HJELP! Bør jeg bryte etter 10 år?

[AnonymBruker]

Jeg hadde nok brutt, om nesten 50 år gamle meg, 23 år i samme forhold, skulle gi deg råd. 

Prøving uten resultat, og gjennomføring ICSI, var ingenting mot ting som traff senere i livet. Og da trenger man å være hverandres bauta. Selv når man ikke forstår hverandre. 

Når vi i perioder føler avstand så vet vi at det handler om å ikke forstå den andre fullt ut. Ikke en grunnleggende mangel i forholdet.

Det kan være at han ikke forstår mitt behov overhodet, eller at jeg er irrasjonell og utenfor, men han er alltid villig til å sette seg ned og lytte. 

Anonymkode: 7490d...19f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

For å få utforske litt andre sider av dette:

Krever du for mye? Dere er to voksne mennesker som må ta ansvar for dere selv. Det er ikke han som skal / kan løse alle problemer for deg  

Får han være seg selv? Han er ikke perfekt. Skal han bare passe inn i en mal for hva som er din perfekte partner, og hvis han ikke klarer det så er han ikke bra nok?

Du vil at han skal elske deg meg dine utfordringer, elsker og aksepterer du ham med de svake sidene han har?

Anonymkode: 793da...75e

Jeg er veldig enig i det du sier. Jeg forventer ikke at han skal "redde" meg. Jeg holder egentlig mye for meg selv og er veldig redd for å være til bry. Men de få gangene jeg har gitt uttrykk for at jeg trenger en hånd og holde i blir jeg avvist på en eller annen måte. Han kan selvfølgelig stryke meg på ryggen og si dette skal gå bra, men jeg går likevel alene neste dag til fertilitetsklinikk i noe jeg mener vi burde stått sammen om. Jeg har heller egentlig ikke krevd så mye av han tidligere, før vi kom så langt i livet at vi nå har begynt å snakke om å stifte familie, kjøpe hus sammen og legge en plan for fremtiden. Jeg føler jeg selv har mye gående for meg selv i livet, mens han sitter hjemme og forventer og få fra øverste hylle, men da skal han nesten komme til dekket bord.

Men de tingene du spør om her, det skal jeg spørre han om og la han få tid til å svare ærlig på. For de er veldig viktig i hvordan han ser seg selv og føler seg i forholdet, så takk!

Anonymkode: 17fd4...59a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Deg og ditt og dine problemer. Han begynner å høres helt utslitt ut.

Er det noe ved ham du i det hele tatt er fornøyd med? 

Anonymkode: 88a1d...e3c

Selvfølgelig. Og det fremkommer nok ikke slik godt nok i teksten. Han har ofret en del for å være i de byene jeg har måttet flytte til pga studie og jobb. Han stiller ikke mange krav i retur og ser tilsynelatende ut som han er fornøyd med tilværelsen. Jeg kan ta meg tid til å prøve å få til en dialog, for å høre litt om hvordan han har det, og rett og slett ta temperaturen hjemme. Jeg vet han ikke er glad i å snakke om følelser, så derfor har jeg gitt han en del slack på det. Mine "problemer" er egentlig ikke et tema i våre samtaler heller, det vi ikke finner en løsning på er hvordan legge til rette for god kommunikasjon, forståelse for den neste og å se/lytte til hvilke behov den andre gir uttrykk for. 

Han er nok sliten av prosessen nå, ja. Men grunnen til at vi er kommet hit er fordi jeg for 10 måneder siden spurte "kan du være behjelpelig med å av og til ta initiativ til å gjør noe sammen uten andre til stede, eller initiere til en god samtale, eller være litt på tilbudssiden". Han sier han ønsker det, men ingen endring har skjedd. For meg høres det enkelt ut å bare spørre "er det noe jeg kan gjøre for deg?" en gang eller to i uka. 

