Endelig komt til hos dps, men

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

DPS må alltid kartlegge noe, akkurat slik BUP gjør for barn og unge, for å vite hvilken behandling de eventuelt kan tilby deg. Det er slik helsevesen jobber. Både med fysisk og psykisk helse. Først: Undersøke / kartlegge. Deretter: Eventuelle behandlingstilbud. 

Og BuP får i disse dager mye kritikk for at de ikke gjør en god nok jobb / kvaliteten ikke bra nok.... En kjent psykiater gikk ut og sa at Bup er ikke en vei videre, det er en endestasjon.. Enhver "diagnose", som oftest en subjektiv klinisk vurdering (altså ikke objektiv, heller ikke kvalitetskontrollert av objektivt personell... hvor mange har ikke fått x antall diagnoser opp gjennom?), er bare som oftest et øyeblikksbilde, et skjema som fylles ut, ingen helhet tas med i vurderingen, positive sider tas ikke med, ressurser tas ikke med... det er fokus på hva som er galt med deg, ikke hva som har skjedd med deg. Pga. ventetider og feil fokus, er det kort vei til til aap og uføre med det lille fokuset som er der med å satse på å få folk i jobb i stedet framfor et liv i utenforskap. Psykologer og psykiatere tjener penger på dette, de lever av dette, husk det... follow the money. Oppsummert: tenk selv og tenk på en trygg framtid, og ikke på å være lengst mulig i et slikt dps system...  ville heller satset på en avtalezpesilaist og ikke dps. De har litt mer tid og rom til deg som menneske og ikke som et skjema. Fysisk helse er noe annet, men fin sammenligning... hadde de vært like nøye innenfor psykisk helse og tatt det like mye på alvor, så ville kanskje kvaliteteten vært bedre. Mye surr og mange kokker....dps er et utmerket sted for studentene for å få praksis, også slutter de så fort de er godkjent. Gjennomtrekken er HØY. Ingen oppegående folk trives. Hverken  behandlere eller pasienter i dette systemet. 

Anonymkode: b6214...ec7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.10.2025 den 11.51):

Så ble jeg veldig bekymret etter første time. 
 

Jeg er sykemeldt og har vært det noen mnd nå. Jeg har masse traumer som har gått ut over jobb og privat og det er det jeg skal «rydde opp i» nå.

Har selv gjort mye jobb med megselv i tiden som sykemeldt. Og det er mye jeg klarer å ta tak i nå når jeg faktisk bare har min egen helse å fokusere på. Jeg er også veldig stolt over de rutinene jeg har klar å lage meg. Og såklart er dette bare en dråpe i havet ift hva jeg trenger hjelp for. Og at jeg er bare glad for at jeg er i stand til å gjøre noen gode «tiltak» for megselv.

På første time hos dps var jeg veldig glad og positiv, endelig var jo dagen her, jeg har jo sett frem til å starte behandling. Forklarte hva jeg trengte hjelp til og fortalte også om hva jeg har brukt tiden som sykemeldt på.

Så avslutter behandler med å gi meg ett skriv med noen opplysninger på og noen behandlingsalternativer og spørr om jeg er interessert i gruppeterapi. Jeg svarer jo ja, uten å skjønne helt, siden det var det eneste hun foreslo. Og så sa h*n at neste time (som da var to uker til) at da skulle vi ta kartlegging for å se om jeg i det hele tatt har noen diagnose (noe i den duren sa hun) og på en måte som at hun sa det at du klarer no deg nå greit, så spørs om vi skal bruke tid på deg. Kan hende det bare var jeg som følte det sånn. Ble rimelig stresset etter den timen, for følte hun allerede da etter bare den timen vurderte meg utifra bare den timen.

