åtte menn tatt livet sitt de siste femten årene. Av disse har kun EN hatt kjente/registrerte problemer, og da gjaldt det rus, ikke psykiatri. For de andre kom selvmord som lyn fra klar himmel. De to kvinnen jeg kjenner som har gjort det samme, har vært en kasteball i DPS-systemet i årevis før det skjedde.

Anonymkode: 84c43...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg snakker generelt om psykiske problemer, ikke selvmord. Man trenger ikke å være suicidal bare fordi man sliter psykisk. Problemet er at statistikken over psykiske lidelser per kjønn er misvisende. Årsaken til det at kvinner som regel oppsøker fastlege og eventuelt går videre etter henvisning, da blir det registrert et tilfelle av psykiske problemer. Mens menn gjerne går på destruktive fora på nett, drikker, ruser seg, gamer og så videre. Derfor blir ikke disse tilfellene registrert, og det ser ut som menn som gruppe har færre psykiske problemer enn kvinner. I min omgangskrets har åtte menn tatt livet sitt de siste femten årene. Av disse har kun EN hatt kjente/registrerte problemer, og da gjaldt det rus, ikke psykiatri. For de andre kom selvmord som lyn fra klar himmel. De to kvinnen jeg kjenner som har gjort det samme, har vært en kasteball i DPS-systemet i årevis før det skjedde.

Anonymkode: 84c43...28f

Det er selvfølgelig trist å høre. Men generelt er det jo da mørketall, man kan faktisk ikke spekulere i det sånn uten videre, da man ikke kan fastslå uten hvidere hvor mange menn som forblir uregistrerte/udiagnosterte. 

Anonymkode: aa320...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Nå var ikke eksempelet mitt relatert til sykdom, men hvorvidt man blir i et forhold der den ene (I det tilfellet mannen) blir "satt" og "gubbete", men fortsatt forventer at kona skal holde han oppe og forbli i forholdet nær sagt uansett. Men slik er det selvsagt ikke som Trolltunge påpeker, men min erfaring er at menn nok ikke er så villige til å forbli i et dårlig forhold med motsatte fortegn (F. eks. der hun trekker han ned over tid, og han ikke ser noen lyspunkter i forholdet lenger). 

Anonymkode: aa320...67d

Men det er vel nettopp dette statistikken viser: når en part i forholdet får behov for mer støtte, så går som regel mennene. De ønsker ikke problemer og ekstra belastning, og velger heller en partner uten utfordringer. Menn er faktisk ofte villige til å forbli i et dårlig forhold så lenge de får regelmessig sex, noen å dele utgiftene med og noen som gjør husarbeid. Til og med deprimerte menn blir hos kona så lenge de ikke har en dame å gå til.

https://www.kk.no/samliv/er-det-sant-at-menn-vil-finne-en-annen-mens-kvinner-vil-finne-seg-selv/69680898

Menn går TIL noe, kvinner FRA noe, som hovedregel. Selvfølgelig finnes det unntak, men dette er altså stereotypen. Menn går ofte ikke før de har en sikker forbindelse med ei annen dame, mens kvinner forlater gjerne et forhold for å være alene en stund. Jeg har to eksempler i nær vennekrets, der mennene forlot sine koner gjennom 20-30 år til fordel for en elskerinne, og flyttet tilbake til kona da elskerinna ikke ønsket å la dem flytte inn med en gang/utføre "koneplikter" som husarbeid og omsorg. 

Anonymkode: 84c43...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er selvfølgelig trist å høre. Men generelt er det jo da mørketall, man kan faktisk ikke spekulere i det sånn uten videre, da man ikke kan fastslå uten hvidere hvor mange menn som forblir uregistrerte/udiagnosterte. 

Anonymkode: aa320...67d

Generelt er det ganske så bevist at kvinner oppsøker lege oftere enn menn, og at gifte menn har bedre helse og lever lenger fordi kona drar dem til legen for å sjekke når noe er galt. Det er også mye mer rus og rusrelaterte problemer hos menn enn kvinner, og rus oppstår som regel ikke i et vakuum, men er en reaksjon på noe man sliter med. 

