Hvordan kan man prioritere egen lykke når det innebærer å knuse andres?

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne høre fra dere som gikk fra et langvarig forhold fordi dere mister følelsene og ville prioritere egen lykke, selv om det knuste hjertet til partner og barn. Hvordan gikk det med dere? Var gresset grønnere på den andre siden? Hvordan gikk det med barna? Eks-partner? 
 

Tenker ikke på brudd der det er snakk om mishandling, vold eller rus her, men de tilfellene hvor man «vokser fra hverandre» eller  blir forelsket i noen andre og velger å forlate partner.

Jeg er den forlatte part, og strever voldsomt med å finne tilbake til et meningsfullt liv etter at mannen min gikk. Alt gikk i knus, og vi mistet tryggheten i familie, nettverk, hjemmet vårt og ikke minst økonomien. Det har gått snart to år, og jeg sliter fortsatt med å forstå at noen kan gjøre et slik valg, når det er så ødeleggelse for de nærmeste. 

Livet til barna våre er så klart påvirket negativt både nå og i fremtiden, og jeg opplever at alle har kommer ut av et slikt brudd som tapere💔

Anonymkode: 57dfe...8c9

[AnonymBruker]

Men er det mindre egoistisk å mene at han burde sette sine egne følelser til side av hensyn til deg? Du har også et ansvar for hva du gjør med livet ditt - at du to år senere fortsatt sitter fast i tanker rundt dette, er ikke bare hans skyld. 

Som barn av en fra utsiden uforståelig skilsmisse, har jeg i ettertid tenkt at jeg er glad for at de gikk fra hverandre da de gjorde og bygget gode liv hver for seg heller enn å bli bitre og ulykkelige sammen.

Anonymkode: a1825...b02

[AnonymBruker]

Ja men mener du at folk bare skal bli pga dårlig samvittighet? 

Det er jo nok av de som gjør det da altså - men er det liksom riktig? Dine behov er viktigere enn hans? Han kan gjerne være miserabel - men ikke du? 

Jeg har ikke vært i situasjonen, men har jo sett det mange ganger... Jeg tror jeg kjenner en person som virkelig angrer på at hun skilte seg fra mannen. For alle andre så er det klart det er stunder med litt tvil eller tanker om "hva hvis", men de har det bedre.

Jeg tror, at når man først velger å ta det enorme steget det er å skille seg, så er man så sikker man kan få blitt, på at det er riktig. Folk kan bruke årevis på å tenke og prøve og jobbe for det før de til slutt går, fordi det ER helt jævlig også å være den som forlater. Det er nok ikke noe mannen din har tatt lett på.

Anonymkode: 277fc...24c

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det, og selv om det var tøft så var det verdt det. Jeg burde nok ikke vært i forholdet til å begynne med, men kommer jo aldri til å angre ettersom vi har fine barn sammen. Jeg kunne sikkert blitt en stund til, men det ville aldri ha holdt til barna var store. Jeg var miserabel og likte ikke å være hjemme, ble på jobb lenger enn nødvendig og la meg når han hadde sovnet.

I bunn lå at vi var to konfliktsky mennesker som ikke evnet å snakke sammen. Da vi fikk hjelp var det for sent for min del, alle følelser var borte. Jeg har ikke hatt noen seriøse forhold etter det, så det handlet ikke om en drøm om det perfekte forholdet. Jeg liker å være alene, og jeg kommer ikke til å flytte sammen med noen igjen tror jeg.

Anonymkode: fa4e5...9db

[AnonymBruker]

Jeg hadde virkelig ikke ønsket å leve med en mann som forble i forholdet kun fordi han ikke ville at jeg skulle bli lei meg og ikke fordi han elsket meg. Da er det bedre å bli forlatt. For barna er det selvsagt fryktelig når foreldre blir skilt, men det er også skadelig for barn å se at foreldrene lever i kalde og følelsesløse forhold, da lærer de at det er det som er normalt. Det er det IKKE

Anonymkode: d9324...a6d

[AnonymBruker]

Jeg gikk, og fant lykken med en ny etter en måned.

