Du som har Asperger, hvordan ser andre mennesker på deg?

[AnonymBruker]

Jeg har Asperger, heter vel noe annet nå, men jeg fikk diagnosen da jeg var 14 år i år 2000. Selv om jeg er veldig selvstendig så har de som vet om det veldig lite tro på at jeg egentlig klarer meg selv. Noen ser nok på meg som psykisk utviklingshemmet nesten, og det er kun fordi jeg har fortalt om at jeg har Asperger. Foreldrene mine har dessverre ikke noe mer tro på meg en andre. Ikke noe negativt mot psykisk utviklingshemmede, og psykisk utviklingshemming har forskjellige grader det også, men psykisk utviklingshemming og Asperger er ikke det samme. Skal slutte å fortelle om diagnosen min om jeg blir kjent med nye folk, på grunn av alle fordommene mot det. Andre her inne med Asperger, hvordan blir du behandlet av andre?

Anonymkode: a708f...a26

[AnonymBruker]

De tror jeg er smartere enn jeg egentlig er, og de tror jeg er dårligere til å forstå mennesker enn jeg egentlig er. Jeg er helt gjennomsnittlig smart, og mangler interesse for folk mer enn jeg mangler kunnskap om sosial interaksjon. 

Anonymkode: 28664...02c

[AnonymBruker]

Det heter fortsatt Asperger i det norske diagnosesystemet.

Jeg har ikke inntrykk av at de få som vet om diagnosen ser så spesielt på meg. Jeg ble diagnostisert i førtiårene og har ikke fortalt det til noen jeg ikke kjente godt fra før. 

Inntrykket mitt av generelt kunnskapsnivå om autisme er såpass dårlig at jeg er svært tilbakeholden med å dele diagnosen. 

Anonymkode: 90c12...7d7

[AnonymBruker]

Husker jeg ikke ønsket at foreldre mine skulle fortelle noen om diagnosen. Likevel fortalte de alle de kjente om det, og mente de hadde rett til det siden jeg var under 18 år. De var veldig lite forståelsesfulle. Dette har jeg vanskelig for å tilgi dem.

Anonymkode: a708f...a26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det heter fortsatt Asperger i det norske diagnosesystemet.

Jeg har ikke inntrykk av at de få som vet om diagnosen ser så spesielt på meg. Jeg ble diagnostisert i førtiårene og har ikke fortalt det til noen jeg ikke kjente godt fra før. 

Inntrykket mitt av generelt kunnskapsnivå om autisme er såpass dårlig at jeg er svært tilbakeholden med å dele diagnosen. 

Anonymkode: 90c12...7d7

Det er ikke noe norsk diagnosesystem. ICD-10, som Norge fortsatt bruker og som i motsetning til ICD-11 har med Asperger-diagnosen, er utarbeidet av WHO. 

Anonymkode: 636af...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er ikke noe norsk diagnosesystem. ICD-10, som Norge fortsatt bruker og som i motsetning til ICD-11 har med Asperger-diagnosen, er utarbeidet av WHO. 

Anonymkode: 636af...1b4

Jada. Kverulering er forøvrig litt Asperger-typisk. 😄

Anonymkode: 90c12...7d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jada. Kverulering er forøvrig litt Asperger-typisk. 😄

Anonymkode: 90c12...7d7

Interessant at du ser på det som kverulering  jeg er ikke på autismespekteret nei. 

Anonymkode: 636af...1b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jada. Kverulering er forøvrig litt Asperger-typisk. 😄

Anonymkode: 90c12...7d7

Og hersketeknikk er typisk KG. Du kom med en feilopplysning, og ble rettet på. 

Anonymkode: 28664...02c

[AnonymBruker]

Jeg merker at noen blir litt satt ut når jeg nevner det om meg selv, de forventer det ikke og virker til å tro at det er en diagnose som ikke kan stemme fordi jeg fremstår som veldig «normal».

Samtidig så blir de ikke like overrasket når jeg nevner at mannen min har diagnosen, han er mer lukket av seg enn meg så han gir ganske større utslag på «anneledes»-radaren til mange? Ikke vet jeg.

Jeg tror nok mange tenker at aspergers=enten genial savant eller helt tapt bak en låvedør men sannheten er jo at det er det der spekteret da som vi snakker om hele tiden og at mange av oss har styrker og svakheter som totalt sett bare gjør oss til mennesker som alle andre. 

Anonymkode: ca27d...71b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jada. Kverulering er forøvrig litt Asperger-typisk. 😄

Anonymkode: 90c12...7d7

Vær så snill å ikke bruk hersketeknikker som den der i en tråd som faktisk har potensialet til å gi verdi til trådstarter. Det forringer debatten og er lite hensiktsmessig.

Anonymkode: ca27d...71b

[AnonymBruker]

Hvorfor fortelle om diagnosen din? Du er vel ikke diagnosen din, du er vel deg?

