Jeg har utviklet avsky mot gamingen hans

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Det handler ikke om å aldri kunne game, men at gaming ikke skal vær en prioritet og noe som «må» gjøres. Han må gjerne sette seg ned og ta noen games om jeg er bortreist for eksempel og han ikke har noe bedre å finne på. Men med en gang gaming er noe som «må» skje så, så ofte så tenker jeg at det er et stort rødt flagg (i hver fall for meg). Nå når vi er ung, uten barn og man har en del fritid, så er det kanskje ikke et sååå stort problem. Men hva med i fremtiden? La oss si 7 år frem i tid. Vi har 2 barn, vi begge er i fulltidsjobb, barna sliter med å sove på kvelden, det er noe som skjer etter jobb hver dag, fotballturnering i helgen osv. Kanskje får man bare tid til én hyggelig kveld sammen i løpet av uken. Og så skal jeg liksom bare finne meg i at den skal han bruke på gaming fordi han må spille minst en gang i uka for å ikke bli kokko? Det er ikke et forhold som funker for meg om min bedre halvdel skal prioritere gaming over å tilbringe tid sammen med meg…

ts

Anonymkode: 78643...529

Dette er nevrotisk og akkurat sånn jeg holdt på! Jeg lagde fremtidsscenarioer, og mante på dem, fakta er at dere er ikke 7 år frem i tid. Det største røde flagget her er at han ikke tar studiene sine på alvor. At han gamer EN kveld når du er der i 3 uker er INGENTING. 

Anonymkode: 9ae88...80b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Det handler ikke om å aldri kunne game, men at gaming ikke skal vær en prioritet og noe som «må» gjøres. Han må gjerne sette seg ned og ta noen games om jeg er bortreist for eksempel og han ikke har noe bedre å finne på. Men med en gang gaming er noe som «må» skje så, så ofte så tenker jeg at det er et stort rødt flagg (i hver fall for meg). Nå når vi er ung, uten barn og man har en del fritid, så er det kanskje ikke et sååå stort problem. Men hva med i fremtiden? La oss si 7 år frem i tid. Vi har 2 barn, vi begge er i fulltidsjobb, barna sliter med å sove på kvelden, det er noe som skjer etter jobb hver dag, fotballturnering i helgen osv. Kanskje får man bare tid til én hyggelig kveld sammen i løpet av uken. Og så skal jeg liksom bare finne meg i at den skal han bruke på gaming fordi han må spille minst en gang i uka for å ikke bli kokko? Det er ikke et forhold som funker for meg om min bedre halvdel skal prioritere gaming over å tilbringe tid sammen med meg…

ts

Anonymkode: 78643...529

Forstår deg, men er ikke sånn en avhengighet funker. Du kan ikke sette det på vent. Min x gamet hver dag. Det var ikke noe som påvirket forholdet vårt, men hver eneste dag gamet han om det så bare var en halvtime eller time. Om jeg skulle sagt det måtte ventet til neste uke ville det vært helt uaktuelt for han. Samme som en narkoman venter ikke med å ruse seg til et bestemt tidspunkt. Det skjer fordi personen ønsker rusen og fordi tilgangen er der. Kjæresten din ønsker seg rusen som i hans tilfelle er pc-en. 

Anonymkode: 2fc39...896

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er nevrotisk og akkurat sånn jeg holdt på! Jeg lagde fremtidsscenarioer, og mante på dem, fakta er at dere er ikke 7 år frem i tid. Det største røde flagget her er at han ikke tar studiene sine på alvor. At han gamer EN kveld når du er der i 3 uker er INGENTING. 

