5,5 ganger flere menn enn kvinner over 80 tar sitt eget liv. Hvorfor?

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Årsaken vet jeg ikke, men denne statistikken har jeg inntrykkkk av at mange ikke er klar over. Blir bare snakket om hvor fælt det er at menn tar mest selvmord, som det naturligvis også er, men så blir det glemt å si at flere kvinner enn menn ønsker å dø og prøver ta selvmord 

Anonymkode: 4dd85...afd

Nei, man kan ikke trekke slike konklusjoner ut fra dette. Dette er svært komplekse problemstillinger, og det å "ønske å dø" er ikke det samme som å forsøke å ta sitt eget liv.
Det er også slik at dersom det brukes en mindre dødelig metode som gjør at man overlever forsøket, vil en del personer prøve igjen. Forskning viser for eksempel at en liten gruppe står bak en relativt stor andel av forsøkene, særlig gjelder dette kvinner.

[AnonymBruker]

Majer skrev (4 timer siden):

Ja, men at det er aldersbetinget?

 

Snittalderen på menn som tar livet sitt er 47.

Anonymkode: 1023e...929

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men hele problemstillingen feies under teppe, fordi gamlinger er ikke viktige for samfunnet. Unge folk ønsker gamlingene bort, vekk, bli usynlige, ikke vær HER iallfall.

Anonymkode: 59b8f...4c6

De unge ser på de eldre kun som en utgiftspost og som stjeler pensjonen deres …

Anonymkode: 1023e...929

[Trolltunge]

Gregarious skrev (11 timer siden):

Dette er ikke relevant for denne diskusjonen. Dersom man selekterer for bestemte tilstander, vil man naturligvis finne en betydelig overrepresentasjon i enkelte grupper, slik som at majoriteten av personer som tar selvmord har depressive lidelser. Dette handler derimot om biologisk kjønn, ikke kjønnsidentitet.

Personlig synes jeg det er noe annet å ta kontroll over sin egen død når den uansett nærmer seg, enn å ta sitt liv når man kunne hatt et langt og godt liv foran seg (med riktig hjelp). 

Menn er kanskje mer handlekraftige og modige slik enn kvinner. Jeg håper jeg selv er så handlekraftig og modig den dagen jeg må innse at det ikke er noe godt liv i vente lenger, men bare å svinne hen, smerter og å vente på døden. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg skjønner ikke sammenhenhen mellom å være alene og selvmord. Historien er full av einstøinger, gretne, gamle gubber som har levd lenge og daua av alderdom.

Kan noen vise til FAKTISKE studier på denne sammenhengen?

F.eks er det å være alene eller forsåvidt ensomhet IKKE på lista over risikofaktorer for selvmord i følge NSSFs faktaark om selvmord.

 

Anonymkode: 0cf93...f04

Det er forskjell på å være en einstøing igjennom store deler av livet, og det å gå fra å være sosial med stort nettverk, til å sitte hjemme alene og knapt komme seg ut utenom til begravelser. 

Hvorfor er eldre menn mest utsatt for selvmord?

Sitat

– Vi klarer ikke å forebygge alle selvmord, men kanskje kan vi redde noen, sier han.

Han tror at tiltak som reduserer ensomhet, er det tiltaket med størst forebyggende potensial.

 

Sitat

Menn som er alene eller har mistet sin partner, er mer utsatt. Aakhus tror dette skyldes nettopp ensomhet og eksistensiell smerte.

– De takler alenetilværelse dårligere enn kvinner. Ironisk nok finnes det studier som viser at skilte menn har dårligst livskvalitet, mens skilte kvinner har best.

Men så kommer det an på hvordan man rapporterer ting. 
Ensomhet i seg selv er kanskje ikke den utløsende faktoren for selvmord. Men ensomhet kan være utløsende faktor, eller forverrende faktor, for depresjon, som igjen er en kjent årsak for selvmord. 
 

