Hvor mye hjelper far/mannen til?

[AnonymBruker]

Jeg har et seriøst spørsmål, og vil ha utelukkende ærlige tilbakemeldinger, ikke «Ååh alt er så perfekt». Med mindre det stemmer så klart. Hvor mye hjelper far i huset til? Her holder jeg på å gå på veggen av alt ansvar, jeg blir seriøst fysisk syk en gang i måneden (sånn skikkelig feber-runde med betennelse i kroppen, enten om det er hals eller bihule feks. Jeg begynner å lure på om det er hjemmesituasjonen. Vi har et barn som nylig begynte i bhg og et litt eldre, der eldste har spesielle behov. Mannen jobber på sjøen og er hjemme en måned av gangen, og da gjør han minimalt. Nada husarbeid, sitter på pcen hver kveld og drikker øl. Har ikke kjøpt et eneste plagg, utstyr eller leker til ungene og ikke tilbudt seg å betale for det heller. Jeg har trumfet gjennom et par større kjøp på felleskontoen (feks bilstol osv), men ellers er det ingenting. Jeg henter og leverer også for det meste i bhg og sørger for at minstemann har alt av det nødvendige der. Jeg har forsøkt å ta det opp med han, men han kaller med bare konstant sytete og bruker i mot meg at jeg er syk hele veien. Jeg har lenge hatt lyst til å gå, men alternativet virker og helt håpløst. Fullstendig alene med ungene, men føler jo ofte jeg er det uansett. Med unntak av når jeg har disse halvukene med sykdom hvor jeg er sjeleglad for at han er der og må ta yngste. Men hvordan er det egentlig hos andre? Jeg kommer nok til å gå når yngste hr blitt litt større hvis ting ikke blir bedre, men akkurat nå virker alt med flytting og alenemor enda mer blytungt. Håpet mitt er jo at han tar seg sammen, men i følge han er problemet at jeg er konstant klagete. Noe jeg tror jeg er, men begeret tipper liksom over når jeg på kveldene må stå med oppvask etter middag jeg har laget og vaskemaskin, mens han sitter og gamer.

Anonymkode: c6cc8...887

[AnonymBruker]

hva sier han når du tar det opp?

Anonymkode: 69287...289

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

hva sier han når du tar det opp?

Anonymkode: 69287...289

T her. At jeg aldri blir fornøyd, konstant klager og er syk hele tiden. Disse tingene stemmer jo forsåvidt, men har jo visse forventninger om et noe likestilt foreldreskap.

Anonymkode: c6cc8...887

[AnonymBruker]

Jeg er singel for øyeblikket, verken mann eller barn, så skal ikke uttale meg noe særlig. Men dette virker da totalt respektløst, egoistisk og uholdbart. Hadde selv et forhold hvor jeg stakk, fordi jeg til slutt rett og slett ble fysisk og mentalt utmattet, og syk, av å være i det. Forstår belastningen med ungene kan bli stor alene, men i et så tappende forhold kan det faktisk være at du likevel ville følt mer overskudd..! Så er det vel vanlig at man samarbeider om barna hvis man er skilt også, hvis for eksempel den ene blir syk?

Anonymkode: e8528...1d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg kommer nok til å gå når yngste hr blitt litt større hvis ting ikke blir bedre, men akkurat nå virker alt med flytting og alenemor enda mer blytungt.

Det er faktisk lettere å gå jo yngre ungene er. Det er også bedre, for da vil ungene også lettere tilpasse seg og ikke huske noe annet. 

Mannen er faktisk din største belastning. Tro meg, han bidrar faktisk til et så stort merarbeid at du bør dra så fort som mulig.

En partner skal ikke 'hjelpe til'. Den skal bidra på lik linje som deg. Mannen hos deg gjør deg jo syk. I verste fall gjør han deg varig ufør. Dette er ikke noe du ønsker deg. 

Nå kontakter du megler, selg huset og skaff deg ett annet sted for deg og ungene. Kontakt bufdir og få en meklingsattest. 