Det har vært et lykkelig ekteskap i 25 år.

Og en bekreftelse på at første ikke var rett.

 

Anonymkode: 2bdfc...aa7

[AnonymBruker]

Barn går det som regel bra med, de er tilpasningsdyktige.
Hvordan det går kommer i stor grad an på hvordan du som mor håndterer dette. Jeg snakker av erfaring, både fordi min egen far forlot oss på dramatisk vis dag jeg var yngre, og fordi jeg senere i livet selv har forlatt partner jeg har barn med. 

Min far har jeg i dag et veldig godt forhold til, mens forholdet til min mor er veldig anstrengt pga valg hun tok for seg selv og oss barna, og som har preget hele resten av livet på en negativ måte. 

Selv om det ikke er lett, må du være sterk for barna dine og fokusere på det som er positivt. Barna dine er ikke tapere, og de kan få et veldig godt liv selv om du ikke helt klarer å se det nå. 

Og det med om gresset er grønnere, jeg fikk det hvertfall mye bedre etter at jeg gikk og min eks-partner fikk det etterhvert også veldig bra og fant den store kjærligheten. Barna hadde det hele veien bra, det sørget vi for. 

Både min mor og min far har også levd gode liv etter bruddet, selv om begge fikk en tøff periode. 
Vi barna kunne nok hatt bedre oppvekst, men dette kom altså av at vår mor ikke prioriterte oss ungene etter bruddet og ikke ga oss trygghet, og ikke så mye det vår far gjorde. 

Tro meg, en dag vil du føle deg sterk igjen. Du vil kjenne på lykke igjen. 
Bare ikke bli bitter, og ikke mist troen på at det ordner seg. 

 

Anonymkode: 01a68...356

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen fordi vi ville ulike ting eller hadde utviklet oss i forskjellig retning. Han var meget "satt" og ville gjøre det samme vi hadde gjort i alle år. Jeg kjente på mer spontanitet og eventyrlyst. Han hadde mulighet til å jobbe i et annet land (Japan) og jeg ble veldig gira. Men han sa nei. Som til alle andre muligheter vi hadde. Så jeg kjedet meg nok. I tillegg var kjæreste-følelsene borte, vi fungerte som romkamerater som oppdro barn sammen. Hadde ikke sex heller lenger. Det forsvant på veien, men jeg savnet det. Det gjorde nok han også, men det var vanskelig å få lyst på en mann som nesten var som en bror for en. Så jeg gikk. Han falt helt sammen. Jeg ødela hele livet hans (ifølge han). Barna var tenåringer og likte det heller ikke, de bodde i kofferter nesten, flytte fram og tilbake. Har dårlig samvittighet for det. Jul og andre familie sammenkomster er ikke det samme, men bedre for min del. Økonomisk har jeg fått det bedre. Jeg har fått et helt annet liv nå, truffet en ny mann, som jeg er mye mer kompatibel med. Opplevd en masse, lært og gjort ting jeg aldri i livet hadde trodd jeg ville gjøre. Barna er flyttet ut og de ser at moren er en helt annen person enn før, at moren har det bedre og kanskje mer seg selv. Faren er fortsatt ganske bitter og snakker meg ned selv etter 8 år. Spesielt foran barna og våre eks-felles venner. I tillegg flyttet jeg langt fra der vi bodde, så jeg lever ikke i det gamle nettverket vi hadde før. 