Anonymkode: 62ac9...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Fordi de er sur og lei av mas fra damer i over 80 år….

Anonymkode: 23890...b08

Da er det jo flere valg gjennom hele livet for å unngå det.  Forhold med mann i stedet? Være singel  hele livet? Skille seg evt før 70-80

år har gått?  Mange valg for menn, valgfrihet er nydelig.  

Anonymkode: 393c3...2f4

[AnonymBruker]

Det er da ikke noe mysterium.

Menn er mindre villig til selvrefleksjon og å ta roten av problemer enn kvinner.

Menn er mer uforsiktig enn kvinner.

Menn er mer voldelig enn kvinner.

Anonymkode: 77e71...f45

[AnonymBruker]

Men jeg har jobbet på akutt psykiatrisk avd. Og der var det en stor overvekt kvinner som var lagt inn etter selvmordsforsøk. 

Anonymkode: ffe48...1ed

[Gregarious]

Trolltunge skrev (12 timer siden):

Personlig synes jeg det er noe annet å ta kontroll over sin egen død når den uansett nærmer seg, enn å ta sitt liv når man kunne hatt et langt og godt liv foran seg (med riktig hjelp). 

Menn er kanskje mer handlekraftige og modige slik enn kvinner. Jeg håper jeg selv er så handlekraftig og modig den dagen jeg må innse at det ikke er noe godt liv i vente lenger, men bare å svinne hen, smerter og å vente på døden. 

Ja, rent pragmatisk er det nytten eller utbyttet av livet man har igjen som avgjør "riktigheten" av et slikt valg, men dette er som regel svært vanskelig å vurdere, særlig for en selv.

Det er også komplisert fordi man må ha to tilnærminger til problemet. På den ene siden er det ingens "feil", heller ikke den det gjelder, når noe slikt skjer, ingen har nødvendigvis ansvar for at det ble slik. Samtidig vet man at samfunnets fordømmelse av selvmord kan virke preventivt, men dette skaper også utfordringer når det gjelder å oppsøke hjelp.

Den største utfordringen når det gjelder menn er at man får ikke flere sjanser til å gripe inn og behandle problemet når utfallet blir endelig.

[Trolltunge]

Gregarious skrev (14 minutter siden):

Ja, rent pragmatisk er det nytten eller utbyttet av livet man har igjen som avgjør "riktigheten" av et slikt valg, men dette er som regel svært vanskelig å vurdere, særlig for en selv.

Det er også komplisert fordi man må ha to tilnærminger til problemet. På den ene siden er det ingens "feil", heller ikke den det gjelder, når noe slikt skjer, ingen har nødvendigvis ansvar for at det ble slik. Samtidig vet man at samfunnets fordømmelse av selvmord kan virke preventivt, men dette skaper også utfordringer når det gjelder å oppsøke hjelp.

Den største utfordringen når det gjelder menn er at man får ikke flere sjanser til å gripe inn og behandle problemet når utfallet blir endelig.

Ja, men jeg er forskjell på å ta sitt liv når man er over 80 år, og gjør det for å ta kontroll over sin død, for å spare seg selv for fornedrelse og lidelse, og å ta sitt liv når man egentlig har et langt liv foran seg. Som nevnt håper jeg at jeg er modig nok selv, den dagen jeg konkluderer med at livet, som i å kunne leve og ikke bare lide og visne, er over. 

Min bestemor avslo fra livsforlengende behandling da hun var i 80 årene. Jeg var sint da, og fortvilet, men jeg forstår henne nå. Hun var personlig kristen, så kunne ikke ta livet sitt, men hun kunne dette.

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (31 minutter siden):

Ja, men jeg er forskjell på å ta sitt liv når man er over 80 år, og gjør det for å ta kontroll over sin død, for å spare seg selv for fornedrelse og lidelse, og å ta sitt liv når man egentlig har et langt liv foran seg. Som nevnt håper jeg at jeg er modig nok selv, den dagen jeg konkluderer med at livet, som i å kunne leve og ikke bare lide og visne, er over. 

