Folk som aldri klarer være alene/single

[AnonymBruker]

Tenker at slike folk er svært redd for å være alene, redd for å forholde seg til virkeligheten. Dette mennesker jeg er like glad i som alle andre mennesker, men jeg holder meg konsekvent unna folk som er langt under min standard. Hvis jeg noengang søker etter et forhold, så er det med noen som ikke er på autopilot og i desperasjon.

Anonymkode: c00ac...9b3

[Mardina]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er en forskjell mellom å ønske et forhold og å trenge et forhold. Jeg er avhengig av nikotin - har prøvd uten, men det trivdes jeg ikke med. Å være avhengig av et forhold (andre mennesker) for å ha det bra tror jeg også du klarer å se er usunt. Lik som jeg vet at nikotinen ikke er bra for meg - likevel gjør vi begge noe som ikke er bra for oss. Det er opp til hver og en av oss hva vi velger å gjøre med livene våre, men man trenger ikke å benekte noe som er så åpenbart

Anonymkode: efb50...6cf

Tror ikke at du helt skjønner hva jeg mener. 

Men det er greit. Jeg gjør det jeg har lyst til og du gjør det samme. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Der tror jeg du misset hele poenget, for vi er jo enig

Anonymkode: efb50...6cf

Det tror ikke jeg. Har svart på alt sammen tidligere med begrunnelser. Det er mange perspektiver innenfor samme tema.

Det må man ikke glemme. 

Vi har diskutert impulsivitet og tilknytning, så er det et annet perspektiv som heter det emosjonelle.

Mennesker har sterke behov for emosjonelle og sosiale bånd. Hvor sterke de er, er individuelt.

Anonymkode: 101db...24a

[AnonymBruker]

Virker som du har større problemer enn dem…

Anonymkode: 7ec07...997

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det tror ikke jeg. Har svart på alt sammen tidligere med begrunnelser. Det er mange perspektiver innenfor samme tema.

Det må man ikke glemme. 

Vi har diskutert impulsivitet og tilknytning, så er det et annet perspektiv som heter det emosjonelle.

Mennesker har sterke behov for emosjonelle og sosiale bånd. Hvor sterke de er, er individuelt.

Anonymkode: 101db...24a

Men det impulsive styres av det emosjonelle.

Så er det aldri et sunnhetstegn om man ikke har det bra emosjonelt alene, men må ha en partner for å føle seg bra. 
 

Vi har en sterk dragning mot andre mennesker - men ikke for enhver pris. Og her snakker vi om mennesker som nettopp for enhver pris må være i et forhold, fordi de emosjonelt ikke takler å være alene - ergo impulsive

Anonymkode: efb50...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men det impulsive styres av det emosjonelle.

Så er det aldri et sunnhetstegn om man ikke har det bra emosjonelt alene, men må ha en partner for å føle seg bra. 
 

Vi har en sterk dragning mot andre mennesker - men ikke for enhver pris. Og her snakker vi om mennesker som nettopp for enhver pris må være i et forhold, fordi de emosjonelt ikke takler å være alene - ergo impulsive

Anonymkode: efb50...6cf

Ikke nødvendigvis. For noen mennesker gjør det nok det, for andre kan det være andre grunner. 

https://www.webpsykologen.no/artikler/impulsivitet-selvskading-relasjoner/

Synes denne artikkelen var interessant. Det har overføringsverdi. 

Emosjonell intelligens er på sett og vis det motsatte av impulsivitet.

Jeg har møtt mennesker som er både impulsive og emosjonelt intelligente. 

Da er det ikke impulsivitet lenger. Da er det et valg, men det kan ha startet som en impuls. 

Ergo: Har man det ikke bra, så skal man holde seg unna andre mennesker? Eller? 

Er det det som er konklusjonen? Eller er det at man må jobbe med seg selv for å endre det som ikke er bra?

Hva kom først? Høna eller egget? 

Sikkert noen som oppfatter dette som teit. Det bryr ikke jeg meg noe om. Kan jeg bidra til en bredere forståelse så er det det som er mitt hovedpoeng med denne diskusjonen.

Det er ingen fasit. 

Noen mennesker trenger mye tid alene for å granske seg selv, mens andre trenger det ikke.

Er det likevel snakk om impulsivitet i adferd?

Hvor lang tid er akseptabelt og er tidsperspektivet egentlig nyttig?

For min del så er det endring. Hvor lang tid det tar er irrelevant. Noen mennesker er raske kognitivt, mens andre bruker lang tid. 

Å haste er ingen god løsning. Det er jeg enig i. 