Anonymkode: b5d05...365

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg gikk fra mannen fordi vi ville ulike ting eller hadde utviklet oss i forskjellig retning. Han var meget "satt" og ville gjøre det samme vi hadde gjort i alle år. Jeg kjente på mer spontanitet og eventyrlyst. Han hadde mulighet til å jobbe i et annet land (Japan) og jeg ble veldig gira. Men han sa nei. Som til alle andre muligheter vi hadde. Så jeg kjedet meg nok. I tillegg var kjæreste-følelsene borte, vi fungerte som romkamerater som oppdro barn sammen. Hadde ikke sex heller lenger. Det forsvant på veien, men jeg savnet det. Det gjorde nok han også, men det var vanskelig å få lyst på en mann som nesten var som en bror for en. Så jeg gikk. Han falt helt sammen. Jeg ødela hele livet hans (ifølge han). Barna var tenåringer og likte det heller ikke, de bodde i kofferter nesten, flytte fram og tilbake. Har dårlig samvittighet for det. Jul og andre familie sammenkomster er ikke det samme, men bedre for min del. Økonomisk har jeg fått det bedre. Jeg har fått et helt annet liv nå, truffet en ny mann, som jeg er mye mer kompatibel med. Opplevd en masse, lært og gjort ting jeg aldri i livet hadde trodd jeg ville gjøre. Barna er flyttet ut og de ser at moren er en helt annen person enn før, at moren har det bedre og kanskje mer seg selv. Faren er fortsatt ganske bitter og snakker meg ned selv etter 8 år. Spesielt foran barna og våre eks-felles venner. I tillegg flyttet jeg langt fra der vi bodde, så jeg lever ikke i det gamle nettverket vi hadde før. 

Anonymkode: b5d05...365

Vil også nevne det at det jeg gjorde var EGOISTISK ja, men livet jeg har fått nå, så føler jeg at det var rett for MEG. Barna har selvfølgelig blitt preget av det, som jeg kjenner skyldfølelse for, men nå er de blitt unge voksne som studerer og har det bra. Jeg har alltid hatt døren åpen for dem og støttet de så godt jeg kan mtp den iskalde stemningen som ble mellom meg og faren deres.

Anonymkode: b5d05...365

[AnonymBruker]

Uansett hvor vondt det var at eksmannen min gikk, var det en vondere tanke at han skulle fortsatt forholdet og fortsatt å fake. Ja, han ville nok heller sagt, "prøve å få det til". Men faktum var at han ikke var ærlig med meg om sine tvil. Og skapte mye uro i meg fordi jeg i praksis ble ført bak lyset. Blant annet klandret jeg meg selv for ting som ikke fungerte godt, når han var uærlig med meg og ikke tok ansvar. Å faktisk gå, var det ene positive han faktiske gjorde. 

Anonymkode: d17e7...982

[AnonymBruker]

Takk for fine refleksjoner, kom gjerne med flere. Jeg syntes dette er et viktig tema å belyse i dagens samfunn, hvor samhold, raushet og solidaritet kanskje ikke er en prioritert verdi for folk flest?

For meg betyr familien og familielivet alt, og det er nok derfor jeg tok bruddet så voldsomt tungt. Jeg var virkelig all-inn på å stå stødig gjennom alle stormer med min eks-mann, men ble bare blåst til siden når stormen kom og han gikk i ly alene. Var selvfølgelig ikke lykkelig i parforholdet selv, men jeg var klart til å kjempe for oss uten å få mulighet til det.

Det hadde utvilsomt vært bedre dersom jeg var trygg på at barna har det godt, men de er åpenbart sterkt påvirket at bruddet - og jeg er redd det kommer til å følge de livet ut. Barna er i slutten av barneskole/ungdomsskole - og vi har lite familenettverk da vi alle er innflytter til denne landsdelen. Jeg føler at bruddet har tatt fra både meg og barna mulighetene til en trygg og stabil, framtid og føler nok bitterhet for akkurat det.

Anonymkode: 57dfe...8c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Uansett hvor vondt det var at eksmannen min gikk, var det en vondere tanke at han skulle fortsatt forholdet og fortsatt å fake. Ja, han ville nok heller sagt, "prøve å få det til". Men faktum var at han ikke var ærlig med meg om sine tvil. Og skapte mye uro i meg fordi jeg i praksis ble ført bak lyset. Blant annet klandret jeg meg selv for ting som ikke fungerte godt, når han var uærlig med meg og ikke tok ansvar. Å faktisk gå, var det ene positive han faktiske gjorde. 