Anonymkode: 17fd4...59a

[Gaia]

AnonymBruker skrev (56 minutter siden):

Ja, så absolutt. Jeg kommer fra en familie hvor vi alltid har pratet om ting, i opp og nedturer. Jeg deler mye, alt fra smått til stort. Det er de siste 9 månedene jeg har kjent at jeg er avhengig av han i det vi skal inn i for at jeg skal klare det. Og det er i denne prosessen jeg har måttet innsett at vi nok hele tiden har hatt den dynamikken at jeg tar ansvaret, og han støtter i form av at han deltar eller "lar meg" få være den personen. Men når jeg nå tar opp at jeg har kjent lenge på at jeg har stått mye alene, og nå kan det ikke være slik, gir han uttrykk for at ting skal endre seg, men jeg ser det ikke. 

Når vi da står i en ny situasjon der han kan tilrettelegge for meg når jeg skal studere eller når det er mye annet som skjer i livet, så melder han seg fortsatt ut. Og jeg sitter med en tanke at dersom han gjør det når det kommer til "små" ting, hvordan er det når store ting oppstår. Jeg er livredd for å sette barn til verden med noen som ikke har interesse i å bidra med like mye innsats, fokus og samarbeid. Jeg føler jeg slipper alt for han og forholdet om jeg må, for det er det jeg er oppdratt til. Han kommer foran alt. Men det virker ikke som har har samme prioriteringen. 

Anonymkode: 17fd4...59a

Men hva sier han? Når du forklarer hva du føler omkring de tingene du har ramset opp?

 

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Vi skulle feire bryllup til et familiemedlem av han, men det krasjet med masterleveringen min. Han ønsker å ha meg med så jeg sa ja til at jeg kunne levere oppgaven før tiden, men da måtte jeg jobbe intensivt. I helgen før jeg skulle levere arrangerte han fest i leiligheten og den var full av folk når jeg kom hjem fra jobb. Det virker som han ikke forstår omfanget eller hva det koster andre mennesker å måtte være på tilbudsiden hele tiden. 


 

Anonymkode: 17fd4...59a

Ut fra det du skriver, synes jeg ikke du høres krevende ut, men heller at hans evner og sosiale antenner er dårlig utviklede. 
Så da må du foreta et valg da. Hvis du ønsker deg barn, kan du jo få det uten han. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Du vet at spiseforstyrrelser gjør det vanskelig å bli gravid. Spis nok til å få eggløsning så skal du se at problemene dine løser seg. 

Anonymkode: eeff5...f2f

Det er jo derfor jeg har søkt rådgivning i perioden vi prøvde å få barn. Selv om jeg aldri har vært ekstremt undervektig eller noe, vet jeg at det kan trigge vanskelige tanker når man blir gravid, og derfor ville jeg være føre var og gjøre de tiltakene jeg kunne for at det ikke skulle bli en fremtidig utfordring. Jeg er veldig proaktiv, og skjønner hvordan ting henger sammen. Det forholdet jeg har til mat og trening er på dette tidspunktet i livet mer utfordrende mentalt enn fysisk. 

Anonymkode: 17fd4...59a

[AnonymBruker]

Gaia skrev (6 minutter siden):

Men hva sier han? Når du forklarer hva du føler omkring de tingene du har ramset opp?

 

Ut fra det du skriver, synes jeg ikke du høres krevende ut, men heller at hans evner og sosiale antenner er dårlig utviklede. 
Så da må du foreta et valg da. Hvis du ønsker deg barn, kan du jo få det uten han. 

Det varierer fra den ene samtalen til den neste. Han kan gi uttrykk for at han forstår hva jeg sier og hvorfor jeg kjenner på det jeg gjør. Han kan innrømme noen av disse "manglene" selv og si at han merker det selv at han ikke bidrar på den måten. Han sier at det er nesten som "hodet hans kortslutter". Når han har sagt at han ikke kan pensumet mitt, så derfor kan han ikke bidra i å støtte meg i det, kan jeg gi et eksempel i retur og si "nei, men du kan jo tilby en kopp te". Dagen etter kommer han med en kopp te når jeg studerer, men så stopper det der. Så han er veldig "enkel" der og trenger ofte en klar instruks, men han sier selv at han sliter med å tenke utover det han får "beskjed" om. Når det er sagt synes jeg i hvert fall det er merkelig oppførsel når du vet partneren din har eksamen om 2-3 uker, også inviterer du vennepar over på fellesmiddag når det er åpenbart at jeg trenger tid til å jobbe mot eksamen. Når jeg tar det opp, at jeg syns det er skuffende og dårlig gjort, får jeg svar at "da må du være tydeligere på at du ikke ønsker besøk" fordi han vet ikke at jeg har tenkt å studere hele dagen. Jeg kan jo ikke fortelle en voksen mann til enhver tid hvordan vise respekt eller omtanke. 