Anonymkode: 84c43...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men det er vel nettopp dette statistikken viser: når en part i forholdet får behov for mer støtte, så går som regel mennene. De ønsker ikke problemer og ekstra belastning, og velger heller en partner uten utfordringer. Menn er faktisk ofte villige til å forbli i et dårlig forhold så lenge de får regelmessig sex, noen å dele utgiftene med og noen som gjør husarbeid. Til og med deprimerte menn blir hos kona så lenge de ikke har en dame å gå til.

https://www.kk.no/samliv/er-det-sant-at-menn-vil-finne-en-annen-mens-kvinner-vil-finne-seg-selv/69680898

Menn går TIL noe, kvinner FRA noe, som hovedregel. Selvfølgelig finnes det unntak, men dette er altså stereotypen. Menn går ofte ikke før de har en sikker forbindelse med ei annen dame, mens kvinner forlater gjerne et forhold for å være alene en stund. Jeg har to eksempler i nær vennekrets, der mennene forlot sine koner gjennom 20-30 år til fordel for en elskerinne, og flyttet tilbake til kona da elskerinna ikke ønsket å la dem flytte inn med en gang/utføre "koneplikter" som husarbeid og omsorg. 

Anonymkode: 84c43...28f

Her motsier du deg selv litt, no offense...Mener du at de går når de møter på utfordringer? I neste setning skriver du dog at de forblir. Uansett er jeg ikke ubetinget enig i det. 

Anonymkode: aa320...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Generelt er det ganske så bevist at kvinner oppsøker lege oftere enn menn, og at gifte menn har bedre helse og lever lenger fordi kona drar dem til legen for å sjekke når noe er galt. Det er også mye mer rus og rusrelaterte problemer hos menn enn kvinner, og rus oppstår som regel ikke i et vakuum, men er en reaksjon på noe man sliter med. 

Anonymkode: 84c43...28f

Joda, men det gjelder av det man vet med større sikkerhet somatiske symptomer, her var det snakk om psykisks sykdom. Dessuten, rus og rusrelaterte problemer har komorbiditet med andre tilstander, ikke bare depresjon. Ofte kan det dreie seg om ren og skjær avhengighet og at man kom inn i en dårlig omgangskrets som yngre der rus var mer vanlig, uten at det nødendigvis er noen sterk bakenforliggende faktor. 

Anonymkode: aa320...67d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Her motsier du deg selv litt, no offense...Mener du at de går når de møter på utfordringer? I neste setning skriver du dog at de forblir. Uansett er jeg ikke ubetinget enig i det. 

Anonymkode: aa320...67d

Jeg motsier ikke meg selv. Vi har scenario 1: så lenge de får basalbehovene dekket (mat, sex, husarbeid) av en kvinne som kanskje ikke behandler dem så bra, så blir de. Alternativet er å begi seg på et veldig usikkert datingmarked der de kanskje må gå uten sex og selskap en lang periode, legge seg skikkelig i selen og investere tid og krefter på å finne en dame, begynne å vaske og rydde etter seg selv og så videre. 

Når det gjelder SYKE koner, da mener jeg alvorlig syke, så blir det ekstra BELASTNING for mannen. Det vil si at komfortfølelsen han får i scenario 1, ikke blir opprettholdt. Det koster mer å bistå sin alvorlig syke kone, som gjerne heller ikke kan ha regelmessig sex og stå for mesteparten av husarbeid og omsorgsarbeid, enn å måtte klare seg alene og gå uten sex som singel. 

Anonymkode: 84c43...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg motsier ikke meg selv. Vi har scenario 1: så lenge de får basalbehovene dekket (mat, sex, husarbeid) av en kvinne som kanskje ikke behandler dem så bra, så blir de. Alternativet er å begi seg på et veldig usikkert datingmarked der de kanskje må gå uten sex og selskap en lang periode, legge seg skikkelig i selen og investere tid og krefter på å finne en dame, begynne å vaske og rydde etter seg selv og så videre. 

