Når kan utroskap godtas?

[Gjest Gjest]

Inspirert av ulike tråder her inne, ønsker jeg å høre ulike synspunkt på dette temaet!

Jeg har alltid vært av den formening at utroskap kan i enkelte tilfeller tilgis, jeg kan av og til også forstå hvorfor det skjer, men jeg kan aldri akseptere utroskap!!

Den eneste omstendigheten som jeg føler kan rettferdiggjøre utroskap, er hvis partneren har ligget i koma over lengre tid. En vet at selv om partneren kan våkne igjen, så vil h*n alltid være pleietrengende.

En vil ikke "svikte" partneren ved å ta ut skilsmisse, men har behov for nærheten (mental og fysisk) som kun en kjær kan gi en...

Hva mener dere?

Finnes det noen omstendigheter der utroskap kan godtas/rettferdiggjøres?

[Gjest Gjest]

Jeg er vel egentlig enig i det du sier om at hvis partneren ligger i koma.

Hadde min samboer nå vært utro mot meg og det var et engangstilfellet i fylla og han hadde angret og fortalt det til meg med en gang. Hadde alle disse kriteriene vært oppfylt hadde jeg nok tilgitt han. Jeg sier ikke at jeg aksepterer det, og jeg hadde ikke nødvendigvis tilgitt det med en annen partner. Men folk kan gjøre feil! Jeg elsker samboeren min over alt, og jeg vet han elsker meg. Derfor ville jeg prøvd å tilgi feil. Men hadde det skjedd to ganger, hadde det vært rett ut!

[Gjest Gjesta]

Utroskap kan i mine øyne aldri godtas.

[Floja Felíz]

Å tilgi utroskap er jo ikke det samme som å godta det. Jeg synes ikke det kan godtas, men jeg vet jo at det er mange som klarer å tilgi.

Hvis jeg skulle tilgi utroskap måtte det være på grunn av noe så ekstremt som det koma-scenarionet. At man er full på fest er i alle fall ikke en god nok unnskyldning for meg!

[Gjest Gjest]

Hvis jeg hadde avvist min partner seksuellt i flere år,

nektet å prate om det og ikke hadde ønsket å gå til familieterapeut,

hvis jeg hadde sluttet å vise ømhet og kjærlighet til han, og om han flere ganger hadde fortalt meg at dette for han var en uholdbar situasjon uten at jeg brydde meg om hans følelser... ja da hadde jeg forstått om han hadde vært utro.

Kan vel ikke si at jeg hadde godtatt det, men mye av skylden for hans utroskap måtte jeg da ha tatt på egen kappe.

[Gjest Gjest]

Jeg er vel egentlig enig i det du sier om at hvis partneren ligger i koma.

Hadde min samboer nå vært utro mot meg og det var et engangstilfellet i fylla og han hadde angret og fortalt det til meg med en gang. Hadde alle disse kriteriene vært oppfylt hadde jeg nok tilgitt han. Jeg sier ikke at jeg aksepterer det, og jeg hadde ikke nødvendigvis tilgitt det med en annen partner. Men folk kan gjøre feil! Jeg elsker samboeren min over alt, og jeg vet han elsker meg. Derfor ville jeg prøvd å tilgi feil. Men hadde det skjedd to ganger, hadde det vært rett ut!

←

Dette var meg som skrev. Jeg mente ikke at jeg hadde akseptert utroskap som handling. Men jeg hadde vært villig til å prøve å tilgi samboeren min om den situasjonen hadde hendt. Av to grunner: 1. Alle feiler, å jeg håper han hadde tilgitt meg om jeg hadde gjort en feil (ikke nødvendigvis utroskap). Ingen er feilfri, så alle sitter i glasshus 2. Jeg elsker min samboer mer enn alt annet og hadde han gjort en feil, og angret, hadde jeg prøvd å få det til å fungere.

(jeg mente på ingen måte at jeg aksepterer utroskap i fylla. Jeg mente at fylla kan forandre folk og gjør man da en feil er man mindre beregnelig enn ellers. Men jeg mener da KUN hvis det var et ENGANGStilfelle)

[Prinsesse på erten]

Hmmm..., ikke lett.. Jeg kunne kanskje ha tilgitt hvis:

- Forholdet vårt hadde problemer jeg selv følte meg medskyldig i

- Hvis andre faktorer i livet vårt gjorde at han ikke "var helt seg selv"

- Hvis han viste oppriktig anger

- Hvis det var et engangstilfelle

- Hvis jeg følte at det ikke var fare for gjentagelse

- Hvis jeg følte at jeg kunne leve med det han gjorde

Mange faktorer må være på plass.... Men jeg vil ikke utelukke at jeg kunne gått videre.

[Gjest Gjest]

Aldri. Da er det over og ut.