Hvor lang tid det trengs for å opparbeide en trygg tilknytning er individuelt. Endring like så. Å være skeptisk kan være lurt.

Jeg valgte å ta dette med i betraktningen på bakgrunn av dine kommentarer @Mardina.

Siden vi diskuterer det mange mener ikke er bra så kan man like gjerne være grundig i analysen og fremheve alle aspekter. 

Psykologi er sammensatt. Det er mennesker også. 

Anonymkode: 101db...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ikke nødvendigvis. For noen mennesker gjør det nok det, for andre kan det være andre grunner. 

https://www.webpsykologen.no/artikler/impulsivitet-selvskading-relasjoner/

Synes denne artikkelen var interessant. Det har overføringsverdi. 

Emosjonell intelligens er på sett og vis det motsatte av impulsivitet.

Jeg har møtt mennesker som er både impulsive og emosjonelt intelligente. 

Da er det ikke impulsivitet lenger. Da er det et valg, men det kan ha startet som en impuls. 

Ergo: Har man det ikke bra, så skal man holde seg unna andre mennesker? Eller? 

Er det det som er konklusjonen? Eller er det at man må jobbe med seg selv for å endre det som ikke er bra?

Hva kom først? Høna eller egget? 

Sikkert noen som oppfatter dette som teit. Det bryr ikke jeg meg noe om. Kan jeg bidra til en bredere forståelse så er det det som er mitt hovedpoeng med denne diskusjonen.

Det er ingen fasit. 

Noen mennesker trenger mye tid alene for å granske seg selv, mens andre trenger det ikke.

Er det likevel snakk om impulsivitet i adferd?

Hvor lang tid er akseptabelt og er tidsperspektivet egentlig nyttig?

For min del så er det endring. Hvor lang tid det tar er irrelevant. Noen mennesker er raske kognitivt, mens andre bruker lang tid. 

Å haste er ingen god løsning. Det er jeg enig i. 

Hvor lang tid det trengs for å opparbeide en trygg tilknytning er individuelt. Endring like så. Å være skeptisk kan være lurt.

Jeg valgte å ta dette med i betraktningen på bakgrunn av dine kommentarer @Mardina.

Siden vi diskuterer det mange mener ikke er bra så kan man like gjerne være grundig i analysen og fremheve alle aspekter. 

Psykologi er sammensatt. Det er mennesker også. 

Anonymkode: 101db...24a

Det var en veldig interessant artikkel. 
 

Jeg har litt vanskeligheter med å forstå hva du mener med «har man det ikke bra, så skal man holde seg unna andre». Om jeg forstår deg riktig vil jeg si at har man det ikke bra alene burde man finne ut hvorfor man ikke har det. Det blir litt det samme som at en narkoman ikke har det bra når han ikke får skuddet sitt - skal den narkomane liksom bare holde seg unna? 
 

Konklusjonen slik jeg ser det er at man må ha det godt med seg selv før man kan ha et fullverdig forhold. Hvorfor? Fordi om man ikke har det, vel skulle ikke det gå så bra i det nåværende forholdet så er det bare å hoppe på neste. Noe som betyr at forholdet ikke er så mye verdt når det kommer til stykke - man kan alltids finne seg en ny, så hvorfor gi det som trengs for å få dette til å fungere? Så kan man si at man har hatt flere lange forhold - men sannheten er jo da at man har hatt mislykkede forhold, man fikk det ikke til så man prøver igjen, og igjen og igjen. Uten at man har vokst til et menneske som faktisk kan stå løpet ut.

Spørsmålet er heller om man i det hele tatt er interessert i å ha et forhold som varer livet ut - eller om man rett og slett bare vil ha et forhold, med den mannen som til enhver tid er tilgjengelig.

Hvor lang tid er helt irrelevant, for som nevnt så er ikke dette en fasit. Dette er hva jeg tenker om mennesker som går fra forhold til forhold. Om de ikke ser på det som et problem, så er det bare for dem å gjøre som de vil. Men om de skulle ønske noe dypere, vel da tar de den tiden det trengs for å bli en trygg og god partner.

Så tror jeg også at mennesker som har vært igjennom en slik prosess vil ønske en partner som har kommet like langt. Noe som jeg igjen tror forsterker forhold etter forhold dynamikken for dem som er i det hamsterhjulet.

Psykologi og mennesker er veldig spennende 😊

Anonymkode: efb50...6cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det var en veldig interessant artikkel. 
 