Når det gjelder SYKE koner, da mener jeg alvorlig syke, så blir det ekstra BELASTNING for mannen. Det vil si at komfortfølelsen han får i scenario 1, ikke blir opprettholdt. Det koster mer å bistå sin alvorlig syke kone, som gjerne heller ikke kan ha regelmessig sex og stå for mesteparten av husarbeid og omsorgsarbeid, enn å måtte klare seg alene og gå uten sex som singel. 

Anonymkode: 84c43...28f

Å bli behandlet dårlig over en lang periode er også en belastning for mange menn, så nei - jeg er ikke enig i at de fleste menn finner seg i det. 

Anonymkode: aa320...67d

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det du skriver er rett og slett feil. Det finnes ingen måte at tallmaterialet kan støtte det du skriver.

Antall ekteskap er på vei ned, antall skilsmisser er relativt stabil, og antall samboerskap øker ikke tilsvarende.

Det er ganske enkelt ikke sant at vi vet noe som helst om hvorvidt "de fleste finner noen" lenger.

Anonymkode: 708c2...04a

Jo, om man kan bare bittelitt matematikk har vi tall som viser at annet umulig kan være tilfellet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Å bli behandlet dårlig over en lang periode er også en belastning for mange menn, så nei - jeg er ikke enig i at de fleste menn finner seg i det. 

Anonymkode: aa320...67d

Jeg sa ikke de aller fleste, men mange. 

Anonymkode: 84c43...28f

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (21 minutter siden):

Jo, om man kan bare bittelitt matematikk har vi tall som viser at annet umulig kan være tilfellet. 

Nettopp. https://www.kk.no/samliv/stadig-faerre-skiller-seg/80851844

Anonymkode: 84c43...28f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg sa ikke de aller fleste, men mange. 

Anonymkode: 84c43...28f

Greit nok, da er vi nok mer enige. Men kommer aldri til å skjønne hvorfor disse mennene gidder å være i et veldig dårlig forhold der man blir dårlig behandlet. Ingen bør finne seg i det over lang tid. 

Anonymkode: aa320...67d

[Te- Presten]

Trolltunge skrev (14 timer siden):

Jeg har ikke problemer med å tro deg, for ja mange kvinner liker smilende, pratsomme og vennlige menn. Som jeg har påpekt mange ganger er strofen Girls just wanna have fun ingen dum pekepinn dersom man ønsker å bli attraktiv for mange kvinner. (Ikke alle. Noen kvinner vektlegger fornuft mer.) Iallefall for moro der og da, og kanskje sex også. 

Så eksisterer ikke noen par i et vakum, hvor de kun trenger å forholde seg til hverandre og sin personkjemi og tenning. Flørting, sosial moro og kanskje sex er uproblematisk angående stor aldersforskjell, men så skal man fungere sammen sosialt også, og verken din eller hennes omgangskrets (og barna dine om du har) ville være komfortabel med at du kom dragende med en kvinne på halve din alder. Du hadde muligens fått et par klapp på ryggen av noen menn, men hun hadde blitt idioterklært blant sine venninner. Med mindre det er en ung golddigger- gjeng, og du kan tilby noe slikt. Hvilket de fleste sine omgangskretser ikke er. 

Jeg kjenner helt faktisk to menn som gikk for dette. Det kostet dem relasjonen til sine barn. Jeg vet ikke om det var verdt det. Det varte selvfølgelig ikke. Barnas tap av respekt for sin far vedvarte derimot. 

Jeg ble idioterklært da jeg ble sammen med mann på nesten 35 da jeg var nesten 23 år. Ingen av våre omgangskretser klappet for å si det slik. Han ble "gamlingen" og jeg "hun skammelig unge" som ikke ble tatt seriøst, eller inn i varmen. Det var ikke spesielt hyggelig for noen av oss. 