Anonymkode: 9ae88...80b

Enig ☝️

Anonymkode: 2fc39...896

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Han lader nok opp på den måten ja, men da trenger han ikke å male meg et bilde om gull og grønne skoger når han vet jeg ikke vil vær sammen med en «gamer»…

Og han trenger gamingtid, ikke bare alenetid. Den kvelden han skulle game klikket PC´n hans så det tok en time før han fikk begynt å game. Jeg foreslo at han kunne jo bare sette på en serie i stedet og ha alenetid på den måten, men da sa han at da kommer jeg bare til å bli enda mer irritert fordi da måtte han ha gamingkveld dagen etter der igjen og da ble det 3 dager på rad uten tid sammen…

ts

Anonymkode: 78643...529

Dette er at han forsøker å prioritere deg og dine behov. Du ser det ikke. Du er et stort rødt flagg for meg, og jeg tror sannsynligheten er stor for at han har endret perspektiv fordi det var mer slitsomt å være sammen med deg enn han trodde. Du forsøker å endre ham med å være mammaen hans, selvfølgelig tenner du ikke på ham lengre, ingen tenner på noen de behandler som barnet sitt. 

Anonymkode: 9ae88...80b

[Trolltunge]

Jeg tenker at det var bra du fant ut av dette nå. Så kan du gå videre før du sitter enda dypere i dette. 

[AnonymBruker]

Hvis du er under 25 år så dump han, du er ung, du klarer å finne noe bedre, dere er ikompatible, du kommer ikke til å få det forholdet du har lyst på med han.

Anonymkode: 9569f...0c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hva mener dere?

Anonymkode: 78643...529

At du er naiv som ikke lyttet til magefølelsen da du møtte han.

Du sier du er blitt lurt inn i dette. Jeg vil heller si du har latt deg lure inn i det.

Uansett, kom deg ut av det, jo før jo bedre.

Anonymkode: a0b05...0d2

[AnonymBruker]

Det at han stryker i fag pga gaming sier mye om hans ambisjonsnivå og disiplin. Når er han ferdig med studiene og hva studerer han? 
 

Forstår godt skepsisen din, jeg hadde følt det samme. 

Anonymkode: 0de0d...f7c

[Hmmmmmm]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Han lader nok opp på den måten ja, men da trenger han ikke å male meg et bilde om gull og grønne skoger når han vet jeg ikke vil vær sammen med en «gamer»…

Og han trenger gamingtid, ikke bare alenetid. Den kvelden han skulle game klikket PC´n hans så det tok en time før han fikk begynt å game. Jeg foreslo at han kunne jo bare sette på en serie i stedet og ha alenetid på den måten, men da sa han at da kommer jeg bare til å bli enda mer irritert fordi da måtte han ha gamingkveld dagen etter der igjen og da ble det 3 dager på rad uten tid sammen…

ts

Anonymkode: 78643...529

Nei,  ærlig talt. Ikke få barn med han her. Gaming vil komme først uansett. En mann i USA riktignok, gadd ikke å se til ungen som satt i bilen, etter en handletur. Fordi han var midt i spilling. Senere ble han tatt i løgn, når han sa at han hadde sett til barnet. Barnet døde dessverre. De lever seg så inn i det at det blir en sykdom. Høres ut som typen din er på god vei selv

[AnonymBruker]

Alle trenger et lite avbrekk etter to uker uten avbrekk. Men jeg skjønner litt hva du mener etter erfaring fra venner og få barn med gamere grøss og gru har selv gjort det. Se hvordan det blir om dere bor sammen om han vil holde på 1-2 kvelder i uka med spilling eller om det blir mye mere. Dere er forsatt unge vil jeg tror om dere studerer og du trenger ikke forhaste deg med og bli gravid. Gamer han mye etterhvert om dere er sammen vil han forsette med det når dere får barn. Men om han spiller noen kvelder og dere finner på ting og har dater og kvelder sammen er det ikke rødt flagg. Og forvente at han skal tilbringe all sin tid med deg det vil jeg heller kalle needy, og man må ha tid fra hverandre og kunne finne på ting hver for seg også 

Anonymkode: ceaef...e27

[AnonymBruker]

Gaming er svært avhengighetsskapende. Helt på linje med narkotika. 
Han trigger belønningssenteret i hjernen hver gang han spiller, og med mindre han får hjelp eller er vanvittig motivert selv så kommer spillingen ikke til å bli nedjustert. Snarere motsatt. 
Jeg tenker du i beste fall har vært naiv som har trodd at dette ville kunne fungere. 
Mange her påpeker at det er hans måte å koble av på, men det er det på ingen måte. Det er hans rus. 
Og rusen kommer alltid foran alt og alle. Alltid! 