Jeg har litt vanskeligheter med å forstå hva du mener med «har man det ikke bra, så skal man holde seg unna andre». Om jeg forstår deg riktig vil jeg si at har man det ikke bra alene burde man finne ut hvorfor man ikke har det. Det blir litt det samme som at en narkoman ikke har det bra når han ikke får skuddet sitt - skal den narkomane liksom bare holde seg unna? 
 

Konklusjonen slik jeg ser det er at man må ha det godt med seg selv før man kan ha et fullverdig forhold. Hvorfor? Fordi om man ikke har det, vel skulle ikke det gå så bra i det nåværende forholdet så er det bare å hoppe på neste. Noe som betyr at forholdet ikke er så mye verdt når det kommer til stykke - man kan alltids finne seg en ny, så hvorfor gi det som trengs for å få dette til å fungere? Så kan man si at man har hatt flere lange forhold - men sannheten er jo da at man har hatt mislykkede forhold, man fikk det ikke til så man prøver igjen, og igjen og igjen. Uten at man har vokst til et menneske som faktisk kan stå løpet ut.

Spørsmålet er heller om man i det hele tatt er interessert i å ha et forhold som varer livet ut - eller om man rett og slett bare vil ha et forhold, med den mannen som til enhver tid er tilgjengelig.

Hvor lang tid er helt irrelevant, for som nevnt så er ikke dette en fasit. Dette er hva jeg tenker om mennesker som går fra forhold til forhold. Om de ikke ser på det som et problem, så er det bare for dem å gjøre som de vil. Men om de skulle ønske noe dypere, vel da tar de den tiden det trengs for å bli en trygg og god partner.

Så tror jeg også at mennesker som har vært igjennom en slik prosess vil ønske en partner som har kommet like langt. Noe som jeg igjen tror forsterker forhold etter forhold dynamikken for dem som er i det hamsterhjulet.

Psykologi og mennesker er veldig spennende 😊

Anonymkode: efb50...6cf

Kort sagt så kan vi si at impulser drives av refleksjonsnivå. Ofte ubevisst. Det er grunnen til at det kalles for impulser.

Det emosjonelle kan oppstå etter at impulsene har avtatt. Dette kan være individuelt. 

Ergo: tilknytning og et emosjonelt bånd kan oppstå i relasjonen.

Dette er mekanismen feks at mange mennesker kan ha sex uten følelser. Forklaringen bak. 

Andre kan ikke klare det da de knytter seg raskere emosjonelt. 

Bakgrunnen for mangel på styring av impulsene kan være ulikt. 

Menneskekroppen er et veldig finurlig og fascinerende system, og det kan oppleves ulikt fra person til person altså subjektivt og sin virkelighet.

Så ja dette må man være veldig ydmyk for. 

Du har på en måte litt rett i det. En "narkoman" bør absolutt holde seg unna skuddet sitt til impulsiviteten avtar, ellers er det ikke trygt. Man kan avvennes med varsomhet som det heter. Jeg velger å tro det. Når man kommer ut på andre siden så kan man se de samme perspektivene i et helt annet lys enn tidligere, og det er det som er interessant.

Ved å hele tiden finne en ny så overfører man i teorien bare en utfordring, istedenfor å jobbe med selve utfordringen. Håper det gir mening?

Hvordan skal man da klare og knytte seg til andre mennesker? For det kan man i teorien klare og rasere fullstendig om man lytter til alle kroppens impulser, og det er det som kan føre til ensomhet. 

Det blir en slags ond sirkel som kan bli vanskelig å bryte. Bryte i forhold til mønsteret som allerede har oppstått.

Om man har veldig mange mislykkede forhold bak seg så er det på høy tid, og se innover i seg selv. 

Ser jeg på de som fullverdige partnere eller objekter for min egen forlystelse?

Mange menn er i forhold pga feks tilgang til sex. Overfladiske relasjoner. Det oppleves trygt for dem når de egentlig ikke tør å gå "all in". Så tror de dama ikke merker det. Noen damer lar seg nok lure. 

Dette gjelder både kvinner og menn. Å vite hva man ønsker seg før det er for sent er viktig. Klarer man aldri og bestemme seg, og alltid ser eller er på utkikk etter noe bedre mens man er i forhold så har man et problem. Det finnes mennesker som gjør det. De vil ha tryggheten et forhold kan gi dem emosjonelt, så henvender de seg til andre potensielle partnere. Det er ikke særlig smart om det er tilfellet, for det fører ofte til brudd uansett om det blir avdekket eller ikke pga kroppens emosjonelle mekanismer. Tilknytning kan opphøre og forholdet kan bli giftig. Dissosasjon kan oppstå. Det er splittelse av det emosjonelle og det kognitive. Alt går i sirup 😂 

Noen mennesker lærer av dette, mens noen lærer aldri, for de evner dessverre ikke å forstå sitt eget beste. Spesielt om de har en grandios virkelighetsoppfatning. Innbilskhet feks.