Noen takler kanskje slikt, men for de fleste vil det ikke være ok. Om noen år vil alderen uansett ta deg, mens hun ennå er ung. 

Jeg tror slikt kan være smigrende og kult for menn. En stund. Sjansen er det i det minste. Det er jo unektelig et stort kompliment. 

Realiteten i det er nok likevel brutal. Man skal fungere sammen også. Sammen med andre, og når alderen blir tydeligere hos eldste. Statistikken er tydelig på hvordan det går som regel. 

Men ja, flotte og sjarmerende menn er ofte både flotte og sjarmerende godt opp i alder, og mange kvinner liker selvfølgelig slike menn. Hva er det å ikke like? (Til realiteten ved det slår deg i hodet, dersom slikt trekkes lengre enn fornuftig.) 

Min egen far var en av disse veldig flotte og liksom evigunge menn. Så bodde jeg i utlandet ett år da jeg var i 30 årene, og traff ham ikke på et år. Snakket bare på telefonen. Jeg fikk sjokk da jeg kom tilbake. Aldring skjer plutselig fort. Jeg reiste fra en ung far, og kom tilbake til en gammel far. Selv om han var nøyaktig like aktiv som før. Det er han ennå. For all del flott mann, for sin alder, men om han 47 år gammel hadde gått for kvinne på halve sin alder ville det antagelig ikke ha vært særlig ok for henne at han plutselig svært merkbart ble en gammel mann. 

Jeg vet ikke om du har notert deg det, men vi kvinner tenderer til å snevre inn hvor høyt opp i alder vi er villig til å gå med alderen. Det er ikke motsatt, at dess eldre vi kvinner blir dess mer fleksibel blir vi angående dette. Vi kvinner er mest aldersliberale i 20 årene. Rett og slett fordi menn i 40- 50 årene ofte fremdeles kan virke så unge og spreke. Så kommer 60- årene...

Dette vil skje, selv for de menn som er heldige med utseendet, treningsvilje og sjarm. Om man har klart seg som par frem til det skjer har man enda noen utfordringer i vente da. Det er ikke så kult å være hun der med gamlingen. Alternativer kan fort bli fristende. 

Alder er ikke bare et tall. 

God innsats! Godt hell! Forvaltningen av det kan nok likevel være klokt, eller dumt. 

Selvfølgelig gir aldersforskjell ulike utslag i forskjellige faser i livet. Og det er ikke bare med tanke på helse, men også organisering av hverdag og ønkser for fremtiden. Et klassisk eksempel vil være et par med stor aldersforskjell hvor den ene parten ønsker seg barn/kan ønske barn i nær fremtid og den andre er ferdig med barn.
 
En god venn av meg hadde også et fint eksempel. Da hun studerte datet hun en mann som var ferdig utdannet og hadde rukket å bygge seg noen forbruksmønster. Dette var langweekend i andre byer, restaurant besøk og kultur som kostet litt. Men han mente de skulle dele 50/50. For henne som student ville dette vært helt uforenelig med å studere 100%. Da måtte hun fått seg en deltidsjobb ved siden av studiene, bare for å finansiere slike aktiviteteter. 

En helt nyutdannet kvinne vil kanskje fokusere på å bygge egenkapital til sitt første boligkjøp og en etablert mann vil ha et annet økonomisk utgangspunkt. Er hun i stand til å kjøpe seg inn i hans bolig? Ønsker han å slippe henne til slik at hun kan kjøpe seg inn i boligen?

Og som mange påpeker eldes mann i rykk og napp. Men dette skjer flere ganger enn bare i 50+. Når den ene parten kommmer til pensjonalder og den andre har 10 -15 yrkesaktive år igjen kan det være problematisk for noen par, mens andre får det til å fungere. 