Skrev til legen min om min bekymring og at jeg ønsket en time hos han før jeg skulle til dps igjen pga jeg ble veldig bekymret og urolig for om jeg kom til å få den hjelpen jeg trenger Fikk til svar som ikke egentlig hjalp fra eller til. Så ringte jeg legekontoret i dag og de sa at de ikke kunne gi meg hastetime, for andre måtte prioriteres. Jeg skjønner det at det er høysesong nå for alle mulige infeksjoner og o tillegg andre som trenger mer akutt hjelp, men samtidig føler jeg meg enda værre og til bry for at jeg har problemer i det hele tatt. Jeg er ingen person som renner ned dørene akkurat. Så kom tårene på tlf til h*n jeg snakket med på legekontoret. Jeg klarte ikke stoppe tårene og klarte ikke forklare godt nok, og følte meg helt rævva. Jeg pleier sjelden å gråte. Så fikk jeg legetime i morgen. Men nå føler jeg meg skikkelig dritt. Jeg vil jo seg ikke ta opp plassen til noen, men jeg har det ikke bra nå. Så hva skal jeg gjøre da? Legen har jo  sakt at jeg må ta kontakt hvis det er noe. Og jeg gjør det kun når jeg virkelig har behov, nettopp fordi jeg hater problemene mine og vil ikke være til bry. 
 

Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å snakke med legen, men jeg trenger jo det. Men hvordan skal jeg vurdere om det er gale nok eller ikke? Det går utover søvn og har det vondt, men jeg klarer å spise, trene gå tur. Noen med lignende problemer som skjønner hva jeg mener? 

Anonymkode: 80cc5...466

Innlegget ditt er litt rotete. Hva mener du?

1. Du skal til legen fordi du er uenig med dps på at DU har fått tilbud om gruppe terapi?

2. Du skal til legen fordi du er uenig om det tilbudet psykologen har gitt deg? 

Anonymkode: 4bb9e...f3d

[Wilma89]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Og BuP får i disse dager mye kritikk for at de ikke gjør en god nok jobb / kvaliteten ikke bra nok.... En kjent psykiater gikk ut og sa at Bup er ikke en vei videre, det er en endestasjon.. Enhver "diagnose", som oftest en subjektiv klinisk vurdering (altså ikke objektiv, heller ikke kvalitetskontrollert av objektivt personell... hvor mange har ikke fått x antall diagnoser opp gjennom?), er bare som oftest et øyeblikksbilde, et skjema som fylles ut, ingen helhet tas med i vurderingen, positive sider tas ikke med, ressurser tas ikke med... det er fokus på hva som er galt med deg, ikke hva som har skjedd med deg. Pga. ventetider og feil fokus, er det kort vei til til aap og uføre med det lille fokuset som er der med å satse på å få folk i jobb i stedet framfor et liv i utenforskap. Psykologer og psykiatere tjener penger på dette, de lever av dette, husk det... follow the money. Oppsummert: tenk selv og tenk på en trygg framtid, og ikke på å være lengst mulig i et slikt dps system...  ville heller satset på en avtalezpesilaist og ikke dps. De har litt mer tid og rom til deg som menneske og ikke som et skjema. Fysisk helse er noe annet, men fin sammenligning... hadde de vært like nøye innenfor psykisk helse og tatt det like mye på alvor, så ville kanskje kvaliteteten vært bedre. Mye surr og mange kokker....dps er et utmerket sted for studentene for å få praksis, også slutter de så fort de er godkjent. Gjennomtrekken er HØY. Ingen oppegående folk trives. Hverken  behandlere eller pasienter i dette systemet. 

Anonymkode: b6214...ec7

De som har bein i nesa og tør å trosse systemet, kan faktisk trives og gjøre en god jobb på DPS. Problemet i dag er at ressursene er altfor få, samtidig som presset utenfra er enormt. Det fører til at behandlerne stadig får beskjed om å skrive ut pasienter – ofte altfor tidlig. Mange sitter igjen med en følelse av ikke å gjøre en god nok jobb. Når manglende mestring på jobb kombineres med et høyt antall møter hver dag med mennesker som virkelig trenger hjelp, er veien kort til omsorgstretthet og sykemelding.

 

Jeg jobber ikke selv på DPS, men får veiledning av en traumespesialist som har gjort det i mange år. Hun lar pasientene sine bli så lenge de trenger, og tør å vise fingeren til de som prøver å presse henne til å skrive dem ut. Det er så utrolig inspirerende å se!