Psykologi er kjempe spennende. Jeg leser mye forskning. Primært om tilknytning med tanke på barn, men det har overføringsverdi. Alle barn er født narsissistiske. Det er kvaliteten på relasjonen, tilknytning og grensesetting som er med på å bestemme om barnet danner et sunt syn på sin egen virkelighet. Sunne grenser er omsorg. 

Dette har overføringsverdi med tanke på emosjonelt umodne mennesker. Det er ofte dem som styres, eller er et offer for sine egne impulser og virkelighetsoppfatning, og i forhold til hvordan de velger å se andre mennesker. 

Så da kan du bare tenke deg hvor stor betydning det kan ha, og bli sett med positive øyne av et annet menneske. Det kan endre liv, og det kan oppheve blokkeringer i kroppen. Det er healing på sitt beste.

 

 

 

 

Anonymkode: 101db...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kort sagt så kan vi si at impulser drives av refleksjonsnivå. Ofte ubevisst. Det er grunnen til at det kalles for impulser.

Det emosjonelle kan oppstå etter at impulsene har avtatt. Dette kan være individuelt. 

Ergo: tilknytning og et emosjonelt bånd kan oppstå i relasjonen.

Dette er mekanismen feks at mange mennesker kan ha sex uten følelser. Forklaringen bak. 

Andre kan ikke klare det da de knytter seg raskere emosjonelt. 

Bakgrunnen for mangel på styring av impulsene kan være ulikt. 

Menneskekroppen er et veldig finurlig og fascinerende system, og det kan oppleves ulikt fra person til person altså subjektivt og sin virkelighet.

Så ja dette må man være veldig ydmyk for. 

Du har på en måte litt rett i det. En "narkoman" bør absolutt holde seg unna skuddet sitt til impulsiviteten avtar, ellers er det ikke trygt. Man kan avvennes med varsomhet som det heter. Jeg velger å tro det. Når man kommer ut på andre siden så kan man se de samme perspektivene i et helt annet lys enn tidligere, og det er det som er interessant.

Ved å hele tiden finne en ny så overfører man i teorien bare en utfordring, istedenfor å jobbe med selve utfordringen. Håper det gir mening?

Hvordan skal man da klare og knytte seg til andre mennesker? For det kan man i teorien klare og rasere fullstendig om man lytter til alle kroppens impulser, og det er det som kan føre til ensomhet. 

Det blir en slags ond sirkel som kan bli vanskelig å bryte. Bryte i forhold til mønsteret som allerede har oppstått.

Om man har veldig mange mislykkede forhold bak seg så er det på høy tid, og se innover i seg selv. 

Ser jeg på de som fullverdige partnere eller objekter for min egen forlystelse?

Mange menn er i forhold pga feks tilgang til sex. Overfladiske relasjoner. Det oppleves trygt for dem når de egentlig ikke tør å gå "all in". Så tror de dama ikke merker det. Noen damer lar seg nok lure. 

Dette gjelder både kvinner og menn. Å vite hva man ønsker seg før det er for sent er viktig. Klarer man aldri og bestemme seg, og alltid ser eller er på utkikk etter noe bedre mens man er i forhold så har man et problem. Det finnes mennesker som gjør det. De vil ha tryggheten et forhold kan gi dem emosjonelt, så henvender de seg til andre potensielle partnere. Det er ikke særlig smart om det er tilfellet, for det fører ofte til brudd uansett om det blir avdekket eller ikke pga kroppens emosjonelle mekanismer. Tilknytning kan opphøre og forholdet kan bli giftig. Dissosasjon kan oppstå. Det er splittelse av det emosjonelle og det kognitive. Alt går i sirup 😂 

Noen mennesker lærer av dette, mens noen lærer aldri, for de evner dessverre ikke å forstå sitt eget beste. Spesielt om de har en grandios virkelighetsoppfatning. Innbilskhet feks.

Psykologi er kjempe spennende. Jeg leser mye forskning. Primært om tilknytning med tanke på barn, men det har overføringsverdi. Alle barn er født narsissistiske. Det er kvaliteten på relasjonen, tilknytning og grensesetting som er med på å bestemme om barnet danner et sunt syn på sin egen virkelighet. Sunne grenser er omsorg. 