[Gjest Elfrida]

Slik jeg skjønner trådstarter spør h*n om i hvilke situasjoner utroskap kan godtas, og ikke når den kan tilgis. At utroskap tilgis er ikke det samme som at den godtas!

Den situasjonen med partner i koma, da kan jeg til en viss grad godta utroskap. Men etter 5 år i koma, eller oppvåkning som 'grønnsak', kalles det da utroskap?

Etter 1 uke i koma, ja da vil jeg si det er utroskap som ikke uten videre kan godtas.

Hva med tvangsekteskap, kan utroskap godtas da? Hvis man tror at man blir drept hvis man forlater ektefellen? Eller andre tvangssituasjoner.

[Mossa]

Under ekstreme tilfeller tror jeg at mange handlinger kan rettferdiggjøres.

[loffen]

Hvis jeg hadde avvist min partner seksuellt i flere år,

nektet å prate om det og ikke hadde ønsket å gå til familieterapeut,

hvis jeg hadde sluttet å vise ømhet og kjærlighet til han, og om han flere ganger hadde fortalt meg at dette for han var en uholdbar situasjon uten at jeg brydde meg om hans følelser... ja da hadde jeg forstått om han hadde vært utro.

Kan vel ikke si at jeg hadde godtatt det, men mye av skylden for hans utroskap måtte jeg da ha tatt på egen kappe.

←

Så enig så enig!

[Gjest sumobareinnom]

Jeg syns ikke man har noen god unnskyldning for å være utro, hvis man begynner å se på andre er det kanskje på tide å gjøre det slutt?

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Mange gode svar her, men det er et par jeg vil kommentere

Hvis jeg hadde avvist min partner seksuellt i flere år,

nektet å prate om det og ikke hadde ønsket å gå til familieterapeut,

hvis jeg hadde sluttet å vise ømhet og kjærlighet til han, og om han flere ganger hadde fortalt meg at dette for han var en uholdbar situasjon uten at jeg brydde meg om hans følelser... ja da hadde jeg forstått om han hadde vært utro.

Kan vel ikke si at jeg hadde godtatt det, men mye av skylden for hans utroskap måtte jeg da ha tatt på egen kappe.

←

Hvis jeg hadde avvist min partner over flere år, nektet å ordne opp i problemene, sluttet å vise ømhet osv, da hadde jeg "godtatt"/forstått at min partner hadde gått fra meg, men jeg hadde ikke godtatt at h*n hadde vært utro.

Den som blir bedratt er aldri skyldig i partnerens utroskap. H*n kan være skyldig i at partneren VURDERER å gå til noen andre, men til syvende og sist er det den utro som utfører gjerningen og som tar valget om å gå over grensen!

Slik jeg skjønner trådstarter spør h*n om i hvilke situasjoner utroskap kan godtas, og ikke når den kan tilgis. At utroskap tilgis er ikke det samme som at den godtas!

Den situasjonen med partner i koma, da kan jeg til en viss grad godta utroskap. Men etter 5 år i koma, eller oppvåkning som 'grønnsak', kalles det da utroskap?

Etter 1 uke i koma, ja da vil jeg si det er utroskap som ikke uten videre kan godtas.

Hva med tvangsekteskap, kan utroskap godtas da? Hvis man tror at man blir drept hvis man forlater ektefellen? Eller andre tvangssituasjoner.

←

Du har rett, jeg spør om når (og om) utroskap kan godtas.

I mitt eksempel var det snakk om å ha ligget i koma over lengre tid, ikke en uke eller en måned, og jeg mener dette kan karakteriseres som utroskap i og med at en ikke er formelt skilt.... (skjønner at jeg beveger meg i grenseland her)

Jeg tror heller ikke jeg hadde godtatt utroskap i slike tvangssituasjoner som du beskriver, selv om jeg kan forstå situasjonen. Er det fare for liv og helse om en forlater en ektefelle, så er det ikke mindre fare for liv og helse om den samme ektefellen oppdager utroskapen.....Om en er redd for å bli overkjørt, så hjelper det ikke å hoppe foran bussen for å komme unna bilen......

Her må førsteprioritet være å gjøre hva som helst for å redde livet, for evt. senere å finne en ny partner.

Jeg har grublet, men finner ingen "gode grunner" som kan rettferdiggjøre utroskap. (Annet enn koma, som jo er i grenseland)

I alle andre situasjoner har en mulighet til å løse grunnen til utroskapen på en eller annen måte, og da føler jeg at det ikke kan rettferdiggjøres.

[Prinsesse på erten]

Jeg har grublet, men finner ingen "gode grunner" som kan rettferdiggjøre utroskap.  (Annet enn koma, som jo er i grenseland)

←

Utroskap kan ikke rettferdiggjøres, kun forklares.

