Ensom

[AnonymBruker]

Jeg er så ensom. 
 

Jeg er vokst opp i en dysfunksjonell familie. Lite kontakt med de i dag (av logiske grunner, man har ikke kontakt med voldsutøvere). 
 

Jeg har aldri hatt nære, trygge, stabile relasjoner(samboeren min er den første jeg har fått det til med) . Jeg har aldri lært hvordan ha dette, siden huset hjemme var kaos. Hadde venner på barneskolen, ungdomskolen, masse venner på videregående OG alltid hatt en drøss internettvenner. Aldri slitt med å få kontakt med noen, jeg eier ikke sosial angst. 
 

Jeg er nå voksen, har en samboer og en sønn. Jeg bor 15 mil unna familien (igjen, et godt og aktivt valg). Jeg har skapt meg et nytt liv. Jeg er ikke lenger i jobb pga helseutfordringer. 
 

Jeg går til psykolog og psykomotorisk fysioterapeut. Jeg har ukentlig pt-timer. Jeg driver med en idrett ukentlig hvor jeg har blitt kjent med nye mennesker, men ingen nære som vet "historien" min. Jeg har veldig stort utbytte av denne idretten, selv om den også koster mye krefter. 
 

Men… Jeg er så uendelig ensom. Jeg er så trett og lei. Jeg har blitt kjent med andre foreldre i bhg, jeg har begynt med en ny idrett, jeg trener på treningssenter ukentlig, jeg går turer. Jeg legger meg tidlig, står opp og starter dagen. Jeg gjør alt man skal for et godt liv, men jeg har det ikke godt. Jeg har ekstremt mye angst som slår meg ut, med diare, kvalme, hodepine etc. (står i kø for angstbehandling). 
 

Samboeren min har liten familie, de vet om problemene mine men jeg kan ikke snakke med de når jeg har det tøft, jeg klarer ikke  

 

Jeg er så ensom. Jeg har vært alene fra jeg var et lite barn, så jeg aner egentlig ikke hvordan jeg IKKE skal være ensom. 
 

Det er ikke en "jeg savner å ha venner"-ensomhet… jeg har venner. det er en… "er det ingen i hele vide verden som ser meg"-ensomhet. Er det ingen som har sett hvordan jeg har hatt det? Og nå bruker jeg hele livet på å bygge meg selv opp, bit for bit. Men jeg er så uendelig sliten og alene. 
 

Det er bare tomt nå. Jeg har brukt to år på fulltid til å bygge meg opp, men det føles ikke som det går noen vei. En del av meg vil bare gi opp, forsvinne og aldri plage noen igjen. Men så vet jeg jo at det kan finnes et godt liv også! 
 

Er det noen som vet hva slags ensomhet dette er? Jeg har venner å snakke med, jeg har idrett å møte opp til, jeg har behandling, samboer og en sønn (som er helt fantastiske begge to) - jeg… jeg er bare helt ubeskrivelig fuckings TOM. 

Anonymkode: 69701...c94

[AnonymBruker]

Ensomhet og det å være alene er ikke det samme. Jeg tror ditt problem er at du alltid har måtte klare deg selv i oppveksten, og ikke fått hjelp, støtte, og omsorg. Det skriker rett og slett inni deg at noen skal se deg. Og det er vanskelig, for da må man vise at man er sårbar.

Anonymkode: 3d28a...5da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ensomhet og det å være alene er ikke det samme. Jeg tror ditt problem er at du alltid har måtte klare deg selv i oppveksten, og ikke fått hjelp, støtte, og omsorg. Det skriker rett og slett inni deg at noen skal se deg. Og det er vanskelig, for da må man vise at man er sårbar.

Anonymkode: 3d28a...5da

Aaaah. Ja. Dette gir mening. Takk. 
 

Problemet her er vel at jeg egentlig er og viser meg ganske sårbar, men at det på de "ekte" og store (ENORME) problemene mine, så kan jeg ikke det… Selvfølgelig er jeg det mot behandlerne mine, samboeren min. Men det stopper liksom der. 
 

Det er som om ingen andre egentlig kjenner meg (hvilket jo stemmer, all tid jeg ikke engang selv vet hvem jeg er).

 

Men hvordan kommer jeg meg over denne typen ensomhet? Altså, ikke den "jeg savner å ha venner"-ensomheten, men den grunnleggende, dype, såre og svarte ensomheten? 
 

Den forsvinner ikke hvis jeg deler med en venninne hvor vanskelig jeg har det, på en måte så bare vokser den for det er svært få i min omgangskrets som er vokst opp slik som meg. 
 

Vet ikke om jeg har så lyst til å oppsøke andre i min situasjon heller, hvor det blir trauma dumping-fest og alle skal ha det verst (satt litt på spissen). 
 

På et vis ønsker jeg meg kanskje en konstruktiv gruppe ala Anonyme alkoholikere, men for cPTSD-rammede, eller andre som er vokst opp med covert narsisstiske mødre og familiemedlemmer? 
 

Jeg er så lei av angst. Jeg er så lei av å være deprimert. Jeg er så lei av å prøve sørge en sorg jeg ikke konkret kan SE. Jeg trenger hjelp til å "spisse" dette, på et vis. 

Anonymkode: 69701...c94

[AnonymBruker]

Kjenner igjen følelsen. Jeg prøvde også å døyve den med å bygge et mer sosialt liv. Men jeg ble bare mer og mer sliten. 

Det som har hjulpet meg er Internal Family Systems. Leste først No bad parts av Richard Schwarts og så ballet det på seg. Jeg ser den ensomheten som et emosjonelt flashback. Det er barnedeler i meg (gamle og kjente synapseforbindelser) som stadig vekk blir trigget. "Ingen vet" "ingen ser meg" "jeg er helt alene" "jeg er forlatt". Selvsagt føler jeg det, for det var virkeligheten min i mange mange år. Og så lenge jeg forsøkte å få bort følelsen i stedet for å møte den var det som at jeg forlot meg selv mer og mer. 

Jeg forstår ikke helt hva du mener med at dette er en sorg du ikke kan se, siden du setter godt ord på denne følelsen? Er problemet at du ikke kan se den, eller at du venter på at noe eller noen andre enn deg selv skal redde deg ut av det? Jeg tror på at dette kan begynne å snu ved at du omfavner det. Møter det. Så forferdelig vondt det er å vokse opp så alene. Å stå med så mye vanskelig i alder av 3-4 år. 

Jo mer jeg gjorde det, jo mer greide jeg også å se at "nå er jeg voksen" å skille mellom minnet og her og nå. 

Anonymkode: 28a04...caa