Mange menn sier det de tror damen forventer å høre. Det har han åpenbart også gjort. 
Og kanskje trodde han til og med en gang selv på de tingene han lovet deg. 
Men Rusen er som en blodtørstig parasitt som forvrenger hans virkelighetsbilde og verden. 
Løp så fort du kan ts. 
Du høres ut som en dame med sunne verdier og holdninger til livet. 
Finn deg en mann som ligner deg. 
Det du sitter med nå kommer bare til å gi deg et ulykkelig liv. 

Anonymkode: 87668...18d

[AnonymBruker]

Både samboer og jeg er gamer og jeg må innrømme at hadde vi vært på to uker ferie sammen så hadde vi begge savnet PCen hjemme. Gaming er vår hobby. 

Hvis han gamer èn gang på tre uker dere er sammen, så er det absolutt ingenting. Det er jo ikke mer enn om du skulle gått på trening eller tatt en kaffe med ei venninne. Man kan ikke forvente å tilbringe 24/7 sammen i tre uker, da hadde ikke jeg heller fått puste.

Anonymkode: a26ce...4dd

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hei!

Jeg har flere venninner som bor og har barn med «gamere», og ser hvordan gamingen hos de kommer foran det meste. De sitter gjerne i kjellerstua foran skjermen fremfor å tilbringe tid sammen med sin kjære og/eller barna. Hos en av venninnene har det til og med gått så langt at dersom man skal finne på noe etter barnas leggetid (uansett hvilken dag), så må det skje hjemme hos henne. Hvorfor? Fordi mannen gamer og kan ikke ta ungene dersom de skulle våkne «midt i et game»…

Etter å ha sett deres forhold, har jeg vært veldig klar på at dette er IKKE noe jeg ønsker meg! Jeg vil ha en mann som elsker å tilbringe tid sammen med meg og barna, og det er det han har lyst til. En som elsker å finne på ting sammen, og som elsker å reise på tur (telttur, sydentur, storbytur, alt mulig). Er det en lidenskap jeg har i livet så er det å kunne finne på morsomme og kreative ting sammen, dra på koselige familieturer og kanskje til og med en backpacker-tur eller interrail. Jeg liker ikke en rolig helg hjemme foran tv´n, jeg vil gjør ting!

Så møtte jeg min kjære. Jeg var ikke interessert fordi jeg forsto raskt at han gamet en god del, og jeg var ærlig om at jeg ikke var interessert i gamere. Han ga seg ikke, han kjempet for meg og vi hadde flere dype samtaler om livet, hva vi ønsker, gaming og andre hobbyer osv. Han fortalte at han gamet mye fordi han ikke hadde noe annet å finne på etter skole, og alle vennene hans gamet, så da ble det bare slik. Dette var ikke noe han ønsket i fremtiden, han hadde samme ønsker og drømmer for fremtiden som meg (fortalte han). Gamingen var bare tidsfordriv, og noe han gjorde når han kjedet seg. Han ville selvfølgelig ALDRI ha gamet fremfor å tilbringe tid sammen med meg.

Jeg ga han en sjanse og vi ble kjærester. Han er student i en annen by mens jeg jobber i hjembyen vår. Vi sees stort sett bare i ferier, og har avstandsforhold resten av året. Når han er i studiebyen bruker han mye tid på å game. Han bruker mer tid på gaming enn studier, og har strøket i flere fag. Når jeg har tatt opp dette med han unnskylder han seg med at han er bare ikke skapt for skole, og det er derfor han ikke jobber nok med det, ikke på grunn av gamingen. Han lover å skjerpe seg for hvert semester, og jeg merker at han har skjerpet seg litt (men langt i fra nok i mine øyne og fortsetter å stryke i fag). 