Anonymkode: d17e7...982

Ja, det er noe med det også... en som egentlig vil ut, kan fort ende med å bli avvisende emosjonelt, seksuelt og generelt. Irritere seg over småting, være lite involvert, vise lite glede eller takknemlighet ovenfor ting i hverdagen. Det kan fort gjøre den andre veldig usikker og bryte dem ned over tid. 

Jeg var i et forhold hvor jeg merket at han begynte å glippe fra meg, og det gjorde meg til slutt helt gal, og gikk på selvtilliten løs. Vi har snakket om det i ettertid, at han burde hatt baller til å være ærlig med en gang, og ikke mer eller mindre fase meg ut til jeg ble den som slo opp. Tar heller brudd og kjærlighetssorg, enn å bruke mye tid på å desperat prøve å få kjærlighet fra en mann som ikke hadde mer kjærlighet å gi meg - men bare ikke hadde informert meg om det.

Anonymkode: 277fc...24c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Uansett hvor vondt det var at eksmannen min gikk, var det en vondere tanke at han skulle fortsatt forholdet og fortsatt å fake. Ja, han ville nok heller sagt, "prøve å få det til". Men faktum var at han ikke var ærlig med meg om sine tvil. Og skapte mye uro i meg fordi jeg i praksis ble ført bak lyset. Blant annet klandret jeg meg selv for ting som ikke fungerte godt, når han var uærlig med meg og ikke tok ansvar. Å faktisk gå, var det ene positive han faktiske gjorde. 

Anonymkode: d17e7...982

Dette er gjenkjennbart, men hvor lang tid tok det for deg å innse dette? TS

Anonymkode: 57dfe...8c9

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg vil gjerne høre fra dere som gikk fra et langvarig forhold fordi dere mister følelsene og ville prioritere egen lykke, selv om det knuste hjertet til partner og barn. Hvordan gikk det med dere? Var gresset grønnere på den andre siden? Hvordan gikk det med barna? Eks-partner? 
 

Tenker ikke på brudd der det er snakk om mishandling, vold eller rus her, men de tilfellene hvor man «vokser fra hverandre» eller  blir forelsket i noen andre og velger å forlate partner.

Jeg er den forlatte part, og strever voldsomt med å finne tilbake til et meningsfullt liv etter at mannen min gikk. Alt gikk i knus, og vi mistet tryggheten i familie, nettverk, hjemmet vårt og ikke minst økonomien. Det har gått snart to år, og jeg sliter fortsatt med å forstå at noen kan gjøre et slik valg, når det er så ødeleggelse for de nærmeste. 

Livet til barna våre er så klart påvirket negativt både nå og i fremtiden, og jeg opplever at alle har kommer ut av et slikt brudd som tapere💔

Anonymkode: 57dfe...8c9

Jeg har ikke vært i en helt lik situasjon, men jeg har gått i fra to tidligere forhold med to fantastiske menn, som ikke var enige i bruddene. Ingen barn involvert.

Jeg hadde dyp kjærlighetssorg ved begge tilfellene.
Kjente ingen lettelse, som jeg har hørt så mange har pratet om. 
Det første samlivsbruddet trodde jeg at jeg ikke kom til å overleve, selv om det var jeg som var den som gikk. 

Det andre bruddet ble mannen så sønderknust at jeg koblet på venner og familie for å ivareta ham. 

 

I dag går det veldig bra med de begge to. 

Den første gikk rett i kjelleren, men er i dag lykkelig gift, har ei flott kone, og har fått tre nydelige barn.
De reiser masse. Trener. De gjør masse fint sammen, og er kjempe-ressurser for lokalmiljøet.
(Enda han aldri skulle ha barn. 🤭 Og jeg fikk ham knapt nok med til å passere svenskegrensa.)

Den andre gikk rett i kjelleren, gikk dramatisk mye ned i vekt, tok seg sammen og fikk et vanvittig drag på damene. Så han gikk rett inn i et nytt forhold. Det ble avsluttet av andre grunner, men så har han vært inn-og-ut av forhold siden, og dater en hel masse når han ikke har kjæreste. 

 

De var begge knust da bruddet var et faktum, og tiden etterpå var tøff. 
Men jeg tror de begge opplever at de har det bedre i dag. 
Jeg er alene og har vært det i et par år, men opplever å ha det bra, likevel. 