Anonymkode: 17fd4...59a

[AnonymBruker]

Gaia skrev (13 minutter siden):

Men hva sier han? Når du forklarer hva du føler omkring de tingene du har ramset opp?

 

Ut fra det du skriver, synes jeg ikke du høres krevende ut, men heller at hans evner og sosiale antenner er dårlig utviklede. 
Så da må du foreta et valg da. Hvis du ønsker deg barn, kan du jo få det uten han. 

I en annen samtale kan han bli sint og frustrert, og nesten bli litt trassig. Jeg har hørt mye av "du liker ikke vennene våre" eller "da skal jeg aldri invitere noen hit noen gang igjen". Veldig umodent. Og disse samtalene starter ofte med at han går hardt ut og finner motargumenter, og kan avslutte 45 minutter etterpå -  etter at han har ropt og kjeftet - med at han kommer bort, gir meg en klem og sier at vi ikke skal ende opp i en krangel for samme tema igjen. Veldig forvirrende, og merkelig at vi ikke starter i den enden i  stedet 

Anonymkode: 17fd4...59a

[AnonymBruker]

Synes ikke det virket som han har særlig mye respekt for deg. Hvem inviterer til fest uten å høre med den en bor med? Spesielt i en eksamenstid.

Dump han. Han høres ut som en stor egoist. 

Anonymkode: 76fea...d03

[AnonymBruker]

Høres ut som min eks.

Alltid opptatt med andre, enten via telefon eller på byen/tur med kompiser. Skulle alltid spandere på andre. Ble sur om jeg påpekte at det ble litt mye spandering. Ble også sur om jeg ville være med familien min, for da hadde han plutselig tenkt at bare vi to skulle gjøre noe sammen. 

Spurte sjelden om hvordan jeg hadde det, kun når han ville oppnå noe. Var jeg syk gikk han ut, for jeg "lå jo bare der". 

Følte meg så lite viktig for han, valgte derfor å avslutte forholdet. 

Anonymkode: 4950c...272

[Minosa]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det varierer fra den ene samtalen til den neste. Han kan gi uttrykk for at han forstår hva jeg sier og hvorfor jeg kjenner på det jeg gjør. Han kan innrømme noen av disse "manglene" selv og si at han merker det selv at han ikke bidrar på den måten. Han sier at det er nesten som "hodet hans kortslutter". Når han har sagt at han ikke kan pensumet mitt, så derfor kan han ikke bidra i å støtte meg i det, kan jeg gi et eksempel i retur og si "nei, men du kan jo tilby en kopp te". Dagen etter kommer han med en kopp te når jeg studerer, men så stopper det der. Så han er veldig "enkel" der og trenger ofte en klar instruks, men han sier selv at han sliter med å tenke utover det han får "beskjed" om. Når det er sagt synes jeg i hvert fall det er merkelig oppførsel når du vet partneren din har eksamen om 2-3 uker, også inviterer du vennepar over på fellesmiddag når det er åpenbart at jeg trenger tid til å jobbe mot eksamen. Når jeg tar det opp, at jeg syns det er skuffende og dårlig gjort, får jeg svar at "da må du være tydeligere på at du ikke ønsker besøk" fordi han vet ikke at jeg har tenkt å studere hele dagen. Jeg kan jo ikke fortelle en voksen mann til enhver tid hvordan vise respekt eller omtanke. 

Anonymkode: 17fd4...59a

Høres ut som han sliter med å forstå vanlige sosiale koder.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis du tenker etter, kan du se tegn på at han kan være på spekteret? Sier ikke det er tilfellet, det må du som kjenner han best vurdere isåfall.