Anonymkode: 5c0c4...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg merker at noen blir litt satt ut når jeg nevner det om meg selv, de forventer det ikke og virker til å tro at det er en diagnose som ikke kan stemme fordi jeg fremstår som veldig «normal».

Anonymkode: ca27d...71b

Opplever det samme. Jeg er veldig flink å maske uten blandt folk og de få jeg har fortalt det til har blitt overasket og trodd at jeg har tøyset. 

Jeg ser det veldig an hvem jeg forteller slik til firdi man aldri vet hvilke fordommer man møter. Ingen på jobb vet det og kun noen av vennene mine/familie kjenner til diagnosen. Det er litt slitsomt å "ta seg sammen" slik hele tiden og veldig godt å være hjemme med mannen hvor jeg kan være meg selv med alle mine rare greier uten å bli dømt. 

Jeg har dog aldri opplevd at noen ser på meg som psykisk utviklingshemmet og lurer på om dette er noe de har sagt til deg TS eller om dette er noe du selv tolker?

Anonymkode: 5cc39...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Opplever det samme. Jeg er veldig flink å maske ute blandt folk og de få jeg har fortalt det til har blitt overasket og trodd at jeg har tøyset. 

Jeg ser det veldig an hvem jeg forteller slik til fordi man aldri vet hvilke fordommer man møter. Ingen på jobb vet det og kun noen av vennene mine/familie kjenner til diagnosen. Det er litt slitsomt å "ta seg sammen" slik hele tiden og veldig godt å være hjemme med mannen hvor jeg kan være meg selv med alle mine rare greier uten å bli dømt. 

Jeg har dog aldri opplevd at noen ser på meg som psykisk utviklingshemmet og lurer på om dette er noe de har sagt til deg TS eller om dette er noe du selv tolker?

Anonymkode: 5cc39...d0f

Rettet skrivefeil

Anonymkode: 5cc39...d0f

[krishnaaa]

Samboeren min har Asperger, og jeg og de fleste andre ser på ham med enorm beundring og takknemlighet. Han er en så utrolig stødig og solid fyr. Han planlegger og finner ut av alle småting som jeg ikke en gang rekker å innse at jeg burde forholdt meg til, og han er et utrolig godt eksempel for meg når det gjelder å planlegge dagen, lage rom til å ta seg inn igjen og bare være bevisst på hva man trenger for å fungere og sette de grensene. Noen ganger blir han usikker og sliten når det sosiale blir uforutsigbart, og noen ganger blir han veldig stille hvis jeg vil diskutere de store spørsmålene i livet om natta.  Jeg er så utrolig takknemlig for at han er som han er, og for at han orker å bruke den ekstra energien det ofte koster ham på å forholde seg til å leve med meg.🪁💚 

[AnonymBruker]

Nesten alle jeg møter sier jeg fremstår som en som er tilbaketrukket og prater for lite. Samme mas og kjas alltid: «Du må forandre deg, du er døll, nerd og innadvendt», du må skjerpe deg og forandre deg til utadvendt.
Okey, kul bås å bli satt i 😂 Not. 

Anonymkode: 2b04d...e58

[AnonymBruker]

Det er svært sjeldent jeg forteller noen om det, det er så utrolig mye som kan gå galt. Samtidig er jeg helt ubrukelig på å skjule det, så det er nok mange rundt meg med veldig sterke mistanker. Men jeg føler fortsatt at det er noe annet å få det bekreftet enn å bare mistenke det, så jeg lar allikevel være å si noe.

Det er så mange fordommer, så sjansen er kjempestor for at folk som får vite om det vil behandle deg dårligere. Ikke bare i å anta at du ikke får til noen ting selv, men også ting som å gå ut ifra at du ikke liker berøringer så de lar være å ta på deg, eller at du ikke liker folkemengder så de lar være å invitere deg når de skal ha sammenkomst, eller at du ikke skjønner helt enkle sosiale regler så de begynner å forklare ting til deg som er helt åpenbare. 
Folk ser bort ifra hvem du er og går heller ut ifra at du bare er en liste med stereotyper.

Det er særlig sårt når det gjelder familien. Istedenfor å bli kjent med meg har moren min slått opp typiske trekk på internett og behandler meg som om dette er meg. Har opplevd at hun har begynt å forklare meg helt enkle ting rundt kommunikasjon som jeg har visst nærmest hele livet, og familien går også ut ifra at jeg sliter med sensitivitet for sanseinntrykk, noe jeg ikke gjør.

Foruten dette mister du også mye verdi som menneske. Du har ikke lov til å ha ting du er interessert i, for dette er bare "særinteresser" som er et symptom på at det er noe galt med deg, og alt du kunne komme til å like vil bare bli avfeid som dette, du blir ikke respektert som et menneske med interesser. Og om du er ensom, så bare finn deg i det for det er meningen at folk som deg skal være ensomme, aksepter din plass i livet. 

