Gå til innhold

Jeg er så lei mammas evige kritisering


Anbefalte innlegg

AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvorfor vil du egentlig ha kontakt med henne? Hva godt tilfører hun livet ditt?

Anonymkode: b9dea...7bf

Hun er jo mammaen min, og jeg ønsker å ha et godt forhold til henne.

Anonymkode: 73f76...0ad

  • Hjerte 2
Videoannonse
Annonse
Skrevet
AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hun har ikke mann. Hun er enslig. Hun og pappa gikk fra hverandre da jeg var 2 år. De har ingen kontakt med hverandre. Pappa vet hun kan være vanskelig, men han skjønner ikke helt hvor mye det går inn på meg . Har en bror som bor i Danmark. Han vet Hun kan være slitsom ,men også han bagatelliserer det med at hun ikke mener det så vondt . Hun er mye alene, men hunbhar likevel venner som jeg har inntrykk av trives veldig godt sammen med henne. Hun har sikkert sine ting. Men allikevel skal hun ikke behandle andre så stygt

Anonymkode: 73f76...0ad

Av alle de du nevner, x-mann, bror og disse vennene som det tydeligvis fungerer godt nok med, så kan det tenkes, stygt å si det, være du som er hennes sikreste og beste søppelkasse. Der hun kan tillate seg edder og galle uten særlig motstand eller risiko. De fleste av oss har mer eller mindre selektiv adferd overfor sine forskjellige relasjoner. Fra det positive til det negative.

Du er jo konfliktsky som du selv sier, og da blir også jobben med å sette en tydelig grense vanskelig.

Du bestemmer jo selvsagt selv om du aksepterer å være nederst på hennes stige. Men jeg er stygt redd for at det er handling som er eneste utvei for deg her. Ord og forklaringer vil mye sannsynlig prelle av som vann.

  • Liker 1
  • Nyttig 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hun er jo mammaen min, og jeg ønsker å ha et godt forhold til henne.

Anonymkode: 73f76...0ad

Jo fortere du innser at dette er umulig, jo fortere vil du få det bedre i avgjørelsen i å kutte kontakten til et absolutt minimum. Din mor ønsker ikke et godt forhold til deg. Det har hun bevist hele ditt liv. 

Anonymkode: 78517...393

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 12.10.2025 den 18.07):

Min mor kritiserer absolutt alt ved meg. Alt fra personlighet, egenskaper,utseende,venner og samboeren min.

Hun kan si ting til meg som sårer meg veldig ,som at hun synes jeg er feit, lat, barnslig.. hun kritiserer matlaging min, måten jeg har innredet hjemmet mitt på, hva jeg bruker penger på ,alt jeg gjør og ikke gjør. Hun kan si ganske stygge ting om vennene min og samboeren min , som at de ikke ser ut i måneskinn og at de er frekke og ufordragelige, hun kan også si at hun ikke skjønner at noen vi være venn med meg så feit som jeg er, og at hun selv ikke vil bli sett med meg fordi hun synes vekten min er pinlig. 

Jeg er 27 år, fødte et barn for 7 mnd siden og har lagt på meg etter svangerskap og fødsel. Jeg har gått opp rundt 18 kg og veier nå ca 70 kg, jeg synes ikke selv jeg er noe spesielt tjukk egentlig ,men likevel går disse kommentarene hennes litt under huden på meg. 

Hva kan jeg si til henne for at hun skal slutte? Jeg har allerede truet med å unngå kontakt med henne , men hun fortsetter. Jeg er lei.

Anonymkode: 73f76...0ad

Moren din er ondskapsfull og det er ikke noe du kan si. Noen mødre vil ikke barna sine noe godt, dessverre. Jeg har også en slik. 

Anonymkode: bc098...893

  • Liker 4
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hun er jo mammaen min, og jeg ønsker å ha et godt forhold til henne.

Anonymkode: 73f76...0ad

Tror det toget har gått... 

Anonymkode: 91124...b81

  • Liker 5
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun er jo mammaen min, og jeg ønsker å ha et godt forhold til henne.

Anonymkode: 73f76...0ad

Det kommer aldri til å skje. Og jo fortere du kommer ut av den fantasien jo bedre er det. Din mor har aldri ønsket å være din venn. Hun ser på deg som søppel hun kan skade og gjøre hva hun vil med. Du lever i en fantasi.

Anonymkode: b9dea...7bf

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun er jo mammaen min, og jeg ønsker å ha et godt forhold til henne.