Anonymkode: 2520e...74f

Nei, jeg tror virkelig ikke det. Men, så har ikke jeg nok kunnskap til å uttale meg heller. En ting kan jeg si med hånda på hjerte. Det er flere ganger jeg har stusset over mangelen på empati. Hvis vi legger bort all forventning og krav osv. Jeg har blitt sjokkert noen ganger over hannes manglende evne til å sette seg inn i den neste sitt perspektiv. Når man ikke er vant med å kjenne på egne følelser eller la de på rom, og man ikke prøver å forstå, da er det vanskelig å kjemme på empati, tenker jeg. 

Anonymkode: 17fd4...59a

[AnonymBruker]

Ikke godt å svare på, siden en del menn har noen veldig overraskende meninger rundt hva de bidrar med i et forhold. 

Jeg har selv vært i parterapi med min partner for tilsvarende, og vi fikk oppgave å skrive ned hva vi selv mente vi ga a  innsats for forhold og hverandre. 

På min liste sto det da slikt som at jeg prioriterte ham og våre felles barn, deres ønsker og behov, over meg selv og mine behov. Det var viktig for meg å prioritere min familie angående både praktiske og emosjonelle behov. Selv når jeg var sliten strakk jeg meg langt for å gi tid, støtte, oppmuntringer og å bli med på ting han trengte eller ønsket. Jeg lyttet til ham når han trengte det, tok hensyn til og ble med på hans ønsker angående aktiviteter, ga kos og massasje når han hadde ønske om det, samt fikset praktiske ting for ham, fra å ha mat klar når han kom sent hjem fra jobb eller trening, til å vaske hans klær og hjelpe ham med søknader og papirer. Jeg stilte også mye opp for hans familie, fordi det betyr mye for ham. 

Med mer. Min liste var lang angående hvordan jeg ga innsats for ham og det som betydde mye for ham praktisk, mentalt, emosjonelt og fysisk. 

Hans svar var;

Jeg har valgt å leve med henne, over andre kvinner, selv om hun ikke er perfekt og ganske vanskelig innimellom. Jeg er trofast og jeg slår henne ikke. 

Jeg ble så lamslått over at han var helt seriøs at jeg ikke visste om jeg skulle gråte eller le. For min del var dette selvfølgeligheter som ikke er å yte noe som helst, men bare grunnleggende ok og anstendig oppførsel, som - dersom dette ikke var tilstede- ikke hadde gitt grunnlag for å ha et forhold overhodet. 

Han mente, fullstendig oppriktig, at da var han en god partner for meg. Det der var INNSATS for meg og vårt forhold. 

Jeg lo faktisk først, men jeg kan ikke si at jeg følte meg verken elsket eller av noe verdi da det sank skikkelig inn. Mulig jeg gråt litt også. Jeg følte meg iallefall ikke beæret. 

Uansett, vi fikk etterhvert en del gode samtaler om dette, og min mann klarte heldigvis å innse at dette var skrale greier, som et forhold ikke kan eksistere på. 

Så dere bør ha noen samtaler. Vanskelig å vurdere hvor skoen trykker uten å vite hva mannen synes er hva han faktisk yter for deg og forholdet. Om han mener at han er en fantastisk partner bare fordi han har valgt å leve med akkurat deg, og ikke slår deg, så er situasjonen en ganske annen enn at han på sin side faktisk gjør en del innsats, som du kanskje ikke ser, fordi det ikke er det du trenger av ham. 

Anonymkode: 514e9...30d

[Gaia]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så han er veldig "enkel" der og trenger ofte en klar instruks, men han sier selv at han sliter med å tenke utover det han får "beskjed" om. Når det er sagt synes jeg i hvert fall det er merkelig oppførsel når du vet partneren din har eksamen om 2-3 uker, også inviterer du vennepar over på fellesmiddag når det er åpenbart at jeg trenger tid til å jobbe mot eksamen. Når jeg tar det opp, at jeg syns det er skuffende og dårlig gjort, får jeg svar at "da må du være tydeligere på at du ikke ønsker besøk" fordi han vet ikke at jeg har tenkt å studere hele dagen. Jeg kan jo ikke fortelle en voksen mann til enhver tid hvordan vise respekt eller omtanke. 