Nå er vi 3 år inn i forholdet. Når han kommer hjem i feriene tilbringer vi mye tid sammen, men samtidig får han også litt egentid når jeg jobber eller må gjør andre ting. Den tiden bruker han stort sett på gaming. I sommer var vi også på vår første ferietur sammen - 2 uker i Tyrkia. På slutten av ferien GLEDET han seg til å komme hjem, fordi han savnet PC´n sin… Og nå tidligere i høst var jeg sykemeldt i 3 uker. Jeg dro da til studiebyen hans, og vi hadde en liten «test» på hvordan det blir å bo sammen. Det gikk veldig bra i starten. Etter å ha tilbringt 2 uker sammen, hadde han en kveld han måtte jobbe med et prosjekt til skolen (som selvfølgelig var helt i orden), da jobbet jeg med andre ting på min PC i mens. Men dagen etterpå ville han game. Da ble jeg ikke så fornøyd. Jeg spurte om han virkelig ville bruke kvelden på å game fremfor å finne på noe med meg, til tross for at vi ikke fikk tid sammen på hele dagen i forveien og det er bare noen dager til jeg må reise og vi ikke får se hverandre på lang tid… det ble til at han gamet.

Da kjente jeg at jeg fikk litt vondt i magen. Han valgte gaming over tid med meg første gang vi tilbringer mer enn 2 uker sammenhengende med hverandre, som han lovet at han ALDRI skulle gjør. Han visste at jeg kom til å bli misfornøyd, men trangen over å game var visst sterkere. Vi hadde en lang samtale om dette. Han fortalte at han mente det han hadde sagt den gangen om at han aldri ville valgt en kveld med gaming over å finne på noe med meg, men at det nå har endret seg. Han trenger gaming-tid også. Han ser for seg 1-2 kvelder i uka. Jeg tok opp mitt ønske om å reise, og gjerne på lange turer opp 1-2 mnd som han tidligere var enig i. Nå ser han ikke for seg det lenger, det blir lang tid uten å game og han begynte å snakke om å ta med seg PC´n (stasjonær PC) om vi skulle vær borte lenge…

Jeg mistet helt lysten på han etter den kvelden og jeg tenner ikke på han på samme måte lenger. Jeg føler jeg har blitt lurt dypt inn i et forhold jeg ikke har lyst på lenger. Han er ikke på samme bølgelengde angående mine største drømmer lenger slik jeg ser det, og han «må» game med jevne mellomrom… jeg klarer ikke lenger å stole på det han sier om gaming fordi han har aldri vært ærlig om det. Selv om han sier 1-2 kvelder i uken nå, ser jeg lett for meg at det kan bli til at han heller ønsker 4-5 kvelder i uka etter å ha bodd i lag 1 år. Det kommer ikke på tale for meg. Forholdet til mine foreldre er slik jeg har sett for meg at jeg vil ha det. De tilbringer hver kveld sammen, drar på helgeturer og ferieturer så ofte som mulig, og har mange prosjekter de holder på med sammen.
 

Han mener jeg har for store forhåpninger til hvordan et forhold skal vær, og mener jeg overreagerer voldsomt. Hva mener dere?

Anonymkode: 78643...529

Han strekker strikken mer og mer, virker ikke som han har kontroll over gamingen og at det er et must i livet. Du må ta dette opp med han, hvis det skal være en redning for forholdet deres.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei!

Jeg har flere venninner som bor og har barn med «gamere», og ser hvordan gamingen hos de kommer foran det meste. De sitter gjerne i kjellerstua foran skjermen fremfor å tilbringe tid sammen med sin kjære og/eller barna. Hos en av venninnene har det til og med gått så langt at dersom man skal finne på noe etter barnas leggetid (uansett hvilken dag), så må det skje hjemme hos henne. Hvorfor? Fordi mannen gamer og kan ikke ta ungene dersom de skulle våkne «midt i et game»…

Etter å ha sett deres forhold, har jeg vært veldig klar på at dette er IKKE noe jeg ønsker meg! Jeg vil ha en mann som elsker å tilbringe tid sammen med meg og barna, og det er det han har lyst til. En som elsker å finne på ting sammen, og som elsker å reise på tur (telttur, sydentur, storbytur, alt mulig). Er det en lidenskap jeg har i livet så er det å kunne finne på morsomme og kreative ting sammen, dra på koselige familieturer og kanskje til og med en backpacker-tur eller interrail. Jeg liker ikke en rolig helg hjemme foran tv´n, jeg vil gjør ting!