Min bestemor avslo fra livsforlengende behandling da hun var i 80 årene. Jeg var sint da, og fortvilet, men jeg forstår henne nå. Hun var personlig kristen, så kunne ikke ta livet sitt, men hun kunne dette.

Det er også studier som viser at leger om selv rammes av alvorlig sykdom, ofte foretrekker livskvalitet og tid med familie fremfor livsforlengende kreftbehandling, og mange velger palliasjon og ønsker å dø hjemme. Med det vi nå vet om senskader forstår jeg veldig godt at en på over 80 velger dette. 

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/QlvpoW/hele-livet-har-hun-hjulpet-folk-aa-doe-naa-maa-hun-hjelpe-seg-selv

Anonymkode: 76870...8b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2025 den 12.52):

Jeg tror dessverre mennene har internalisert den holdningen sånn at de føler seg verdiløse når de blir svakelige og hjelpetrengende.

Det er et av mannsrollens problemer.

Anonymkode: 4ae0b...e5b

Det du sier er nok en del av et langt mer sammensatt bilde. En kanskje upopulær mening fra meg er at det faktisk finnes en forskjell i hvordan mange ser på kvinner og menn når det gjelder psykisk uhelse.

Det forventes fremdeles at menn skal være de sterke, og for all del ikke vise sårbarhet. På den måten har det vokst fram en skjevhet i samfunnet som heldigvis er i ferd med å snu. Men du verden, så tungt det fortsatt er å få hjelpen man trenger – om man i det hele tatt får den.

Jeg ser det tydelig selv. Jeg har stått i en krevende situasjon i ti år, og nesten hver gang jeg har sagt høyt at dette er tungt, at jeg trenger hjelp og støtte, har jeg blitt møtt med skepsis eller kritikk.

På den ene siden har man de som mener at en mann ikke er skikket til denne oppgaven alene, og dømmer på bakgrunn av kjønn. På den andre siden har man de som mener at en mann skal være tøff nok til å klare seg uten hjelp. Begge deler gjør det umulig å be om støtte uten å miste ansikt.

Jeg er pårørende, men ingen – heller ikke helsevesenet – har lagt til rette for at menn skal få forebyggende hjelp. Man kan gjerne påstå at det ikke stemmer, men sånn er det faktisk.

Jeg kjenner flere kvinner i samme situasjon som får tilbudt hjelp og støtte uten å be om det. Samtidig kjenner jeg flere menn som må kjempe med nebb og klør for hver lille bit av hjelp, og som blir avvist gang på gang.

Situasjonen anses ikke alvorlig nok før man er suicidal. Og ingen med sunn fornuft vil overdrive eller lyve om noe sånt – selv om legen min faktisk oppfordret meg til det for å slippe igjennom.

Jeg legger ikke skylden på enkeltpersoner. De fleste jeg har møtt i systemet synes dette er både fortvilende og galt. Problemet ligger i hvordan systemet er bygd opp, og i de kjønnsforskjellene vi har dratt med oss inn i moderne tid.

Kjønnsrollene er heldigvis i ferd med å jevne seg ut, men da må også hjelpesystemet følge etter. Først da kan vi begynne å snu statistikken HI viser til. Det krever en langvarig innsats fra alle kjønn. Her på Kvinneguiden kan vi begynne med å møte hverandre som mennesker – ikke som kjønn.

Jeg har nå, etter ti år, endelig funnet en form for hjelp. Ironisk nok gjennom en kvinneforening. En forening som har innsett at menn også er mennesker. En forening som har vært under gjentatte trusler om å bli fratatt økonomisk støtte. Det sier sitt om hvor skjevt dette fortsatt er.

Mye av dette gjelder mennesker generelt uansett hva de har mellom bena.

Er det en lærdom jeg har dratt ut av dette er at å be om hjelp ikke er en svakhet, men en styrke.