Anonymkode: cdf3f...4ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Opplever det samme. Jeg er veldig flink å maske uten blandt folk og de få jeg har fortalt det til har blitt overasket og trodd at jeg har tøyset. 

Jeg ser det veldig an hvem jeg forteller slik til firdi man aldri vet hvilke fordommer man møter. Ingen på jobb vet det og kun noen av vennene mine/familie kjenner til diagnosen. Det er litt slitsomt å "ta seg sammen" slik hele tiden og veldig godt å være hjemme med mannen hvor jeg kan være meg selv med alle mine rare greier uten å bli dømt. 

Jeg har dog aldri opplevd at noen ser på meg som psykisk utviklingshemmet og lurer på om dette er noe de har sagt til deg TS eller om dette er noe du selv tolker?

Anonymkode: 5cc39...d0f

Skjønner. De har ikke fortalt meg det direkte, men jeg har jo fått høre noen ganger  at jeg bør få hjelp til ting for det er jo så mye som er vanskelig å gjøre selv og hvertfall med denne diagnosen, og det alt fra å støvsuge til mer avanserte ting. Tror ikke de aner hva de snakker om. Hvorfor skulle det være for vanskelig for meg å støvsuge liksom! Foreldrene mine er også opptatt av at jeg bør få hjelp til det meste og ikke gjøre ting selv hvis jeg kan få hjelp til det 😠

Anonymkode: a708f...a26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Hvorfor fortelle om diagnosen din? Du er vel ikke diagnosen din, du er vel deg?

Anonymkode: 5c0c4...d78

Jeg pleide å fortelle det før. Har bestemt meg for å ikke fortelle om det hvis jeg blir kjent med nye folk.

Anonymkode: a708f...a26

[krishnaaa]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det er svært sjeldent jeg forteller noen om det, det er så utrolig mye som kan gå galt. Samtidig er jeg helt ubrukelig på å skjule det, så det er nok mange rundt meg med veldig sterke mistanker. Men jeg føler fortsatt at det er noe annet å få det bekreftet enn å bare mistenke det, så jeg lar allikevel være å si noe.

Det er så mange fordommer, så sjansen er kjempestor for at folk som får vite om det vil behandle deg dårligere. Ikke bare i å anta at du ikke får til noen ting selv, men også ting som å gå ut ifra at du ikke liker berøringer så de lar være å ta på deg, eller at du ikke liker folkemengder så de lar være å invitere deg når de skal ha sammenkomst, eller at du ikke skjønner helt enkle sosiale regler så de begynner å forklare ting til deg som er helt åpenbare. 
Folk ser bort ifra hvem du er og går heller ut ifra at du bare er en liste med stereotyper.

Det er særlig sårt når det gjelder familien. Istedenfor å bli kjent med meg har moren min slått opp typiske trekk på internett og behandler meg som om dette er meg. Har opplevd at hun har begynt å forklare meg helt enkle ting rundt kommunikasjon som jeg har visst nærmest hele livet, og familien går også ut ifra at jeg sliter med sensitivitet for sanseinntrykk, noe jeg ikke gjør.

Foruten dette mister du også mye verdi som menneske. Du har ikke lov til å ha ting du er interessert i, for dette er bare "særinteresser" som er et symptom på at det er noe galt med deg, og alt du kunne komme til å like vil bare bli avfeid som dette, du blir ikke respektert som et menneske med interesser. Og om du er ensom, så bare finn deg i det for det er meningen at folk som deg skal være ensomme, aksepter din plass i livet. 

Anonymkode: cdf3f...4ce

For noen forferdelige fordommer du møter! Jeg skjønner godt at du forholder deg som du gjør, men tenker likevel at det da er ekstra viktig å være hele deg og motbevise de stereotypiene. Selv om jeg som sagt skjønner veldig, veldig godt at det ikke er enkelt på kort sikt. 

[AnonymBruker]

Blir ofte fortalt at jeg må prate mer, dele mer av meg selv og ta mer plass. Til og med på jobb blitt satt opp som mål på medarbeidersamtalen, selv om jeg vet godt at det ikke er mulig.

Og likevel, når jeg så forsøker å spørre eller dele noe i sosiale situasjoner opplever jeg ofte å ikke bli hørt. Er sikkert at jeg snakker svakt/utydelig og ikke hører det sjøl... Men opplever jevnlig at de mest ekstroverte og utadvendte prater mest, og når jeg sier noe blir det ikke lagt merke til, de prater videre.

Diagnosen ble jeg klar over først i voksen alder, og er ikke noe jeg snakker med noen som helst om, og jeg maskerer som bare det. Men strever såpass med det sosiale spillet ift nervøsitet, introvert adferd og å ikke finne ord/ha tomt hode i sosiale settinger at de fleste merker nok det er NOE. Det vet bare ikke hvor mye jeg maskerer vekk, og hvor slitsomt det er…

 

Anonymkode: b87ed...dc2