Så møtte jeg min kjære. Jeg var ikke interessert fordi jeg forsto raskt at han gamet en god del, og jeg var ærlig om at jeg ikke var interessert i gamere. Han ga seg ikke, han kjempet for meg og vi hadde flere dype samtaler om livet, hva vi ønsker, gaming og andre hobbyer osv. Han fortalte at han gamet mye fordi han ikke hadde noe annet å finne på etter skole, og alle vennene hans gamet, så da ble det bare slik. Dette var ikke noe han ønsket i fremtiden, han hadde samme ønsker og drømmer for fremtiden som meg (fortalte han). Gamingen var bare tidsfordriv, og noe han gjorde når han kjedet seg. Han ville selvfølgelig ALDRI ha gamet fremfor å tilbringe tid sammen med meg.

Jeg ga han en sjanse og vi ble kjærester. Han er student i en annen by mens jeg jobber i hjembyen vår. Vi sees stort sett bare i ferier, og har avstandsforhold resten av året. Når han er i studiebyen bruker han mye tid på å game. Han bruker mer tid på gaming enn studier, og har strøket i flere fag. Når jeg har tatt opp dette med han unnskylder han seg med at han er bare ikke skapt for skole, og det er derfor han ikke jobber nok med det, ikke på grunn av gamingen. Han lover å skjerpe seg for hvert semester, og jeg merker at han har skjerpet seg litt (men langt i fra nok i mine øyne og fortsetter å stryke i fag). 

Nå er vi 3 år inn i forholdet. Når han kommer hjem i feriene tilbringer vi mye tid sammen, men samtidig får han også litt egentid når jeg jobber eller må gjør andre ting. Den tiden bruker han stort sett på gaming. I sommer var vi også på vår første ferietur sammen - 2 uker i Tyrkia. På slutten av ferien GLEDET han seg til å komme hjem, fordi han savnet PC´n sin… Og nå tidligere i høst var jeg sykemeldt i 3 uker. Jeg dro da til studiebyen hans, og vi hadde en liten «test» på hvordan det blir å bo sammen. Det gikk veldig bra i starten. Etter å ha tilbringt 2 uker sammen, hadde han en kveld han måtte jobbe med et prosjekt til skolen (som selvfølgelig var helt i orden), da jobbet jeg med andre ting på min PC i mens. Men dagen etterpå ville han game. Da ble jeg ikke så fornøyd. Jeg spurte om han virkelig ville bruke kvelden på å game fremfor å finne på noe med meg, til tross for at vi ikke fikk tid sammen på hele dagen i forveien og det er bare noen dager til jeg må reise og vi ikke får se hverandre på lang tid… det ble til at han gamet.

Da kjente jeg at jeg fikk litt vondt i magen. Han valgte gaming over tid med meg første gang vi tilbringer mer enn 2 uker sammenhengende med hverandre, som han lovet at han ALDRI skulle gjør. Han visste at jeg kom til å bli misfornøyd, men trangen over å game var visst sterkere. Vi hadde en lang samtale om dette. Han fortalte at han mente det han hadde sagt den gangen om at han aldri ville valgt en kveld med gaming over å finne på noe med meg, men at det nå har endret seg. Han trenger gaming-tid også. Han ser for seg 1-2 kvelder i uka. Jeg tok opp mitt ønske om å reise, og gjerne på lange turer opp 1-2 mnd som han tidligere var enig i. Nå ser han ikke for seg det lenger, det blir lang tid uten å game og han begynte å snakke om å ta med seg PC´n (stasjonær PC) om vi skulle vær borte lenge…

Jeg mistet helt lysten på han etter den kvelden og jeg tenner ikke på han på samme måte lenger. Jeg føler jeg har blitt lurt dypt inn i et forhold jeg ikke har lyst på lenger. Han er ikke på samme bølgelengde angående mine største drømmer lenger slik jeg ser det, og han «må» game med jevne mellomrom… jeg klarer ikke lenger å stole på det han sier om gaming fordi han har aldri vært ærlig om det. Selv om han sier 1-2 kvelder i uken nå, ser jeg lett for meg at det kan bli til at han heller ønsker 4-5 kvelder i uka etter å ha bodd i lag 1 år. Det kommer ikke på tale for meg. Forholdet til mine foreldre er slik jeg har sett for meg at jeg vil ha det. De tilbringer hver kveld sammen, drar på helgeturer og ferieturer så ofte som mulig, og har mange prosjekter de holder på med sammen.
 