Det krever styrke å be om hjelp også. Spesielt for menn.

Anonymkode: 78fec...ed5

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Det du sier er nok en del av et langt mer sammensatt bilde. En kanskje upopulær mening fra meg er at det faktisk finnes en forskjell i hvordan mange ser på kvinner og menn når det gjelder psykisk uhelse.

Det forventes fremdeles at menn skal være de sterke, og for all del ikke vise sårbarhet. På den måten har det vokst fram en skjevhet i samfunnet som heldigvis er i ferd med å snu. Men du verden, så tungt det fortsatt er å få hjelpen man trenger – om man i det hele tatt får den.

Jeg ser det tydelig selv. Jeg har stått i en krevende situasjon i ti år, og nesten hver gang jeg har sagt høyt at dette er tungt, at jeg trenger hjelp og støtte, har jeg blitt møtt med skepsis eller kritikk.

På den ene siden har man de som mener at en mann ikke er skikket til denne oppgaven alene, og dømmer på bakgrunn av kjønn. På den andre siden har man de som mener at en mann skal være tøff nok til å klare seg uten hjelp. Begge deler gjør det umulig å be om støtte uten å miste ansikt.

Jeg er pårørende, men ingen – heller ikke helsevesenet – har lagt til rette for at menn skal få forebyggende hjelp. Man kan gjerne påstå at det ikke stemmer, men sånn er det faktisk.

Jeg kjenner flere kvinner i samme situasjon som får tilbudt hjelp og støtte uten å be om det. Samtidig kjenner jeg flere menn som må kjempe med nebb og klør for hver lille bit av hjelp, og som blir avvist gang på gang.

Situasjonen anses ikke alvorlig nok før man er suicidal. Og ingen med sunn fornuft vil overdrive eller lyve om noe sånt – selv om legen min faktisk oppfordret meg til det for å slippe igjennom.

Jeg legger ikke skylden på enkeltpersoner. De fleste jeg har møtt i systemet synes dette er både fortvilende og galt. Problemet ligger i hvordan systemet er bygd opp, og i de kjønnsforskjellene vi har dratt med oss inn i moderne tid.

Kjønnsrollene er heldigvis i ferd med å jevne seg ut, men da må også hjelpesystemet følge etter. Først da kan vi begynne å snu statistikken HI viser til. Det krever en langvarig innsats fra alle kjønn. Her på Kvinneguiden kan vi begynne med å møte hverandre som mennesker – ikke som kjønn.

Jeg har nå, etter ti år, endelig funnet en form for hjelp. Ironisk nok gjennom en kvinneforening. En forening som har innsett at menn også er mennesker. En forening som har vært under gjentatte trusler om å bli fratatt økonomisk støtte. Det sier sitt om hvor skjevt dette fortsatt er.

Mye av dette gjelder mennesker generelt uansett hva de har mellom bena.

Er det en lærdom jeg har dratt ut av dette er at å be om hjelp ikke er en svakhet, men en styrke.

Det krever styrke å be om hjelp også. Spesielt for menn.

Anonymkode: 78fec...ed5

Etter min erfaring er det du forteller om nøyaktig like gjeldende for kvinner. At noen får hjelp uten å be om det har jeg aldri opplevd. Det må isåfall være når det opprettes kriseteam etter spesielle hendelser, som da blir tilbudt begge kjønn. 

Det kastes absolutt ikke hjelp etter kvinner i denne situasjonen, men det er faktisk slik at man bør være ganske frisk og ha bra energi for å stå på for å få hjelp, og det har man jo oftest ikke i slike situasjoner. 

Kvinner er nok flinkere til å lage grupper og miljøet hvor man støtter hverandre, men det er absolutt ingen som hindrer menn i å gjøre det samme.

Å ikke fungerer psykisk er også vedheng stor skam for kvinner forøvrig, og venninner kan man ikke belaste noe i slike situasjoner, for da forsvinner de. Folk har ikke kapasitet til slikt. 