 

Mitt beste råd til deg er å flytte fokuset. 
Ta vare på deg selv, ikke bare utseendemessig, men generelt. 
Ikke la bitterheten få «spise deg opp».

Du fortjener en mann som vil ha deg
- ikke en mann som kun blir i et ekteskap «fordi han må».

 

Invester litt i deg selv.
Tren.
Fjong deg opp hos frisøren, og dra på SPA, hvis du liker slikt. 
Gå ut og treff folk.
Spis god mat. Drikk god vin.
Gå turer. 
Se soloppganger og solnedganger.

Prøv å nyte livet litt. 

Jeg tror at barna dine også vil få det bedre når du får det bedre med deg selv. ♥️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg vil gjerne høre fra dere som gikk fra et langvarig forhold fordi dere mister følelsene og ville prioritere egen lykke, selv om det knuste hjertet til partner og barn. Hvordan gikk det med dere? Var gresset grønnere på den andre siden? Hvordan gikk det med barna? Eks-partner? 
 

Tenker ikke på brudd der det er snakk om mishandling, vold eller rus her, men de tilfellene hvor man «vokser fra hverandre» eller  blir forelsket i noen andre og velger å forlate partner.

Jeg er den forlatte part, og strever voldsomt med å finne tilbake til et meningsfullt liv etter at mannen min gikk. Alt gikk i knus, og vi mistet tryggheten i familie, nettverk, hjemmet vårt og ikke minst økonomien. Det har gått snart to år, og jeg sliter fortsatt med å forstå at noen kan gjøre et slik valg, når det er så ødeleggelse for de nærmeste. 

Livet til barna våre er så klart påvirket negativt både nå og i fremtiden, og jeg opplever at alle har kommer ut av et slikt brudd som tapere💔

Anonymkode: 57dfe...8c9

Jeg kunne ikke forbi i et dårlig forhold. Var flott for han, han bodde gratis og hadde hus og bil og kunne gå hjemme (selv om det ruinere oss). Jeg eide alt så da jeg omsider fant en annen (dvs. virkelig forstod at livet ikke var over og at jeg faktisk var et verdifult menneske) og turte å ta steget ut, ble han kastet ut på bar bakke. Ikke min feil.

Gresset var definitivt uendelig bedre på andre siden. Jeg bor alene og trives med det. Har en kjæreste som ikke bruker meg, som jeg har det bra med. 

En eks som har funnet en annen å snylte på.

Anonymkode: a70d4...820

[AnonymBruker]

Rødvinsfilosofen skrev (2 minutter siden):

Jeg har ikke vært i en helt lik situasjon, men jeg har gått i fra to tidligere forhold med to fantastiske menn, som ikke var enige i bruddene. Ingen barn involvert.

Jeg hadde dyp kjærlighetssorg ved begge tilfellene.
Kjente ingen lettelse, som jeg har hørt så mange har pratet om. 
Det første samlivsbruddet trodde jeg at jeg ikke kom til å overleve, selv om det var jeg som var den som gikk. 

Det andre bruddet ble mannen så sønderknust at jeg koblet på venner og familie for å ivareta ham. 

 

I dag går det veldig bra med de begge to. 

Den første gikk rett i kjelleren, men er i dag lykkelig gift, har ei flott kone, og har fått tre nydelige barn.
De reiser masse. Trener. De gjør masse fint sammen, og er kjempe-ressurser for lokalmiljøet.
(Enda han aldri skulle ha barn. 🤭 Og jeg fikk ham knapt nok med til å passere svenskegrensa.)

Den andre gikk rett i kjelleren, gikk dramatisk mye ned i vekt, tok seg sammen og fikk et vanvittig drag på damene. Så han gikk rett inn i et nytt forhold. Det ble avsluttet av andre grunner, men så har han vært inn-og-ut av forhold siden, og dater en hel masse når han ikke har kjæreste. 