Han mener jeg har for store forhåpninger til hvordan et forhold skal vær, og mener jeg overreagerer voldsomt. Hva mener dere?

Anonymkode: 78643...529

Du må snakke med han..! Er sammen med en gamer og, han gamer når barna er lagt! 

Anonymkode: 19778...345

[AnonymBruker]

Da jeg gamet organisert hadde vi en fast spilledag i uka. 20:00 til 0:00 hver Torsdag. Det hadde kona full forståelse for. Hold på i flere år, men så falt spillegruppen min fra hverandre og vi sluttet. Savner det.

Hva med en slik ordning?

Anonymkode: 29b7c...b78

[Kygos]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hei!

Jeg har flere venninner som bor og har barn med «gamere», og ser hvordan gamingen hos de kommer foran det meste. De sitter gjerne i kjellerstua foran skjermen fremfor å tilbringe tid sammen med sin kjære og/eller barna. Hos en av venninnene har det til og med gått så langt at dersom man skal finne på noe etter barnas leggetid (uansett hvilken dag), så må det skje hjemme hos henne. Hvorfor? Fordi mannen gamer og kan ikke ta ungene dersom de skulle våkne «midt i et game»…

Etter å ha sett deres forhold, har jeg vært veldig klar på at dette er IKKE noe jeg ønsker meg! Jeg vil ha en mann som elsker å tilbringe tid sammen med meg og barna, og det er det han har lyst til. En som elsker å finne på ting sammen, og som elsker å reise på tur (telttur, sydentur, storbytur, alt mulig). Er det en lidenskap jeg har i livet så er det å kunne finne på morsomme og kreative ting sammen, dra på koselige familieturer og kanskje til og med en backpacker-tur eller interrail. Jeg liker ikke en rolig helg hjemme foran tv´n, jeg vil gjør ting!

Så møtte jeg min kjære. Jeg var ikke interessert fordi jeg forsto raskt at han gamet en god del, og jeg var ærlig om at jeg ikke var interessert i gamere. Han ga seg ikke, han kjempet for meg og vi hadde flere dype samtaler om livet, hva vi ønsker, gaming og andre hobbyer osv. Han fortalte at han gamet mye fordi han ikke hadde noe annet å finne på etter skole, og alle vennene hans gamet, så da ble det bare slik. Dette var ikke noe han ønsket i fremtiden, han hadde samme ønsker og drømmer for fremtiden som meg (fortalte han). Gamingen var bare tidsfordriv, og noe han gjorde når han kjedet seg. Han ville selvfølgelig ALDRI ha gamet fremfor å tilbringe tid sammen med meg.

Jeg ga han en sjanse og vi ble kjærester. Han er student i en annen by mens jeg jobber i hjembyen vår. Vi sees stort sett bare i ferier, og har avstandsforhold resten av året. Når han er i studiebyen bruker han mye tid på å game. Han bruker mer tid på gaming enn studier, og har strøket i flere fag. Når jeg har tatt opp dette med han unnskylder han seg med at han er bare ikke skapt for skole, og det er derfor han ikke jobber nok med det, ikke på grunn av gamingen. Han lover å skjerpe seg for hvert semester, og jeg merker at han har skjerpet seg litt (men langt i fra nok i mine øyne og fortsetter å stryke i fag). 

