Organdonasjon

[Gjest 2324]

De gjør nok det, på samme måte som du antageligvis vil respektere deres ønsker når de dør. Eller hva?

←

Selvfølgelig vil jeg respektere det.

[Gjest gjesta]

Alle mine nærmeste har fått beskjed om at mine organer skal doneres vekk, dersom de kan brukes. Jeg er ganske trygg på at de vil gjøre som jeg ønsker dersom det blir aktuelt, for det er det de ønsker selv også, om det skulle vært dem.

[Gjest Gjest]

Når jeg dør trenger jeg ganske enkelt ikke skallet mitt lenger.

←

Nettopp!! Er jo akkurat det som er kjernene her - man trenger ikke kroppen sin mer når man er død. Det kan da umulig spille noen rolle om man begraves med eller uten alle organer.

Milah: Jeg lurer litt på - er det kanskje det at du er redd for at de skal ta organer fra deg før de med sikkerhet vet at du ikke kan overleve? At de kanskje finner en medisin som kan kurere deg 1 sekund etter at organet er fjernet?

Jeg mener fremdeles ikke å kritisere deg, jeg forsøker bare å forstå.

[Gjest 2324]

Milah: Jeg lurer litt på - er det kanskje det at du er redd for at de skal ta organer fra deg før de med sikkerhet vet at du ikke kan overleve?  At de kanskje finner en medisin som kan kurere deg 1 sekund etter at organet er fjernet?

Jeg mener fremdeles ikke å kritisere deg, jeg forsøker bare å forstå.

←

Nei, det er ikke det heller. Føler meg ganske sikker på at legene vet hva de driver med i slike situasjoner. Men jeg vil ikke at det bare skal graves ned noen rester av meg. Som sagt jeg vil være hel. Kanskje fordi jeg lurer på om jeg kan få bruk for skallet mitt etter døden. Jeg vet ikke.. Forstår ikke meg selv heller.

[Gjest Gjest]

Kanskje fordi jeg lurer på om jeg kan få bruk for skallet mitt etter døden.

Ok, da lover jeg deg at du ikke har brukt for det. Greit nå?

[Gjest BagLady]

Jeg er for organdonasjon, og har formidlet det til kjæresten min og familien. De er av samme mening, og jeg er glad for at vi har snakket om det, for jeg tror det gjør det lettere hvis vi plutselig skulle befinne oss i en slik situasjon.

Nå er det slik at jeg har en sykdom som gjør at jeg om noen år kan komme til å trenge et nytt organ selv for å overleve. Det er klart at jeg tenker mye på det å skulle få et organ fra en annen person, og for en stor gave det er. Jeg tror jeg ville levd resten av livet i dyp takknemlighet til avdøde og hans/hennes familie.

[Gjest 2324]

Ok, da lover jeg deg at du ikke har brukt for det.  Greit nå?

←

Nei, for det kan du ikke love meg.

[Gjest Gjest]

Nei, for det kan du ikke love meg. 

←

Vil du jeg skal redegjøre for en kropp i forråtnelse?

Mye lurere å stole på det jeg sier istedenfor.

[Gjest Virvel]

Enda en donortråd? Jeg har ikke endret mening siden den forrige, i hvert fall. :icon_smile: Har fortsatt donorkort i lommeboken, og nærmeste familie er informert. Ser ingen grunn til at man ikke skulle få ta mine organer dersom det kunne redde livet til noen. Jeg er blodgiver og registrert benmargsgiver også, så da var det liksom ikke så langt derfra til organdonasjon. (Men jeg ville aldri gått med på å gi bort organer fra en av mine nærmeste dersom jeg visste at vedkommende var i mot det. Såpass respekt får man ha for avdøde.)

[Gjest annen gjest]

Nei, det er ikke det heller. Føler meg ganske sikker på at legene vet hva de driver med i slike situasjoner. Men jeg vil ikke at det bare skal graves ned noen rester av meg. Som sagt jeg vil være hel. Kanskje fordi jeg lurer på om jeg kan få bruk for skallet mitt etter døden. Jeg vet ikke.. Forstår ikke meg selv heller. 

←

Det er jo ikke alltid man er hel når man begraves uansett. Hvis man dør i en ulykke, f eks, eller man har måttet amputere kroppsdeler tidligere/i forbindelse med sykdom. Men det er jo en del som mener det er viktig å samle kropsdelene, blant annet innen jødedommen, og andre igjen som aldri ville takket ja til å få donert et livreddende organ. Så ditt ønske mener jeg absolutt man skal respektere.

Jeg har ikke somlet meg til å skrive ut donorkort ennå, men samboern min vet i hvert fall at jeg vil donere om jeg kan. Skal si fra til andre pårørende også.