Det et slik vårt helsevern er. Presset økonomisk til det ytterste, så man får faktisk ikke hjelp oftest, og det er kun når man utgør fare for seg selv og andre at loven pålegger helsevesenet å sørge for hjelp. Det må oftest være virkelig ille for å få hjelp, og da er det kanskje for sent. 

Det er i sosiale nettverk og å ha mer åpen kommunikasjon vi kvinner har mer hjelp enn menn, men som nevnt er dette også begrenset i slike situasjoner. Bruker man opp sine nærmeste vil det fort bli en ekstra og svært vond belastning i en allerede fæl situasjon at folk trekker seg bort. 

[AnonymBruker]

Det er sikkert nevnt i tråden ( har ikke orket å lese hele) at det er en del ulykker som er villede handlinger. Altså kollisjon med personbil og tungt kjøretøy på en oversiktlig strekning. Disse havner ikke nødvendigvis i statistikken, sjåføren kan ha hatt et illebefinnende, eller skulle bare tøffe seg.  Så i de bilene om forulykker kan det skjule seg mange ulike typer mennesker som er lei av livet. 

Anonymkode: 9478c...380

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2025 den 13.36):

Menn er definitivt overrepresentert i statistikken over "vellykkede" selvmord. 

Statistikken for forsøk er en annen.

Anonymkode: 0c5a1...250

Men forsøkene hos kvinner er som regel mer «rop om hjelp». Kvinner velger i større grad metoder med retrettmulighet i motsetning til menn.

[AnonymBruker]

Menn er "flinkere" i forsøkene da de er mer praktisk anlagt. For er det ikke slik at kvinner og menn er mer like i antall selvmordsforsøk enn de er å antall med dødelig utfall? Og så er det vel også slik at noen forsøk egentlig er et rop om hjelp mer enn et egentlig dødsønske.

Anonymkode: cb95f...4e4

[Grüner]

Mange enkemenn takler statistisk sett det å bli alene dårligere enn enker og er mer utsatt for selvmord. Jeg vet også om eldre menn som har fått demensdiagnose som har tatt selvmord fordi de ikke ønsker å oppleve å bli så dårlige og være en byrde for familien.

[Grüner]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Menn er "flinkere" i forsøkene da de er mer praktisk anlagt. For er det ikke slik at kvinner og menn er mer like i antall selvmordsforsøk enn de er å antall med dødelig utfall? Og så er det vel også slik at noen forsøk egentlig er et rop om hjelp mer enn et egentlig dødsønske.

Anonymkode: cb95f...4e4

Kvinner velger i større grad metoder med retrettmulighet som er mer et rop om hjelp i motsetning til menn. Det er det gjort forskning på. 

[Gregarious]

Trolltunge skrev (2 timer siden):

Ja, men jeg er forskjell på å ta sitt liv når man er over 80 år, og gjør det for å ta kontroll over sin død, for å spare seg selv for fornedrelse og lidelse, og å ta sitt liv når man egentlig har et langt liv foran seg. Som nevnt håper jeg at jeg er modig nok selv, den dagen jeg konkluderer med at livet, som i å kunne leve og ikke bare lide og visne, er over. 

Min bestemor avslo fra livsforlengende behandling da hun var i 80 årene. Jeg var sint da, og fortvilet, men jeg forstår henne nå. Hun var personlig kristen, så kunne ikke ta livet sitt, men hun kunne dette.

Ja, da snakker vi i praksis om muligheten for assistert selvmord, noe jeg, under visse forutsetninger, er for.
 

[Trolltunge]

Gregarious skrev (Akkurat nå):

Ja, da snakker vi i praksis om muligheten for assistert selvmord, noe jeg, under visse forutsetninger, er for.
 

Nei jeg viser til faktiske selvmord. 

Selv om jeg også, under visse forutsetninger, er for assistert selvmord.