Anonymkode: 73f76...0ad

Som andre sier.. det kommer med 99% sannsynlighet ikke til å skje, og du kan ikke leve for den 1 prosenten og tenke at "en dag". Jeg er snart i 40 årene og det tok meg lang tid å innse at moren min ønsker meg ikke noe godt, liker meg ikke, og føler seg bedre av å rakke ned på meg. Og enda lenger tid å innse at det faktisk ikke er min feil, for det vokser man opp til å føle.

Tenk deg at moren din ikke er din mor, men en venn eller bekjent, hva hadde du følt om de behandlet deg som hun gjør? 

Anonymkode: bc098...893

  • Liker 3
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hun er jo mammaen min, og jeg ønsker å ha et godt forhold til henne.

Anonymkode: 73f76...0ad

Problemet er att du ser på forholdet slik det burde vere, og ikke slik det er. 

Og i håpet om att alt ordner seg for snille piker, så gjør du ingenting med det. 

Jeg har selv måtte kutte ut min mor, noe de andre søskena også gjorde, så det er ikke bare meg. Og gudene skal vite att jeg savner en mor, en bestemor, ett menneske jeg kan ha ett godt og trygt forhold til, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. 

Jeg kunne ikke forandre ho, ho hadde null innsikt i forhold til mine behov, jeg var kun ett vedheng ho kunne styre med som det passet ho. 

Her kuttet jeg all kontakt rundt din alder, og fikk enormt dårlig samvittighet, men ho fikk flere sjanser og alle gangene kom det gamle grumset opp igjen til overflaten, og ho var nøyaktig den samme.

Til slutt fikk jeg nok, da var ho begynt å bearbeide barnebarna... For det slutter ikke med deg dette, tro meg. Barna dine er jo bare en forlengelse av deg, så de blir fort en torn i øyet på din mor.. 

Dette er 20 år siden nå, og innimellom tenker jeg jo på ho, samtidig så merker jeg jo att dette var så riktig å gjøre. 

 

 

 

Anonymkode: d61ad...df4

  • Liker 2
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Problemet er at vi ofte tror at vi kan endre på folk. Eller at hvis jeg bare gjør sånn og sånn, da blir mamma snill. Det kommer fra barndommen vår, det er vanlig at barn legger all skyld på seg selv. Og så lager vi alle disse unnskyldningene for de som skader oss. "Det var sikkert fordi jeg satt sånn." "Mamma har en dårlig dag, men hun mener egentlig godt." Din bror har nok lagt seg på den linjen der, at hun mener jo egentlig ikke så vondt. 

Jo, det gjør hun. Din mor vet nøyaktig hva hun gjør. Og det kommer fra en plass med hat. Ikke kjærlighet. Ikke forvirret. Hun er ikke dement og derfor ikke seg selv. Hun VET hva hun gjør. Og det hun gjør er å spre hat som hun føler inni seg. Hun trykker deg ned og skader deg.

Jeg håper du våkner snart og ikke ønsker å lure deg selv lenger. Du lever i en illusjon om hvem din mor er. Eller hvem du kunne ønske hun var. På tide å våkne opp.

Det finnes ikke noe magisk ord som vil få din mor til å komme ut fra en slags forhekselse noen har puttet på henne. Dette er hvem er hun er.  Din mor er et rovdyr, men du prøver og ønsker å få henne til å bli en gressspiser. Det går bare ikke an. Din mor er ulven og du er lammet. Du må komme deg vekk. Hvorfor oppsøker du henne hele tiden når du vet hun vil ta et jafs av deg hver gang hun føler for det og får en sjans?

Du må beskytte deg selv.

Anonymkode: b9dea...7bf

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet

Jeg måtte begynne hos psykolog og jobbe med grensesetting og det å klare å gi beskjed. 
Tiden leger ikke alle sår, og etter å ha fått barn selv ble det tydelig at det ikke kan fortsette.

Anonymkode: ded5e...b5b

  • Liker 3
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hun er jo mammaen min, og jeg ønsker å ha et godt forhold til henne.

Anonymkode: 73f76...0ad

Jeg pleide også å ønske at min mor og jeg kunne hatt et godt forhold. Tenk så fint om vi kunne være venner og ønske hverandre godt. Desverre så ble det en umulighet. 

Jeg kuttet henne ut og jeg er så glad jeg ga slipp på disse umulige drømmene og alt selvbedraget om min egen mor. 