Nå er vi 3 år inn i forholdet. Når han kommer hjem i feriene tilbringer vi mye tid sammen, men samtidig får han også litt egentid når jeg jobber eller må gjør andre ting. Den tiden bruker han stort sett på gaming. I sommer var vi også på vår første ferietur sammen - 2 uker i Tyrkia. På slutten av ferien GLEDET han seg til å komme hjem, fordi han savnet PC´n sin… Og nå tidligere i høst var jeg sykemeldt i 3 uker. Jeg dro da til studiebyen hans, og vi hadde en liten «test» på hvordan det blir å bo sammen. Det gikk veldig bra i starten. Etter å ha tilbringt 2 uker sammen, hadde han en kveld han måtte jobbe med et prosjekt til skolen (som selvfølgelig var helt i orden), da jobbet jeg med andre ting på min PC i mens. Men dagen etterpå ville han game. Da ble jeg ikke så fornøyd. Jeg spurte om han virkelig ville bruke kvelden på å game fremfor å finne på noe med meg, til tross for at vi ikke fikk tid sammen på hele dagen i forveien og det er bare noen dager til jeg må reise og vi ikke får se hverandre på lang tid… det ble til at han gamet.

Da kjente jeg at jeg fikk litt vondt i magen. Han valgte gaming over tid med meg første gang vi tilbringer mer enn 2 uker sammenhengende med hverandre, som han lovet at han ALDRI skulle gjør. Han visste at jeg kom til å bli misfornøyd, men trangen over å game var visst sterkere. Vi hadde en lang samtale om dette. Han fortalte at han mente det han hadde sagt den gangen om at han aldri ville valgt en kveld med gaming over å finne på noe med meg, men at det nå har endret seg. Han trenger gaming-tid også. Han ser for seg 1-2 kvelder i uka. Jeg tok opp mitt ønske om å reise, og gjerne på lange turer opp 1-2 mnd som han tidligere var enig i. Nå ser han ikke for seg det lenger, det blir lang tid uten å game og han begynte å snakke om å ta med seg PC´n (stasjonær PC) om vi skulle vær borte lenge…

Jeg mistet helt lysten på han etter den kvelden og jeg tenner ikke på han på samme måte lenger. Jeg føler jeg har blitt lurt dypt inn i et forhold jeg ikke har lyst på lenger. Han er ikke på samme bølgelengde angående mine største drømmer lenger slik jeg ser det, og han «må» game med jevne mellomrom… jeg klarer ikke lenger å stole på det han sier om gaming fordi han har aldri vært ærlig om det. Selv om han sier 1-2 kvelder i uken nå, ser jeg lett for meg at det kan bli til at han heller ønsker 4-5 kvelder i uka etter å ha bodd i lag 1 år. Det kommer ikke på tale for meg. Forholdet til mine foreldre er slik jeg har sett for meg at jeg vil ha det. De tilbringer hver kveld sammen, drar på helgeturer og ferieturer så ofte som mulig, og har mange prosjekter de holder på med sammen.
 

Han mener jeg har for store forhåpninger til hvordan et forhold skal vær, og mener jeg overreagerer voldsomt. Hva mener dere?

Anonymkode: 78643...529

Du må nesten ta ansvar for egne valg. Du var tilsynelatende veldig bevisst på hva slags egenskaper du ønsker i en partner. Men likevel valgte du det stikk motsatte. 

Du fokuserer enormt på hva som skal gjøre deg lykkelig i forholdet, men når du først har valgt som du har gjort, er målet at kjærsten din skal pakke vekk PC sin for godt slik at dere kan leve slik du ønsker for å ha det bra. Tror du din partner vil bli lykkelig av det? 

Hvis du tenker hans mål må være å gjøre det lykkelig, går ikke det begge veier? 

Du vet hva du vil, du vet hva han vil (i praksis). Det er ikke så mye å lure på her. Han kommer ikke til å klare å slutte å game. 

Hadde en partner forventet uavbrutt oppmerksomhet og aktiviteter på hennes premisser 14 dager i strekk, så hadde jeg blitt koko.

 

 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Både samboer og jeg er gamer og jeg må innrømme at hadde vi vært på to uker ferie sammen så hadde vi begge savnet PCen hjemme. Gaming er vår hobby. 