Anonymkode: 17fd4...59a

Han inviterer altså folk uten å spørre om det passer? Det er veldig spesielt.

Mange menn er faktisk rett og slett at de trenger instrukser, men det blir veldig slitsomt over tid når det er slik. 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

I en annen samtale kan han bli sint og frustrert, og nesten bli litt trassig. Jeg har hørt mye av "du liker ikke vennene våre" eller "da skal jeg aldri invitere noen hit noen gang igjen". Veldig umodent. Og disse samtalene starter ofte med at han går hardt ut og finner motargumenter, og kan avslutte 45 minutter etterpå -  etter at han har ropt og kjeftet - med at han kommer bort, gir meg en klem og sier at vi ikke skal ende opp i en krangel for samme tema igjen. Veldig forvirrende, og merkelig at vi ikke starter i den enden i  stedet 

Anonymkode: 17fd4...59a

Han høres rett og slett veldig selvsentrert ut. 

[Ymse meninger]

Høres ut som du stort sett må styre skuta og du savner en du kan lene deg litt på. Men det er han som er prinsessen i forholdet virker det som. En follower.  En receiver. En som kompartementaliserer de ulike delene av livet sitt. En som er avoident og trekker seg unna og bare venter til ubehageligheter er over for så å luske frem igjen. Som viker unna krav og ønsker ikke å prosessere verken dine eller egne følelser. 

Det er isåfall svært kjipe egenskaper som gjør det vanskelig å opprettholde et forhold.  For den jobben må du ta alene mens han bare flyter på bølgen. Usikker på hvor lett det vil være å endre dynamikken hvis dette er iboende personlighetstrekk  hos han som gjør det helt unaturlig for han å endre på noe 

[AnonymBruker]

Har lest hele tråden. Han høres veldig selvsentrert ut ja. Jeg tør ikke en gang tenke på hvordan det blir når dere får barn. Skal han invitere folk dagen lang da også? At han ødela for ditt studie er jo helt hårreisende. At du godtok det er for meg en gåte. 

Anonymkode: a758f...466

[AnonymBruker]

Dere passer ikke sammen i det hele tatt. Du har kastet bort ti år på denne fyren, ikke kast bort femti år til. Du er bare 30 år, og har hele livet foran deg. Finn deg noen du passer sammen med. 

Anonymkode: 6abb1...63b

[Elle Melle]

Så han var 30 og følte at en 20åring var en passe match? Jeg må innrømme at det gir meg noen fordommer om modenhet eller egentlig mangel på modenhet.

Mange av de forholdene jeg kjenner til der hun har vært ganske ung og han en god del eldre, har etter hvert fått utfordringer med at mannen ikke klarer å følge henne når hun blir eldre. 

For å spørre litt sånn brutalt: Er det han du vil ha, eller vil du ha den du drømmer om at han burde være (som han kanskje aldri kommer til å bli)?

 

[Liveterspennende]

Hei TS

Skjønner at dette stikker dypt nok til at det går ut over dine tanker om han, går ut over hvordan du tenker om dere og fremtiden og kanskje viktigst av alt: du er begynt å tvile. La meg si det på en så politisk korrekt måte som jeg kan: dette blir garantert KUN værre i fremtiden. Når du har en partner som ikke klarer å yte det lille ekstra, se deg og dine behov. Hvordan tror du dette ville blitt når/om dere hadde fått en liten som krever mye. 
Jeg skal ikke påstå at løsningen er brudd, men jeg ville seriøst tenkt meg om og satt opp alle positive sider, og alle de negative. Om ikke listen med positivt er minst dobbel så lang tviler jeg på at dere har fremtidens rett. Hvorfor ikke heller finne en hvor kjemi stemmer, en som har deg som sitt fokus. Kanskje er dette gubben du har i dag, men da med en endring. Spør han rett ut, hva må til for at vi faktisk skal kunne være forelsket, hva må til for at du vil se meg og mitt i årene som kommer.