Dette har overføringsverdi med tanke på emosjonelt umodne mennesker. Det er ofte dem som styres, eller er et offer for sine egne impulser og virkelighetsoppfatning, og i forhold til hvordan de velger å se andre mennesker. 

Så da kan du bare tenke deg hvor stor betydning det kan ha, og bli sett med positive øyne av et annet menneske. Det kan endre liv, og det kan oppheve blokkeringer i kroppen. Det er healing på sitt beste.

 

 

 

 

Anonymkode: 101db...24a

Om et forhold blir giftig så oppstår traumebånd. Det er direkte helsefarlig og veldig skadelig. Da tappes man for krefter av relasjonen. 

Så ja dette er heftige saker 😂 Det kan være lurt og være forsiktig...

Anonymkode: 101db...24a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Når man overlapper så er dette eneste måten slike mennesker kommer «godt» ut av det. Å si at man har hatt mange langvarige forhold betyr enkelt og greit at man ikke er i stand til å stå løpet ut, det vil alltid være noe som mangler, noe som frister mer. Det slike mennesker ikke klarer å se er at det samme skjer gang på gang, den nye «flammen» som dukker opp mens man er i et forhold vil med høy sannsynlighet lide samme skjebne som han du allerede er i et forhold med. Hvorfor? Fordi du vil begynne å åpne deg opp for nye impulser, grunnet f.eks. kjedsomhet, eller hva enn det måtte være. Og slik vil hjulet fortsatt spinne - inntil (om) du klarer å se at det er deg selv som er kilden til at du stadig hopper fra et forhold til det neste. Er det ikke et problem for deg at du ikke klarer å forme et livsvarig forhold, vel da er det bare å kaste seg i armene på neste mann. Men at det er impulsivitet bak er sikkert. Man nyter oppturene og skyr nedturene, oppturene er enkle, nedturene krever arbeid. Så er det to som har ansvaret her, kanskje er dere begge impulsive av dere.. 

Merk at jeg henvender meg til deg her, men det skal være generelt

Anonymkode: efb50...6cf

For å si at et forhold er livsvarig, nå man ha levd svært mange år med den personen, og følgelig være tilsvarende gammel. Mine foreldre var sammen i 42 år, til mamma døde av sykdom (rett før pappa ble pensjonist), så jeg vil si at de hadde et livsvarig forhold. I løpet av sitt forhold, fikk de blant annet meg, som selvfølgelig ikke har et 40+ år langt forhold bak meg. Det har mest sannsynlig ikke folk som snakker om disse timene, heller. For de fleste er ikke 60+ med et 40+-forhold bak seg. Det er jo bare posering de driver med, framfor å passe sitt eget forhold. 

Anonymkode: 4e742...8b6

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Begrepet var psykopat. Det synes ikke jeg noe om, for jeg vet at alle mennesker kan ha psykopatiske trekk i løpet av et langt liv uten og være en psykopat.

Å diskutere adferd er mer hensiktsmessig enn diagnoser synes jeg. Det kan ekspertene få lov og ta seg av, for det er en møysommelig lang prosess. Er ingen her som er ekspert. 

Anonymkode: 101db...24a

Mister jeg evnen til å knytte bånd og danne en dyp relasjon, med en evt partner så er det noe som er galt med meg tenker jeg. Slik føles det for meg. 

Denne evnen som du prater på er ikke unormalt for mennesker å besitte. Det var poenget mitt! Det er bra du sa at det da er noe galt med deg om du ikke føler deg slik. For single som liker å forbli evig singel har følelser de også, men det betyr ikke at de må utøve de, for de har ett annet alternativ.

Men glem ikke at jeg diskuterer de som overlapper, og alle de som sliter med å være single sånn generelt. De vil da ofte ta det første som kommer deres vei, med de konsekvensene det medfører. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.10.2025 den 2.14):

Hva tenker dere om slike? Altså de overlapper. De går fra forhold til forhold til forhold.  De har klar noen ny uansett. Kanskje de ikke er gode personer/personlighet heller men likevel finner de noen å være i forhold med uansett. 
Er de avhengig av sex? Singel er ikke et alternativ? Uselvstendige? Må ha noen for å være komplett? 
Er det ikke sykt?!? 
Vet om noen og de har stygg personlighet og har vist det på internettet. De krangler lett med både samme kjønn og motsatte. Likevel finner de folk å være i forhold med. Fatter det ikke. Hva tenker folk? Fortjener de ikke karma?!?

Anonymkode: 7c2ce...432

Jeg har  alltid vært singel. Skulle ønske jeg var annerledes 

Anonymkode: 67f07...608