Hvis han gamer èn gang på tre uker dere er sammen, så er det absolutt ingenting. Det er jo ikke mer enn om du skulle gått på trening eller tatt en kaffe med ei venninne. Man kan ikke forvente å tilbringe 24/7 sammen i tre uker, da hadde ikke jeg heller fått puste.

Anonymkode: a26ce...4dd

Men så har vi jo heller ikke tilbrakt 24/7 sammen. Han var på skolen på dagtid (stort sett), han trener 4 ganger i uka (som var helt greit for meg). Han sier han har mange andre hobbyer også som golf for eksempel. Han vet at jeg blir misfornøyd om han velger gaming over meg, så om han bare trengte alenetid kunne han godt dratt og spilt golf og jeg hadde vært happy. Men han velger gaming fordi han «må game», og blir kokko om han ikke får gjort det. Det er det som skremmer meg, at han er helt avhengig av gaming-tiden, og blir i skikkelig dårlig humør om han går en stund uten å game. Det henger ikke i hop med den livsstilen jeg ønsker meg, med mye reising og opplevelser (som jeg trodde han også ville)…

ts

Anonymkode: 78643...529

[AnonymBruker]

Om jeg hadde vært sammen 2 uker i strekk med noen har jeg gledet meg med litt alenetid jeg også. Har du ingen hobbyer selv?

Anonymkode: c6570...6bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette er at han forsøker å prioritere deg og dine behov. Du ser det ikke. Du er et stort rødt flagg for meg, og jeg tror sannsynligheten er stor for at han har endret perspektiv fordi det var mer slitsomt å være sammen med deg enn han trodde. Du forsøker å endre ham med å være mammaen hans, selvfølgelig tenner du ikke på ham lengre, ingen tenner på noen de behandler som barnet sitt. 

Anonymkode: 9ae88...80b

Ja ts virker kvelende å være i forhold med. Å konstant må være sammen og finne på ting, og irritere seg over en kveld med gaming på 3 uker. Som en som liker å balansere egentid og forhold, hadde ikke jeg klart å vært med en som ts.

Anonymkode: c6570...6bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men så har vi jo heller ikke tilbrakt 24/7 sammen. Han var på skolen på dagtid (stort sett), han trener 4 ganger i uka (som var helt greit for meg). Han sier han har mange andre hobbyer også som golf for eksempel. Han vet at jeg blir misfornøyd om han velger gaming over meg, så om han bare trengte alenetid kunne han godt dratt og spilt golf og jeg hadde vært happy. Men han velger gaming fordi han «må game», og blir kokko om han ikke får gjort det. Det er det som skremmer meg, at han er helt avhengig av gaming-tiden, og blir i skikkelig dårlig humør om han går en stund uten å game. Det henger ikke i hop med den livsstilen jeg ønsker meg, med mye reising og opplevelser (som jeg trodde han også ville)…

ts

Anonymkode: 78643...529

Jeg tenker dere bare ikke er kompatible. Og da tenker jeg ikke gamingen er det største problemet i seg selv. Mannen stryker jo i fag, tar ikke studiene seriøst og heller stikker hodet i sanden. Det er problemet; han driver med virkelighetsflukt! Gaming er bare et middel, roten til problemet er en ansvarsløs fyr som ikke evner å løse egne problemer.

Og du har dine preferanser, du vil leve et liv med lite skjerm. Dette må du ta på alvor når du dater. Du viste dine preferanser men valgte å gå for en gamer. Du skylder på han at han lovte gull og grønne skoger. Men problemet er at du hadde dine grenser, og du selv valgte å tøye disse.
 

Noen her inne ser ikke et problem med gamingen/mye skjermbruk, men det er irrelevant. Anbefaler deg å være ærlig med deg selv, skriv ned helt konkrete ting du vil ha i et forhold og gå får en partner som vil det samme.

Jeg har for øvrig samme preferanse når det gjelder gamingen og mye skjer. Fin meg er det en absolutt turn-off. Dater nå en mann som knapt ser på tv, og jeg elsker det! Så de finns de og, men da må du være villig til å lete.

Anonymkode: 6fc4d...7f8