Både 5 og 10, til og med 15 år gir forskjellig utslag ved forskjellige aldere. Ved høy og svært høy alder vil 15 år være veldig mye. Det var et intervju med en svært vital og oppegående mann i lokalavisen. Nå huske jeg ikke om han var helt i slutten av 80- åra eller om han var 91. Han var sosial, oppsøkte venner, deltog i organisasjoner og trente, Mannen var i stand til å ta pull- ups fremdeles! Og han var veldig klar på at han gikk på date/flørta (han brukte andre ord) med yngre damer. For damer på hans alder,  ca 90 år, var så skrøplige. Nå er vitaliteten hans unik, det er ikke mange menn på hans alder som tar pull ups, men det er et eksempel på folk eldres veldig forskjellig og her spiller personlige valg inn i stor grad. 

Det ville vært uaktuelt å ha en partner i en annen fase i livet enn meg. Mor til mine barn, altså min ekskone, er 7 år yngre enn meg. Men vi møttes i samme fase (studietiden). Og vi gikk gjennom fasene rimelig synkronisert med tanke på utdanning, etablering, barn osv. Det var ingenting og er ingenting, med oppdragelsen av barn jeg ikke fikk gjøre og nå som ungene er store nok til å være selvstendige, er jeg helt ferdig med barn. Da begrenser det seg til kvinner som har barn fra før eller er sikre på at de ikke skal ha barn. Evt et tredje alternativ vil være å treffe ei etter overgangsalder, men det er svært få av denne aldersgruppen jeg møter via aktivitetene mine. 

Som du sier har det en sosial kostnad å date ei som er veldig nær mine sønner i alder. Så når det har vært damer i alder 23 -28 har det vært faste partnere og vi ble enige om rammene. Enganggreier har jeg ingen interesse av.

Nå hopper jeg vilt frem og tilbake i svaret ditt, men det siste jeg vil svare på er "age gap relationships". Det stemmer at en del amerikanske studier er utført og man kan argumentere for mye av sosiale forhold i USA er likt i Norge, men det er en god del forskjeller. Min tolkning er at det er nok likheter til at studiene har en høy grad av overføringsverdi til Norge.
Age gap relationships fører oftere til brudd og det er økende risiko med økende aldersforskjell. MEN det som ikke kommer så godt frem i diskusjonen her i denne tråden er hva forfatter påpeker. Siden dere leser godt engelsk tar jeg en latmannsløsning med copy- paste.

"However, whether an age-gap relationship works will be mostly down to how compatible couples are, and how they handle any potential obstacles that come their way – including judgements from others"

Forfatter oppgir en liste over obstacles, altså hinder eller risikofaktorer som:
 

Different life goals and stages.

Power dynamics and potential manipulation .
Social stigma and isolation.

Men det er også en omfattende liste over suksess- faktorer:

• Compatibility is key: A strong connection and compatibility between partners are more important than the age gap itself.
• Commitment and effort: Successful age-gap relationships often require significant commitment and effort from both partners, including mutual respect, acceptance, and open communication.
• Addressing challenges: Couples must be prepared to navigate potential obstacles, such as societal judgment or differing life stages, to make the relationship work.
• Case-by-case basis: Ultimately, the success of a relationship depends on the unique circumstances of the couple, and statistics don't predict individual outcomes

 

Det jeg kanskje prøver å si er at jeg syntes denne tråden ble veldig sort- hvitt med lite nyanser og gråsoner. Forskningen folk siterer er faktisk ganske åpen for at at age gap relationships kan fungere, GITT at man har en god dialog, ærlige forventiger og har mye felles å bygge på. Har man ikke dette, vil aldersforskjellen øke sjansene for brudd.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.10.2025 den 17.24):

Det har vel med urinstinktet å gjøre, at de finner unge, fruktbare kvinner mer attraktive? 

Synes det er ganske tåpelig da, når en i 50-åra nekter å date en på sin alder. 

Anonymkode: 194ee...61b

Kvinner er like fruktbare uansett. Det er menns fruktbarhet (og kvalitet) som går nedover... 

Anonymkode: 9280d...370