Som enslig forsørger vil du få: 

- Utvidet barnetrygd kr 2516 (samt barnetrygd for to barn 1968*2= 3926). Totalt er det 6452 pr måned

- Overgangsstødnad :om du har under 6G i inntekt (Gå inn på linken og finn ut hva den blir for deg)

 - Stødnad til barnetilsyn som dekker 64% av barnehage/sfo

- Bostøtte (ofte administrert av kommunen, søk på kommunens hjemmeside) 

- Barnebidrag fra bf (som du selvsagt søker om via Nav og lar de ta seg av både beregning og innkrevning fra dag 1!!!) 

 

Anonymkode: 18226...f32

[SPOCA]

Hjelper til? Han hjelper ikke til - han er like delaktig som meg.

Her er det stort sett mannen som står opp med barnet om morgenen, gir medisiner, skifter bleier og får det av gårde med taxi om morgenen. Han har hjemmekontor, og er der til å ta i mot barnet når det kommer hjem i taxi i 16:30-tiden. Da tar de en tur ut, hvor de gjerne gjør noe sammen, f.eks drar de til svømmehallen, går en lengre tur, sykler osv.

Jeg tar meg av middagslaging og vasking av tøy de ukene vi har min stesønn, slik at far og sønn kan få bruke ekstra mye tid sammen.  

Denne mannen må jo ta ansvar, og bli stilt til ansvar også. Jeg skjønner ikke at det går an å ta så lite ansvar for sitt eget barn. For min mann hadde det vært helt utenkelig.

[AnonymBruker]

Mannen min jobber 8-16. Han leverer ungene hver dag, planlegger og lager middag fem dager i uka, tar all handling. Støvsuger ukentlig, bretter alle klær (jeg vasker). Leker med ungene om ettermiddagen (den deler vi), legger ca halvparten av kvelder. Han aner ikke hvilken klesstørrelse de bruker, men kjører rundt og henter alt jeg kjøper på Finn😂 jeg tar alt av foreldresamtaler, ordner med klær til ungene og har tatt dem om natten. Han tar 90% av uteområdene. Jeg jobber litt mer enn ham (lønnet arbeid, han jobber nok tidvis litt mer enn meg hjemme). Felles økonomi, dvs alt mitt er ditt, samme lønnskonto og like mye til hver i lommepenger. 

Anonymkode: 4af8c...73d

[AnonymBruker]

Når du sier "hjelper til" har du egentlig lagt lista for hvor lave forventninger du har. Det er i utgangspunktet en felles jobb med delt ansvar, men alle må selvsagt finne ut hva som fungerer for dem.

Vi er relativt likestilte her, men jeg gjør nok mer av matlagingen og husarbeidet, og tatt en større en del av kostnadene. Kona har slitt en del med helsa og selv om hun blir gradvis bedre, gjør jeg det jeg kan for at hun ikke skal overbelastes.

Til gjengjeld får jeg en gladere kone, med mer energi og overskudd, og siden jeg liker å lage mat og jobbe hjemmefra, er dette noe som koster meg lite. Kona har i utgangspunktet en svært godt betalt jobb, og før jeg vet ordet av det kan rollene være snudd.

Anonymkode: 60dd7...ecd

[AnonymBruker]

Det var mye enklere å være alenemor. Tristheten, frustrasjon og irritasjon over slikt slapp jeg da, og ikke minst beskyldninger om at jeg var blitt kjip og kjedelig for ham. For oppmerksomheten, omtanke, innsats og sex skulle han selvfølgelig ha, og jeg var blitt kjip når jeg var utslitt av å stå med alt alene. 

Anonymkode: 17507...b00

[AnonymBruker]

Eh, hva mener du med at han ikke har kjøpt klær og utstyr til barna? Betaler du alt???

Anonymkode: 8c285...5cc

[AnonymBruker]

Jeg: jobber, leverer og henter i bhg, handler, lager mat, vasker klær, tar oppvasken, går tur med hunden.

Han: jobber.

Anonymkode: a1b8c...95e

[AnonymBruker]

Du er jo ikke sammen med en mann, virker mer som du snakker om en tenåring som enda bor hjemme.

Tror det ville vært lettere å bare være alene. 