[Gjest GreenSky]

Utroskap kan i mine øyne aldri godtas.

←

enig.

[Gjest 2324]

Utroskap kan i mine øyne aldri godtas.

←

Enig jeg også.

[Gjest Gjest]

Mange gode svar her, men det er et par jeg vil kommentere 

Hvis jeg hadde avvist min partner over flere år, nektet å ordne opp i problemene, sluttet å vise ømhet osv, da hadde jeg "godtatt"/forstått at min partner hadde gått fra meg, men jeg hadde ikke godtatt at h*n hadde vært utro.

ferdiggjøres.

←

Nå er det slett ikke sikkert at den som er utro ønsker å gå fra sin partner. Det er et stort skritt å bryte opp en familie, barn, hus, svigerfamilie og felles venner...

Det er ikke bare å gå.

Om situasjonen for partneren som ikke får sex og ømhet blir uholdbar så skjønner jeg godt at han/hun henvender seg andre steder, uten at det nødvendigvis betyr at det er akseptabelt. Ser vel mer på det som en kriseløsning.

Her blir det å sette to onder opp mot hverandre.

Skal jeg gå fra min kone/mann som jeg elsker og bryte opp familien fordi min partner nekter meg noen grunnleggende behov eller skal jeg få mine behov dekket andre steder og la mine barn få vokse opp med begge sine foreldre?

Det går an å elske et menneske selv om en er intim med et annet. Vil tro at de fleste i et forhold først og fremst ønsker å ha sex med sin partner. Når partneren ikke kan møte dette behovet, over tid, så er dilemmaet der.

Jeg er ikke utro selv og har ingen planer om å bli det , men om min mann hadde avvist meg gjennom flere år så kan det være at jeg også hadde vært utro til slutt. Men jeg hadde garantert fortalt han om faren for det, i forkant.

[Caramba]

Etter min mening er det mest riktig å avslutte forholdet hvis det kjennes helt dødt og har vært sånn over lengre tid. Selv om man har barn og eiendom sammen så er det ikke mye fremtid i dette forholdet alikevel.

[Gjest gjest1]

Hvis jeg hadde avvist min partner seksuellt i flere år,

nektet å prate om det og ikke hadde ønsket å gå til familieterapeut,

hvis jeg hadde sluttet å vise ømhet og kjærlighet til han, og om han flere ganger hadde fortalt meg at dette for han var en uholdbar situasjon uten at jeg brydde meg om hans følelser... ja da hadde jeg forstått om han hadde vært utro.

Kan vel ikke si at jeg hadde godtatt det, men mye av skylden for hans utroskap måtte jeg da ha tatt på egen kappe.

←

Forstått det er én ting, men jeg hadde ikke godtatt at han ikke hadde vært mann nok til å bryte med meg før han hadde innledet et forhold til en annen kvinne.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Nå er det slett ikke sikkert at den som er utro ønsker å gå fra sin partner. Det er et stort skritt å bryte opp en familie, barn, hus, svigerfamilie og felles venner...

Det er ikke bare å gå.

Om situasjonen for partneren som ikke får sex og ømhet blir uholdbar så skjønner jeg godt at han/hun henvender seg andre steder, uten at det nødvendigvis betyr at det er akseptabelt.  Ser vel mer på det som en kriseløsning.

Her blir det å sette to onder opp mot hverandre.

Skal jeg gå fra min kone/mann som jeg elsker og bryte opp familien fordi min partner nekter meg noen grunnleggende behov eller skal jeg få mine behov dekket andre steder og la mine barn få vokse opp med begge sine foreldre?

Det går an å elske et menneske selv om en er intim med et annet. Vil tro at de fleste i et forhold først og fremst ønsker å ha sex med sin partner. Når partneren ikke kan møte dette behovet, over tid, så er dilemmaet der.

Jeg er ikke utro selv og har ingen planer om å bli det , men om min mann hadde avvist meg gjennom flere år så kan det være at jeg også hadde vært utro til slutt. Men jeg hadde garantert fortalt han om faren for det, i forkant.

←

Jeg ser hva du sier, og i slike situasjoner forstår jeg selvsagt HVORFOR en blir fristet til å være utro!

Så du mener altså at det faktum at en mener en har en god grunn vil være nok til å rettferdiggjøre handlingen?

Jeg føler dette blir å ønske seg muligheten til "å ha i både pose og sekk".....

Det blir som å si: "Jeg elsker kona/mannen min, og han/hun dekker de fleste av mine daglige behov. Ønsker jeg noe mer kan jeg jo bare supplerer med en elsker/elskerinne..."

Det virker på meg som om de som tenker slik vil slippe å ta et vanskelig valg. Kanskje de håper å bli oppdaget, slik at partneren tar valget for dem?