 

De var begge knust da bruddet var et faktum, og tiden etterpå var tøff. 
Men jeg tror de begge opplever at de har det bedre i dag. 
Jeg er alene og har vært det i et par år, men opplever å ha det bra, likevel. 

 

Mitt beste råd til deg er å flytte fokuset. 
Ta vare på deg selv, ikke bare utseendemessig, men generelt. 
Ikke la bitterheten få «spise deg opp».

Du fortjener en mann som vil ha deg
- ikke en mann som kun blir i et ekteskap «fordi han må».

 

Invester litt i deg selv.
Tren.
Fjong deg opp hos frisøren, og dra på SPA, hvis du liker slikt. 
Gå ut og treff folk.
Spis god mat. Drikk god vin.
Gå turer. 
Se soloppganger og solnedganger.

Prøv å nyte livet litt. 

Jeg tror at barna dine også vil få det bedre når du får det bedre med deg selv. ♥️

Jeg liker alt det der, men etter bruddet har jeg så dårlig økonomi at jeg ikke engang kan prioritere å gå til tannlegen… Jeg gikk også ned 25 kg, men har ikke råd til ny garderobe. Har heller ikke råd til å date…. Kan kanskje virke overfladisk, men den ødelagte økonomien er faktisk en stor barriere for å komme videre… Hovedårsaken til økonomiproblemene er at vi bor i en stor by, men altfor høye boligpriser. Jeg har valgt å prioritere at barna skal få beholde sitt nærmiljø og delta i fritidsaktiviteter osv på lik linje med vennene sine. Det betyr null på meg…

Anonymkode: 57dfe...8c9

[AnonymBruker]

jeg var den som gikk, "bare" fordi han føltes som en nær venn, eller en bror. all form for intimitet føltes bare feil, mens han fortsatt hadde følelser og ønsket mye intimitet og kjærlighet, noe jeg ikke klarte å gi. så jeg gikk. han ble knust, og veldig såret, fordi han følte jeg ikke ville jobbe for det. for meg føltes "å jobbe med det" som å gjenopplive en død person.

 

men jeg beundrer ham for at han klarte å skjule de såre følelsene for sønnen vår, og klarte å samarbeide med meg hele veien, og i dag bor vi rett ved hverandre og samarbeider kjempegodt, han med ny samboer, jeg med kjæreste, men bor alene.

 

har ikke angret en dag på at jeg gikk, selv om det selvfølgelig var tøft for sønnen min i starten, og det var vondt å stå i.

men nei, jeg synes ikke man skal bli hos noen man ikke lenger elsker som partner, bare for å skåne den andre. selvfølgelig går det også utover  barna, men som nevnt over, så har barnas opplevelse alt å gjøre med foreldrenes reaksjoner

Anonymkode: 8989d...537

[AnonymBruker]

Jeg mener at ingen har ansvar for andres lykke, kun sin egen. (Snakker her i forhold til andre voksne, først og fremst. Når det kommer til barn så må man veie opp hva alle får og hva alle taper. Men zoom ut og se på det store bildet. Hva skal man lære ungene at er normalt og akseptabelt i en relasjon?). 

Min eks ble også knust da jeg gikk. Han klarte ikke å forstå at vår relasjon var så dårlig at jeg var deprimert og følte jeg gikk til grunne. Han hadde det helt fint. Noen tok seg av barna hans, og vasket huset hans, og vi kranglet aldri (jeg maste ikke på slutten, verken om at han skulle koble seg på familien eller meg). 
Jeg mistet meg selv, følte meg verdiløs, ble ikke sett. Han kjenner fortsatt ikke detaljene her, og vet heller ikke hvor langt nede jeg var. Han snakket ikke med meg om annet enn logistikk de siste årene, var overhodet ikke interessert i meg som menneske. Vi kjente hverandre etterhvert ikke.

Ungene har i ettertid (de er voksne nå) sett hvor viktig det var at jeg gikk, selv om det påvirket livene deres også. Deres forbilde i forhold nå er min nåværende mann og meg, og de ser at det jeg hadde sammen med faren deres var destruktivt for meg. Nå har jentene mine sett at man kan finne et menneske som man er ordentlig begeistret for (og det gjengjeldes), og ikke trenger å ta til takke med noen som sitter ved siden av deg i sofaen og aldri snakker med deg. Guttene mine har lært å behandle damer med respekt, og ikke tenke at en partner er til for å ta husarbeid og fødsler mens de selv gamer. 