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke noe ønske om å være organdonor. Uten at jeg helt får forklart hvorfor. Det er nok noe med at et annet menneske skal få rundt med en del av meg i seg. Synes det er helt feil. Hadde hatt store problemer med å ta imot et organ også (pr. idag ville jeg faktisk sagt nei.. men hvordan jeg føler det den dagen situasjonen evt oppstår kan jeg jo ikke garantere).

Om familien ønsker å donere bort organer er det selvfølgelig helt greit - ja jeg synes faktisk det er strålende og flott gjort. Og jeg ville nok sagt ja til å donere bort mine barns organer også om uhellet var ute. Men akkurat mine egne - den tanken orker jeg ikke. Beklager.

[Gjest gjest1]

Jeg synes det står stor respekt av å ha gjort seg opp en mening jeg; og at den meningen er at man ikke vil gi bort organer er helt i orden

Det viser ihvertfall at man har tenkt gjennom saken, og man kan ikke kritisere noen for det er nå min mening.

Jeg skjønner godt alle argumentene, og mine foreldre hadde de samme før. Men de endret mening etter at jeg var syk og trengte noe fra et annet menneske. Mamma hadde bestemt seg for at ungene hennes skulle ihvertfall IKKE brukes; men i dag er også standpunktet endret der.

Milah og gjest: flott at dere står for meningene deres

[Trampe]

Jeg er organdonor, det begynner å bli ganske mange år siden jeg tok det valget. Men jeg har da tenkt å leve til jeg blir nitti - og da har vel ingen bruk for organene mine...

[-Fisken-]

Jeg er organdonor, det begynner å bli ganske mange år siden jeg tok det valget. Men jeg har da tenkt å leve til jeg blir nitti - og da har vel ingen bruk for organene mine... 

←

Samme her

[Gjest Trolletrine]

Jeg har donorkort i lommeboken,og mine nærmeste er informert.Men selv vil de ikke forholde seg til det...

[Gjest Gjest]

Mine foreldre vil heller ikke ta noe standpunkt. De ga verken et ja eller nei da jeg spurte. "Nei, huff, går du og tenker på sånt" og "sikkert ingen som vil ha denne gamle skrotten her" og "jeg skal da ikke dø ennå".

Men siden det er de pårørende som tar avgjørelsen, blir det jo kanskje meg som bestemmer. Og dersom de ikke sier ifra at de ikke ønsker å donere organene sine, kommer jeg nok til å si ja (hvis det blir aktuelt). For jeg er nemlig for organdonasjon.

[Gjest gjesta]

Mine nærmeste er informert om mitt ønske og jeg har fått vite hva mannen vil dersom noe skal skje med ham. Vi har også tatt et standpunkt til hva vi skal gjøre hvis noe skulle skje med våre barn. Kan man, midt i det meningsløse, være med på å redde liv, så gjør vi det. For oss er det selvfølgelig.

Har hatt behovet for organdonasjon nært innpå livet og har stor respekt for dem som klarer å svare ja i en slik situasjon de er i når spørsmålet kommer. Det er viktig å få en debatt om dette, jeg tror at hvis flere kan tenke gjennom dette før de er i situasjonen, så ville langt flere si ja hvis de en gang kommer i en situasjon der de skal avgjøre noe slikt.

Snakk om dette med deres nærmeste!

[Gjest Organasmus]

Jeg er heller ikke begeistret for å gi fra meg organer, men jeg innser at hvis jeg dør i en trafikkulykke så er det nødvendig å gi fra seg organene. Det er få dødsfall som egner seg til organdonasjon, og veldig vanskelig å matche organer som passer pga størrelse og immunsystemet vårt. Alle trafikkulykkeofre burde derfor donere. Det jeg er litt redd for er at folk ønsker jeg skal dø, slik at de kan ta organene mine. Jeg har perfekte leververdier f.eks, og liker ikke tanken på at de ikke gjør et skikkelig forsøk på å redde meg fordi de kunne reddet en annen.

[Ann Mari]

Av min døde kropp kan de forsyne seg med det de trenger, og det vet alle mine rundt meg.

Har en veldig god "hjertevenninne" som selv er hjertetransplantert, og uten en familie som donerte bort et hjerte ville vi ikke hatt henne hos oss, og det hadde vært et stort tap for veldig mange.

[Gjest Gjest]

Jeg har perfekte leververdier f.eks, og liker ikke tanken på at de ikke gjør et skikkelig forsøk på å redde meg fordi de kunne reddet en annen.

←

I vårt land så tror jeg ikke en gang noe sånt streifer tankebanen til legene.

Når legene får inn et trafikkoffer, så vet de ikke at det et eller annet sted her i verden finnes et menneske som trenger akkurat de organene - dvs. de vet jo at behovet er der, men de har ingen befatning med den som trenger organene. Etter hvert, når det viser seg at trafikkofferet ikke lar seg redde, så settes det eventuelt i gang organsøk.