Anonymkode: 64e71...601

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg har et seriøst spørsmål, og vil ha utelukkende ærlige tilbakemeldinger, ikke «Ååh alt er så perfekt». Med mindre det stemmer så klart. Hvor mye hjelper far i huset til? Her holder jeg på å gå på veggen av alt ansvar, jeg blir seriøst fysisk syk en gang i måneden (sånn skikkelig feber-runde med betennelse i kroppen, enten om det er hals eller bihule feks. Jeg begynner å lure på om det er hjemmesituasjonen. Vi har et barn som nylig begynte i bhg og et litt eldre, der eldste har spesielle behov. Mannen jobber på sjøen og er hjemme en måned av gangen, og da gjør han minimalt. Nada husarbeid, sitter på pcen hver kveld og drikker øl. Har ikke kjøpt et eneste plagg, utstyr eller leker til ungene og ikke tilbudt seg å betale for det heller. Jeg har trumfet gjennom et par større kjøp på felleskontoen (feks bilstol osv), men ellers er det ingenting. Jeg henter og leverer også for det meste i bhg og sørger for at minstemann har alt av det nødvendige der. Jeg har forsøkt å ta det opp med han, men han kaller med bare konstant sytete og bruker i mot meg at jeg er syk hele veien. Jeg har lenge hatt lyst til å gå, men alternativet virker og helt håpløst. Fullstendig alene med ungene, men føler jo ofte jeg er det uansett. Med unntak av når jeg har disse halvukene med sykdom hvor jeg er sjeleglad for at han er der og må ta yngste. Men hvordan er det egentlig hos andre? Jeg kommer nok til å gå når yngste hr blitt litt større hvis ting ikke blir bedre, men akkurat nå virker alt med flytting og alenemor enda mer blytungt. Håpet mitt er jo at han tar seg sammen, men i følge han er problemet at jeg er konstant klagete. Noe jeg tror jeg er, men begeret tipper liksom over når jeg på kveldene må stå med oppvask etter middag jeg har laget og vaskemaskin, mens han sitter og gamer.

Anonymkode: c6cc8...887

Og dette her har du tenkt til å leve med? 

Hvis han har hatt alle disse årene på å bli en litt mindre dårlig utgave av seg selv, 
uten å lykkes - hvorfor skal han da bli bedre om noen år?

«Spåkula mi» sier at han ikke kommer til å endre seg, dessverre. 
Tror du vil få det bedre av å starte et «nytt liv» uten ham

[AnonymBruker]

Han ville eg vurdert å droppe...

Parterapi? 

Min

- Henter eller leverer.

- Lager middag ca 5 gonger I veka annakvar veka. 

- Legger barna kvar dag annakvar veka. 

- Drar opp bosspann 

- Har ansvar for bilane.

- Det hender innimellom at han tar oppvaskmaskin. 

Alt anna gjer eg. Eg har oversikt over alt og styrer alt. Han er veldig god til å vere med barna og leika med dei. Synest han er ein super pappa tross for at det alltid er meg som gjer resten. Mens eg vasker heile huset får dei pappatid og eg synest han vasker dårlig om vi bytter plass 😅

Skurrer litt at du skriver hjelper til. Sitter han barnevakt også? 

 

Anonymkode: 5335e...f6d

[AnonymBruker]

At du orker. Det er sikkert ingen dans på roser å være alene heller, men tipper det er bedre enn dette.

Et tips dersom du blir syk én gang i måneden: sjekk om det har sammenheng med syklus. Under pms frigir kroppen prostaglandiner og cytokiner - stoffer som også frigis ved feber, betennelser og infeksjoner og som dermed kan gi samme symptomer som ved sykdom. Og sånn ellers så er vel kronisk stress med på å svekke immunforsvaret, så ikke rart om du faktisk blir ofte syk heller.

Håper det ordner seg til det beste for deg ❤️

Anonymkode: 51665...ae8

[AnonymBruker]

Og for å svare på spørsmålet ditt: vi deler på det meste. Ikke helt likt, men ut fra hvem som har mest tid, overskudd og interesse for det som skal gjøres. 