Anonymkode: aca1b...443

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg liker alt det der, men etter bruddet har jeg så dårlig økonomi at jeg ikke engang kan prioritere å gå til tannlegen… Jeg gikk også ned 25 kg, men har ikke råd til ny garderobe. Har heller ikke råd til å date…. Kan kanskje virke overfladisk, men den ødelagte økonomien er faktisk en stor barriere for å komme videre… Hovedårsaken til økonomiproblemene er at vi bor i en stor by, men altfor høye boligpriser. Jeg har valgt å prioritere at barna skal få beholde sitt nærmiljø og delta i fritidsaktiviteter osv på lik linje med vennene sine. Det betyr null på meg…

Anonymkode: 57dfe...8c9

Uff! 
Høres leit ut!

Prøv å gjøre ting som er gratis.

Gå på foredrag, bokbad, bli medlem av en lesesirkel, osv.

Hvis du ikke har økonomi til å gå ut og spise - kanskje du kan invitere venner hjem?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det hadde utvilsomt vært bedre dersom jeg var trygg på at barna har det godt, men de er åpenbart sterkt påvirket at bruddet - og jeg er redd det kommer til å følge de livet ut. Barna er i slutten av barneskole/ungdomsskole - og vi har lite familenettverk da vi alle er innflytter til denne landsdelen. Jeg føler at bruddet har tatt fra både meg og barna mulighetene til en trygg og stabil, framtid og føler nok bitterhet for akkurat det.

Jeg opplevde at mannen gikk. Vi hadde tre barn sammen. Det var helt ufattelig tungt. Det tok vel 2 år før jeg var skikkelig på bena igjen. Og selv da var jeg ikke helt på bena... 

Men man kan jo ikke styre hva andre gjør. Du har ingen kontroll på din eksmann og hans prioriteringer. På godt og vondt så gikk han. Du hadde det ikke bra, men du hadde sikkert blitt til "the end". Det hadde nok jeg også. .

...så skal det være sagt at jeg fikk et veldig fint liv etterpå. Barna er nok også preget av at du er preget. Av at du går rundt som et lite offer. Når du tar tak og lever ditt liv, og dere har det veldig fint, så kan det jo være at situasjonen føles noe bedre for dem også? Det er en overgang, og det er grusomt. Det er 20 år siden bruddet, og jeg er gift (jeg var bare samboer med han) men det er klart at jeg enda tenker litt over det. Mitt yngste barn sa til meg for noen dager siden; Jeg er glad for at det ble som det ble. Nå fikk hun en fantastisk ste-far, så hun føler vel at hun har fått noe godt og noe mer.. 

Heldigvis bodde ikke vi i Oslo, men på et sted der vi faktisk kunne leve og fortsette livet. Jeg er nordfra, som også faren er, så jeg tenkte jo en stund på å flytte nordover, til besteforeldre, og der han kunne komme etter. Siden vi var derfra. Men vi ble her...og vi kom oss videre. Det er ikke optimalt. Jeg var faktisk den første i min familie som gikk fra barnefar. Eller han gikk fra meg da.. 

Han angret seg ca 2 år etter. Men da var jeg ferdig med han. Jeg prøvde en gang til, men jeg kunne ikke stole på han, og det var for mye vann i den elva etter alt som hadde skjedd. 

Så ... det er et liv etter. Det kan gå veldig bra med deg og barna. Det er som det er, og jeg forstår at du er helt oppgitt over at noen kan prioritere som de gjør, og fra ditt ståsted kaste barna sine under bussen, og deg. Jeg forstår sviket. Dette var ikke det du så for deg. Men du får ikke gjort noe med det. Du må bare ikke la det prege hele livet ditt... eller barna sitt. 

Anonymkode: 7bf3e...47b