Sannheten var at min mor ikke var glad i meg. Det var ikke kjærlighet det hun holdt på med. Og jeg klarer meg så mye bedre uten henne.

Det eneste jeg angrer på nå er at jeg ikke stakk med en gang jeg hadde mulighet i tenårene. Eller enda bedre reddet meg selv med å ringe barnevernet eller si i fra på skolen. Jo før jo bedre. 

Min mor er ondskapen selv. Tenk at jeg noen gang sa til meg selv at hun var glad i meg. Selvbedraget er sterkt.

Og det triste er at jo mere de er stygge med oss jo mere løper vi etter de og søker deres annerkjennelse og vennskap. Ville du gjort det med skolegårdens største bølle også? Løpt etter bøllen og sagt liiiik meg, elsk meg, pliiiis jeg er jo så glad i deg. 

Anonymkode: b9dea...7bf

  • Liker 1
  • Hjerte 1
AnonymBruker
Skrevet

Moren din høres ut som svigermoren min, og hun er alvorlig psykisk syk. Hun fungerer i det daglige, men hun er så stygg i munnen bak ryggen på alle at folk ikke orker å være rundt henne. Føler virkelig med deg som må leve med en slik mor. Det beste du kan gjøre er å pleie de gode relasjonene du har, vit at det ikke handler om deg, men en dypt ulykkelig og sannsynligvis syk person, og søk hjelp om du trenger å få bearbeidet. :hjerte:

Anonymkode: 6fe03...83f

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet

Eg har ei tante som har ødelagt livet til dattera si. No er tanta mi psykisk sjuk, det har ho kanskje alltid vore. Men i ein alder av 90 år får ho ikkje besøk av si einaste datter, fordi dattera ikkje orkar å vere saman med mor si. Mi mor er av og til med, sånn at det går an å vere på besøk for å ordne praktiske ting etc. Men dersom mor mi ikkje er der som buffer, er tante så stygg i munnen at dattera gjerne må felle tårer. Det har tydeligvis ingenting å bety for tante. 

Eg trur det tryggaste er å skjerme seg sjølv, og det betyr nok gjerne at du må ta avstand så mykje som mulig. Unngå besøk! Kanskje er det strengt å blokkere nummer og slikt, men om det må til, så får du gjere det også. Mulig at mor vil forstå at ho ikkje kan halde på slik, men dersom ho ikkje forstår, er det i alle fall viktig å finne sine ressurspersonar andre stader. 

Lykke til! 

Anonymkode: bad88...5a8

  • Liker 1
  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet

Uff, jeg synes det er helt merkelig at voksne folk kan holde på slik. Synes ikke det er greit å gjøre det mot noen mennesker, men det er jo ekstra ødeleggende om man gjør slik mot sine egne barn.

Disse menneskene må jo ha en psykisk lidelse av noe slag, som gjør at de ikke helt mestrer sosiale koder. Kan de ha slitt litt i ungdomsårene, og blitt litt ekstra populære om de holdt på sånn da? Og så har de ikke klart å slutte når "alle" andre modner og forstår at det ikke er spesielt greit. 

Anonymkode: 6f55c...baf

AnonymBruker
Skrevet

Høres  ut som min mor. Var nesten 36 før jeg forsto at det der gikk ikke mer, i tillegg ble hun voldelig. Og vold finner jeg meg ikke i! Uansett er den psykiske volden det verste og man burde ikke godta det heller.

Jeg håpet alltid hun skulle forstå hvor urimelig og hvor slemme ting hun sa men nei. Til den dag i dag hun stiller seg uforstående at jeg ikke ønsker å ha noe med henne å gjøre eller barna mine.

Ikke gi moren din flere sjanser for sånne mennesker vil aldri forstå noe som helst. Om noe så er det de som er offeret...alltid

Anonymkode: 41b15...38d

  • Liker 1
  • Hjerte 1
Skrevet

Dette mennesket kan du jo ikke ha i livet til barnet ditt?

Her hadde jeg kuttet kontakt og forklart hvorfor.

Hun oppfører seg jo som fullstendig søppel ovenfor alt og alle. 

  • Liker 1
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Problemet er att du ser på forholdet slik det burde vere, og ikke slik det er. 

Og i håpet om att alt ordner seg for snille piker, så gjør du ingenting med det. 

Jeg har selv måtte kutte ut min mor, noe de andre søskena også gjorde, så det er ikke bare meg. Og gudene skal vite att jeg savner en mor, en bestemor, ett menneske jeg kan ha ett godt og trygt forhold til, men det lot seg rett og slett ikke gjøre. 