Akkurat nå er ikke jeg i jobb, så da gjør jeg mere hjemme/med barna - men i dag var det for eksempel han som lagde middag da han kom hjem fra jobb, fordi jeg var helt utslitt etter å ha vært hjemme med ungene mange dager (høstferie).

Det er alltid jeg som skifter på senga, men det er alltid han som renser sluk. Han støvsuger og vasker oftere enn meg, men jeg gjør til gjengjeld grundigere og mer omfattende jobb når jeg først gjør det. Han har oversikt over forsikringer, jeg har oversikt over klær og utstyr til barna. Og jeg må aldri be ham om å gjøre noe, han tar selv initiativ (om noe så er det han som må mase litt på meg 🙈😅).

Anonymkode: 51665...ae8

[AnonymBruker]

Med et lignende utgangspunkt så gikk jeg. Ble alene med en nyfødt og et litt større barn. Ja, det var tøft, men allikevel så mye bedre. Jeg slapp å få mine forventninger brutt hele tiden. Til slutt var jeg kommet til et punkt at jeg holdt på å gå nedenom og hjem. Dessverre så viste det seg at han kun ville ha ungene på sine premisser og kjapt kunne avlyse samvær. Alt som har skjedd etter bruddet har bare bekreftet at jeg tok rett avgjørelse for ungene og meg. 

Anonymkode: 70d8d...855

[AnonymBruker]

Hjelper til er feil ord

Min mann er en langt bedre husmor enn meg.

Jeg er kun best på klesvask og matlaging.

Han er og flinkere til å dra de med på tur.

 

Anonymkode: 0274e...b3c

[AnonymBruker]

Han hjelper ikke til. Vi er to voksne som drar lasset sammen - praktisk og økonomisk. 

Ved større innkjøp (til meg selv eller familien) så nevner jeg det. Er det til meg selv er svaret alltid "det fortjener du". Er det til barn/felles så engasjerer han seg, har noen ideer, og jeg er ofte den som holder mest tilbake på kvalitet/sum. 

Han er alltid på tilbudssiden. Begynner jeg å jobbe på kjøkkenet så kommer han for å også gjøre noe. Er det nattevåk så tar han som regel det, da jeg sliter mer med søvn enn han. 

Jeg er nok den som er best på planlegging og struktur. Han er en arbeidshest, som aldri setter seg på sofaen om noe kan gjøres for oss. Begge kjenner sine svake sider, og er takknemlig for at den andre kompenserer. 

Kunne fortsatt slik. Ikke for å gni det inn. Men for å illustrere forskjellen på en mann og umoden guttunge. 

Anonymkode: 7f7ba...17d

[Thyra]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er faktisk lettere å gå jo yngre ungene er. Det er også bedre, for da vil ungene også lettere tilpasse seg og ikke huske noe annet. 

Mannen er faktisk din største belastning. Tro meg, han bidrar faktisk til et så stort merarbeid at du bør dra så fort som mulig.

En partner skal ikke 'hjelpe til'. Den skal bidra på lik linje som deg. Mannen hos deg gjør deg jo syk. I verste fall gjør han deg varig ufør. Dette er ikke noe du ønsker deg. 

Nå kontakter du megler, selg huset og skaff deg ett annet sted for deg og ungene. Kontakt bufdir og få en meklingsattest. 

Som enslig forsørger vil du få: 

- Utvidet barnetrygd kr 2516 (samt barnetrygd for to barn 1968*2= 3926). Totalt er det 6452 pr måned

- Overgangsstødnad :om du har under 6G i inntekt (Gå inn på linken og finn ut hva den blir for deg)

 - Stødnad til barnetilsyn som dekker 64% av barnehage/sfo

- Bostøtte (ofte administrert av kommunen, søk på kommunens hjemmeside) 

- Barnebidrag fra bf (som du selvsagt søker om via Nav og lar de ta seg av både beregning og innkrevning fra dag 1!!!) 

 

Anonymkode: 18226...f32

Som enslig forsørger, ja. Det vanlige i dag er vel delt omsorg, og da faller vel mye av støtten til enslig forsørger bort..