Mannen behandler meg dårlig foran sønnen min

[AnonymBruker]

Søsteren min kunne skrevet nøyaktig samme innlegget for 2,5 år siden. Hun hadde vært gift i 17 år. Avstanden til resten av familien ble større for hver gang vi tok opp at vi var bekymret for psyken hennes, helsen hennes, barna osv.

En natt fikk hun ikke sove, og før hun skjønte hva som skjedde hadde hun satt seg i bilen. Hun skulle ta livet sitt. Det var ikke bevisst, men underbevisst. Hun orket bare ikke mer.  
Heldigvis ringte hun til sjefen sin for å gi beskjed om at hun ikke kom på jobb neste morgen, og sjefen skjønte alvoret og kontaktet politiet.
 
 Jeg hentet henne den morgenen, og hun bodde hos meg i noen måneder før hun fikk seg egen leilighet.  
Hun klarer seg imponerende bra. De første ukene etter at hun dro fra ham var hun ekstremt ustabil i humøret, redd, glad, redd, lei seg, glad, redd, om hverandre. Men etter ca 5-6 uker fikk hun en ro over seg. Og nå har hun det veldig bra. Den fysiske helsen er mye bedre, hun har gått ned i vekt, jobber deltid, er sosial, har overskudd til barna. Det eneste som fortsatt er vanskelig er når yngste må på samvær med faren. De andre barna er heldigvis gamle nok til at deres mening skal bli hørt. Men de har det mye bedre nå enn før. Det sier skolene også.  
 
 

Håper du tør å ta steget, TS. Du og barna fortjener en bedre hverdag. ❤️

Anonymkode: 7c08d...c12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.10.2025 den 10.35):

Enda en tøff helg i familien as er over. Hver mandag sitter jeg igjen med en klump i halsen. Relasjonen mellom meg og mannen er ikke på topp for tiden, mildt sagt. Likevel prøver vi å kjempe, men jeg tror virkelig han på ordentlig ikke liker meg.

Jeg føler jeg strekker meg så langt jeg kan med to små barn. Han sover så lenge han vil lørdag og søndag hver helg. Jeg tar babyen hver natt og egentlig hele døgnet. Han trener hver dag etter jobb mens jeg henter barnehagebarnet og lager middag. Etter eldste er lagt har han fritid hele kvelden mens jeg bysser babyen.

Likevel er alt jeg gjør feil. Jeg handler inn feil, lager vond mat, er stygg og feit. Det klages hele tiden over alt jeg er og alt jeg gjør, men det verste er at det skjer foran barna. Har prøvd å spørre om at hvis han har noe han vil ta opp som jeg gjør feil, om han kan ta det når barna sover, men nei. I tillegg slenger han f.eks godteripapir rundt og uttrykker foran barna at det er min jobb å plukke det opp, det samme gjelder rydding/vasking «det er mamma sin jobb». Hører også når han er i et annet rom med eldste at han kan frese over f.eks manglende lue eller votter og si ting som «åh, hun der håpløse moren din har ikke vasket! Typisk, hun er så treig/lat/håpløs». Synes det er så leit at han setter sånne tanker om meg i hodet til barna 😞 hva gjør jeg?

Han vil ikke snakke med meg, nekter å være med på fvk og jeg har ikke råd til å flytte.

Anonymkode: 99040...fde

Han høres ut som en reinspikka psykopat

klar psykisk vold, og ville kommet meg unna fort som f#%# før det blir fysisk også.. 

Du har en veldig klar og grei sak her. Absolutt alle som får innblikk i hverdagen din vil få sympati med DEG , ikke med ham. 
kom deg unna! Bruk støtte og nettverk , god idé med å begynne med nav. Du kan også kontakte fastlege , for å koble på andre sosial faglige aktører( krisesenter..andre tilbud som kan være aktuelt ..) 

Anonymkode: 3093e...bc0

[AnonymBruker]

Jeg var i ett sånt forhold, men ble nok ikke like påvirket av alt som det virker som du er blitt. jeg valgte å flytte da barna var veldig små(1,5 år og 6 måneder), siden jeg skjønte fort at dette ikke er bra for små barn. Han har ikke foreldreansvar å ingen samvær med de.

 

Det du risikerer med å velge å bli er at dere begge mister omsorgen da de vil anse at du ikke gjør noe med situasjonen som omsorgssvikt om du derimot flytter å kontakter bv selv vil de vurdere det helt anderledes. Så om du venter på at bhg og skole skal plukke det opp så vil det være såpass alvorlig at det vil gjøre situasjonen din værre. Om du er redd for at de skal være alene med far så er dette noe bv kan sjekke opp i å kommer til å ha samvær med tilsyn med han og barna for å vurdere det. At han truer med å ta fra deg ungene er klassisk så ikke fall for det for det er bare vrøvl å ikke noe som er lett å skulle få igjennom. Retten er også trent på å kjenne igjen denne type saker så det vil mest sannsynlig gå veldig fint for deg. Det viktigste er at dere kommer dere vekk fra han å om du ikke klarer så må du i det minste redde barna dine ut av situasjonen å heller holde fokus på det for det kan gjøre det lettere for deg å ta det rette valget. jeg heier på deg å har troa på at du gjør det som er riktig for deg og barna dine!<3

Anonymkode: 2d278...4bb