Jeg kunne ikke forandre ho, ho hadde null innsikt i forhold til mine behov, jeg var kun ett vedheng ho kunne styre med som det passet ho. 

Her kuttet jeg all kontakt rundt din alder, og fikk enormt dårlig samvittighet, men ho fikk flere sjanser og alle gangene kom det gamle grumset opp igjen til overflaten, og ho var nøyaktig den samme.

Til slutt fikk jeg nok, da var ho begynt å bearbeide barnebarna... For det slutter ikke med deg dette, tro meg. Barna dine er jo bare en forlengelse av deg, så de blir fort en torn i øyet på din mor.. 

Dette er 20 år siden nå, og innimellom tenker jeg jo på ho, samtidig så merker jeg jo att dette var så riktig å gjøre. 

 

 

 

Anonymkode: d61ad...df4

Ja det kan hende jeg holder fast på noe jeg skulle ønske var der. Men samtidig kan vi jo også ha fine stunder sammen. Og jeg har også mange gode minner innimellom all kritiseringen. Hunbhar jo egentlig alltid vært slik. Selv da jeg var liten var jeg vár for kritiseringen hennes. Og det hendte mange ganger jeg brøt fullstendig sammen i gråt både som barn og ungdom. Jeg er nok i en fase nå der jeg tenker veldig mye over alt dette, og kansje spesielt nå som jeg er mor selv. Jeg ønsker å være en langt bedre og tryggere mor for mitt barn og tenker det ikke egentlig vil være så vanskelig. Men jeg er jo veldig glad i mamma og er redd savnet etter henne vil kunne være enormt stort, selvom jeg aldri vil savne å bli tråkket ned på. Fint å høre du kom deg utav det og jeg håper det går fint med deg nå.

Anonymkode: 73f76...0ad

  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (På 12.10.2025 den 18.07):

Min mor kritiserer absolutt alt ved meg. Alt fra personlighet, egenskaper,utseende,venner og samboeren min.

Hun kan si ting til meg som sårer meg veldig ,som at hun synes jeg er feit, lat, barnslig.. hun kritiserer matlaging min, måten jeg har innredet hjemmet mitt på, hva jeg bruker penger på ,alt jeg gjør og ikke gjør. Hun kan si ganske stygge ting om vennene min og samboeren min , som at de ikke ser ut i måneskinn og at de er frekke og ufordragelige, hun kan også si at hun ikke skjønner at noen vi være venn med meg så feit som jeg er, og at hun selv ikke vil bli sett med meg fordi hun synes vekten min er pinlig. 

Jeg er 27 år, fødte et barn for 7 mnd siden og har lagt på meg etter svangerskap og fødsel. Jeg har gått opp rundt 18 kg og veier nå ca 70 kg, jeg synes ikke selv jeg er noe spesielt tjukk egentlig ,men likevel går disse kommentarene hennes litt under huden på meg. 

Hva kan jeg si til henne for at hun skal slutte? Jeg har allerede truet med å unngå kontakt med henne , men hun fortsetter. Jeg er lei.

Anonymkode: 73f76...0ad

Det er bare å kutte henne ut. Jeg har en lik mor, eneste forskjellen er at hun snakket opp og elsket vennene mine samt mine fæle ekser.  Sykt.  Ikke vent like lenge som meg, var så redd jeg ikke våget kutte henne ut før jeg var 40 år. Livet er så mye bedre uten mennesker som drar deg ned❤️ 

Anonymkode: 76727...d5e

  • Liker 1
  • Hjerte 2
AnonymBruker
Skrevet

Hun ødelegger deg. Med vilje. 

Anonymkode: c6a26...550

  • Liker 2
AnonymBruker
Skrevet
AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er bare å kutte henne ut. Jeg har en lik mor, eneste forskjellen er at hun snakket opp og elsket vennene mine samt mine fæle ekser.  Sykt.  Ikke vent like lenge som meg, var så redd jeg ikke våget kutte henne ut før jeg var 40 år. Livet er så mye bedre uten mennesker som drar deg ned❤️ 

Anonymkode: 76727...d5e

Hahah. Kjenner meg igjen der også. Hun likte ikke eksen min da vi var sammen, men jammen var han helt fantastisk etter at det ble slutt mellom oss 😅. Fikk høre hvor dum jeg var som ikke klarte å holde på han den gangen ja.. 

Anonymkode: 73f76...0ad

  • Hjerte 2

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Opprett en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...